Hvorfor har du x antall barn?

[AnonymBruker]

Hvorfor har du/ønsker du ett, to, tre, fire eller åtte barn? Hvordan skjønte du at du hadde "nok"?

Jeg og mannen har to barn sammen, en av hvert kjønn. I tillegg har mannen en gutt som vi ser i ferier (han bor i et annet land).

Jeg har ikke noe følelse av at "nå har vi nok barn", eller at nå takler ikke økonomien/hverdagen flere barn osv, fordi barna fortsatt er så små. Jeg synes det er utrolig stas med barn, og kunne jo dermed tenkt meg 14 stk, men de må jo følges opp også.

Hvordan har dere tatt avgjørelsen ang antall barn?

[Gjest Gjest]

Jeg har endt opp med 7 i 2 kull. Først fem og så to.

Når jeg har følt at jeg ikke roker flere barn har jeg stoppet.

Først etter 5 fekk så 2 til med ny mann som ikke hadde egne barn fra før.

Siden dei 5 eldste var så mye eldre en den eldst av dei vi har i lag valgte vi å få et til som er nærmere i alder. Slik at dei 2 siste får et søsken som det kanskje vil stå nærmere når dei blir voksne.

[AnonymBruker]

Har ingen barn Jeg hater ikke tanken på å få barn, tvertimot - men jeg er så redd for å føde. Ikke redsel som i "uff det høres tøft ut", vi snakker angst av mengden "jeg VET at jeg kommer til å dø, ødelegge kroppen min eller få varige problemer om jeg føder".

I tillegg synes jeg tanken på å ha et lite menneske, en slags "parasitt" (jeg vet at dette ikke er en normal følelse for mange, men det er desverre den følelsen og angsten jeg går med angående dette) som lever inne i min egen kropp og spiser av den.

Jeg vil veldig gjerne adoptere.. jeg tror nemlig jeg aldri kommer over denne angsten og har på en måte akseptert at jeg ikke takler denne delen av livet.

Jeg vet at det tar mange år å få adoptere, og vil derfor gjerne stille meg i kø sammen med kjæresten min .. men han er så ung, så han vil ikke ha barn og kan ikke enda se for seg når/om han noengang vil det. Regner derfor meg jeg ikke får noen barn, at jeg blir for gammel før slikt blir aktuelt på den ene eller andre måten.

Beklager lang klagepost;S

[AnonymBruker]

Vi har foreløpig endt på to. Akkurat nå er det akkurat passe, da vi er en voksen per barn når vi er ute på ting, ferie, på kjøpesenter osv. Kan dog kanskje vurdere en til når den største er så gammel at jeg vet at han ser seg for etter biler når vi er på parkeringsplasser o.l. Det er få ting som gjør meg så sint som små barn som løper der det kjører biler (sint fordi jeg skvetter/blir redd altså).

[AnonymBruker]

Vi har to, fine og friske gutter. Å vi begge føler vel egentlig at nå er det nokk. Jeg hadde to ganske så tøffe fødsler, der den ene endte med hastesnitt. Så det vil jeg ikke igjennom en gang til

Så er blir det 2 unger, så kan vi heller få oss en hund om noen år ;P

[AnonymBruker]

Vi har ett barn, og er veldig i tankeboksen på om vi orker en til. Vil heller være en lykkelig familie på 3, enn å muligens få et barn til som er like krevende som førstemann; da ryker nok ekteskapet. Vi har heldigvis noen år på å bestemme oss, men tanken på å aldri mer være tung og gravid, gå gjennom nok en grusom fødsel, eller å pine meg gjennom en lang barseltid fra helvete er særdeles fristende.. Nå begynner liksom endelig ting å komme mer på stell her, og hvorfor risikere den skjøre lykken vi har..

[Zoë Castillo]

Jeg har to jenter, og jeg aner ikke om jeg vil ha flere. Mannen min mener det er nok, men jeg har ikke noe følelse av verken det ene eller det andre. Fødslene var kjappe og greie (til og med fine), barseltida ok, det eneste det skorter på er søvnen. Jeg har to armer og plass til to i fanget, det er egentlig min eneste pekepinn på hvor mange jeg bør få. Jeg synes det er trist å tenke på å aldri skulle få en baby til, men den følelsen vil jeg kanskje ha etter nr 4 og 5 også?

[Arkana]

Vi har to barn og ønsker tre. Kan ikke helt si hvorfor vi ønsker akkurat tre. To er for lite og fire for mange, rett og slett. Jeg føler meg ikke ferdig nå (men kunne samtidig levd greit med å ha bare to, for de har hverandre, å få bare ett barn ville derimot føltes veldig trist for meg), men er ganske sikker på at jeg vil gjøre det etter neste, fordi vi hele tiden har vært så enige i at vi skal ha akkurat tre og fordi det er det perfekte antall for oss.

[Gjest loren]

Jeg har et barn, ønsker tre. Førstemann er fra et langt forhold, og bor hos meg 50%.

Er vokst opp i en familie med 3 barn og det var liksom "akkurat passe", så det er nok derfor jeg tenker tre.

Dog er jeg fornøyd om jeg ikke får fler og, det er i bunn og grunn ikke SÅ viktig for meg.

[Stinelin]

Jeg venter min første, og har alltid sagt at jeg vil ha ingen eller mange. :gjeiper:

Håper ihvertfall på to, gjerne tre-fire, men vi får se. Graviditeten er ingen dans på roser, men om jeg overlever fødselen skal jeg vurdere flere.

[Gjest gurimalla]

Jeg har to og skal ikke ha flere. Etter fødsel nr 2 sa legen at jeg ikke burde få flere da jeg ble alvorlig syk etter fødselen, da var avgjørelsen enkel.

Jeg er veldg fornøyd med å ha to barn og lengter ikke etter flere!

[momo]

Jeg har to barn, er enslig mor. Og ser derfor for meg at det bare ender med de to. Men skulle jeg møte en fantastisk mann uten barn, så skremmer ikke tanken på 1 barn til meg.

Jeg fikk to barn, da jeg ønsket meg en til etter og ha fått det første. Er utrolig glad i barna mine. Og skulle gjerne hatt flere jeg, hvis det ikke hadde endt med brudd.

[AnonymBruker]

Har to stebarn og til tider føler jeg at det er nok....... De er noen herlige barn og elsker å være sammen med de, men når kvelden kommer er jeg utslitt og skjønner ikke hvordan jeg skulle taklet å ha egne barn i tillegg. De er bare 2 og 5 år da. Kanskje jeg ser annerledes på det når de blir litt større?

[Anciol]

Jeg har 2 barn en gutt på 4 og en jente på 3:)

Gutten var planlagt:

Jenten var ikke planlagt men svært velkommen, da vi tenkte at det kunne være flott for gutten og få et søsken tett i alder!

Men nå kan jeg ikke få flere barn da jeg ender i rullestol visst jeg får fler, hadde ganske hard bekkenløsning og gikk på krykker under begge svangerskapene, har varig skade på bekkenet så høyre hofte låser seg ofte og gjør vondt en liten stund!

[AnonymBruker]

Hvorfor har du/ønsker du ett, to, tre, fire eller åtte barn? Hvordan skjønte du at du hadde "nok"?

Jeg og mannen har to barn sammen, en av hvert kjønn. I tillegg har mannen en gutt som vi ser i ferier (han bor i et annet land).

Jeg har ikke noe følelse av at "nå har vi nok barn", eller at nå takler ikke økonomien/hverdagen flere barn osv, fordi barna fortsatt er så små. Jeg synes det er utrolig stas med barn, og kunne jo dermed tenkt meg 14 stk, men de må jo følges opp også.

Hvordan har dere tatt avgjørelsen ang antall barn?

Hvordan vi skjønner at nok er nok med det barnet vi har?

* En langvarig fødselsdepresjon for mor (meg). Usikker på om den er over enda.

* En tøff fødsel for meg.

* Ekteskapet har fått seg en skikkelig "trøkk" eller hva jeg skal kalle det. Vi holder det gående, men barnet skaper ofte dårlig stemning mellom oss.

* For oss er det mer enn nok stress med det vi har.

Etter min erfaring i løpet av tiden på KG lar jeg nå være å gå inn på den tråden her mer, for å slippe å få "kjeft" fra bedrevitere. Folk er forskjellige, og takler samme ting på ulikt vis.

[AnonymBruker]

Hvordan vi skjønner at nok er nok med det barnet vi har?

* En langvarig fødselsdepresjon for mor (meg). Usikker på om den er over enda.

* En tøff fødsel for meg.

* Ekteskapet har fått seg en skikkelig "trøkk" eller hva jeg skal kalle det. Vi holder det gående, men barnet skaper ofte dårlig stemning mellom oss.

* For oss er det mer enn nok stress med det vi har.

Etter min erfaring i løpet av tiden på KG lar jeg nå være å gå inn på den tråden her mer, for å slippe å få "kjeft" fra bedrevitere. Folk er forskjellige, og takler samme ting på ulikt vis.

Akkurat slik har vi det her også. Graviditeten min var lekende lett, men fødselen var helt grusom. Jeg fikk fødselsdepresjon etter mange måneder med søvnmangel, isolasjon og selvforsakelse pga en svært misfornøyd og krevende baby som sov svært lite og kun i korte intervaller. Ekteskapet har fått seg en real trøkk; vi har mistet mye av respekten for hverandre, og det vi trodde skulle bli romantisk, og sveise oss så tett sammen som aldri før, har faktisk skapt mye større avstand. Men vi holder det gående, slik som dere, og krysser fingrene for at vi vil finne sammen igjen. Men det har skjedd så mye; jeg følte meg utrolig alene det første halvåret, og følte ikke at jeg fikk den hjelpen eller forståelsen han burde ha vist meg.

Er lei meg for at jeg aldri vil få oppleve den koselige spedbarnstida som alle andre bretter ut om på diverse forum, facebook, og ikke minst i vennekretsen min, men jeg har i det minste fått et friskt og velskapt barn. Får heller bare være fornøyd med det andre tar for gitt.

[AnonymBruker]

Vi har ingen barn. Vi var enige om minst 4, men det viste seg at vi ikke kommer til å få noen. Og når det endelig ble fastslått, var vi for gamle til å få adoptere.

[angelou]

Vi har to, en jente og en gutt og vi var så fornøyd med de friske barna vi hadde fått. Men så var det liten oppsann som ville det annerledes. Etter å ha prøvd hardt på de to første så snek denne spiren seg inn på, med minipiller og en sjans til graviditet den måneden

Så da ble det visst tre da.... Og det blir sikkert bra det, selv om det akkurat nå føles uoverkommelig

[GammelKaktus]

Jeg har en liten sønn på snart 4 mnd, og jeg vil iallfall ha en til Jeg hadde ingen komplikasjoner under graviditeten og fødselen var heller ikke noe problem. Det første jeg sa etter fødselen var at jeg ville ha en til Jeg storkoser meg med baby og alt som følger med, så dette har jeg veldig lyst til å oppleve en gang til Vil vente til junior er tre år før jeg eventuellt skal ha en til.