Når et barn vil ha mer samvær med far, men mor nekter...

[Ulrikke]

Jeg er samboer med en mann som har tre barn. Mor har av økonomiske grunner nektet far mer enn "normalt" samvær, altså 2.hver helg og en dag i uka (pluss to uker om sommeren osv...)

Både vi (jeg sier vi, selvom dette selvfølgelig ikke er MIN sak rent juridisk) og barna, særlig eldstemann på 8, synes dette har vært altfor lite. Vi har nå kommet fram til en avtale hvor vi har dem 1/3 av måneden, men betaler like mye bidrag som om vi bare hadde dem 2.hver helg osv.

Eldstemann var lei seg sist han var her. Vi spurte om det var noe spesielt. Ja, det var det. Han hadde kranglet med mamma. Han ville nemlig være mer hos oss, men det ville ikke mamma. Og han lurte på om ikke vi kunne prøve å snakke med mamma om det.

Sånne situasjoner er fryktelig vanskelige. Før, da de bare var her 2.hver helg, fikk vi spørsmål fra barna om hvorfor de ikke kunne være her oftere. Sånt er fryktelig vanskelig å svare på. Man vil formidle at man gjerne vil ha dem mye mer, uten å sverte mamma'n til barna. Man vil jo ikke fremstille mamma som dum, men samtidig må man jo formidle at det ikke er fordi vi ikke VIL ha dem her...

Mamma'n til barna har fått ny kjæreste. Hun og barna er ofte hos ham. Gjerne rett etter barnehage/skole, og så bare hjem for å legge seg. Hun har fått "treningsdilla" og eldstemann er en del alene, mens de to minste er på "barnepass". Jeg sier ikke at det er noe galt i dette, men at jeg forstår at særlig eldstemann ønsker seg en roligere tilværelse, uten å farte hit og dit hele tiden. I tillegg har far og sønn en veldig god kontakt - og han og jeg også, for den saks skyld.

Vi og mor bor bare 4 km unna hverandre. Gutten tar buss fra skolen og hit når han er her. Han synes det er helt i orden, og trives godt.

Dette blir langt - men har noen forslag til hvordan vi kan prøve å overbevise mor? De to yngste er 4 og 3, og har ikke kommet med spesifikke ønsker enda. Vi kan godt ha 8-åringen alene innimellom siden han ønsker det - på den måten ville jo mor få tid til de to minste alene også. Men vi ser selvfølgelig at det kan føles urettferdig for de to minste...

Dette er vanskelig... Har noen vært i samme situasjon? Må altså si at 8-åringen ikke har nevnt noe om å FLYTTE til oss, men ønsker å være her mer...

[Gjest Anonymous]

Mødre er rare. De klager som regel over at fedre ikke vil ha kontakt med sine barn, men når far tar ansvar, ja da skal kontakten begrenses slik at mor får fullt bidrag.

"MINE BARN" er et begrep som står sterkt hos norske mødre. Barn = penger og makt.

[Gjest Embla s]

Men hva er det egentlig dere vil overtale mor til? Delt omsorg eller at noen eller alle barna flytter til dere? Det kan vel hende barna vil savne moren sin tilsvarende hvis rollene byttes om? Du insinuerer at mor ønsker omsorg for barna av økonomiske årsaker, det har vel aldri vært økonomisk gunstig å ha barn?

En annen ting er at det statistisk sett fortsatt er slik at menn tjener bedre enn kvinner og kvinner kommer ofte dårlig ut av det økonomisk etter barnefødsler. Det kan jo tenkes at denne moren faktisk ikke har mulighet til å holde en bolig med plass til alle barna hvis hun mister bidraget. Hvis dere bryr dere om barna, ønsker dere vel også at barna skal ha et ordentlig hjem hos mor også, ikke bare hos dere?

Mellom (og på) linjene leser jeg at du syns barna har det mye bedre hos dere enn hos mor.. Nå er det jo slik at det er mor de tilbringer mest tid hos, og det at hun trener og har kjæreste burde vel heller være et sunnhetstegn snarere enn et bevis på at hun ikke er noen god mor?!

[Gjest Anonymous]

Dere er jo nesten naboer så reisingen er jo ikke det store problemet der.

Foreslå at dere vil ha ungene oftere, men at det ikke skal gå utover(endre) økonoimien hennes.

Da ungene er 12 år har de utalesrett selv. da skal de høres på. Så da kan dere ta opp saken på nytt.

[Gjest Embla s]

Mødre er rare. De klager som regel over at fedre ikke vil ha kontakt med sine barn, men når far tar ansvar, ja da skal kontakten begrenses slik at mor får fullt bidrag.

"MINE BARN" er et begrep som står sterkt hos norske mødre. Barn = penger og makt.

Jeg tror du undervurderer "norske mødre" en smule her.. Det er ikke akkurat noen lukrativ butikk å sette barn til verden... Jeg tror de fleste norske mødre besitter noe som kalles "morskjærlighet/morsinstinkt" som går ut på at de elsker barna sine og ønsker å oppfylle morsrollen så godt de klarer.

At barn = penger og makt er det største tullet jeg har hørt! Ikke noe er vel så lavstatus og kostbart som barn!!!!

[Ulrikke]

Embla s:

Far - og eldstesønn - ønsker omtrent en 50-50 prosent deling. Som far sier - han vil ikke ha dem noe MER enn henne, for han vet hvordan det er å savne... Men når sønnen ytrer ønske selv, det er DA jeg lurer på hva som får folk - i dette tilfelle mor - til å ikke ville prøve en ordning med mer samvær...

Og at mor vil begrense samvær pga økonomi er ikke noe jeg insinuere, men fakta. Hun har selv sagt, omtrent ordrett: "jeg har ikke råd til å la deg ha barna mer". Det var jo da sambo spurte om hun gikk med på en mellomting, altså at han hadde barna 1/3 av tiden mot samme bidrag - og det var fullstendig i orden.

Og selvfølgelig vil vi at barna skal ha ordentlige hjem både her og der - men jeg forstår hvordan det føles som far, å skulle finansiere hjem både her og der, og i tillegg ikke få se barna så mye som han - og barna - skulle ønske...

Jeg sier på ingen måte at barna har det bedre hos oss enn hos mor. Jeg sier bare at eldstesønnen synes det er slitsomt å fly hit og dit hele tiden. "Mamma flyr så mye", sier han... Vi trener også, men vi er to, og vi trener ikke sammen. Altså kan HAN være hjemme selvom en av oss trener. Vi har ikke tenkt over dette selv før han sa det, at han synes det blir mye flying, mener jeg.

Hvem som gjør hva her er egentlig ikke poenget. Poenget er at en 8-åring spør sin mor om å få være litt mer hos pappa - og moren sier nei. Det har ingenting med at hun tror barna ikke har det bra hos oss å gjøre - hun sier rett ut at barna har det flott her, men hun har ikke råd til å miste bidrag. Og selvom far sier at han vil fortsette å betale, men ha barnet mer dersom det er det barnet vil, så sier mor nei. Det er DA jeg lurer på hva som foregår i topplokket...

[Felicia]

Jeg tror de fleste norske mødre besitter noe som kalles "morskjærlighet/morsinstinkt" som går ut på at de elsker barna sine og ønsker å oppfylle morsrollen så godt de klarer.

I utgangspunket er jeg enig, men jeg tror nok at det desverre er mange foreldre der ute som bruker barna til å såre eksen.

[Gjest Joette]

I utgangspunket er jeg enig' date=' men jeg tror nok at det desverre er mange foreldre der ute som bruker barna til å såre eksen.[/quote']

Det er desverre mer enn bare tro, det kryr av eksempler på dette i dagens samfunn. Taperne er barna.

[-hild]

Uff, dette er vanskelig.. Men siden dere bor så nærme hverandre, går det ikke an å finne en løsning med at gutten kan ta buss på besøk en ettermiddag når han selv føler for det og det passer for dere? Altså ikke en fast ordning, men noe han kan få styre litt selv.. Så går det an å si til de to minste at når de blir så store at de kan ta buss på egen hånd, så kan de også få lov til dette. Hvis jeg forstår deg riktig, så er det foreløpig bare eldstemann som gjerne vil ha mere kontakt med pappa'n sin..

[Ulrikke]

ragnhils:

Forslaget har vært oppe. Gutten har egen nøkkel som han bruker de dagene han kommer rett hit etter skolen (ved planlagt samvær). Vi har sagt til ham at han er velkommen når som helst, men at det kan være lurt å ringe først sånn at han vet om vi er hjemme, kommer hjem snart, eller evt. er borte hele kvelden.

Problemet er at de kun har mobiltelefon der hjemme, og han må altså få låne telefonen av sin mor. Uansett måtte hun jo visst hvor han dro osv. Og han får ikke lov til å ringe og spørre om han kan komme. Det passer ikke, eller han har jo akkurat vært her, eller - ja...

Det er eldstemann som forklarer hvordan han føler det, og sier han vil være mer her. De to yngste sier ikke det samme på den måten, men hvis de snakker med oss på telefonen om andre ting, så får han eller jeg bestandig spørsmål om de kan få komme, om vi snart skal hente dem osv. Når mamman ringer og de er her, har jeg aldri hørt dem spørre om det samme. De har heller aldri - bortsett fra en gang, da eldstemann mistet en tann og ville fortelle det til mamma - spurt om å få ringe til mamma herfra. Det ville de selvfølgelig fått lov til.

Forresten: eldstesønnen har fått lov til å spørre noen få ganger. Da er det som regel mamma'n som ikke har tid til å være med på fotballkamp eller hva det nå er. Da får han lov og ringe og spørre om pappa'n og jeg, eller bare en av oss, kan være med istedenfor... Altså når det passer MOR, ikke når barnet har lyst (han har jo lyst da også, men han får aldri lov på eget initiativ)...

Jeg vet liksom ikke hvordan man kan løse en slik sak. For meg kunne det selvfølgelig være bra sånn som det er nå, i og med at de ikke er mine barn. Altså, at jeg "slipper" å ha dem her så mye. Men jeg er glad i dem, og jeg er opptatt av hva som er best for dem. Jeg tør påstå at hvis det hadde vært mitt barn, hadde jeg svelget stoltheten eller hva det nå er, og latt ham være hos pappa'n hvis det var ok for denne. Når han blir større og skjønner mer hva hun har nektet ham osv, så kan det da umulig tale til hennes "fordel" heller?

[Gjest Anonymous]

Kan jo ta kontakt med familievernkontorsom er rette instans for slkike saker.

legg frem saken at far/dere vil ha barna mere, men at det ikke skal gå utover mors økonomi. Dere vil ha møte der ettersom det er et stort ønske fra barna.

For guds skyld, ikke bruk ordene om at mor flyr/ikke tid. Dette er utsagn fra barna. Dere skal ha barna mere forde dere ønsker det og ikke noe annet.

Kan ikke forstå at hun trasser seg når tredjepart kommer inn i bildet.

Regner med at barna får være med på et slikt møte der nede ilag med dere alle. Skal vel være passe sprø som mor om du da motsetter seg det.

Tror ikke dere kommer noen vei alene med mor.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Ulrikke: det er ikke noe argument verken hit eller dit at ungene ALDRI har bedt om å få ringe mor når de er hos dere. De bor jo hos henne og er hos dere annenhver helg, og da er det ikke unaturlig at de ikke har behov for å ringe henne.

Du kan heller ikke regne med at ungen, når han blir eldre gir dere "rett" og er "sint" på moren for det "gale" hun har gjort mot han. Barn er veldig lojale mot sine foreldre, og det skal MYE til før de "ser" det du/dere mener moren gjør galt. En annen ting er at barn veldig gjerne vil gjøre sine foreldre til lags, og om 8-åringen får en veldig sterk følelse av at pappa er lei seg og vil ha han mer, at pappa snakker om at han burde vært halve tiden hos hver, ja da vil ungen også mene det. Selv om en 8-åring egentlig ikke har begrep om 50-50 deling.... Jeg vet at jeg sikkert "banner i kjerka" nå, fordi det er så "inn" å mene at barn SKAL deles 50 50 mellom foreldrene. Mon det ikke reelt sett handler mer om foreldrenes enn om barnas behov.

Ellers må jeg si jeg syns embla s hadde en del gode poenger. I tillegg syns jeg forslaget om rådgivning var godt, en uhildet tredjeperson kan sette ting litt i perspektiv for begge parter.

Til slutt: du er sikkert en utmerket voksen person for ungene. Men - det er FAREN og MOREN som må finne løsninger, ikke du. Hvis mor opplever at du pusher veldig på, så tror jeg det virker mot sin hensikt.

[Atmi]

Det mest naturlige er vel at dere fortsetter med det samværet som var før den nye loven tredde i kraft? hva var det da? Om mor ikke liker det av økonomiske grunner, vel - det er vel mest hennes sak. Men dersom dere mener hun trenger pengene kan dere jo bare betale henne likevel?

Hvis mor plutslig har satt ned samværet etter den nye loven har dere vel egentlig en grunn til å gå videre med saken, og vil nok få medhold.

Atmi

[Ulrikke]

Gjest:

En tredjepart er nok en løsning her, ja... Sambo hadde egentlig slått seg til ro med denne ordningen, men når gutten gang på gang sier at han vil være her mer, så forstår jeg at pappahjertet blir litt opprørt...

[Ulrikke]

Sissi:

Jeg ser poengene dine! Må bare oppklare litt...

Far - eller jeg - har ALDRI nevnt overfor ungene at han synes han ser dem for lite. Han sier selvfølgelig at det er koselig å se dem osv, men det synes jeg jo han bør få lov til. Jeg tør påstå ganske sterkt at det ikke er pga fars følelser ungen sier det han gjør. Jeg er utdannet innen barn, og jeg vet at barn oppfatter ting man ikke sier - men akkurat her tror jeg faktisk at jeg har rett.

Og det ville aldri falle meg inn å nevne dette for moren. All kommunikasjon om ungene går mellom dem, ihvertfall hvis det er opp til meg. Når mor ringer og skal avtale/spørre/si noe, så tilbyr jeg meg å hente sambo, men hun sier veldig ofte at det ikke er nødvendig. Jeg legger meg ikke opp i dette annet enn å lufte ting her, og høre på sambo og gutten. Verken sambo eller jeg tar side når vi snakker med gutten om dette. Jeg pusher på ingen måte på, jeg ser det på ingen måte som min rolle i dette. Men jeg selvfølgelig glad i min samboer, og har blitt glad i hans barn, og man vil jo gjerne det beste for dem man er glad i. Derfor spør og lufter jeg litt her - jeg vil ikke engang diskutere det med mine venninner, i tilfelle de møter noen som kjenner noen osv...

Sambo har sagt lenge at han vil ha ungene 50-50. Jeg har aldri støttet ham og sagt at det er den rette løsningen for alle barn og alle familier. Tvert i mot mener jeg at, av hans tre barn, så kan det kanskje være riktig for en eller to av dem, og kanskje overhodet ikke for den tredje. Fordi barn - og voksne - er så forskjellige.

Jeg snakker om barnets behov her. Altså 8-åringens. At jeg får med at både pappa'n og jeg kunne tenke oss å se ham mer, synes jeg er naturlig - men det er ikke derfor jeg spør. Det er fordi 8-åringen så tydelig formidler dette, UTEN verken direkte eller indirekte press fra noen kant.

Men takk for innspill, hadde jeg vært en stemor som tok over styringen, så hadde jeg forhåpentligvis fått meg en liten vekker

[Ulrikke]

Atmi:

Samværet har vært 2.hver helg osv helt fra starten, mor har nektet hele tiden. Men det ble ikke akkurat bedre da bidragsreglene ble endret.

Allikevel har vi faktisk, ETTER at de nye reglene kom, fått økt samværet - mot samme bidrag som før (altså det nye). Og det er jo positivt! Men det er tydelig at dette har vært et savn hos eldstemann, som han nå kjenner enda bedre nå som han faktisk har en uke i strekk sammen med pappa'n sin... Og da har jeg problemer med å forstå at mamma'n nekter ham å komme hit, når vi sier at det er ok og det ikke ville påvirke bidraget i det hele tatt. Tipper hun er redd for at vi skal notere, skrive ned osv og komme med antall dager om noen måneder - men det ville vi ikke gjøre. Dette går ikke på penger, men på 8-åringens behov...

[Atmi]

Noe merkelige greier. syns det er naturlig at barn får besøke hvem de vil. Liksom hvem nekter barna å besøke en tante eller en besteforeldre eller hva det måtte være. Og hvem nekter barnet å besøke foreldren sin.

Nei - dette blir for merkelig for meg. Alltid litt vanskelig når man ikke vet noe om situasjonen liksom. Men der er mange rare både mødre og fedre der ute, det er sikkert.

Atmi

[Ulrikke]

Atmi:

Godt poeng... Har litt på følelsen at dette dreier seg om at hun skal beholde "makten" på en måte... Hun VET at far og barn gjerne vil se hverandre mer, men istedenfor å ringe hit og sjekke om barna kan være her, så skaffer hun barnevakt...

[Gjest Anonymous]

Du nevner mye bidrag selv i dine innlegg. I og med at far ønsker 50/50 er det også for å få ned betaling?

Leste første innlegget ditt og leste bare at det var ønske om å ha barna mere og ikke pga.bidrag.

hvorfor da ikke bestille seg en time hos familievernkontor?

[Ulrikke]

Gjest:

Bidrag er ikke noe motiv for far her, nei. Det er ikke det at vi vasser i penger, det går omtrent akkurat rundt - men han savner barna sine.

Jeg er ikke så inne i dette, og visste ikke at familievernkontoret er det rette stedet å gå. Skal huske på det. Vet at sambo er skeptisk til om samarbeidsforholdet kan bli verre dersom man drar inn en tredjepart her. Han får tenke på saken, men da vet jeg ihvertfall hvor han skal henvende seg hvis han kommer til at det er det han vil!