Ekteskap blant unge

[Sol79]

Har du tenkt på at ikke alle vil bruke 20årene sine på festing? Noen av oss føler oss ferdig med den slags, og er nesten rett og slett lei. Jeg er fra en by hvor vi starter tidlig. Alt for tidlig med den slags. Så når det endelig er lovelig er vi ekstremt lei.

Modenhet går jo på hver enkelt person, syns du ikke? Hva hver og en person erfarer gjør deg om til den du er. Ikke alderen din.

Jeg syns det at du tolker Avenues innlegg til kun å gjelde festing, kanskje sier litt om at du ikke er så voksen og moden som du tror?

Veldig rart kor folk seier ein forandrar seg sånn ifrå alder 18-25 år, der ein ser mange av dei her inne fann kvarandre i 12-13 års alderen og er rundt 19-20 no og fortsatt ilag. Forandrar ein seg ikkje veldig løpet av puberteten? Tenkjer at dersom ein har klart seg gjennom då og fortsatt elskar kvarandre og tenkjer dei vil vere med kvarandre resten av livet, kvifor ikkje gå skikkeleg inn for det?

Syns det er bare trist jeg. Så lite selvstendig man blir når man flytter rett fra mamma og pappa til å bli samboer.

[Gjest Badabing]

Jeg syns det at du tolker Avenues innlegg til kun å gjelde festing, kanskje sier litt om at du ikke er så voksen og moden som du tror?

Syns det er bare trist jeg. Så lite selvstendig man blir når man flytter rett fra mamma og pappa til å bli samboer.

Helt enig. Tror man har så godt å bo for seg selv, i kollektiv osv en periode.

Selv har det ikke hatt noe med festing å gjøre, men det å være meg, å bli meg, det å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil uten å måtte ta hensyn til noen andre. Dra på backpacking jorden rundt, studere hva jeg vil hvor jeg vil, møte nye mennesker, dra på folkehøgskole, dra på jenteturer. Jeg hadde angret om jeg ikke hadde fått gjort alle disse tingene. Mye har jeg også gjort sammen med kjæresten min, men noe mer hensyn må man jo ta.

[juliane]

Mange av oss som er negative til å gifte seg som tenåringer er det på bakgrunn av egne erfaringer. Vi hadde nemlig også kjærester da vi var på den alderen, som vi ikke er sammen med nå lenger.

Da jeg var 17, 18, 19, 20 og 21 var jeg på et vis ganske sikker på at jeg kom til å være sammen med min daværende kjæreste resten av livet. Giftemål var aldri et tema (men nå var vi heller ikke i et miljø der folk giftet seg unge), men det var allikevel en selvfølge at det skulle være oss to. Da jeg var 22 begynte jeg å tvile, og hadde et par jævlige år før jeg klarte å gå fra ham. Takk og pris for at vi ikke var gift i tillegg!

Grunnen til at jeg som 24-åring ikke lenger ville være sammen med mannen jeg hadde delt de siste åtte årene med? Rett og slett at vi hadde utviklet oss i hver vår retning (og mye av det skjedde lenge etter at jeg ble 18), og at min livserfaring lærte meg mer om hva jeg ønsket ut av livet og et forhold. Jeg har gått gjennom en naturlig modningsprosess, og et resultat av det er at valg jeg tok som 18-åring ikke lenger er det riktige for meg - heller ikke han som nå er min eks.

Noen vokser sammen istedenfor fra hverandre, og det er helt supert. Men hvis man allikevel skal dele livet sammen, hvorfor haster det så veldig med å gifte seg? Det blir jo ikke noe mindre fint hvis man venter noen år.

[Aspera]

Helt enig. Tror man har så godt å bo for seg selv, i kollektiv osv en periode.

Selv har det ikke hatt noe med festing å gjøre, men det å være meg, å bli meg, det å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil uten å måtte ta hensyn til noen andre. Dra på backpacking jorden rundt, studere hva jeg vil hvor jeg vil, møte nye mennesker, dra på folkehøgskole, dra på jenteturer. Jeg hadde angret om jeg ikke hadde fått gjort alle disse tingene. Mye har jeg også gjort sammen med kjæresten min, men noe mer hensyn må man jo ta.

Det handler ikke om å finne seg selv, men om å skape seg selv.

[RockyRose]

Syns det er bare trist jeg. Så lite selvstendig man blir når man flytter rett fra mamma og pappa til å bli samboer.

Kvifor blir ein lite sjølvstendige av å flytte heimanfrå til å bli sambuar? Ingen her veit korleis det er i heimen hennar. Kanskje ho stod for alt eige husarbeid og mat. Eg var ikkje lite sjølvstendig når eg flytta på hybel som 16 åring, nett fordi eg hadde klart meg ganske bra heime åleine og ikkje trengde mamma/pappa til alt. Og føler ikkje eg har forandra meg så masse på desse 4 åra eg har budd åleine/med sambuar..

[vinterspeil]

Jeg synes det er helt greit at unge mennesker gifter seg dersom de er sikre på at de vil leve sammen for alltid (så sikker som man kan bli i den alderen). Spesielt synes jeg det er fint å gifte seg dersom de unge også har/venter barn. På en eller annen måte opplever jeg det som mer seriøst, og jeg tror de barna som ev. senere skulle bli skilsmissebarn har en mer "konkret" bakgrunn enn de som har foreldre som kanskje aldri har vært gift eller bare samboere en kort stund.

[RockyRose]

Jeg synes det er helt greit at unge mennesker gifter seg dersom de er sikre på at de vil leve sammen for alltid (så sikker som man kan bli i den alderen). Spesielt synes jeg det er fint å gifte seg dersom de unge også har/venter barn. På en eller annen måte opplever jeg det som mer seriøst, og jeg tror de barna som ev. senere skulle bli skilsmissebarn har en mer "konkret" bakgrunn enn de som har foreldre som kanskje aldri har vært gift eller bare samboere en kort stund.

Signerar!

[Kite]

Kvifor blir ein lite sjølvstendige av å flytte heimanfrå til å bli sambuar? Ingen her veit korleis det er i heimen hennar. Kanskje ho stod for alt eige husarbeid og mat. Eg var ikkje lite sjølvstendig når eg flytta på hybel som 16 åring, nett fordi eg hadde klart meg ganske bra heime åleine og ikkje trengde mamma/pappa til alt. Og føler ikkje eg har forandra meg så masse på desse 4 åra eg har budd åleine/med sambuar..

Helt enig med deg her! Jeg er 19 og gifter meg til sommeren. Både jeg og kjæresten har flyttet hjemmefra og gått alle tre årene på VGS langt borte fra der vi egentlig bor.. Og er også enig i det du skrev lenger oppe, om at hvis man har klart "tenårene" sammen, så klarer man resten og.. Det er tross alt tenårene man forandrer seg mest. Jeg og kjæresten møttes da vi var 12, og vi har rett og slett vokst SAMMEN alle disse årene.. Vi er hundre prosent sikker på at vi gjør det rette! Vi gleder oss veldig til å gifte oss, og å flytte til en annen by og studere sammen.

[Sol79]

Kvifor blir ein lite sjølvstendige av å flytte heimanfrå til å bli sambuar? Ingen her veit korleis det er i heimen hennar. Kanskje ho stod for alt eige husarbeid og mat. Eg var ikkje lite sjølvstendig når eg flytta på hybel som 16 åring, nett fordi eg hadde klart meg ganske bra heime åleine og ikkje trengde mamma/pappa til alt. Og føler ikkje eg har forandra meg så masse på desse 4 åra eg har budd åleine/med sambuar..

For min del er det noe med å klare seg ALENE, og det har man aldri erfart når man flytter fra den ene til den andre. Har sett veldig mange som aldri har bodd alene som rett og slett ikke takler daglidagse gjøremål og helt basic praktiske ting i hjemmet når de for første gang i livet faktisk skal klare seg uten en far eller en samboer.

[Anglofil]

Helt enig. Tror man har så godt å bo for seg selv, i kollektiv osv en periode.

Selv har det ikke hatt noe med festing å gjøre, men det å være meg, å bli meg, det å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil uten å måtte ta hensyn til noen andre. Dra på backpacking jorden rundt, studere hva jeg vil hvor jeg vil, møte nye mennesker, dra på folkehøgskole, dra på jenteturer. Jeg hadde angret om jeg ikke hadde fått gjort alle disse tingene. Mye har jeg også gjort sammen med kjæresten min, men noe mer hensyn må man jo ta.

Men disse tingene kan man da fint gjøre når man bor sammen? Jeg visste hvem jeg var da jeg var 15 år, og mine drømmer og ønsker har i grunn ikke forandret seg særlig mye på 10-11 år. Noen av oss vet tidlig hva vil vil, jeg visste da jeg var seks år at det var lærer jeg skulle bli, og jammen er det også det som er drømmen i dag. Jeg var klar for å etablere meg som 18-åring jeg, men gjør det meg uselvstendig? Selvsagt ikke. Jeg har reist, jeg har sett verden, jeg har mange gode venner og jeg lever et meget selvstendig liv, vil jeg si. Jeg flyttet rett fra mine foreldre og inn sammen med min mann. Allikevel har jeg reist på mange turer alene, hvorfor skal et samboerskap stoppe meg? Hvis jeg vil på backpacking, hvilket forøvrig aldri har fristet meg, så hadde jeg reist alene. Jeg er ikke sammen med min mann fordi jeg er avhenging av han, men fordi jeg er glad i ham.

Og jeg skal reise til Storbritannia for å studere, selv om vi er gift og det er planen for neste år. Utover dette så reiser jeg på jenteturer, jeg møter nye mennesker, jeg jobber, jeg studerer osv.

Livet stopper ikke opp bare fordi man har blitt sammen med noen og velger å bo sammen. Jeg har reist alene til London to ganger i året uten min mann helt siden vi flyttet sammen. Jeg lar da meg ikke stoppe bare fordi vi har valgt å gifte oss. Jeg er et selvstendig menneske og jeg trives godt i mitt eget selskap, noe jeg alltid har gjort. Jeg ble tidlig vant til å være selvstendig, finne ut hva jeg vil og ta ansvar.

For min del er det noe med å klare seg ALENE, og det har man aldri erfart når man flytter fra den ene til den andre. Har sett veldig mange som aldri har bodd alene som rett og slett ikke takler daglidagse gjøremål og helt basic praktiske ting i hjemmet når de for første gang i livet faktisk skal klare seg uten en far eller en samboer.

Å bo for seg selv er virkelig ikke så annerledes som det å bo sammen med noen, ihvertfall ikke hvis man er selvstendig fra før. Grunnet omstendighetene må min mann og jeg nå bo fra hverandre i et par år og jeg har bodd for meg selv en stund. Jeg flyttet rett fra mine foreldre til å bli samboer som 22-åring.

Og for å være helt ærlig: det er virkelig ingen forskjell. For noen vil det sikkert være det, men for de av oss som er vant til å være selvstendige uavhengige av boforhold merker særdeles lite til det. Og veit du hva? Da mannen og jeg bodde sammen så tok jeg aldri klesvasken, fordi det var hans jobb. Jeg tok sjelden oppvasken, jeg ryddet sjelden og jeg gjorde særdeles lite hjemme. Jeg jobbet ved sidene av studiene, han gjorde ikke det, ergo ble det hans jobb. Uansett, nå som jeg bor her for meg selv så må jeg ta den klesvaska men SÅ forskjellig er det virkelig ikke. Jeg føler egentlig bare at det er mindre ansvar nå enn da jeg bodde alene, jeg har jo bare meg selv å passe på.

Jeg synes det merkelig å prate om at man er uselvstendig bare fordi man vil gifte seg tidlig eller fordi man vil flytte rett fra foreldrene sine og inn sammen med sin kjæreste. Dette kommer veldig an på hvordan man er som person, noen er mer uselvstendige enn andre og vil trenge den erfaringen det er å bo for seg selv. Men alle trenger virkelig ikke det.

Mvh Yvonne

Endret 20. februar 2012 av Yvonne

[Gjest Badabing]

Men disse tingene kan man da fint gjøre når man bor sammen? Jeg visste hvem jeg var da jeg var 15 år, og mine drømmer og ønsker har i grunn ikke forandret seg særlig mye på 10-11 år. Noen av oss vet tidlig hva vil vil, jeg visste da jeg var seks år at det var lærer jeg skulle bli, og jammen er det også det som er drømmen i dag. Jeg var klar for å etablere meg som 18-åring jeg, men gjør det meg uselvstendig? Selvsagt ikke. Jeg har reist, jeg har sett verden, jeg har mange gode venner og jeg lever et meget selvstendig liv, vil jeg si. Jeg flyttet rett fra mine foreldre og inn sammen med min mann. Allikevel har jeg reist på mange turer alene, hvorfor skal et samboerskap stoppe meg? Hvis jeg vil på backpacking, hvilket forøvrig aldri har fristet meg, så hadde jeg reist alene. Jeg er ikke sammen med min mann fordi jeg er avhenging av han, men fordi jeg er glad i ham.

Og jeg skal reise til Storbritannia for å studere, selv om vi er gift og det er planen for neste år. Utover dette så reiser jeg på jenteturer, jeg møter nye mennesker, jeg jobber, jeg studerer osv.

Livet stopper ikke opp bare fordi man har blitt sammen med noen og velger å bo sammen. Jeg har reist alene til London to ganger i året uten min mann helt siden vi flyttet sammen. Jeg lar da meg ikke stoppe bare fordi vi har valgt å gifte oss. Jeg er et selvstendig menneske og jeg trives godt i mitt eget selskap, noe jeg alltid har gjort. Jeg ble tidlig vant til å være selvstendig, finne ut hva jeg vil og ta ansvar.

Å bo for seg selv er virkelig ikke så annerledes som det å bo sammen med noen, ihvertfall ikke hvis man er selvstendig fra før. Grunnet omstendighetene må min mann og jeg nå bo fra hverandre i et par år og jeg har bodd for meg selv en stund. Jeg flyttet rett fra mine foreldre til å bli samboer som 22-åring.

Og for å være helt ærlig: det er virkelig ingen forskjell. For noen vil det sikkert være det, men for de av oss som er vant til å være selvstendige uavhengige av boforhold merker særdeles lite til det. Og veit du hva? Da mannen og jeg bodde sammen så tok jeg aldri klesvasken, fordi det var hans jobb. Jeg tok sjelden oppvasken, jeg ryddet sjelden og jeg gjorde særdeles lite hjemme. Jeg jobbet ved sidene av studiene, han gjorde ikke det, ergo ble det hans jobb. Uansett, nå som jeg bor her for meg selv så må jeg ta den klesvaska men SÅ forskjellig er det virkelig ikke. Jeg føler egentlig bare at det er mindre ansvar nå enn da jeg bodde alene, jeg har jo bare meg selv å passe på.

Jeg synes det merkelig å prate om at man er uselvstendig bare fordi man vil gifte seg tidlig eller fordi man vil flytte rett fra foreldrene sine og inn sammen med sin kjæreste. Dette kommer veldig an på hvordan man er som person, noen er mer uselvstendige enn andre og vil trenge den erfaringen det er å bo for seg selv. Men alle trenger virkelig ikke det.

Mvh Yvonne

Jeg tror du da er et unntak, Yvonne. Det er ikke veldig mange som studerer i hvert sitt land etter at de er gift, eller som bor for seg selv etter at de er gift.

Synes det er rart du ikke ser det selv, at det blir noe merkelig å bruke deg selv som mal. Det er få som er så selvstendige som du skisserer med en gang de er ferdig på videregående. Jeg kan ikke komme på at jeg har møtt noen.

Jeg skrev vel også at det kunne gå bra, men jeg synes ikke det er noe å anbefale for den jevne ungdom.

Edit: det blir jo også til at man svarer utfra personlige erfaringer. Jeg følte meg voksen og klar for barn med ham jeg elsket da jeg var 19. Jeg er i ettertid veldig glad det ikke skjedde.

Og dessverre er det slik at kun ett av parene på min alder som jeg kjenner, er sammen i dag, ti år etter. Så det er vel mulig, men sjansene er jo ikke akkurat så store. Og hvem vil ikke være det unntaket som går bra? Jeg forstår jo at man ønsker og tror man blir det.

Endret 20. februar 2012 av Badabing

[Anglofil]

Jeg tror du da er et unntak, Yvonne. Det er ikke veldig mange som studerer i hvert sitt land etter at de er gift, eller som bor for seg selv etter at de er gift.

Synes det er rart du ikke ser det selv, at det blir noe merkelig å bruke deg selv som mal. Det er få som er så selvstendige som du skisserer med en gang de er ferdig på videregående. Jeg kan ikke komme på at jeg har møtt noen.

Jeg skrev vel også at det kunne gå bra, men jeg synes ikke det er noe å anbefale for den jevne ungdom.

Poenget mitt er at man ikke nødvendigvis er uselvstendig bare fordi man flytter rett fra sine foreldre og deretter inn sammen med sin kjæreste. Hvis jeg aldri hadde flyttet fra min mann, det var nemlig aldri planen, ville jeg fremdeles blitt regnet som uselvstendig? Nei, det vil jeg ikke si. Og dette gjelder også for flere av mine venner, at de er meget selvstendige selv om de kanskje har flyttet rett inn sammen med sin kjæreste. De ser ingen vits i bo hver for seg når de har lyst til å bo sammen, og jeg skjønner dem godt.

Noen har godt av å bo for seg selv, men en del har det også slik at de er uansett er såpass selvstendige at de ikke trenger det. Dette handler mye om mennesketype slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Veldig rart kor folk seier ein forandrar seg sånn ifrå alder 18-25 år, der ein ser mange av dei her inne fann kvarandre i 12-13 års alderen og er rundt 19-20 no og fortsatt ilag. Forandrar ein seg ikkje veldig løpet av puberteten? Tenkjer at dersom ein har klart seg gjennom då og fortsatt elskar kvarandre og tenkjer dei vil vere med kvarandre resten av livet, kvifor ikkje gå skikkeleg inn for det?

Forskjellen på tenårene og tidlige voksenår er at tilbudene er mange færre i tenårene. Man bor hjemme, man går gjerne på samme skole, man har samme omgangskrets osv osv. Det er en grunn til at veldig mange slike forhold ryker i løpet av studielivet, og det er fordi man har mye mer frihet og et mye større spekter av livet å spille på. Det er faktisk ikke spesielt imponerende å være sammen i tenårene, fordi man på mange vis er nødt til å forholde seg til den samme rammen, begge to.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det handler mye om hvilken innfallsvinkel man har. Noen tenker "hvorfor haster det slik?", mens jeg tenker "hvorfor vente hvis man vet man har rett, man har ingen garantier uansett".

Mvh Yvonne

Innfallsvinkel, ja. Men det siste du skriver er jo fullstendig ulogisk, man kan ikke vite man har rett og samtidig vite at man ikke har noen garantier?

[AnonymBruker]

Men Yvonne om du har visst hva slags utdanning du skal ta siden du var 6 år, hvorfor har du ikke klart og tatt den? Om du er 25 år burde du vært ferdig utdannet lærer for et par år siden.

[Anglofil]

Innfallsvinkel, ja. Men det siste du skriver er jo fullstendig ulogisk, man kan ikke vite man har rett og samtidig vite at man ikke har noen garantier?

Vel, det er jo paradokset, man har følelsen av å ha rett. Men selvsagt har man ingen garantier. Det er vel poenget. Og derfor gidder ikke jeg å vente hvis det føles rett.

Men Yvonne om du har visst hva slags utdanning du skal ta siden du var 6 år, hvorfor har du ikke klart og tatt den? Om du er 25 år burde du vært ferdig utdannet lærer for et par år siden.

Fordi jeg ønsket å utvikle meg ytterligere? Egentlig kunne jeg vært ferdig for lenge siden, men jeg ville noe mer enn som så. Jeg elsker engelsk og velger å følge drømmen, nemlig det å være engelsklærer. Derimot var det ikke holdbart for min egen del å kun ta et årsstudium i engelsk gjennom lærerhøgkolen, så jeg hoppet av lærerhøgskolen, tok en bachelor i engelsk og studerer nå videre på en master. I stedet for å "bare" være adjunkt, som det selvfølgelig står respekt av, så kan jeg, når jeg er ferdig, jobbe i f.eks vgs eller høyere utdanning. Med PPU'en som jeg velger å ta vil jeg bli lektor med opprykk, og jeg har funnet ut at det er mer riktig for meg.

Mvh Yvonne

Endret 20. februar 2012 av Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg synes sånne som gifter seg veldig unge kan virke litt tacky. De fleste er ikke modne nok til det. Man forandrer seg veldig i 20-åra, som flere her har sagt, og det kan hende man finner ut at man egentlig ikke vil være sammen med ungdomskjæresten resten av livet.

[Gjest Adriane]

Jeg tenker: hvorfor skal så veldig mange ha så mye meninger om hva andre velger å gjøre med livet sitt? Det der har jeg aldri helt klart å forstå... Uansett hvilken side man er på, later alle til å mene at akkurat de sitter på "fasiten" til hva som er riktig - kanskje aller mest de som i denne tråden er på den negative siden av bordet.

Min bror giftet seg som 19-åring, med sin 20 år gamle kjæreste. De fikk 2 barn og 20 gode år sammen, før han tragisk nok ble revet bort fra oss. Selvsagt hadde de sine opp- og nedturer i ekteskapet, men hvem har ikke det - uansett alder?

Yvonne skriver om dette med at man ikke har noen garantier. Det er jeg enig i, men da tenker jeg mer på i livet generelt. Det er så mange av dere som argumenterer med at unge mennesker har da all verdens tid, og kan vel vente noen år med å gifte seg. Og hvis livet farer pent med en, så ja, da stemmer det. Men det har man ingen garantier for! Selvsagt skal man ikke gå rundt til enhver tid og tenke at noe kan skje når som helst. Men det er allikevel viktig å huske å leve i nuet, som det så fint heter. Nettopp fordi vi ikke vet noe om fremtiden, verken på godt eller vondt. Så, hvis det føles helt riktig for dette paret å gifte seg - dette er noe de har vurdert grundig slik jeg forstår det - hva gir da vilt fremmede mennesker rett til å mene at de forhaster seg, og må da vel kunne klare å vente noen år til?

Jeg syns vel ganske enkelt at ts og samboeren skal forsøke å stenge ute alle velmenende, og ikke fullt så velmenende, råd fra både kjente og ukjente - heller lytte til sin egen indre stemme om hva som er riktig for dem som par, og for dem som individer - og ta en felles avgjørelse basert på det.

"As we grow older, it's not the things we did that we often regret, but the things we didn't do."

"Our best decisions, the ones that we never regret, come from listening to ourselves."

“Regret for the things we did can be tempered by time; it is regret for the things we did not do that is inconsolable.”

Edit: skrivefeil

Endret 20. februar 2012 av Adriane

[Aspera]

Jeg har bare vært sammen med min forlovede i et par år, allikevel føler jeg vi har en større fordel enn de som kun har vært med hverandre. Jeg har vært i et par forhold, hatt mine ville seksuelle opplevelser og sexpartnere nok til å vite hva jeg sitter med. De erfaringene har betydd mye for meg, og jeg kunne aldri slått meg til ro med min første. Men så er det jo de som ikke legger like stor vekt på dette som meg, og er tilfreds med "bare" det. Det finnes noe av alt.

Samtidig er jeg en realist. Jeg vet at mennesker ikke er monogame av natur, og vi er begge enige i at hvis behovet er der kan vi åpne opp forholdet til den grad vi er komfortable med det, noe jeg tror kan komme godt med om 10-20 år når vi er gått litt lei av hverandre

Og ja, jeg gifter meg fordi jeg er en evig romantiker og det er den ultimate kjærlighetserklæringa. Allikevel ser jeg også at siden vi skal ha barn er det den smarteste løsninga, da all verdens kontrakter og testamenter ikke kan gi like god sikkerhet som du får ved inngåelse av et ekteskap. Det lønner seg, selv om en ikke er sammen for alltid, men bare for liten evighet til og med. Nå håper jeg mitt ekteskap skal vare livet ut, men det kan ingen vite på forhånd.

Statistisk sett går jeg nok mot et stup, men så fryktelig kjedelig å sitte å vente på at det er "trygt" å starte livet. Livet mitt er akkurat som jeg vil ha det, og jeg gleder meg til fremtiden - finnes det noe bedre? Hvorfor skal jeg velge annerledes?

[AnonymBruker]

Jeg tenker: hvorfor skal så veldig mange ha så mye meninger om hva andre velger å gjøre med livet sitt? Det der har jeg aldri helt klart å forstå... Uansett hvilken side man er på, later alle til å mene at akkurat de sitter på "fasiten" til hva som er riktig - kanskje aller mest de som i denne tråden er på den negative siden av bordet.

Min bror giftet seg som 19-åring, med sin 20 år gamle kjæreste. De fikk 2 barn og 20 gode år sammen, før han tragisk nok ble revet bort fra oss. Selvsagt hadde de sine opp- og nedturer i ekteskapet, men hvem har ikke det - uansett alder?

Yvonne skriver om dette med at man ikke har noen garantier. Det er jeg enig i, men da tenker jeg mer på i livet generelt. Det er så mange av dere som argumenterer med at unge mennesker har da all verdens tid, og kan vel vente noen år med å gifte seg. Og hvis livet farer pent med en, så ja, da stemmer det. Men det har man ingen garantier for! Selvsagt skal man ikke gå rundt til enhver tid og tenke at noe kan skje når som helst. Men det er allikevel viktig å huske å leve i nuet, som det så fint heter. Nettopp fordi vi ikke vet noe om fremtiden, verken på godt eller vondt. Så, hvis det føles helt riktig for dette paret å gifte seg - dette er noe de har vurdert grundig slik jeg forstår det - hva gir da vilt fremmede mennesker rett til å mene at de forhaster seg, og må da vel kunne klare å vente noen år til?

Jeg syns vel ganske enkelt at ts og samboeren skal forsøke å stenge ute alle velmenende, og ikke fullt så velmenende, råd fra både kjente og ukjente - heller lytte til sin egen indre stemme om hva som er riktig for dem som par, og for dem som individer - og ta en felles avgjørelse basert på det.

"As we grow older, it's not the things we did that we often regret, but the things we didn't do."

"Our best decisions, the ones that we never regret, come from listening to ourselves."

“Regret for the things we did can be tempered by time; it is regret for the things we did not do that is inconsolable.”

Edit: skrivefeil

TS ber jo om folks meninger. Det er da helt greit å si hva man mener i en slik tråd, jeg tror likevel de færreste i denne tråden forteller folk i det virkelige liv hva de synes om alle tingene de gjør.

Jeg er litt uenig med deg i at det er de som er negative til tidlig ekteskap som er mest skråsikre, jeg får inntrykk av at de forsøker å dele av sin erfaring mens de gifteklare holder seg for ørene og roper "lalalala!". Logikken med at man skal lytte til seg selv og ingen andre synes jeg også er mangelfull, vi har jo alle lyttet til oss selv (spesielt da vi var yngre) og gjort feil noen ganger, har vi ikke? Min erfaring er at det er de avgjørelsene man tør ta og møte kritikk på som er de sterkeste, for da har man fått brynet seg på motargumentene. Jeg synes mange på tenåringsbrudenes side her ikke møter argumentene, det er mye "det føles riktig" og "gamle folk blir jo også skilt".

Når jeg leser denne tråden tenker jeg uansett at det er store forskjeller på hva slags planer folk har for livet sitt. Noen drømmer om å gifte seg og stifte familie fra de er barn, andre ser det som mindre viktig. Noen finner stor glede i bryllupsdagbøker, andre kunne ikke engang drømme om å opprette en slik. Noen er tilfredse med å dra på helgeturer i Europa og sydenturer om sommeren, andre vil på langvarige opphold i andre verdensdeler. For noen er det viktig å gjøre alt de drømmer om før de etablerer seg, andre drømmer mer om selve etableringen. Folk er forskjellige. Jeg tror ikke hvorvidt man bor på egenhånd på noe tidspunkt har så mye å si for om man er selvstendig eller ikke heller, det praktiske ved å bo alene klarer tross alt de fleste selv og jeg kjenner mange som er håpløst uselvstendige på mange av livets områder selv om de bor i eget hus. Man får gjøre som man vil, og så får man ta de konsekvensene som evt. kommer. Om det betyr at man er skilt som 22-åring eller fortsatt ugift som femtiåring er strengt tatt bare ens eget problem.