Hva gjør man ved raserianfall hos 3 åring?

[Miss Lucky]

Jeg.. da klikket det igjen for husets 3åring. Denne gang fordi han ikke fikk sjokolade.

Så nå har han ligget på kjøkkengulvet å skreket, sparket og slått i 20 min.

Hva gjør man egentlig da?

Lar han rase ferdig?

Trøster?

Kjefter?

Og hvor lenge er det egentlig "normalt" å holde på sånn ?

[AnonymBruker]

Overse, så godt du kan. Slik oppførsel skal ikke belønnes på noen som helst måte. Om det går utover resten av familien, så ha gjerne en krok til time out eller ta ham på rommet sitt. Slike trassaldere holder på i noen måneder av gangen, men de går over Prøv å fange opp slike situasjoner så tidlig som mulig, og prøv å unngå de så langt du kan (om han f eks fikk se at du tok sjokolade ut av matposen og la i et skap eller noe, så er det jo ikke så rart at han ville ha. Han er sliten etter en lang dag i bhg).

[Gjesten]

Så vidt jeg har forstått er det fåfengt å prøve å prate til et barn når de er midt i et raseriutbrudd. Da er de ikke mottakelige for noe i det hele tatt. Jeg tror det best du kan gjøre er å la ham rase fra seg, så prate med ham etterpå. Når han legger seg ned og skriker og sparker sånn som nå, så kan egentlig du bare løfte ham opp og bære ham inn på rommet sitt, så kan han få skrike der. Når han roer seg ned kan du gå inn til ham å forklare hvorfor han ikke kan få sjokolade på en hverdag (det er usunt og blablabla, men også at mamma bestemmer) og hvorfor du bar ham inn på rommet.

[AnonymBruker]

Vår 3-åring får sånne anfall innimellom, av forskjellige årsaker. (Innimellom tilsynelatende uten grunn, men det er jo sikkert en eller annen grunn, hehe).

Det eneste som fungerer her hos oss, er å være rolig og la anfallet leve sitt eget liv. Jeg ser bare på h*n, prøver å få øyekontakt, og sier med rolig stemme at jeg er her og at jeg er glad i h*n. Så sier jeg f.eks "jeg setter meg på denne stolen her/i sofaen, og så kommer du til meg når du er klar for det". Så går jeg og setter meg der jeg har sagt, og gjør ingenting, gir ingen oppmerksomhet, ingenting. Etterhvert roer ungen seg, og kommer nærmere og nærmere, helt til h*n kommer mot meg med åpne armer og vil opp på fanget. Så koser vi en liten stund, og så når h*n har roet seg helt ned, snakker vi rolig om anfallet, årsaken til anfallet, og forklarer hvorfor vi har sagt nei (hvis det er det som har utløst anfallet). Det fungerer hos oss, men er ingen fasit, bare så det er sagt

Angående det å bære barnet inn på rommet osv - hos oss er det umulig. Det er ikke snakk om at man får løftet den ungen opp i det hele tatt under et sånt anfall - langt mindre å få bært ungen noe som helst sted.

[AnonymBruker]

Min fikk noen heftige raserianfall da hun var 4 år. Et eller annet var feil. Jeg sa nei, forklarte hvorfor, tok kortvesjonen som bare var nei. Uansett så hjalp det ikke. Hun fotfølgte meg. Når jeg ikke svarte så ble det ekstra ille for henne. Når hun skjønte at hun ikke nådde fram så var det noe annet som var galt. Nyttet ikke å ta henne på rommet for hun kom ut like fort. Det ga seg ikke før hun var sliten nok og det tok bortimot 2 timer.

Jeg bare kjenner at jeg er så glad for at den perioden er over.