Seriemonogamiet: når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet

[Cuckold]

Nå glemmer du jo helt ut en vesentlig ting da - og det er langvarige forhold.

Ikke alle bytter ut kjærester hele tiden, eller lever alene.

Endel lever også i denne "tosomheten" ganske lenge, og går gjennom mange faser av bra og dårlig. Det være seg 8, 15 eller 30 år.

Jeg vil si det er nokså nedvurderende av hva et par opplever sammen i langvarige forhold å bare redusere det til "man byttet ut så fort man ikke fikk i pose og sekk" - når de faktisk har jobbet hardt for å få ting til å fungere, men av ulike årsaker ikke fikk det til.

Så er det heller ikke alltid snakk om å gi opp med en gang et lite problem dukker opp, men heller at man ser seg nødt å komme seg ut av situasjonen for å unngå å utslette hverandre og seg selv.

Man lever faktisk bare ett eneste liv - og får aldri sjansen igjen, så hvorfor skal to mennesker som ikke har det bra sammen over tid leve sammen?

At to mennesker har eller ikke har det bra sammen er noe jeg tror har mye å gjøre med vilje. Jeg tror mange mennesker gjør seg selv til slaver av sine impulser og følelser og dermed gir fra seg styringen over eget liv ved å la spørsmålet "hvor sterk er forelskelsen min" være avgjørende for om man skal fortsette i et forhold.

Jeg ser ikke bort fra langvarige forhold, jeg tar jo selvsagt for gitt at vi snakker om vokse mennesker i denne tråden, ikke ungdommer som bytter kjæreste annen hver måned. Det jeg mener med seriemonogamiet er at man ikke holder sammen livet ut, men bytter kjæreste noen ganger på veien, selvsagt vil det for de flestes del være snakk om et begrenset antall kjærester, og hvert forhold kan vare mange år.

Men det jeg kritiserer er den forretningsmessige tilnærming til kjærligheten som preger vår tids ideal om at et forhold skal gå i pluss (en slags bedriftstenkning) for å være liv laga. En bedrift vil bare ha livets rett så lenge den går med overskudd, og slik oppfatter jeg også at mange mener det bør være med et forhold: Du må hele tiden spørre deg "what's in it for me", og "gir dette forholdet meg mer enn det tar"? Det er bare det at slik tenker vi aldri i våre forhold til andre mennesker for øvrig, vårt forhold til våre barn og våre søsken vil aldri være så flyktige at de bare varer så lenge vi føler at vi får mer ut av det enn vi putter inn. Heldigvis. Og min mening er at det heller ikke bør være slik i et ekte kjærlighetsforhold, et forhold der partene har lovt hverandre sitt liv.

Endret 16. februar 2012 av Cuckold

[AnonymBruker]

Og min mening er at det heller ikke bør være slik i et ekte kjærelighetsforhold, et forhold der partene har lovt hverandre sitt liv.

Hvorfor ikke? Hva er problemet?

[Cuckold]

Hvorfor er det så viktig å finne "noen"? Jeg har ikke erfart kjærlighet som varer livet ut. Forhold tar før eller siden slutt, kjærligheten går over i "venne-kjærlighet" og man søker etter en ny. Jeg tror ikke vi er skapt for å holde oss til "en livet ut".

"Serie-monogami" høres bra ut

Jeg oppfatter at det å gå gjennom livet som to i stedet for som en har en spesiell verdi. Og denne verdien ligger nettopp i at forholdet har en annen og mer stabil forankring enn det som ofte er det ungdom bygger sine forhold på, nemlig "om de rette følelsene er der". Kjærligheten er noe som i en helt annen grad enn forelskelsen lar seg styre av viljen. I den grad vi gjennom vår massekultur er opplært til å se på forelskelsen som kompasset som angir hvor det er riktig å rette sin kjærlighet, vil vi lett fremstå som lunefulle og vinglete i kjærligheten. Slik trenger det ikke være. Men for all del, for de som synes dette er flott er det jo bare å kjøre på, vi må alle legge opp våre livsløp etter våre egne verdier.

Endret 16. februar 2012 av Cuckold

[Cuckold]

Hvorfor ikke? Hva er problemet?

Fordi et slikt forhold ikke er basert på det jeg vil oppfatte som ekte forpliktende kjærlighet, bare på en egosentrert dyrking av den følelsen man selv har av å elske.

[Cuckold]

Jeg synes du har valgt dårlige avstemningsalternativer. De er ikke spesielt formålstjenelige for å måle noe konkret, iom at de er lange og hver inneholder en rekke synspunkter man må ta standpunkt til.

Når det er sagt; jeg stemte for alternativet som støtter at man holder sammen livet ut. Surprise

For selv om jeg i innlegget du refererte til kan synes å forfekte som best en seriemonogam tilnærming til kjærlighet, er ikke dette hva jeg mener innerst inne. I den tråden og det innlegget var det ment som et perspektiv, for dette er såpass komplekst at det ikke finnes noen fasit. Alle må finne ut selv hva de synes, og inget svar er nødvendigvis bedre.

Men for å ta meg selv som eksempel: Jeg er godt inn i 30-årene, og har to forhold bak meg. To langtidsforhold, og hver gang har jeg gått inn i det med intensjon om at det skal vare. Spesielt det siste forholdet, hvor jeg også stiftet familie og hadde ringen på fingeren som synliggjorde forpliktelsen. Når min kone velger å forlate meg, så er det et valg jeg må respektere uansett hvor vondt det gjør. Når hun gjør det uten å slåss for forholdet er det noe jeg må akseptere, selv om det strider mot alt jeg tror på.

Du skriver

Og jeg er fullstendig enig. Jeg er villig til å slåss for at forhold skal vare livet ut, hvis jeg får muligheten, fordi fellesskapet som oppstår etter så mange år har en stor egenverdi for meg. (Altså, det er ikke prinsippet jeg fremhever som motiverende faktor, men at jeg opplever fellesskapet og tryggheten som en stor positiv innflytelse).

Ja, da er det ikke sikkert vi er så uenige her likevel. Men jeg har tydeligvis ikke alltid så lett for å formulere meg forståelig, for det er ingen av de tre alternativene i pollen som går ut på at man ønsker et livslangt forhold, spørsmålet er nemlig bare rettet til de som synes seriemonogamiet er en ideell samlivsform, ikke de som ønsker et livslagt forhold og er villig til å inngå en kjærlighetspakt for livet.

Jeg ser jo også at det er mulig å komme i en situasjon der den andre i praksis saboterer forholdet til døde, slik at du selv uforskyldt mister den tosomheten du har gått inn i, samme hvor sterkt du måtte være villig til å kjempe for den. It takes two to tango, og man kan ikke opprettholde et tosomhetsforhold alene hvis den andre absolutt ikke vil. Så det er selvsagt ikke bare din egen vilje det kommer an på.

Det jeg synes er negativt er denne forretningemessige tilnærmingen til forhold der begge parter krever at forholdet skal være en slags overskuddsbedrift, noe man må få mer ut av enn man putter inn for at det skal være liv laga. Dette er en måte å forholde seg til et annet menneske på som (heldigvis) er milevidt fra den måten vi forholder oss til andre nære mennesker på, som f.eks våre barn, våre foreldre, våre søsken.

Endret 16. februar 2012 av Cuckold

[AnonymBruker]

Ingen grunn til å holde ut i et forhold som er dødt. Altfor mange som holder sammen for barnas skyld, det beste er å gå hver til sitt når forelskelsen er over.

[Adonis]

Jeg tror ikke man kan undervurdere viktigheten av å ha en livsledsager. En person man er tiltrukket av, deler mange interesser med, ønsker å dele en lang rekke med livserfaringer med. Det er helt kurant å innse at man ikke passer sammen med partneren, men jeg tror det er altfor mange som gir opp alt for lett. Man tar den lette løsningen ut, istedetfor å vise litt karakterstyrke ved å faktisk prøve å fikse problemet.

[Havbris]

Jeg oppfatter at det å gå gjennom livet som to i stedet for som en har en spesiell verdi. Og denne verdien ligger nettopp i at forholdet har en annen og mer stabil forankring enn det som ofte er det ungdom bygger sine forhold på, nemlig "om de rette følelsene er der". Kjærligheten er noe som i en helt annen grad enn forelskelsen lar seg styre av viljen. I den grad vi gjennom vår massekultur er opplært til å se på forelskelsen som kompasset som angir hvor det er riktig å rette sin kjærlighet, vil vi lett fremstå som lunefulle og vinglete i kjærligheten. Slik trenger det ikke være. Men for all del, for de som synes dette er flott er det jo bare å kjøre på, vi må alle legge opp våre livsløp etter våre egne verdier.

Her er jeg enig med deg. Vi lever i en virkelighet der vi jakter opplevelser og følelser i stor grad. Jeg tror mange har urealistiske forventninger til et langvarig forhold. For meg er det slik at følelser ikke kjennes hele tiden - ikke slik de kjentes ut på det tidspunktet da vi var forelsket og var ruset på en biokjemisk coctail. For meg er kjærligheten like mye noe jeg vet og vil og noe jeg tar stilling til hver dag ved å vise min kjærlighet til mannen min.

Følelser alene er ikke nok til å bære et livslangt forhold med alle de utfordringer man møter. Det er tilstrekkelig starten - men etterhvert må det kobles på vilje. Og - noen ganger der viljen får gå foran så kan det også skje at følelsene kommer etter.

Endret 16. februar 2012 av Havbris

[Adonis]

Jeg vil legge til at jeg tror mange forhold svikter av følgende grunner:

1) Forskjellige verdier og forventninger. Det er meget viktig at man har et sett med verdier som er noenlunde kompatibelt med partneren sin. Det samme gjelder forventninger til forholdet både i nåtiden og i framtiden.

2) Mange bruker et forhold som et "plaster" på egen usikkerhet. Kun når man er lykkelig og komfortabel med seg selv alene, kan man være lykkelig i et parforhold.

3) At mange(både menn og kvinner) mangler karakterstyrken som er nødvendig til å jobbe for et bunnsolid forhold.

[Gjest norah]

At to mennesker har eller ikke har det bra sammen er noe jeg tror har mye å gjøre med vilje. (.........................)Og min mening er at det heller ikke bør være slik i et ekte kjærlighetsforhold, et forhold der partene har lovt hverandre sitt liv.

Handlinger handler om vilje - og disse handlingene kan, jeg understreker kan - føre til sterkere følelser og opprettholdelse av en positiv relasjon.

Men om man ikke lengre har grunnlag for å ha disse positive relasjonene, så vil ikke de samme handlingene skape det forventede utfall - og det er derfor mange sliter med å produsere de samme følelsene som før oppstod med samme type handlinger.

"Hvorfor føler jeg ikke glede lengre når h*n tar på meg, hva har skjedd".

Noen vet hva som har skjedd(noe definerbart har endret seg), mens andre får aldri helt vite hva som var årsaken.

Og sistnevnte utsagn setter jeg meg veldig kritisk til.

Jeg har aldri, og kommer aldri til å gi mitt liv til et annet voksent menneske - og da spesielt ikke for å oppfylle drømmer og ønsker jeg selv ikke har.

De eneste som vil kunne ta den plassen er barn - men et voksent menneske? Aldri.

Mitt liv er mitt liv, og ingen andres. Men jeg vil gjerne skape en felles relasjon og opplevelser med andre.

Jeg tror det er en av grunnene til at jeg fortsatt er i det forholdet jeg er i - jeg føler ingen krav og forventninger utover at vi skal ha det fint sammen og at ingen vil klandre den andre om ting en dag ikke er slik lengre.

Positivt incentiv, kaller jeg det.

[Havbris]

Alt kan ikke løses med vilje alene - det må jo finnes et positivt grunnlag som gjør det meningsfullt å ville noe - og velge noe.

Hvis forholdet er brukt opp - og det ikke er mulig å tilføre noe næring, så hjelper ikke all verdens vilje. Og det kan være en haug med grunner som gjør at en del forhold blir slik.

Kunnskap om å leve i et langt samliv er desverre ikke en del av almenutdanningen vår. Men det burde kanskje vært det.

Endret 16. februar 2012 av Havbris

[Gjest BettyBoop]

I can't believe it, jeg er faktisk enig med deg!

Jeg vet ikke hvor denne trangen kommer fra, om å alltid måtte være i et forhold? Frykten for å ende opp alene kanskje? man tenker at det er bedre å være sammen med noen enn alene.

Og når man kommer i en viss alder så er det mindre akseptert å være alene, enn å ha flere forhold på rad bak seg.

Jeg syns folk må legge bort denne frykten for å være alene. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ensomt enn å føle seg alene i et forhold.

Enig med deg, men det som er så synd er at denne frykten er svært vanskelig å legge fra seg for mange, spesielt med tanke på samfunnspresset rundt.

[Gjest BettyBoop]

Alt kan ikke løses med vilje alene - det må jo finnes et positivt grunnlag som gjør det meningsfullt å ville noe - og velge noe.

Hvis forholdet er brukt opp - og det ikke er mulig å tilføre noe næring, så hjelper ikke all verdens vilje. Og det kan være en haug med grunner som gjør at en del forhold blir slik.

Kunnskap om å leve i et langt samliv er desverre ikke en del av almenutdanningen vår. Men det burde kanskje vært det.

Er ikke kristen jeg men reagerte på noe en prest sa i et bryllup og det var ganske fornuftig.

Han sa noe om at valget om å leve sammen for alltid er et valg man må ta hver eneste dag, for på denne måten jobber man jo for at forholdet ikke skal bli brukt opp hver eneste dag. Var ikke det han sa ordrett da men han sa noe sånt.

Endret 16. februar 2012 av BettyBoop

[I Grosny]

Jeg har fått brudd i to av mine betydelige forhold. Begge bruddene skyldtes egentlig problemer med damene, som egentlig burde vært synlige for meg på ett tidlig tidspunkt, og i det andre forholdet vet jeg at jeg så det helt tidlig. Jeg feilet altså med det at jeg gikk i forhold med damer som ikke var perfekte. Jeg var ikke kresen nok. Hadde de vært perfekte, så hadde det aldri blitt brudd.

Jeg tenker nå at vilje og kjærlighet kan holde ett forhold evig, dersom ikke partner har feil som vil tvinge fram ett brudd før eller senere.

Ergo så tror jeg at dersom man finner en partner som bare har feil man kan leve greit med, så vil muligheten til å klare ett livsløpsforhold være veldig god. Og dette kan man kanskje finne ut allerede i det første halvåret.

Endret 16. februar 2012 av I Grosny

[Havbris]

Er ikke kristen jeg men reagerte på noe en prest sa i et bryllup og det var ganske fornuftig.

Han sa noe om at valget om å leve sammen for alltid er et valg man må ta hver eneste dag, for på denne måten jobber man jo for at forholdet ikke skal bli brukt opp hver eneste dag. Var ikke det han sa ordrett da men han sa noe sånt.

Å velge hverandre hver dag innebærer også å holde en forbindelse, bevissthet og et fokus. Slettes ikke så dumt å tenke på den måten nei!

[Gjest BettyBoop]

Jeg har fått brudd i to av mine betydelige forhold. Begge bruddene skyldtes egentlig problemer med damene, som egentlig burde vært synlige for meg på ett tidlig tidspunkt, og i det andre forholdet vet jeg at jeg så det helt tidlig. Jeg feilet altså med det at jeg gikk i forhold med damer som ikke var perfekte. Jeg var ikke kresen nok. Hadde de vært perfekte, så hadde det aldri blitt brudd.

Jeg tenker nå at vilje og kjærlighet kan holde ett forhold evig, dersom ikke partner har feil som vil tvinge fram ett brudd før eller senere.

Ergo så tror jeg at dersom man finner en partner som bare har feil man kan leve greit med, så vil muligheten til å klare ett livsløpsforhold være veldig god. Og dette kan man kanskje finne ut allerede i det første halvåret.

Ehh.. Du vet at det ikke fins feilfrie mennesker? Og du er sikkert ikker perfekt du heller. Jeg tror problemene med dine forhold heller har noe med din innstilling å gjøre enn at de damene hadde feil og mangler.

[I Grosny]

Ehh.. Du vet at det ikke fins feilfrie mennesker? Og du er sikkert ikker perfekt du heller. Jeg tror problemene med dine forhold heller har noe med din innstilling å gjøre enn at de damene hadde feil og mangler.

Hvorfor er jeg med feilfri dame nå da? Hallo, hun finnes.

Men jeg snakker om alvorlige feil, de man ikke kan leve med eller fikse. Den første dama kunne nok ha fungert for en med en annen personlighet enn meg, men jeg var sjanseløs.

Poenget mitt er at man i etterpåklokskap ser at det var grunnleggende personlighetsfaktorer (som man kunne se tidlig) som ikke var kompatible.

Poeng nr 2, er at hvis man ikke ser slike store problemer, så er sannsynligheten for at det kan vedlikeholdes og vare til døden veldig god.

Statistikk sier at 55% av ekteskapene holder til døden, ergo er det ganske vanlig at mennesker er perfekte nok

Jeg skal love deg at jeg ikke er objektivt perfekt, men jeg håper og tror at jeg ikke har mangler som umuliggjør livsløpssforhold med akkurat hun jeg er med nå.

[Gjest BettyBoop]

Hvorfor er jeg med feilfri dame nå da? Hallo, hun finnes.

Men jeg snakker om alvorlige feil, de man ikke kan leve med eller fikse. Den første dama kunne nok ha fungert for en med en annen personlighet enn meg, men jeg var sjanseløs.

Poenget mitt er at man i etterpåklokskap ser at det var grunnleggende personlighetsfaktorer (som man kunne se tidlig) som ikke var kompatible.

Poeng nr 2, er at hvis man ikke ser slike store problemer, så er sannsynligheten for at det kan vedlikeholdes og vare til døden veldig god.

Statistikk sier at 55% av ekteskapene holder til døden, ergo er det ganske vanlig at mennesker er perfekte nok

Jeg skal love deg at jeg ikke er objektivt perfekt, men jeg håper og tror at jeg ikke har mangler som umuliggjør livsløpssforhold med akkurat hun jeg er med nå.

Hun er jo ikke feilfri du bare klarer å se forbi de fordi du elsker henne.

INGEN er perfekte. Dermed basta. Alle har uvaner eller et eller annet.

Poenget med å elske noen er jo å ta de på tross av feil og mangler. Og når jeg leser en tråd om en mann som har problemer med damer fordi han ikke var kresen nok eller de ikke var perfekte nok, så tolker jo jeg det som at det er objektiv perfeksjon han snakker om.

[I Grosny]

Hun er jo ikke feilfri du bare klarer å se forbi de fordi du elsker henne.

INGEN er perfekte. Dermed basta. Alle har uvaner eller et eller annet.

Poenget med å elske noen er jo å ta de på tross av feil og mangler. Og når jeg leser en tråd om en mann som har problemer med damer fordi han ikke var kresen nok eller de ikke var perfekte nok, så tolker jo jeg det som at det er objektiv perfeksjon han snakker om.

Jeg giftet meg altså med kone som hadde en feil. Som jeg overså i min iver i å komme til sengs. Jeg så denne feilen i en episode allerede før bryllupet, men la ikke vekt på den der og da. Kanskje jeg lukket øynene med vilje. Men den feilen var altså årsaken til at jeg mått flytte.

Jeg snakker om persolighetsfeil som jeg ikke var kompetent til å fikse.

Min definisjon på "perfekt nok" er altså at det ikke finnes ødeleggende personlighetsfeil , som man ikke kan korrigere eller komme utenom.

Jeg må også understreke at en personlighet som blir ødeleggende feil for en person, kan fungere med en annen. Men ikke nødvendigvis.

Det jeg prøver å si er at dersom man ikke kan ane slike problemer på ett tidlig tidspunkt, så er sjansen god for at slike problemer ALDRI vil ødelegge forholdet.

Endret 16. februar 2012 av I Grosny

[I Grosny]

Hun er jo ikke feilfri du bare klarer å se forbi de fordi du elsker henne.

INGEN er perfekte. Dermed basta. Alle har uvaner eller et eller annet.

Poenget med å elske noen er jo å ta de på tross av feil og mangler. Og når jeg leser en tråd om en mann som har problemer med damer fordi han ikke var kresen nok eller de ikke var perfekte nok, så tolker jo jeg det som at det er objektiv perfeksjon han snakker om.

Jeg vil vel si at ekteskapsstatistikk beviser at en stor del av vår befolkning er perfekte nok til å stå sammen til døden.

Jeg forstår også at jeg ikke er perfekt i denne debatten. "Perfekt nok", er en formulering som ikke er helt god. "God nok" hadde vært bedre.