Endelig har vi fått svar ( veeeeldig langt)

[Gjest Anonymous]

Da jeg fikk mitt andre barn for to år siden holdt det på å gå galt. Først ville ikke gutten vente på terminen en gang. Han ble født i en klesbutikk lille julaften tre uker før tiden.

Da jeg ville ha permisjon fra sykehuset fordi jeg ville feire julen med mitt eldste barn som da var 1 1/2 år ble det mye frem og tilbake før jeg endelig fikk fri noen timer til middag og gaver. Babyen måtte bli igjen på sykehuset. Men dagen etter reiste vi hjem begge to.

Så gikk det to uker da ble babyen veldig snørrete med feber, jeg ventet noen dager før jeg ringte fastlegen. Beskjeden derfra var kort og kontant han er jo bare forkjølet det er da ingenting å dra ham hit for. Ok tenkte jeg de har vel rett de er tross alt leger.

Men dagen etter leverte jeg det eldste barnet i barnehagen og ruslet hjemover igjen. Babyen våknet og ville ha mat og vi satte oss godt til rette i sofaen. Plutselig slapp han puppen og begynte å kave med de små armene og bena uten en lyd. Jeg prøvde å sette ham opp litt og gynget litt på ham, men han ville ikke slappe av, så gikk det opp for meg : babyen hadde sluttet å puste.

Derfra gikk alt så fort at jeg egentlig ikke husker så veldig mye av det.

Jeg fikk i alle fall babyen til å puste igjen og hev meg på telefonen til legevakta. Ring fastlegen å få en time det er helt normalt at babyer kan slutte å puste i korte perioder når de er forkjølet.

Men denne gangen lot jeg meg ikke berolige, for jeg hadde en følelse av at noe var galt. Jeg la en pute under madrassen i bagvogna for å bygge den opp og la babyen oppi. Jeg rev med meg bilnøkler, stellebag og lommebok og bagen med barna og ned i bilen og kjørte til legevakta. Da jeg kom dit oppdaget jeg at i 15 minusgrader hadde jeg glemt jakka mi og understellet til vogna.

På legevakta registrerte jeg oss i mottakelsen og ble henvendt til venterommet. Selv om det var mange foran oss i køen ble vi ropt opp nesten med en gang. Sykepleieren som tok oss inn tok tempen og forsvant uten ett ord. To minutter etterpå kom barnelegen og tok en ny temp denne gangen i baken. Hun kikket i ørene og halsen og lyttet på ham. Vent her litt sier hun jeg skal bare ordne noe og borte var hun også. Litt etter kom hun tilbake og puttet noen papirer i hendene på meg og sier : Det står en ambulanse utenfor og den skal frakte dere til barneavdelinge på sykehuset. Er det noen du vil jeg skal ringe til?

Han kommer til å dø. Det var det første som slo meg. Jeg gav henne navn og telefonnummeret til mannen min og ble sendt ut til ambulansen.

På sykehuset var det fullt kaos altfor mange syke og for lite senger. Vi måtte vente i to timer før vi kom inn til legen.

Vi ble liggende på sykehuset i tre uker med diagnosen rs-virus. Jeg fikk med meg en del lesestoff om hva rs-virus var for noe, så derfor undersøkte jeg ikke så veldig mye om dette selv. Det manglet bare en liste over seinvirkninger og siden det ikke stod noe om det regnet jeg med at det ikke var noen.

Etter dette fikk han aldri noen oppfølging, selv om vi slet med den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Det påfølgende året hadde han over 20 stk og fikk 8 penecelinkurer.

Han har hostet seg gjennom netter og dager aldri sovet godt. Han har våknet med krupplignende anfall gang på gang. På ett-års kontrollen spurte jeg pent om det kanskje kunne være mulig å få en ordentlig undersøkelse på ham, da hadde jeg spurt to andre leger også, men jeg fikk det samme svaret: Noen unger har lett for å bli forkjølet det er ingen grunn til å bli hysterisk. Han har ikke bruk for noe sånt.

Det neste halve året ble ikke noe bedre og på grunn av flytting ble også den nye legen spurt, men alt han gjorde var å ta en allergitest. Det ble da slått fast at han hadde eggeallergi. Uten egg i kosten ble han heller ikke noe bedre. Vi ble mer og mer fortvilet hvorfor kunne vi ikke få hjelp???

Jeg ble bare stemplet som hysterisk mor og gutten ble mer og mer irritabel og sliten. En dag var han så utslitt at han kollapset og sykebilen ble tilkalt. Da fikk vi beskjed om at gutten var underernært. Da ble jeg rasende. Gutten spiser tre brødskiver til frokost og lunsj, han spiser to porsjoner middag og tre brødskiver til lunsj. Og i tillegg til dette spiste han frukt i mellom måltidene. Men vi ble sendt hjem uten svar.

Så i sommer fikk vi ny fastlege og da atter en infeksjon sendte oss til legen var jeg desperat. Så jeg gikk inn på kontoret da det var vår tur. Hva er i veien her da spurte legen, som var en hyggelig fyr, men der og da var jeg så desperat og sliten av å kjempe at jeg ikke så det. Det er du som er legen sa jeg, det er din jobb å finne ut det. Hvis du leser sjornalen til gutten så skjønner du hvorfor jeg sier det jeg nå kommer til å si. Jeg går ikke ut fra dette kontore før du har sendt en henvendelse til sykehuset om utredning.

Han så kjapt igjennom hvor ofte vi hadde vært hos legen og hvor mange ganger han hadde fått medisiner. Han sendte en henvendelse og sa at dette burde vært gjort før.

Men det skulle gå enda fire måneder før vi fikk time på sykehuset og i mellomtiden kollapset gutten igjen. Denne gangen var vi heldig for hvem andre enn fastlegen hadde vakt på legevakta akkurat denne kvelden.

Han sendte oss hjem med astmamedisiner som ett lite prøveprosjekt. Han skulle gå på astmamedisiner en måned og vi skulle føre dagbok frem til vi fikk time på sykehuset.

Etter den første uka var det ingen merkbar bedring, men etterhvert kom bedringen sakte og sikkert. Etter to uker på medisiner var han i bedre humør og han sov hele natten. Han hostet ikke så fryktelig mye og han fikk tilbake mer og mer energi.

Så kom dagen da det var siste medisinering og vi var veldig spente. Vi merket ingen forandring de første dagene, men så kom hosten, utmattelsen og sinnet tilbake. Da kom brevet i postkassen om at vi hadde fått time på sykehuset rett før jul.

Etter en og en halv time på sykehuset var jeg så glad at tårene bare rant.

Han fikk diagnosen astma. Så kom skyldfølelsen. Hvilken rett hadde jeg til å være glad??? Gutten min har en sykdom som han kanskje må leve med resten av livet. Men allikevel var jeg glad. Vi har fått riktig medisiner og tilbud om astmaskole. Nå kan vi sakte men sikkert la han få lov til å leve som andre barn. Gjøre ting han alltid har vært for sliten / sint til å gjøre.

Men på tross av alt dette er jeg fortsatt sint og bitter. Vi bor i ett av verdens rikeste land, hvorfor skal det være nødvendig å sloss med helsevesnet i neste to år før man blir hørt???? Har ikke mitt barn like stor rett til å løpe rundt å være barn sånn som alle "normale" barn gjør???

Han ligger motorisk langt etter andre to- åringer fordi han har vært for utslitt til å løpe, hoppe etc.

Til andre der ute som er i samme situasjon: IKKE GI OPP, DU VET HVA SOM ER BEST FOR DITT BARN.

Hilsen Anne

[Gjest Poirot]

Flott at det ordnet seg for dere!! Kalrt man blir glad av å få en diagnose, det betyr at det er lettere å gjøre livet godt for barnet.

Må bare legge til at det er slett ikke alle foreldre som vet hva som er best for sine barn, det er ikke uten grunn til at noen foreldre blir kalt hysteriske.

[Gjest prestekrage]

Hei!

vet hva du mener med at det er godt å få en diagnose.

Dattern min ble født 10 uker før termin...

Da hun var 4 mdn fikk hun noen voldsomme skrikeanfall, noe som var veldig utypisk henne, så vi dro på legevakta.

Der sa legen at han også følte seg usikker, så han sendte oss på sykehuset (tromsø). Da vi kom dit tok de noen få tester, men kom tilbake å sa at; dette er nok bare kolikk...

nei, sa jeg, hadde min datter hatt kolikk ville jeg merket det...

Jo sa legen, dette er kolikk.

Så ble vi sendt hjem. 2 urolige uker seinere reiste vi "hjem" til østlandet på juleferie, og etter 2 dager fikk hun nye skrikeanfall.

Dro på legevakta (mjøsområdet), og derifra ble vi kjørt med blålys og akutt operasjon på ullevål... Diagnose Lyskebrokk...

Der spurte de også om hun hadde vært urolig/ hatt slike skrikeanfall tidligere. Jeg fortalte om tromsø episoden... Og de sa at det var nok pga brokket...

Tok det opp med legen i Tromsø, med streng beskjed om at neste gang får de høre litt bedre etter...

Stå på kravene!!! Legene er ikke verdensmestere...