Problematisk forhold mellom meg og min datter på 16 år

[Gjest Hennie]

Min datter er nå 16 år, og forholdet mellom oss blir bare verre og verre. Jeg kan neste ikke si et eneste ord omtrent uten at hun blir sint, irritert eller rasende. Det er jo enkelte ting vi to bør diskutere, men det vil hun rett og slett ikke. Innimellom er hun jo så klart sitt gamle jeg, og er både blid og hyggelig, men det er mye suring.

Er veldig usikker på om jeg bare skal la henne være, men det er jo ting (som feks skolesøknad, skolearbeid) som vi MÅ diskutere, og det kan jeg nesten ikke ligge. Datteren min er kanskje ikke den mest modne, og har vel endret seg veldig det siste - men akkurat nå synes jeg alt er trist og leit. Jeg føler at jeg omtrent får skylden for alt fra stormen Dagmar til krigen i Afganistan....

Andre mødre som har det sånn?

[liv]

Veldig vanlig dessverre. Tenåringshormoner - og er en ekstra heldig så er mor i overgangsalderen samtidig ;p

[Gjest Hennie]

Hehe, har nok ikke kommet i overgangsalderen enda.

Jeg har forsøkt å snakke med henne om det, og forklare at jeg føler meg litt maktesløs når enkle ting som "skal jeg hjelpe deg til eksamenslesing" blir tatt ille opp osv. Jeg må jo passe på at visse ting blir gjort, som å be henne komme med 2 tonn skitne klær, eller vaske rommet sitt innimellom. Har forsøkt å legge meg på en blid tone, men uansett hva og hvordan jeg sier det, så blir det galt

[nilci]

Jeg har selv vært en sånn datter. Bare hold ut. Det går over når hun blir litt mer moden

[Redbull]

Jeg har selv vært en sånn datter. Bare hold ut. Det går over når hun blir litt mer moden

Samme her

[Casall]

Jeg har også vært en grusomt hormonell datter, det gikk over så fort jeg ble en 17-18. Stakkar foreldrene mine. Mamma hadde også et heftig temperament, noe jeg og har, så det gikk noen kuler varmt..

[Skylight]

Selv flyttet jeg ut da jeg var seksten for å lære meg til å stå på egne ben. Jeg synes foreldre til barn som kommer i den alderen må slippe en god del opp på mas og kjas. Man bør ha grenser til tilhører mer huset som man bor sammen i og mindre med grenser som omhandler "barnet" selv.

DVS Vil det ikke komme med klesvask for at du skal vaske det, nei så får "barnet" vaske klærne selv når det går tomt i skapet. Forlang likevel at man ellers i huset ikke går rundt å stinker.

La også "barnet" selv be om hjelp til lekser. Forlang at man skal bedrive hverdagen med noe om man skal bo hjemme, men det må vel være opp til "barnet" hvilken skolegang det skal tas, uten at det skal diskuteres, man kan gjerne komme med råd om "barnet" ber om det, men la "barnet" få utvikles og modnes på egen hånd.

Min eldste er ikke blitt 16 ennå, men jeg husker veldig godt tilbake til den tiden jeg selv var der og hvor jeg aldri hadde problemer med moren min, fordi hun lot meg få tenke selv først.

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn. Mamma reagerte med å la meg være i fred... hun lot meg være i fred i 3 år, eller noe. Det var veldig vondt å gå rundt og være sint og sur hele tiden uten å forstå hvorfor man var det, samtidig som det opplevdes som at mamma ikke orket å ha noe med meg å gjøre lenger. Det ble vanskelig for meg når jeg var rundt 20 og mamma plutselig ville være venninne igjen.. da følte jeg at vi ikke kjente hverandre lenger.

Hva du enn gjør, fortsett og snakke med datteren din, fortsett å foreslå ting. Sier hun fæle ting og du får lyst til å gråte, begynn og gråt. Han hun en god dag, fortell en vits eller spør om hun kan klø deg på ryggen. Be henne med på ferier og spør hva hun vil ha til middag. Hun elsker deg høyt, men kroppen hennes kjemper mot henne og hun skjønner ikke hva som skjer.

[AnonymBruker]

"Det er f..n med så kaldt overalt!" (sagt etter noen timer hjemme alene og hun ikke har giddet å fyre i ovnen, og her vi bor ER det kaldt...)

"Det finnes jo for h.....e ingen rene klær i dette huset!" (stemmer det, du har gulvet ditt på rommet fullt av skitne klær, vaskerommet er tomt)

"Jeg er sulten, det er jo ingen som lager middag her!" (stemmer det også, men vi snakket om i dag tidlig hva vi skulle ha, du kunne ha laget den ferdig da jeg ble forsinket fra jobb)

"Ingenting godt her i dette forb...a huset, ingenting å spise!" (Hvor ble det av kjeksen og sjokoladen jeg kjøpte her om dagen som vi skulle kose oss med i kveld?)

Jada, sånn går no dagan

Hilsen mamma til en 16-åring og en 18-åring

[AnonymBruker]

"Det er f..n med så kaldt overalt!" (sagt etter noen timer hjemme alene og hun ikke har giddet å fyre i ovnen, og her vi bor ER det kaldt...)

"Det finnes jo for h.....e ingen rene klær i dette huset!" (stemmer det, du har gulvet ditt på rommet fullt av skitne klær, vaskerommet er tomt)

"Jeg er sulten, det er jo ingen som lager middag her!" (stemmer det også, men vi snakket om i dag tidlig hva vi skulle ha, du kunne ha laget den ferdig da jeg ble forsinket fra jobb)

"Ingenting godt her i dette forb...a huset, ingenting å spise!" (Hvor ble det av kjeksen og sjokoladen jeg kjøpte her om dagen som vi skulle kose oss med i kveld?)

Jada, sånn går no dagan

Hilsen mamma til en 16-åring og en 18-åring

Hold ut! Det går over

[Havbris]

Har sønner selv der disse årene var relativt uproblematiske - men har mange venninner som har sagt at disse hormonårene med døtrene var en prøvelse de luxe - men det gikk over. Det var kjefting, banning, smelling med dører og karakteristikker av opphavet som fikk blodtrykket opp i usunne verdier. Jentene var nesten ikke til å kjenne igjen og en skulle tror at et monster hadde flyttet inn i kroppen.

Og plutselig så landet "monsteret" og datteren fremsto som den flotteste unge kvinnen i verden!

[Gjest Hennie]

Hei og tusen takk for svar Ble nesten litt tåredryppende her, da det var så godt å lese det dere skriver! Tror jeg må bare lære meg å gå stillere i dørene, og la være å mase i det store og hele.

Tusen takk igjen, skjønne kvinner - U made my day

[Gjest Purple Haze]

En må velge sine kamper, men samtidig ikke finne seg i alt, og ikke la være å stille krav for å unngå bråk. De aller fleste tenåringsjenter har en sånn periode, men for de aller fleste roer det seg når de blir litt mer modne.

Har inntrykk av at gutter ikke er fullt så ille? Mine to har i hvert fall ikke vært det, heldigvis. Husker jeg selv var et troll mot foreldrene mine til tider

Endret 25. februar 2012 av Purple Haze

[Havbris]

En må velge sine kamper, men samtidig ikke finne seg i alt, og ikke la være å stille krav for å unngå bråk. De aller fleste tenåringsjenter har en sånn periode, men for de aller fleste roer det seg når de blir litt mer modne.

Har inntrykk av at gutter ikke er fullt så ille? Mine to har i hvert fall ikke vært det, heldigvis. Husker jeg selv var et troll mot foreldrene mine til tider

Jeg har også inntrykk av at det er forskjell på gutter og jenter i denne alderen. Mine to gutter har vært relativt greie - men jeg har venninner som har døtre og som sier det er/var en utfordring...

[AnonymBruker]

Jeg har også vært der din datter er, kranglet veeeldig mye med far, han har temprament og kranglet alltid tilbake, så det ble opphetede krangler. Jeg har et greit forhold til ham i dag. Min mor har alltid vært av den rolige typen, og vi kranglet ikke så mye, hun var der alltid og valgte sine kamper. Har et veldig godt forhold til min mor i dag. Eneste rådet jeg kan gi deg er å være der og prøve å ikke krangle for mye tilbake. Selvsagt må du jo gjøre det noen ganger, men ikke gjør det til en vane.

[Gjest Gjest]

Uff jeg har en gutt, og han er nett som beskrevet her over.

Skal jeg bare dø av sult her eller??

jamen du vet jo hvor kjøkkenet er....

Men er det ikke du som er mor da???

Jeg har tenkt.. jeg klarer meg ikke på stipendet i mnd da det er helt umulig å klare seg på så lite.. så da tenkte jeg at da er det jo greit at jeg får helgepenger av deg.. og så klarer jeg meg med stipendet i ukene.. Så da har vi en avtale da.. setter du over noen helgepenger til meg nå siden det er helg nå??? (kom ikke til ordet før han var gått igjen)

Kan bare si såpass at jeg er på vei til å levere inn oppsigelse som mor.. med umiddelbar virkning.. ikke får jeg noe lønn for jobben jeg gjør.. ikke er hms ivaretatt.. og ikke er det noen gode arbeidsforhold.. Så det så!!!

Herremin jeg er oppgitt og lei... Og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å snakke med han på en skikkelig måte lenger.. For alt ender opp i skriking og hyling.. og stort sett at jeg stikker ut for å lufte hodet mitt da jeg rett og slett ikke orker å være i hus med dette spetakkelet lenger.

Og ja.. jeg er jo selvfølgelig alene med dette da.. Og har vært det fra dag en... på tide å få en pause snart????

[xinnia]

Etter å ha overlevd 3 slike barn ( eller skal jeg si monstere?)

Kan jeg bare si.. hold ut, det går over:)

Denne perioden viser bare hvor mye styrke vi mødre har.. at så mange overlever, både barn og voksne, uten de store skadene. ( så kan man lure på hva i hel..vete man klagde over når barna var små ?)

Og sånn plutselig finner avkommene ut at "oi.. muttern har jo rett". Tar tid men, det kommer plutselig, og da er de såå glade i mammaen sin;))

[Gjest Anonym]

Jeg er 15 år gammel, og tenkte jeg skulle svare fra alle døtre sin side.

Noen ganger blir vi bare sure for ingenting, mens andre ganger kan vi ha det beste humøret man kan få. Men det er ikke noe som varer evig. Nei, det er bare en periode. Jeg har det selv noen ganger, og det er litt merkelig å tenke på når man er i det gode humøret og tenker på hvordan man egentlig er når man er i dårlig humør. Det er bare noe som skjer.

Jeg tror nok moren og faren min har selv merket det. Tilmed de snilleste og mest oppdratte tenåringene har slike øyeblikker. Hos noen går det fort over, mens hos andre kan det vare noen år.

Men jeg skal love deg. Det varer ikke for alltid.