Er psykisk syke mer egoistiske enn andre?

[Arlandria]

Etter å ha skumlest i en annen tråd begynte jeg å tenke på dette... Oppfatter dere psykisk syke personer som egoistiske/egosentriske? Eventuelt hvorfor, hvorfor ikke? Og hva må konkret være på plass for at man skal kunne være psykisk syk og likevel ikke ha et fokus på seg selv som går utover andre?

Selv krysser jeg fingrene for at vi ikke er det, enda det er nok ikke mulig å trekke alle over en kam den veien heller. Man blir så ofte oppfordret til å holde seg unna folk med psykiatriske diagnoser, og jeg syns oppriktig synd på min partner, familie og venner om jeg oppfattes slik som jeg får inntrykk av. Er vi virkelig sååå ille?

[Armitage]

Etter å ha skumlest i en annen tråd begynte jeg å tenke på dette... Oppfatter dere psykisk syke personer som egoistiske/egosentriske? Eventuelt hvorfor, hvorfor ikke? Og hva må konkret være på plass for at man skal kunne være psykisk syk og likevel ikke ha et fokus på seg selv som går utover andre?

Selv krysser jeg fingrene for at vi ikke er det, enda det er nok ikke mulig å trekke alle over en kam den veien heller. Man blir så ofte oppfordret til å holde seg unna folk med psykiatriske diagnoser, og jeg syns oppriktig synd på min partner, familie og venner om jeg oppfattes slik som jeg får inntrykk av. Er vi virkelig sååå ille?

I utgangspunktet så tenker jeg at dette er noe folk ikke kan noe for. De er jo tross alt syke. Og mange hverken tenker eller handler rasjonelt når de er psykisk syke.

Men jeg har også opplevd folk som hele tiden skal bruke sykdommen sin for det den er verdt og nekter å få seg hjelp. Men heller vil at folk skal stille opp for dem hele tiden og være deres søppelbøtte for alt som er galt. Som heller vil ha sympati og velte seg i selvmedlidenhet og dyrke offerrollen.

Sistnevnte er folk jeg oppfatter som ganske egoistiske. Men dette er selvfølgelig ikke noe jeg tenker om alle som er psykisk syke. Bare om de enkeltpersonene som jeg har hatt i mitt liv.

[Gjest uAnonymBruker]

På noen områder er jeg kanskje mere egoistisk enn andre, men generelt sett er jeg ikke det. Og sånn er vel såkalt friske normale mennesker også.

[Sulosi]

I utgangspunktet så tenker jeg at dette er noe folk ikke kan noe for. De er jo tross alt syke. Og mange hverken tenker eller handler rasjonelt når de er psykisk syke.

Men jeg har også opplevd folk som hele tiden skal bruke sykdommen sin for det den er verdt og nekter å få seg hjelp. Men heller vil at folk skal stille opp for dem hele tiden og være deres søppelbøtte for alt som er galt. Som heller vil ha sympati og velte seg i selvmedlidenhet og dyrke offerrollen.

Sistnevnte er folk jeg oppfatter som ganske egoistiske. Men dette er selvfølgelig ikke noe jeg tenker om alle som er psykisk syke. Bare om de enkeltpersonene som jeg har hatt i mitt liv.

Enig i denne. Jeg tror den egoistiske holdningen mange psykisk syke har er en del av sykdommen, det samme med de som bruker sykdommen for alt den er verd. De ser det ikke selv så lenge de er syke. Dette gjelder ikke alle psykisk syke, men ganske mange.

[Arlandria]

Hvem syns dere kan framstå som mest egoistiske da? Deprimerte eller de med "tyngre" lidelser? Med tyngre menes det de som oftere krever innleggelse, mer medisiner, mister kontakten med virkeligheten osv.

[Gjest Hannee]

Alle mennesker er forskjellige.

[Armitage]

Hvem syns dere kan framstå som mest egoistiske da? Deprimerte eller de med "tyngre" lidelser? Med tyngre menes det de som oftere krever innleggelse, mer medisiner, mister kontakten med virkeligheten osv.

Jeg tror ikke det er noen fasit for det. Jeg tror det er like individuelt som med friske mennesker.

Jeg kan ihvertfall fortelle at jeg hadde ei bestevenninne som var deprimert og hadde sosial angst. Hun var ikke interessert i skaffe seg hjelp. Alle råd falt for døve ører, men hun forventet at jeg skulle stille opp 100% hele tiden og høre på alt som var galt og kjedelig og hvor slemme andre mennesker var. Og i starten så gjorde jeg det fordi jeg ville være den gode venninnen.

Venninnen min var fæl til å drikke og dra ut på byen for de eneste gangene hun turte å sosialisere seg var når hun var sørpa full. Jeg ba henne om å ikke gjøre det fordi jeg visste at hun ville få tidenes angstanfall dagen derpå. Men hun hørte ikke på meg. Det var alltid jeg som måtte plukke opp bitene dagen etter. Hun satte seg i situasjoner som var skremmende og som ikke akkurat hjalp selvfølelsen hennes. Selv ble jeg antastet fordi jeg forsøkte å beskytte venninna mi når hun rotet seg borti skumle folk på byen i fylla.

Det var alltid drama rundt venninnen min. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å være der for henne, men når det begynte å gå på min egen helse og sikkerhet så orket jeg ikke mer. Dråpen var vel da hun ble sjalu og anklagende da jeg fikk meg kjæreste. Hun ville ha meg for seg selv. Men det kostet henne ingenting å ditche meg på byen til fordel for en ukjent fyr hun nettopp hadde møtt. Dagen etterpå ringer hun og griner fordi hun har blitt med denne typen hjem og gjort noe hun angret på. Det vil si at hun har hatt frivillig sex med fyren og nå sitter hun på do i leiligheten hans med tidenes fyllenerver mens angsten kommer snikende.

Jeg kjente jeg ble deprimert selv av det så jeg valgte å avslutte vennskapet. Da var det ikke måte på hvor ego og slem jeg var. Som droppet henne som var bestevenninnen til fordel for den nye kjæresten.

Når det er sagt så tror ikke jeg at sånn er alle som er psykisk syke. Men jeg har vært borti andre som også bruker depresjonen og selvmordstankene sine som et våpen og for å manipulere og kontrollere kjærester eller venner. De får ikke lov til å gjøre det slutt eller forlate dem for da skal de ta livet av seg og det er deres skyld at livet deres blir enda jævligere enn det var. Men å gå i terapi eller snakke om problemene sine er de ikke interessert i.

Sånne mennesker er slitsomme. Men jeg tror som sagt at slik oppførsel er like individuelt som med mennesker som er psykisk friske. Dårlige kjærester eller venner er like vanlige blant friske folk også.

[AmandaVI]

Mange av dem, ja. Men for enkelte av dem er "egoismen" en adferd eller del av sykdommen, som med deprimerte mennesker for eksempel, som isolerer seg eller stenger folk ute, og fremstår som selvopptatte for de som ikke har erfaring med depresjon. Du spør vanskelige spørsmål, fordi alle er så forskjellige; psykisk syke eller ikke, og folk med eller uten psykiske lidelser er så sinnssykt hårsåre.

Med fare for å få hodet bitt av meg må jeg innrømme at veldig mange psykisk OG fysisk syke mennesker jeg har møtt er egoistiske, ja. Og mange av dem igjen har vært i "systemet" veldig lenge; lenge innlagt, lenge i behandling osv., der fokuset ofte blir på seg selv og sykdommen sin, hva den måtte være. Jeg har vært behandlet for sykdommer selv i miljøer der det blir forventet at man skulle kunne takle omverdenen og virkeligheten, men svært få gjør det, og det blir en ond sirkel der disse forventningene virker mot sin hensikt.

[Envy]

Ja, det er vel ofte en del av sykdomsbildet. Man er så kontrollert av sitt eget hode at man ikke har kapasitet til å legge merke til alt rundt seg.

[Gjest just words]

Psykisk syke er så forskjellige som andre mennesker. Men jeg oppfatter de nok ikke som det, men det er kanskje fordi jeg stiller forskjellige krav til forskjellige mennesker. Jeg forventer ikke at barn skal oppføre seg som voksne mennesker, og jeg respekterer at de er egosentriske uten at jeg ser på barn som noen store egoister. De har et annet utgangspunkt enn voksne mennesker og ser på verden på en helt annen måte. Jeg ser heller ikke på en alvorlig syk kreftpasient som ligger på sykehus som egoistisk bare pga de ikke prioriterer andre mennesker på samme måte som friske.

Min mor som er alvorlig psykisk syk er kanskje det minst egosentriske menneske jeg kjenner. Hun ser meg i et annet lys enn friske mennesker, men hun ser meg, hun ser andre mennesker på andre måter og kanskje på bedre måter enn hva andre gjør. Hun ringer ikke til meg på bursdager, hun har ikke energi til å være ”fasitsvaret” på hvordan en mor skal være. Likevel må jeg nok si at hun virkelig er min definisjon på hvordan jeg ser utrykket å være

u egoistisk.

Et annet nært familie medlem derimot som er frisk, oppegående, helt normal vel vi har ikke så mye kontakt, grunnen til det? Jeg synes h*n er forferdelig egosentrisk slik jeg ser det vertfall.

Men når alt kommer til alt så har vi vel alle våre egoistiske sider, noen mer enn andre men det har ikke så mye med sykdom og ikke sykdom å gjøre.

Så er det heller ikke bare min mor jeg har hatt kontakt med som er psykisk syk, jeg var frivillig i mange år der psykisk syke var en av våre bruker grupper. Når jeg jobbet der fikk jeg vel kanskje enda større respekt for mennesker med psykisk sykdom.

[Gjest Elyssa]

Ja, det er vel ofte en del av sykdomsbildet. Man er så kontrollert av sitt eget hode at man ikke har kapasitet til å legge merke til alt rundt seg.

Veldig godt sagt.

Jeg er psykisk syk, og enkelte dager klarer jeg rett og slett ikke å se andre enn meg selv. Jeg har mer enn nok med det som foregår innenfor, og jeg lukker andre ute. Da handler hele min verden og meg.

Ja, jeg føler det er egoistisk. Men depresjon (bl.a.) er en egoistisk sykdom. Ikke dermed sagt at man kan noe for det..

[Vulpes]

Jeg vil ikke generalisere ved å snakke om "psykisk syke" som én stor gruppe, for det er de jo ikke. Finnes så mange vidt forskjellige psykiske lidelser, og folk er folk uansett.

Men jeg kan se for meg at for noen, dypt inne i en depresjon, er det kanskje vanskeligere enn ellers å finne energien eller overskuddet til å bry seg om andre like mye som de ville gjort ellers?

[TheHairyToothfairy]

Jeg tror nok på at mange psykisk syke helt bevisst bruker situasjonen sin som en fakkel for feks å slippe ansvar.

Så kan man se på om dette er en udelt negativ ting. På sett og vis er det jo bra at de annonserer at dette vil de ikke kunne mestre, men det er helt klart en enkel måte å komme vekk uansett.

Men jeg tror også at enkelte personer med slike problemer ikke evner å se så mange andre behov enn sine egne, nettopp pga sykdommen.

Selv hadde jeg diagnose PTSD etter å ha jobbet i forsvaret, og jeg er veldig klar over at disse første årene var jeg totalt ute av stand til å egentlig greie å involvere meg eller resonnere over behovene og gjerne følelsene til de rundt meg. Jeg var ikke noe spesielt sterkt rammet eller preget, men allikevel forsvant alle mine sosiale antenner, og alt jeg brydde meg om var mine egne tanker. Dette var felles for meg og de jeg delte situasjon med.

Jeg tror ikke det er så fryktelig mye mer annerledes for andre diagnoser. Jeg tror generelt sett at man vil ha en begrenset forståelse, og gjerne empati, når problemene blir så store for en selv at det faktisk er en sykdom.

For mitt vedkommede måtte det en kraftig påminnelse fra de rundt meg at jeg var i ferd med å drive dem fra meg, og at de faktisk brydde seg. Det var rett og slett noen soner som måtte bygges opp, soner hvor jeg eksisterer - mine nærmeste eksisterer - og alle andre jeg møter og treffer eksisterer. Kanskje det er slik for flere?

[I Grosny]

Litt høne- og eggproblematikk. Jeg tror folk som er lite egoistiske har såpass mye å styre med at de kjenner mindre til egne problemer.

Psykolog Karlsen uttalte en gang. "Psykisk syke har mer nytte av å gå tur med bikkja til psykologen en time, enn å sitte hos han en time". Jeg tror han mente at frisk luft, mosjon og omsorg for ett levende vesen er mer legende enn en time hos psykologen. En annen sak er at psykolog koster penger, og at presset økonomi kanskje forverrer psykisk sykdom eller psykisk almentilstand..

[Gjest Andria]

Tja, i veldig mange tilfeller føler jeg vel heller at folk som er psykisk syke er de som faktisk bryr seg mest om folk rundt seg.

[Sulosi]

Tja, i veldig mange tilfeller føler jeg vel heller at folk som er psykisk syke er de som faktisk bryr seg mest om folk rundt seg.

En slik kjenner jeg og men har oppdaget at under alt "jeg bryr meg så mye om andre" snakket ligger det en egoistisk tanke. H*n er avhengig av å være godt likt, til enhver pris. Hvis ikke går h*n rett i kjelleren og sitter inne i ukesvis.

Men ellers kommer det vel an på hva slags psykisk sykdom det er snakk om. Har ei venninde som er veldig balansert og har god innsikt i egen sykdom.

[Gjest Andria]

En slik kjenner jeg og men har oppdaget at under alt "jeg bryr meg så mye om andre" snakket ligger det en egoistisk tanke. H*n er avhengig av å være godt likt, til enhver pris. Hvis ikke går h*n rett i kjelleren og sitter inne i ukesvis.

Men ellers kommer det vel an på hva slags psykisk sykdom det er snakk om. Har ei venninde som er veldig balansert og har god innsikt i egen sykdom.

Jeg tenker mer på at folk som sliter/har slitt psykisk ofte har mer empati og forståelse for andre mennesker, nettopp fordi de har "bagasje"...

[Sulosi]

Jeg tenker mer på at folk som sliter/har slitt psykisk ofte har mer empati og forståelse for andre mennesker, nettopp fordi de har "bagasje"...

Joda, det og. Man lærer vel og at ingenting i livet kan planlegges samt at det er sunt å sette grenser for seg selv av og til. Iallefall lærte jeg det.

[Gjest Hikken]

Jeg er psykisk syk, og jeg ser ikke på meg selv som egoistisk. Snarere tvert imot. Det eneste jeg kan være egoistisk rundt er selvmordstankene. Da gir jeg ofte fullstendig faen i de som måtte bli etterlatt, men det er kun i de periodene jeg har det veldig, veldig vondt. Ellers er jeg av den typen som sitter oppe hele natta for å prate med en som trenger det selv om jeg skal tidlig opp neste dag.

Endret 7. mars 2012 av Hikken

[Gjest SummerJudith]

Jeg er psykisk syk, og jeg ser ikke på meg selv som egoistisk. Snarere tvert imot. Det eneste jeg kan være egoistisk rundt er selvmordstankene. Da gir jeg ofte fullstendig faen i de som måtte bli etterlatt, men det er kun i de periodene jeg har det veldig, veldig vondt. Ellers er jeg av den typen som sitter oppe hele natta for å prate med en som trenger det selv om jeg skal tidlig opp neste dag.

du er langt fra egoistisk