"Religion skal være en privatsak!"

[AnonymBruker]

Det er en norm jeg merker at står veldig sterkt i vårt samfunn, dette med at religion skal være en privatsak og at man helst skal "holde troen sin for seg selv".

Jeg forstår jo godt at det er slik: Vi nordmenn er et svært sekulært folk, og ikke-troende er i flertall.

Og det er jo greit for de ikke-troende at de slipper å bli bombardert med religiøst tullball, akkurat som det er greit for de religiøse å slippe å bli bombet med antiteistisk arroganse...

Er det slik det burde være?

Jeg synes ikke, skal forklare hvorfor:

Så alle har sin tro om hvordan virkeligheten er. Noen tror at universet er skapt og styrt av Gud, noen tror at universet er regjert utelukkende av naturlovene... greit nok.

Så har du dem som tror på for et spesifikt budskap, f.eks. kristendommen.

Kristendommens budskap er slik:

Alle mennesker er født syndere og lever et liv i synd. Gud sender sin sønn til jorden, som et offer for å tilgi menneskenes synder. Dem (og kun dem) som tror på Jesus får syndene sine tilgitt. På dommedag vil dem som har fått syndene sine tilgitt gå til Himmelen, mens dem som ikke som ikke har trodd vil gå til Helvete.

Helvete er sentralt i kristen lære, og blir beskrevet som et sted der de ikke-troende skal bli torurert til evig tid (Ikke bare i en uke, eller et år, eller 1000 år eller 1000000 år...)

Så er spørsmålet: Hvis et menneske er overbevist om at dette er sannheten og virkeligheten, er ikke da det eneste rette å prøve å "redde" alle mennesker h*n kommer over?

Hvis et menneske er i besittelse av kunnskap du ikke har, kunnskap som du vil lide i all evighet om du ikke mottar (ifølge hans/hennes overbevisning), ønsker ikke du da at dette mennesket skal dele denne kunnskapen med deg?

Nå vet jeg at de fleste her har "hørt det kristne budskapet", og sikkert slått det fra seg, men jeg snakker om prinsippet. Og dette med straff/belønning er sentralt i alle religioner.

I mitt hode er det det eneste rette at religiøse preker sin tro. Hvis de er glad i meg og vil mitt beste, så må de vel også ønske at jeg slipper unna evig fortapelse?

Hvorfor sitter da nesten alle kristne på hver sin Bibel og preker kun til seg selv og dem som allerede tror? Jeg har lest Bibelen, og vet at slikt ikke er i tråd med kristen lære.

Tror de kanskje ikke nok til å sette sin tro foran samfunnsnormer? Tror de kanskje at man kan være både god kristen og leve et helt normalt liv i det moderne sekulære samfunn?

Ville lufte noen av mine tanker, blir veldig glad for innspill!

[AnonymBruker]

Du har noen gode poenger. Er man religiøs får man gjerne høre at man ikke skal "tvinge sine oppfatninger ned halsen" på andre. Gjerne i samme åndedrag som man får høre at det man tror på er tullball. De fleste ateister synes i hvert fall det er mer enn legitimt å fortelle hva de (ikke) tror på. Og jeg synes jo i høyeste grad det skal være lov å diskutere disse tingene.

[yes2yes]

Jeg synes alle de ulike livssynene skal få lov til å preke når de føler for det. Man skal stoppe når man merker at motparten føler ubehag eller irritasjon, men jeg synes ikke man som prinsipp alltid skal holde munn om sine meninger.

Det viktigste er allikevel at man synes det er greit at visse ikke vil høre om troen din, uten at noen av partene skal hakke på de andre.

[Cuckold]

Jeg tror ikke det er sekularitet som er problemet i Norge, men snarere at vi har en svært konsensusorientert kultur, vi vil helst at alle skal være enige om det viktigste. Provoserende utsagn blir sett på som et onde, eller i hvert fall som et problem. Ytringsfriheten blir ofte forsvart med forbehold om at "vi må bruke vår ytringfrihet med varsomhet og forstand". Derfor er misjonerende religiøse eller markerte religionskritikere uglesett i Norge.

Husker for et par år tilbake da Thomas Hylland Eriksen kritiserte Richard Dawkins for hans etter nordmannens mening altfor tydelige og klare avstandtaken til religion. For Thomas Hylland Eriksen er idealet at ingen sannhet er den rette, og det er nesten like mye sannhet i alle livssyn, eller i hvert fall så mye rett i alle livssyn at man skal være veldig tilbakeholdnede med å argumentere mot andres livssyn. Her er jeg nok mer på linje med Dawkins. Jeg har ikke sans for den norske konsensuskulturen, jeg mener tvert imot at vi må godta et stort sprik i meninger og livssyn.

Det som imidlertid er verd å forsvare er at samfunnet skal bestrebe seg på å være en ikke-diskrimenernde plattform for samliv på tvers av alle tenkelige og utenkelige livsynsgrenser. Det jeg ønsker meg er et samfunn der ethvert menneske har maksimal frihet til å velge sitt personlige livssyn og legge opp sitt liv etter dette. Begrensningen for vår frihet må være hensynet til at andre ikke skal få begrenset sine tilsvarende grunnleggende friheter til å velge sin vei. Symmetri er sentralt her.

I et slikt samfunn vil ikke en person tilhørende en stor selvhevdende verdensreligion ha større muligheter til å få spesielle tilpasninger i møte med det offentlige, under utdanning og i arbeidsliv enn en som har utviklet et helt personlig ikke-religiøst livssyn. Det skal litt til å oppnå dette, for de store religioner har lang tradisjon for nettopp å ta mer plass og kreve innflytelse i kultur og samfunnsliv, men dette er det idealet jeg ønsker å kjempe for. Det sekulære ikke-diskriminerende demokrati der enhver står fritt til å følge sitt livsprosjekt basert på sine verdier og sitt personlige livssyn.

Men om vi kommer dit, og samfunnet behandler alle likt, må det fortsatt være lov å misjonere for sitt livssyn på det personlige plan og som idédebatt, argumentere mot andres livssyn og i det hele tatt delta i en frisk åpen debatt om religion og livssyn.

[Lutetium 71]

Hvis et menneske er i besittelse av kunnskap du ikke har, kunnskap som du vil lide i all evighet om du ikke mottar (ifølge hans/hennes overbevisning), ønsker ikke du da at dette mennesket skal dele denne kunnskapen med deg?

Nei. Det vil jeg mest bestemt ikke, fordi da vil du oppføre deg som en irriterende telefonselger som prakker produktet ditt på meg.

Hadde jeg spurt om din kunnskap, hadde det vært noe annet.

[AnonymBruker]

Pfff...Ta dere en bolle, også kan dere ta dere en tur på Grønland i Oslo etter det.. Så kan vi snakke om religion i Norge... Ikke glem og få med dere en av moskene blandt alle kirkene osv...

[Cuckold]

Pfff...Ta dere en bolle, også kan dere ta dere en tur på Grønland i Oslo etter det.. Så kan vi snakke om religion i Norge... Ikke glem og få med dere en av moskene blandt alle kirkene osv...

Hvorfor skal vi det? Den som vi debattere religion og livssyn kan selvsagt gjerne oppsøke kristne og muslimer, men det jeg er kritisk til er nettopp de store verdensreligionenes ønske om å dele verden mellom seg (eller aller helst sluke hele verden alene), jeg ønsker en stat som er bevisst at vi alle når det kommer til stykke velger vårt helt personlige livssyn, mange velger en pakkeløsnining, enten fordi man er flokkdyr, har stor tiltro til enkelte autoriteter eller av andre grunner, men det er til syvende og sist hver og en av oss som velger våre livssyn. Samfunnet bør legge opp til at de som har personlig utviklede ikke-religiøse og ikke-organiserte livssyn blir behandlet akkurat på samme måte som de som har sterke organisasjoner og tradisjon for kulturell dominans i ryggen.

[AnonymBruker]

Jeg mente at i oslo er ikke religion hemmelig. Det er ikke sånn at vi går og prakker det på hverandre heller. (du har seff en og annen tulling som gjør det her og der, men heldigvis ikke i flertall) For min del kan du tro på marken i bånn av tequila flaska di.. I dont care. Det er forskjellene som gjør andre menensker interesante. og jeg syntes det er veldig synd at vi ikke bare kan lære og leve sammen som mennesker. Alle er født her og alle skal dø her. Tro det eller ei...

[Cuckold]

Nei. Det vil jeg mest bestemt ikke, fordi da vil du oppføre deg som en irriterende telefonselger som prakker produktet ditt på meg.

Hadde jeg spurt om din kunnskap, hadde det vært noe annet.

Hvis det kommer en misjonerende person på døren er det jo bare å avvise vedkommende - på samme måte som med telefonselgere. Eventuelt skrive en liten lapp "Misjonering frabes" ved ringeklokken på samme måte som du skriver "Nei takk til uadressert post" på postkassen. At folk misjonerer for sitt livssyn eller kritiserer andres i den offentlige debatt er en annen problemstilling, og dette må vi godta siden vi skal ha ytringsfrihet. Men den som ikke gidder delta i debatten eller følge med på den må selvsagt kunne se en annen vei og hoppe over disse debattene. For livssyn skal jo bare angå oss rent personlig, i et sekulært ikke-diskriminerende samfunn skal ikke livssynsdebatten ha noe å si for hvordan samfunnet innrettes politisk. Det politiske skal garantere at alle behandles likt, og de som tilhører store religiøse livssyn må ikke få trumfe gjennom særordninger eller enda verre, influere det politiske ved religiøst funderte lover og forordninger.

Endret 21. februar 2012 av Cuckold

[Cuckold]

Jeg mente at i oslo er ikke religion hemmelig. Det er ikke sånn at vi går og prakker det på hverandre heller. (du har seff en og annen tulling som gjør det her og der, men heldigvis ikke i flertall) For min del kan du tro på marken i bånn av tequila flaska di.. I dont care. Det er forskjellene som gjør andre menensker interesante. og jeg syntes det er veldig synd at vi ikke bare kan lære og leve sammen som mennesker. Alle er født her og alle skal dø her. Tro det eller ei...

Jo, for de aller fleste er livssyn privat og ikke noe man flagger, det gjelder også her i Oslo. Det er vel først og fremst de som knytter seg til et av de store imperialistiske religiøse gruppelivssynene som er synlige i bybildet, og det kan gi et veldig skjevt bilde av hva livssyn handler om, det bidrar til at disse gruppene (som er mer dominerende i bybildet enn alle de som har livssyn som ikke synes) fremstår som en større kraft og enhet enn antallet nødvendigvis skulle tilsi. Det er ikke så postivt, og det er viktig at vi er bevisst faren for at synlige og offensive grupper skal få en annen behandling enn mennesker med mindre synlige livssyn.

Endret 21. februar 2012 av Cuckold

[Tobben70]

Hvis et menneske er i besittelse av kunnskap du ikke har, kunnskap som du vil lide i all evighet om du ikke mottar (ifølge hans/hennes overbevisning), ønsker ikke du da at dette mennesket skal dele denne kunnskapen med deg?

Jo, det er klart at hvis de har denne kunnskapen skal den deles.

Men jeg har ennå ikke truffet noen som har denne kunnskapen. Kun folk som tror de har denne kunnskapen, uten noe som helst bevis.

Og det er andre som har annen kunnskap som forteller helt andre ting. Hvilken kunnskap skal jeg forholde meg til?

[sebastianen]

Det er en norm jeg merker at står veldig sterkt i vårt samfunn, dette med at religion skal være en privatsak og at man helst skal "holde troen sin for seg selv".

Jeg forstår jo godt at det er slik: Vi nordmenn er et svært sekulært folk, og ikke-troende er i flertall.

Og det er jo greit for de ikke-troende at de slipper å bli bombardert med religiøst tullball, akkurat som det er greit for de religiøse å slippe å bli bombet med antiteistisk arroganse...

Er det slik det burde være?

Jeg synes ikke, skal forklare hvorfor:

Så alle har sin tro om hvordan virkeligheten er. Noen tror at universet er skapt og styrt av Gud, noen tror at universet er regjert utelukkende av naturlovene... greit nok.

Så har du dem som tror på for et spesifikt budskap, f.eks. kristendommen.

Kristendommens budskap er slik:

Alle mennesker er født syndere og lever et liv i synd. Gud sender sin sønn til jorden, som et offer for å tilgi menneskenes synder. Dem (og kun dem) som tror på Jesus får syndene sine tilgitt. På dommedag vil dem som har fått syndene sine tilgitt gå til Himmelen, mens dem som ikke som ikke har trodd vil gå til Helvete.

Helvete er sentralt i kristen lære, og blir beskrevet som et sted der de ikke-troende skal bli torurert til evig tid (Ikke bare i en uke, eller et år, eller 1000 år eller 1000000 år...)

Så er spørsmålet: Hvis et menneske er overbevist om at dette er sannheten og virkeligheten, er ikke da det eneste rette å prøve å "redde" alle mennesker h*n kommer over?

Hvis et menneske er i besittelse av kunnskap du ikke har, kunnskap som du vil lide i all evighet om du ikke mottar (ifølge hans/hennes overbevisning), ønsker ikke du da at dette mennesket skal dele denne kunnskapen med deg?

Nå vet jeg at de fleste her har "hørt det kristne budskapet", og sikkert slått det fra seg, men jeg snakker om prinsippet. Og dette med straff/belønning er sentralt i alle religioner.

I mitt hode er det det eneste rette at religiøse preker sin tro. Hvis de er glad i meg og vil mitt beste, så må de vel også ønske at jeg slipper unna evig fortapelse?

Hvorfor sitter da nesten alle kristne på hver sin Bibel og preker kun til seg selv og dem som allerede tror? Jeg har lest Bibelen, og vet at slikt ikke er i tråd med kristen lære.

Tror de kanskje ikke nok til å sette sin tro foran samfunnsnormer? Tror de kanskje at man kan være både god kristen og leve et helt normalt liv i det moderne sekulære samfunn?

Ville lufte noen av mine tanker, blir veldig glad for innspill!

Skjønner hva du mener. Og jeg mener at du som privatperson kan få å forkynne om du vil det. Men ikke i offentlige institusjoner. Du kan stille deg opp på torget, banke på døra til folk, skrive hva du mener på nettet, ja omtrent alt. Men om du derimot er f.eks lærer kan du ikke bruke klasserommet til å forkynne. Eller dersom du jobber i fengselet kan du ikke forkynne for fangene ( stakkarene kommer jo ikke avgårde )

[hulaboer]

I mitt hode er det det eneste rette at religiøse preker sin tro.

De misjonerende religionene, ja. Men da må de også tåle krass kritikk. Da kan de ikke klage over det når de får tilbake med samme mynt, og vel så det.

[Shalimar]

Hvorfor sitter da nesten alle kristne på hver sin Bibel og preker kun til seg selv og dem som allerede tror?

Sånn er det ikke.

Alle kristne jeg kjenner (mange) prøver å få andre, både muslimer og ateister til å bli kristne.

I mange menigheter reiser norske ungdommer og voksne rundt om i Norge og utlandet og snakker om Bibelen.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sett disse du snakker om, Shalimar. De eneste som har prøvd å konvertere meg er Jehovas Vitne på gaten, og eventuelle kristne på debattfora på internett. Nå kjenner jeg heller ikke mange kristne, da, men de få jeg kjenner er veldig innesluttet med religionen sin.