Ekteskap blant unge

[Gjest Adriane]

TS ber jo om folks meninger. Det er da helt greit å si hva man mener i en slik tråd, jeg tror likevel de færreste i denne tråden forteller folk i det virkelige liv hva de synes om alle tingene de gjør.

Jeg er litt uenig med deg i at det er de som er negative til tidlig ekteskap som er mest skråsikre, jeg får inntrykk av at de forsøker å dele av sin erfaring mens de gifteklare holder seg for ørene og roper "lalalala!". Logikken med at man skal lytte til seg selv og ingen andre synes jeg også er mangelfull, vi har jo alle lyttet til oss selv (spesielt da vi var yngre) og gjort feil noen ganger, har vi ikke? Min erfaring er at det er de avgjørelsene man tør ta og møte kritikk på som er de sterkeste, for da har man fått brynet seg på motargumentene. Jeg synes mange på tenåringsbrudenes side her ikke møter argumentene, det er mye "det føles riktig" og "gamle folk blir jo også skilt".

Når jeg leser denne tråden tenker jeg uansett at det er store forskjeller på hva slags planer folk har for livet sitt. Noen drømmer om å gifte seg og stifte familie fra de er barn, andre ser det som mindre viktig. Noen finner stor glede i bryllupsdagbøker, andre kunne ikke engang drømme om å opprette en slik. Noen er tilfredse med å dra på helgeturer i Europa og sydenturer om sommeren, andre vil på langvarige opphold i andre verdensdeler. For noen er det viktig å gjøre alt de drømmer om før de etablerer seg, andre drømmer mer om selve etableringen. Folk er forskjellige. Jeg tror ikke hvorvidt man bor på egenhånd på noe tidspunkt har så mye å si for om man er selvstendig eller ikke heller, det praktiske ved å bo alene klarer tross alt de fleste selv og jeg kjenner mange som er håpløst uselvstendige på mange av livets områder selv om de bor i eget hus. Man får gjøre som man vil, og så får man ta de konsekvensene som evt. kommer. Om det betyr at man er skilt som 22-åring eller fortsatt ugift som femtiåring er strengt tatt bare ens eget problem.

Selvsagt - jeg mente i hovedsak på generelt grunnlag - ref bygdesnakk osv.

Jeg mener man skal lytte til seg selv, nettopp fordi de feilene man evt gjør, skal være pga ens egne avgjørelser. Ikke fordi man har latt seg presse til det ene eller det andre basert på andres erfaringer, innspill og gode eller mindre gode råd. Selvsagt har vi alle gjort feil, og kommer til å gjøre mange flere feil gjennom et forhåpentligvis langt liv. Men det er jo våre egne feil, og har man selv stått bak avgjørelsen som førte til feilen, er det heller ikke noe problem å stå for feilen i ettertid.

Verken du, jeg, eller ts selv for den saks skyld, kan med 100% sikkerhet si hvilken avgjørelse som er riktig i akkurat dette tilfellet. Det vil jo bare tiden vise. Derfor mener jeg fremdeles at det viktigste er å være tro mot seg selv og det man selv føler er riktig i sitt eget liv. Viser det seg senere at det var feil, så er det iallfall en feil man selv har begått, og ikke en feil man føler at man ble påtvunget av andre. Uansett hvor mye erfaring du, jeg og alle de andre forumbrukerne har - hver for oss, og samlet - så er det fremdeles sånn at alle må få lov til å begå sine egne feil. Ja, vi kan dele våre erfaringer, og gjør det med glede. Men vi har ingen rett til å nærmest tre våre egne meninger og "fasiter" over hodet på andre av den grunn - og det er vel det jeg føler at folk gjerne gjør i litt for stor grad her inne til tider.

Utfra slutten på ditt innlegg, tror jeg egentlig at vi er ganske enige du og jeg, men at vi ordlegger oss forskjellig

[Testosteron]

Folk med den holdningen din bør ikke gifte seg, men ha samboerskap. Ekteskapet handler faktisk om å ville være sammen, og kjempe for å klare det, både i gode, men også onde dager. Åpne bibelen din fra konftida så kanskje du forstår hva jeg snakker om. Et samboerskap er litt mer den "Vi elsker hverandre, helt til vi ikke gjør det lenger"-holdningen.

Holdningen min? Les hva jeg skriver! Jeg skriver at det ikke er noe vilkår for å kunne gifte seg i Norge i dag at man avgir et løfte om å ville leve sammen til man dør. Jeg har ikke skrevet at jeg mener at det å gifte seg ikke bør bety at man har til intensjon å leve sammen til man dør, men det er et moralsk spørsmål - ikke et juridisk, for jussen er klar.

[gira97]

utrolig glad for at det hverken ble bryllup eller barn med fyren jeg møtte som 19 åring. Vi hadde et av og på forhold i mange år, heldigvis kom jeg meg tilslutt unna. Uansett, verre å få barn enn å gifte seg egentlig.. Da er man jo bundet til den personen for alltid..

[Aspera]

utrolig glad for at det hverken ble bryllup eller barn med fyren jeg møtte som 19 åring. Vi hadde et av og på forhold i mange år, heldigvis kom jeg meg tilslutt unna. Uansett, verre å få barn enn å gifte seg egentlig.. Da er man jo bundet til den personen for alltid..

Alle har ikke et ustabilt forhold man trenger å komme seg unna. Min partner er et fantastisk menneske og jeg har ingenting imot å være bundet til han resten av mitt liv, selv om vi ikke skulle fungere i et forhold. Den sjansen er jeg villig til å ta!

[HanneH]

utrolig glad for at det hverken ble bryllup eller barn med fyren jeg møtte som 19 åring. Vi hadde et av og på forhold i mange år, heldigvis kom jeg meg tilslutt unna. Uansett, verre å få barn enn å gifte seg egentlig.. Da er man jo bundet til den personen for alltid..

Du sa det.

Jeg lo godt da min mor sa at "du må huske på at det er ikke alltid det beste som er igjen til slutt"

Jeg tror alt for mange tenker litt sånn. Mitt tips er å være tålmodig til man finner den rette =)

[AnonymBruker]

Du sa det.

Jeg lo godt da min mor sa at "du må huske på at det er ikke alltid det beste som er igjen til slutt"

Jeg tror alt for mange tenker litt sånn. Mitt tips er å være tålmodig til man finner den rette =)

Og hvem har bestemt at det ikke kan være sånn at noen har truffet den rette si ung alder?

[Daxi]

postet på feil tråd

Endret 21. februar 2012 av Natalie_M

[regine]

Helt enig med deg her! Jeg er 19 og gifter meg til sommeren. Både jeg og kjæresten har flyttet hjemmefra og gått alle tre årene på VGS langt borte fra der vi egentlig bor.. Og er også enig i det du skrev lenger oppe, om at hvis man har klart "tenårene" sammen, så klarer man resten og.. Det er tross alt tenårene man forandrer seg mest. Jeg og kjæresten møttes da vi var 12, og vi har rett og slett vokst SAMMEN alle disse årene.. Vi er hundre prosent sikker på at vi gjør det rette! Vi gleder oss veldig til å gifte oss, og å flytte til en annen by og studere sammen.

Beklager - men dette viser mangel på livserfaring mer enn noe annet. Og det er greit, du sier jo selv at du er 19, så det er jo ikke så rart. Men jeg hadde hatt store betenkeligheter hvis min 19-åring insisterte på å gifte seg, og jeg ville nok forsøkt å snakke de fra det.

Tro det eller ei, men de aller fleste av oss utvikler oss MYE etter tenårene. Må bare sitere en annen her og, fordi jeg mener dette er veldig sant:

Forskjellen på tenårene og tidlige voksenår er at tilbudene er mange færre i tenårene. Man bor hjemme, man går gjerne på samme skole, man har samme omgangskrets osv osv. Det er en grunn til at veldig mange slike forhold ryker i løpet av studielivet, og det er fordi man har mye mer frihet og et mye større spekter av livet å spille på. Det er faktisk ikke spesielt imponerende å være sammen i tenårene, fordi man på mange vis er nødt til å forholde seg til den samme rammen, begge to.

Da jeg begynte å studere var det flere der som var sammen, og hadde vært det gjennom iallfall deler av vgs, og nå kom til samme sted for å studere etc. I dag er ingen av de par lenger, fordi de utviklet seg, de utvidet sin horisont og de traff nye mennesker, mennesker som passet bedre med den utviklingen de selv gikk gjennom. Dette er en ganske vanlig utvikling når man kommer på studiested som 19-20-åring.

Jeg tenker at holder man sammen så kan man også gifte seg litt senere - hvis ikke er det vel iallfall ikke liv laga....

[Greenlight]

Her synes jeg man får gjøre som man vil. Her i huset ble jeg fridd til etter at vi hadde vært sammen i tre år, og vi hadde knapt fylt 21 år. Ingen som har hatt noen negative kommentarer til det:)

(i hvert fall ikke som de har turt å si til oss^^)

[HanneH]

Og hvem har bestemt at det ikke kan være sånn at noen har truffet den rette si ung alder?

Du misforsto. Det var ment som et generelt tips. Selvfølgelig kan man finne den rette tidlig =)

[Dakona]

Jeg møtte min kjære sommeren da jeg skulle begynne første året på vgs. Han bodde i USA og jeg i Norge. Etter det har vi vært sammen i tykt og tynt: jeg var på utveksling, og vi har opplevd mange forskjellige deler av verden, og sett mye. Så før vi fikk leilighet sammen da vi begynte å studere. Vi er fremdeles lykkelige og har vært gift i mange år

[AnonymBruker]

Alle har ikke et ustabilt forhold man trenger å komme seg unna. Min partner er et fantastisk menneske og jeg har ingenting imot å være bundet til han resten av mitt liv, selv om vi ikke skulle fungere i et forhold. Den sjansen er jeg villig til å ta!

Det er lett å være positiv til hvilket som helst utfall når man er så ung som du er, kom igjen om noen år så kan det godt hende at ikke alt er like strålende og flott som du mener det er nå.

På genrell basis er de som heier på unge som gifter seg/får barn, gjerne de som og er i samme posisjon. Dette er uerfarne og unge mennesker, som selvsagt sier at dette er feil, men som de fleste andre er man veeeldig positiv og opptatt av sin egen modenhet på den alderen, og når man er litt eldre og litt mer voksen så skjønner man at man ikke var like virkelighetsnær som man selv trodde da man var tenåring.

[Cinderella_]

Jeg synes dette er et komplekst og vanskelig spørsmål å svare på, ettersom det (sånn jeg ser det) i stor grad handler om hva man ønsker av et ekteskap. Jeg har flere venninner som giftet seg i ung alder, en er nå skilt (vi er i midten av 20-årene).

Jeg var helt bombesikker på at jeg ønsket å gifte meg med eksen da jeg var 21, men vi hadde heldigvis fornuft til å vente. Jeg ser at flere bruker argumentet om at ekteskap er utelukkende en juridisk forpliktelse, og det stemmer jo (og ja- jeg vet at man kan forandre seg etter fylte 30), men sånn jeg ser det, bør en være ferdig med utdanning, vite hvor en ønsker å bo, ha bodd sammen i noen år etc. for å ha et best mulig grunnlag å ta avgjørelsen på. Det finnes de som aldri har bodd sammen, og som giftet seg etter 3 måneder som har gode ekteskap - men jeg tror det ville være vanskelig for mange. Iallfall for meg selv.

Selv har jeg holdningen "hvorfor gjøre det?", men om folk ønsker å gifte seg, må de gjerne gjøre det for min del. Det jeg reagerer mest på, er de som er forlovet i 3-7 år (for meg betyr forlovelse snarlig giftemål). Da synes jeg en kan spare seg forlovelsen. Det er et valg som er opp til hver enkelt, og man skal aldri skjære alle over en kam, men jeg er enig med mange her i at de som etablerer seg når de er ferdig utdannet, gjerne i slutten av 20-årene etc. antakeligvis kjenner seg selv bedre enn mange 20-åringer. Jeg merker iallfall selv at jeg vokser for hvert år, og stadig lærer mer om meg selv. Jeg tror nok helt klart mine behov og ønsker vil være annerledes om 7-8 år.

[Aspera]

Det er lett å være positiv til hvilket som helst utfall når man er så ung som du er, kom igjen om noen år så kan det godt hende at ikke alt er like strålende og flott som du mener det er nå.

På genrell basis er de som heier på unge som gifter seg/får barn, gjerne de som og er i samme posisjon. Dette er uerfarne og unge mennesker, som selvsagt sier at dette er feil, men som de fleste andre er man veeeldig positiv og opptatt av sin egen modenhet på den alderen, og når man er litt eldre og litt mer voksen så skjønner man at man ikke var like virkelighetsnær som man selv trodde da man var tenåring.

Det å være negativ og pessimistisk har ingenting med alder å gjøre, det har å gjøre med din holdning til livet. Selvfølgelig kommer livet kommer til å slå hardt nedpå meg fra tid til annen, men jeg er sikker på at om ti år skal jeg være like positiv til livet som jeg er nå. Om ikke enda mer da min selvutvikling har fått god til på å forbedre seg.

Jeg ser at jeg ikke visste like mye som 15 som jeg gjør nå, akkurat det kommer jeg til å innse igjen om noen år, og igjen og igjen. Du kommer også til å oppleve om noen år at det viste seg at du ikke visste like mye da. Det kalles livserfaring og man lærer best av sine egne feil. Alle utvikler og forandrer seg hele tiden, men sjanser må tas. Kun jeg står ansvarlig for min egen lykke og jeg gidder ikke bare ta de "sikre" valgene som har vært det beste for de fleste andre. Jeg tar de valgene jeg føler er mest riktige for meg. Slår de tilbake får jeg gjøre det beste ut av det også!

I dag er det rett og slett slik at om man ikke er ei sutrekjærring, så er man bare naiv. Vel, da vil jeg faktisk heller være naiv!

[AnonymBruker]

Det å være negativ og pessimistisk har ingenting med alder å gjøre, det har å gjøre med din holdning til livet. Selvfølgelig kommer livet kommer til å slå hardt nedpå meg fra tid til annen, men jeg er sikker på at om ti år skal jeg være like positiv til livet som jeg er nå. Om ikke enda mer da min selvutvikling har fått god til på å forbedre seg.

Jeg ser at jeg ikke visste like mye som 15 som jeg gjør nå, akkurat det kommer jeg til å innse igjen om noen år, og igjen og igjen. Du kommer også til å oppleve om noen år at det viste seg at du ikke visste like mye da. Det kalles livserfaring og man lærer best av sine egne feil. Alle utvikler og forandrer seg hele tiden, men sjanser må tas. Kun jeg står ansvarlig for min egen lykke og jeg gidder ikke bare ta de "sikre" valgene som har vært det beste for de fleste andre. Jeg tar de valgene jeg føler er mest riktige for meg. Slår de tilbake får jeg gjøre det beste ut av det også!

I dag er det rett og slett slik at om man ikke er ei sutrekjærring, så er man bare naiv. Vel, da vil jeg faktisk heller være naiv!

Hvorfor må man være en sutrekjerring hvis man ikke står på sidelinjen og heier på de på 19 som vil ha barn og gifte seg?

Du bekrefter nå bare alt

[Aspera]

Hvorfor må man være en sutrekjerring hvis man ikke står på sidelinjen og heier på de på 19 som vil ha barn og gifte seg?

Du bekrefter nå bare alt

Det var ikke det jeg skrev, jeg refererte til den typiske kommentaren "bare vent til du blir noen år eldre, så skal du se at livet ikke er så bra som du tror nå". Den finnes i alle varianter når det kommer til å snakke ned til unge i voksenlivet. Det virker jo som at moden = sutrekjærring, og ser du positivt på livet er du uviten og naiv. Faktisk synes jeg den gjelder i de aller fleste diskusjoner.

[AnonymBruker]

Det skjer mye med en person fra han eller hun er 19 til 22 enn fra 30-33, så den som møter sin livspartner som voksen har antakelig et bedre grunnlag for gå inn i et "varig" forhold enn en ung person.

Kvaliteten på forholdet har etter mitt syn mer å si enn partenes alder. Jeg har vært sammen med mannen min siden vi var 17, vi giftet oss da vi var 21, vi har vært gift i femten år og har det veldig bra sammen. Helt fra starten av har vi gitt hverandre plass og vist hverandre respekt og kjærlighet. Derfor har vi også vokst sammen, ikke fra hverandre.

Jeg tror du da er et unntak, Yvonne. Det er ikke veldig mange som studerer i hvert sitt land etter at de er gift, eller som bor for seg selv etter at de er gift.

Jeg tror ikke dette er så uvanlig - vi har også av praktiske grunner bodd fra hverandre i perioder, og jeg kjenner andre som har gjort det. Og vi ventet en del år med å få barn, så vi hadde flere år som "gifte kjærester" uten andre forpliktelser enn studier og jobb.