Utfordringer med "stedatter"

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste med barn fra et tidligere forhold. Jeg har også barn fra før. Alle ungene er kjempeherlige, men vi har noen utfordringer med den eldste datteren hans på 9 år. Hun er aldri fornøyd. Hun er alltid veldig negativ, og virker utakknemlig. Er det bare SÅ lite godteri?? Skal vi ha DET til middag? Det liker ikke JEG! Også skal hun hele tiden ha mer. Og mer... I dag hadde jeg med meg henne på tur alene, noe hun har gledet seg til lenge. Men jeg var veldig sliten da vi endelig kom hjem igjen... Vi var på ridetur, og hun var i fyr og flamme. Men Ble furten fordi vi fikk ri SÅ lite. og at hun som leide med henne ikke orka å løpe hele veien. Og når vi måtte stelle hestene og måke boksene deres etterpå var hun nærmest nær døden. Hun klagde HELE tiden!

Nå har ikke jeg mye erfaring med barn på denne alderen. Og jeg har selv 2 veldig rolige og fornøyde gutter. Men dersom min kjæreste og jeg en gang skal flytte sammen, så vil jeg gjerne at vi skal greie å håndtere dette litt bedre enn vi gjør i dag. Min kjæreste spør meg mye om råd om henne, og vi får masse til sammen med barna synes jeg. Men akkurat når det gjelder henne er jeg litt clueless. Derfor tenkte jeg å søke råd og innspill her

Jeg merker at hennes holdninger smitter over på de andre barna, og det liker jeg ikke. Det bekymrer meg faktisk litt. Hun er ganske mye, har et stort behov for oppmerksomhet. Det at hun er så negativ merker jeg suger energien ut av oss alle til tider.

Hva sier man, når man har laget reine festmåltidet på nyttårsaften og kjøpt inn store mengder godteri og snacks + frukt. og hun rynker på nesa av middagen, og spør: var DET liksom mye godteri?? Og hun uffer seg og sier "ja dette blir koselig..."

Hva gjør man når man tar henne med på kafe, og hun bare er misfornøyd fordi hun ikke fikk kake og is også?? i tillegg til mat og vaffel...

Hun er også veldig dominerende med de andre barna som er yngre. Og jeg synes ofte hun manipulerer dem til å få vilja si. Jeg vet ikke hvor mye man må akseptere og regne med når hun er eldst, men jeg merker at jeg ofte får en dårlig følelse...

Jeg har lest flere bøker fra Jesper Juul, og synes jeg kan en del om oppdragelse. Men det at hun ikke er mitt barn, og at det er en oppførsel jeg ikke er vant med gjør at jeg føler meg litt usikker på dette området.

Vil gjerne ha innspill og råd som jeg kan tenke igjennom og ta med meg i en prat med min samboer. Vi har 4 barn til sammen, men det er bare hun som gjør oss slitne. (legger til at hun er en herlig jente på mange områder, og at jeg er kjempeglad i henne). Vi har nødvendigvis prøvd masse, skal ikke gå inn på hva vi gjør enda. Er kanskje langt nok innlegg allerede

[AnonymBruker]

Jenta er stor nok til at man kan kalle en spade for en spade: Når du klager og er utakknemlig så er det ikke noe gøy å finne på ting for/med deg.

Stesønnen min var noe av det samme en periode. Vi løste det ved å snakke med han om det (som jo ikke sank inn på første forsøk, men det var et ledd i prosessen) og ved å være i forkant. Istedet for å vente på klagingen og ta det derfra kom vi han i forkjøpet og sa ting som at "nå skal vi ha kosekveld med godteri på bordet, men er det noen som klager så kan de sikkert like gjerne greie seg uten godteri" eller vi sa at "nå skal vi på kafe og da skal vi ha det koselig sammen uten klaging" osv.

Noen vil synes at jeg var hard, men jeg sa også rett ut til gutten at hvis han bare skulle klage og sutre når vi gjorde noe hyggelig sammen så orket jeg rett og slett ikke. Grunnløs klaging og sutring = vi avbryter aktiviteten.

Det tok noen måneder, men med masse fokus på disse "reglene" pluss positiv forsterkning ("du er så morsom å være sammen med" eller "så koselig vi har det nå") når han ikke klaget så gikk det gradvis bedre. Far og jeg var også nøye på at vi selv ikke skulle være klagete, for barn tar jo etter de voksne.

Dette er nå flere år siden, og gutten er veldig positiv og løsningsorientert det aller meste av tida.

[Gjest Gjest]

La de andre barna få høre hvor positive de er, da vli de fortsette med det. Far bør snakke m datteren sin, evnt du, om at det ikke oppleves særlig ok for folk å høre at ting som er bra ikke er godt nok... Ta det der og da, neste gang det er for "lite " godteri ol. Gjerne når de andre barna IKKE er det. Si det vennlig, og gi henne et eksempel der hun ville blitt forbærmet: eks hun klager på lite godteri, du fotelker henne at du blir litt lei degfordi du opplever det som mye.. Og så kan du si at " tenk deg at du hadde bakt en kjempegod kake til meg, og så sier jeg at kaken ikke var god nok, ville ikke du blit lei deg da?" gi henne en klem, og si; men vi er veldig glad i deg;)

[AnonymBruker]

Vi sa klart ifra til tenåringen her i huset at det ikke var noe koselig for resten av familien at det alltid var klager fra hennes kant, spesielt når vi forsøkte å gjøre noe koselig sammen. Deretter ba vi henne om å slutte -helt- med det, og heller formulere spørsmål og komme med forslag til hvordan ting kunne bli gjort bedre, hvis hun mente noe var feil. Tenåringen her hadde også fryktelig "sutrestemme" når hun klagde over ting, så vi sa alltid at hun skulle snakke med normal stemme hvis hun ville ha noe endret.

Etter et par runder med å snakke med henne om dette endret hun seg. Og etter en stund begynte hun å tenke gjennom om hun orket å komme med konstruktive forslag eller ikke - om det var verd det

Aner ikke om det funker på din =)

[ViljaH]

Forslagene fra 2 og 4 er gode. Klaging er en uvane som må nappes bort. Det er ikke noe trivelig for noen, og dere vil ikke oppnå noe ved å overse det. Her må dere ta kontroll og både fortelle hvordan dere vil ha det, og følge opp i situasjonene, både skryte over hvor koselig det er når alle er i godt humør, og at det ødelegger stemningen med klaging. Alle har ansvar for å ha en trivelig stemning i familien, og forventes å bidra.

[kmsv91]

Som det allerede har blitt sagt her burde dere ta en prat med henne og fortelle at dere blir lei dere når hun aldri blir fornøyd. Ellers så er dette kanskje hun gjør fordi hun trenger mer oppmerksomhet, eller at det kanskje er noe som plager henne?

Dere må nesten bare prate med henne for å finne ut hva det er.

[AnonymBruker]

La de andre barna få høre hvor positive de er, da vli de fortsette med det. Far bør snakke m datteren sin, evnt du, om at det ikke oppleves særlig ok for folk å høre at ting som er bra ikke er godt nok... Ta det der og da, neste gang det er for "lite " godteri ol. Gjerne når de andre barna IKKE er det. Si det vennlig, og gi henne et eksempel der hun ville blitt forbærmet: eks hun klager på lite godteri, du fotelker henne at du blir litt lei degfordi du opplever det som mye.. Og så kan du si at " tenk deg at du hadde bakt en kjempegod kake til meg, og så sier jeg at kaken ikke var god nok, ville ikke du blit lei deg da?" gi henne en klem, og si; men vi er veldig glad i deg;)

Men vær forsiktig slik at det ikke blir oppfattet som fremheving av egne barn. Det kan slå negativt ut i en annen retning.