Seriemonogamiet: når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet

[Gjest Illiya]

Nå må vi skille mellom poengene her:

1: dette er ikke en debatt om åpne seksuelle forhold, men om å holde sammen eller ikke livet ut uavhengig av forelskelse hvor driveren er vilje.

2: det er heller ikke et spørsmål om å gi opp sekundet det kommer motstand, men, om å bli i en LIVSvarig relasjon uavhengig av følelser, men igjen med vilje som begrunnelse.

Jeg har også forsøkt å være i en nedeperiode, og jeg lærte da at jeg klarer nettopp det. Men det er milevis fra å ha en nedeperiode i begrenset tid, og å ha det slik resten av livet.

Det er noe veldig destruktivt og kvelende over denne "love seg bort livet ut" tankegangen. Jeg fikk min nåværende kjæreste når jeg fortsatt var på VGS. Både da og nå virket det helt meningløst å predikere noe som helst for fremtiden utover hva man ønsker seg i nåtiden.

For alt jeg vet er jeg lesbisk og polyamorøs i 2030

Å bli i en livsvarig relasjon av kun vilje, uten at noe følelsesmessig er der, tror jeg er veldig vanskelig. For min del må det i det minste være en relasjon der vi er glade i hverandre og vil hverandres beste. Men det må jo være vilje og kjærlighet som grunnlag i et forhold. Har man ikke det, så er man jo ille ute uansett.

En skal ikke ha en nedeperiode for evig. Det er det ingen som holder ut, og livsvarige forhold har ikke det. De har sine opp- og nedturer, men ikke en livsvarig nedeperiode. Særlig ikke nå for tida, når vi lett kan skifte partner. Jeg går inn for at mitt forhold er livsvarig, men hadde jeg ikke trivdes i det, og hatt en evigvarende nedeperiode (til tross for at begge hadde jobbet med det), så tror jeg det beste ville vært å bryte.

Nå er antagelig jeg mye eldre enn deg. Men den gangen jeg fikk barn, hadde jeg intensjon om livsvarig forhold. Det var viktig både i forhold til det å få barn sammen, men også det å ville investere i verdier sammen. Hadde jeg ikke hatt det perspektivet ville jeg aldri fått barn med noen, og heller ikke kjøpt/bygd hus sammen med noen.

Etter det jeg kan forstå, så vil du ikke love noen noe for framtida, fordi du lever her og nå. Hvordan ser du dette med å få barn? Vil du gjøre det som singel, eller vil du få barn i et forhold du ikke ser som varig, eller er villig til å se langsiktig på? Er det ikke litt ego å få barn i en sånn situasjon, noe som mange gjør?

Bør man kun tenke på seg selv, uten tanke på ungenes oppvekst og hvordan de opplever forhold og relasjoner? Har man ikke et ansvar der? Og hvordan ser dere det, dere som er unge nå? Er det greit at ungene vokser opp med stesøsken og halvsøsken her og der, og flere stebesteforeldre enn de kan telle på en hånd, fordi foreldrene fant ut at det ikke passet dem lenger å være sammen?

Over til dette med eiendom og verdier. Hva er vitsen med å investere i bolig med noen man ikke tror man vil være sammen med lenge? Da må det jo være bedre å se realiteten i øynene og kun investere i eiendom alene?

Hvis man stadig skal investere i bolig sammen med noen, og har dette perspektivet med at man er sammen kun nå, men ikke noe utover det, så opplever man gjerne 2-3-4 brudd før man er 40, og også nyinvesteringer og stadige lånebelastninger.

[Gjest norah]

Nå er antagelig jeg mye eldre enn deg. Men den gangen jeg fikk barn, hadde jeg intensjon om livsvarig forhold. Det var viktig både i forhold til det å få barn sammen, men også det å ville investere i verdier sammen. Hadde jeg ikke hatt det perspektivet ville jeg aldri fått barn med noen, og heller ikke kjøpt/bygd hus sammen med noen.

Etter det jeg kan forstå, så vil du ikke love noen noe for framtida, fordi du lever her og nå. Hvordan ser du dette med å få barn? Vil du gjøre det som singel, eller vil du få barn i et forhold du ikke ser som varig, eller er villig til å se langsiktig på? Er det ikke litt ego å få barn i en sånn situasjon, noe som mange gjør?

Nettopp. Du hadde en intensjon. Du håpte, og ønsket og ville - men du visste ikke. Og du lovet ikke. Men du hadde en oppriktig intensjon.

Vi er i 30årene, og planlegger barn i nær fremtid. Min avgjørelse er basert utfra at jeg ser tilbake på fortiden, altså nå endel år - og ser det har fungert veldig bra. Det er eneste sikre informasjon jeg har om noe som helst. Utfra det håper jeg at dette skal være gjeldende for fremtiden også.

Men jeg vet det ikke, og kan ikke love noe. Det ville for meg vært indirekte løgn og direkte naivitet.

Det viktigste jeg har lært sålangt er at jeg ikke vet noe som helst, og at livet ofte går veier man ikke forventet på godt og vondt. Ergo jeg gidder ikke planlegge livet mitt utfra masse forutsetninger som mest sannsynlig ikke er der.

Om han kommer hjem om et par år og proklamerer at han støtter Israels okkupasjon/melder seg inn i Vigrid/vil flytte til Nord-Kaukasus for å finne seg selv/ønsker å bli foredragsholder for Marthas engleskole og/eller vil starte en karriere som sirkusartist er han sånn ca det omvendte av hva jeg ble kjent med, dermed vil vi sannsynligvis ikke holde sammen tross alle våre intensjoner.

Jeg har dessuten aldri sagt man ikke kan se en fremtid sammen fordi jeg ikke støtter tanken om viljestyrte forhold og "livet ut uansett samma faen" tanken.

Endret 17. februar 2012 av norah

[Gjest BettyBoop]

Det kan godt hende du tolker meg tildels rett.

Jeg tror nemlig ikke på villet kjærlighet.

Jeg tror man kan styrke de følelsene som er der, eller har vært der gjennom vilje(vilje til handling).

For hvis kjærlighet skal være villet, kan jeg ikke velge hvem som helst da? Da spiller det ingen rolle om jeg lever med Kåre, Per eller Sigrid(eller alle tre på en gang), fordi - jeg vil det jo selv når jeg ikke føler noe.

Jeg føler overhodet ikke samme kjærlighet til min partner som jeg gjør til søsken eller nære familiemedlemmer.

Kjærligheten til min partner er mye sterkere og nærere, og jeg har overhode ingen interesse av å leve med noen som føles som en søsken.

Den livsfilosofien din er jo identisk med arrangerte ekteskap, som for noen faktisk fungerer.

Men en slik filosofi virker kun om man er heldig og priviligert - og ender opp med et menneske som viser respekt, kjærllighet og vilje til at dere skal ha det bra sammen.

De som har opplevd å leve med noen(enten som barn eller voksen) som ikke vil deg godt, og som har stor negativ innvirkning på livet ditt - vil naturlig nok ikke kaste bort ett eneste sekund ekstra av livet på å leve halvveis utfra prinsipper om "villet kjærlighet".

Du kaller mine motivasjoner for flyktig føleri, jeg ser på det som noe jeg fortjener - og mine partnere fortjener.

Men ingen ønsker å leve sammen med en som vil deg vondt, og da blir det jo ikke villet kjærlighet lenger, for ingen ønsker å elske en sånn person.

[Gjest norah]

Men ingen ønsker å leve sammen med en som vil deg vondt, og da blir det jo ikke villet kjærlighet lenger, for ingen ønsker å elske en sånn person.

Veldig mange som lever i fysisk/psykisk voldelige forhold opplever noe annet.

De klarer ikke gå fra vedkommende fordi de elsker han/henne.

Eller tror de må bli fordi "h*n elsker jo meg/vi har jo barn/vi er jo gift - ergo jeg må bli".

[Gjest BettyBoop]

Blir litt for mye kvasiintelektuellt søtsnakk for meg dette

Hvis kjærlighet har dødd ut så elsker man vel hverandre ikke lengre, og hvorfor da tviholde på stumpene fordi man har en overordnet ide om at man skal være to koste hva det koste vil?

Det er forskjell på kjærlighet og forelskelse. Om forelskelse dør ut, noe den alltid vil etter kort tid så vil ikke kjærligheten dø ut. Og jeg tror og at hvis man obber for det så kan forelskelsen komme tilbake igjen og igjen.

[Gjest BettyBoop]

Veldig mange som lever i fysisk/psykisk voldelige forhold opplever noe annet.

De klarer ikke gå fra vedkommende fordi de elsker han/henne.

Eller tror de må bli fordi "h*n elsker jo meg/vi har jo barn/vi er jo gift - ergo jeg må bli".

Men da er jo ikke kjærligheten ønsket, da lever man sammen av noe man mener er praktiske grunner eller at de gjør det fordi de føler at de må.

Om kjærligheten er villet eller ønsket så vil man ikke føle seg tvunget til å bli i et voldelig forhold mener nå jeg.

Endret 17. februar 2012 av BettyBoop

[Gjest Illiya]

Nettopp. Du hadde en intensjon. Du håpte, og ønsket og ville - men du visste ikke. Og du lovet ikke. Men du hadde en oppriktig intensjon.

Vi er i 30årene, og planlegger barn i nær fremtid. Min avgjørelse er basert utfra at jeg ser tilbake på fortiden, altså nå endel år - og ser det har fungert veldig bra. Det er eneste sikre informasjon jeg har om noe som helst. Utfra det håper jeg at dette skal være gjeldende for fremtiden også.

Men jeg vet det ikke, og kan ikke love noe. Det ville for meg vært indirekte løgn og direkte naivitet.

Det viktigste jeg har lært sålangt er at jeg ikke vet noe som helst, og at livet ofte går veier man ikke forventet på godt og vondt. Ergo jeg gidder ikke planlegge livet mitt utfra masse forutsetninger som mest sannsynlig ikke er der.

Om han kommer hjem om et par år og proklamerer at han støtter Israels okkupasjon/melder seg inn i Vigrid/vil flytte til Nord-Kaukasus for å finne seg selv/ønsker å bli foredragsholder for Marthas engleskole og/eller vil starte en karriere som sirkusartist er han sånn ca det omvendte av hva jeg ble kjent med, dermed vil vi sannsynligvis ikke holde sammen tross alle våre intensjoner.

Jeg har dessuten aldri sagt man ikke kan se en fremtid sammen fordi jeg ikke støtter tanken om viljestyrte forhold og "livet ut uansett samma faen" tanken.

Ok, men da vil du ha barn ut fra erfaring og ut fra at du har vilje til å fortsette med denne mannen, såfremt ikke noe helt borti natta skjer. Da har du jo et godt grunnlag for å få barn, og også for et varig forhold.

Vi kan jo ha så mye intensjon vi vil, og vi kan planlegge, men likevel kan ting gå galt. Men viljen til å være i forholdet er jo der.

Jeg mente forresten ikke å peke ut akkurat deg i det jeg snakket om i forrige innlegg, men svarte på det fordi det innledet ting jeg ville ta opp.

[Cuckold]

Det er en relasjon basert på en kjærlighet som ikke i hovedsak handler om egennytte, av om vedkommende for tiden kan fremkalle følelser som opphisselse, forelsket rødming eller kribling i magen.

. Sånn sett skal jeg ikke påberope meg å være mindre egoistisk. Jeg har bare en annen oppfatning av hva som er et godt liv enn det du tilsynelatende har.

Jeg går jo ikke akkurat bort å gifter meg om noen måneder med fyren jeg traff i russetiden fordi jeg lever slavisk etter alle impulser jeg får

Men for å bare for å få på det rene hva du definerer som "for tiden"; hva betyr det? Når går grensen?

Er for tiden denne uka? Måned? Ett år? Hva om følelsene fortsatt er borte etter tja....5 år?

Tror du at man ikke kan føle seg forelsket etter mange år sammen?

Og hvis nei - hva er da galt med meg?

Tror du har misforstått meg litt her. Jeg sier da ikke at det ikke er mulig å være forelsket i samme person i hvert fall litt til og fra gjennom et helt liv, det er selvsagt helt ideelt om det er tilfelle, bare flott, det jeg sier er at den kjærligheten jeg vil bygge et forhold på ikke baserer seg på forelskelsen, jeg vil ikke la den lunefulle forelskelsens skiftende intensitet og retning få avgjøre hvem jeg skal elske.

Sånn sett er det irrelevant om "for tiden" betyr et år eller en uke, det er uansett ikke forelskelsen som avgjør min kjærlighet. Forelskelsen er en fantastisk følelse og svært nyttig i de innledende faser før man begynner å elske hverandre på alvor, men det er ikke den som er sjefen og slett ikke den som er indikatoren på om man elsker den andre.

Endret 17. februar 2012 av Cuckold

[Gjest Gjest]

mehh, dere kan holde på i evigheter...

følelser med samvittighet, og det din egen, er det som er riktig, putt det inn i din egen kontekst.

alt som gir tvil og over i en såkalt fornuftighet, og du den som sitter og ser i veggen og lurer på hvorfor i h*****e du er så forbasket ulykkelig og du aner ikke hvorfor.

vær tro mot deg selv, og det helt uavhengig hvem du deler livet med, alltid!

[RoH]

http://www.selvvalgtsinglemor.dk/2012/01/16/nar-selvvalgt-singlemor-til-donorbarn-er-et-forstevalg-beretning-fra-pernille-fra-norge/

Jeg synes det er flott det er aksept for kvinner som velger å leve som single jeg da. Hvorfor er vi så opphengt i å "finne noen å leve sammen med for resten av livet"? Den kjærligheten kan man like så godt oppleve gjennom venner og gjennom barn - når man får barn er den også så mye sterkere enn man noensinne vil oppleve med en partner.

Er prinsipielt uenig.

Barn som oppdras, spesielt guttebarn trenger maskuline verdier. Blir det ubalanse her kan det jo være et spennende eksperiment, tror faktisk vi er i ferd meg å gjennomføre det i Norge i dag.

Fra 12 mnd alder til de tas ut av videregående får barna våre overdose av feminine verdier med opp til 90% kvinner i voksenrollen.

Når en kvinne påtar seg ene forsørgeransvaret for et barn reduseres kontakten med menn ytterligere. Dette er sikkert vel og bra gitt at samfunnsutviklingen går i retning av myke verdier. Men gitt at det ikke blir sånn? Hva da? Hvor godt klarer kvinnen seg selv? Hvor godt klarer økonomen seg selv? hvor godt klarer advokaten seg selv? Kan jo hende at det dukker opp en isbjørn? Ikke i dag, ikke i morgen men om ti år, eller tjue, etter at Pavel og de andre polkaene har reist hjem? Men det er kanskje bare jeg som mann, som er redd for å bli overflødig som har slike tanker .

[Gjest Illiya]

Er prinsipielt uenig.

Barn som oppdras, spesielt guttebarn trenger maskuline verdier. Blir det ubalanse her kan det jo være et spennende eksperiment, tror faktisk vi er i ferd meg å gjennomføre det i Norge i dag.

Fra 12 mnd alder til de tas ut av videregående får barna våre overdose av feminine verdier med opp til 90% kvinner i voksenrollen.

Når en kvinne påtar seg ene forsørgeransvaret for et barn reduseres kontakten med menn ytterligere. Dette er sikkert vel og bra gitt at samfunnsutviklingen går i retning av myke verdier. Men gitt at det ikke blir sånn? Hva da? Hvor godt klarer kvinnen seg selv? Hvor godt klarer økonomen seg selv? hvor godt klarer advokaten seg selv? Kan jo hende at det dukker opp en isbjørn? Ikke i dag, ikke i morgen men om ti år, eller tjue, etter at Pavel og de andre polkaene har reist hjem? Men det er kanskje bare jeg som mann, som er redd for å bli overflødig som har slike tanker .

Jeg tror også at særlig guttebarn, men også jenter trenger maskuline verdier, rett og slett en mann i sin oppvekst, for å kunne balansere livet i voksen alder.

Særlig gutter som ikke vokser opp med en mannlig tilstedeværelse i livet, tror jeg taper på det i det lange løp. Gutter har behov for noen nære i samme kjønn som dem selv. For det er forskjell på kvinner og menn, og jeg tror at gutter har behov for noen av samme kjønn å sammenligne seg med og ha som rollemodell.

En kan jo være tilhenger av seriemonogami for sin egen del, men hvordan påvirker dette barna? Hvilke verdier får de med seg til sitt eget voksenliv? Det er godt mulig at en mor finner en annen mann, men er han like opptatt av oppveksten til ungene som faren deres er? Det tviler jeg på. Jeg tror at de fleste mødre gjerne vil ha en mann som er et godt eksempel for barna deres, og stiller opp for ungene. Men i dagens samfunn, er det ikke gitt at en annen mann tar det ansvaret når han ikke er far til barna, og det er heller ikke gitt at mor finner en annen mann.

Når det er sagt, så er det heller ikke sikkert at barnas far er voksen nok til å ta sitt ansvar som far. Heller ikke deres mor. Mange får barn i ung alder, når de selv ikke er helt voksne, og kanskje med menn som heller ikke er det. Sånn har det muligens vært til alle tider, men i dag, med såpass mange valg som vi har, er det kanskje mer tilstede. At hver og en skal leve sitt liv uavhengig av andre?

Menn blir aldri overflødige. De spiller en stor rolle i hvordan våre barn opplever verden. Det er nødvendig at barn opplever innflytelse fra både kvinner og menn. Men det er dessverre blitt sånn at kvinner har hovedinnflytelse på barn i mange tilfeller.

Tiden vil vise hvor det fører, men jeg tror barna vil ha best av både mannlig og kvinnelig innflytelse i sin oppvekst. Samt å ha trygge oppvekstvilkår, helst der et par er sammen over tid.