Datter på 12 år som er redd for å overnatte borte

[AnonymBruker]

Datteren vår på 12 år vil ikke overnatte borte. Spesielt hos bestemoren sin. Hun bekymrer seg hver gang, blir redd, kvalm og lei seg. En gang så ringte hun til meg når hun var hos bestemoren sin og ville hjem. Hun var nesten helt i fra seg. Det er ikke bare for oss å kjøre å hente henne, da bestemor bor et stykke unna... Det er en stund siden noe sånt har skjedd, siden overnatting skjer sjeldent, men jeg er bekymret for jentungven vår. Hun har mange ganger kommet hjem fra overnatting hos venninner pga det samme.

Jeg tror hun har utviklet angst for dette. Det går greit så lenge jeg er med henne og overnatter også, men er hun alene, så går det ikke så greit. Både min mor og jeg sliter også med angst, så kanskje angst er noe som går i min side av familien.

Jeg gruer meg til helgen pga henne og frykten hennes, selv om jeg vet at hun har det helt fint. Det er bare det at jeg synes bestemoren kan være streng og det er ikke noe man skal være med et barn som er redd.

Jeg har tenkt og foreslå enkelte ting hun kan gjøre om kvelden/natten hvis hun blr redd, som f eks å lese blad, spille spill på mobilen, lese en bok ( hun er med i en bokklubb ) o.l.

Dette for å få tankene over på noe annet, forhåpentligvis.

Men dette holder jo ikke i lengden. Pappaen er tilbakeholden med å gå til fastlegen med dette, fordi han ikke vil at hun skal begynne med noen medisiner eller begynne å gå til psykolog. Det er vel tanken på det som skremmer han, men han mener også at å gjøre nettopp det hun er redd for, kan gjøre det bedre.

Jeg søkte på internett i forgårs og kom over et innlegg på lommelegen.no om en annen jente på 12 år som har/hadde det samme problemet og svaret var å eksponere jenten for det hun redd for litt etter litt, samt sette opp en plan som jenten selv er med på å lage og til slutt gi belønning.

Jeg vil ikke at hun skal slite med dette resten av livet sitt og jeg er redd for at angsten hennes skal bli verre etterhvert som hun vokser opp. Jeg vil ikke at hun skal "lide" på samme måe som jeg har gjort når det gjelder angst..... Jeg unner ikke min verste fiende dette engang!

Så ja, jeg sitter litt fast. Morsfølelsen min sier at hun bør slippe å overnatte når hun er redd for det, men fornuften sier at dette er noe som må gjøres hvis hun skal tørre å overnatte igjen....

[Gjest Gjest]

Nåmin, så søtt! Hun elsker moren sin så mye hun ikke klarer seg uten deg.

[Harmonics]

Jeg søkte på internett i forgårs og kom over et innlegg på lommelegen.no om en annen jente på 12 år som har/hadde det samme problemet og svaret var å eksponere jenten for det hun redd for litt etter litt, samt sette opp en plan som jenten selv er med på å lage og til slutt gi belønning.

Jeg vil ikke at hun skal slite med dette resten av livet sitt og jeg er redd for at angsten hennes skal bli verre etterhvert som hun vokser opp.

Eksponér henne for "tøffe" og UTFORDRENDE ting.

Kampsport, klatring / buldring... ting som gjør at hun må forholde seg til sin egen frykt, og lærer å mestre den.

Nåmin, så søtt! Hun elsker moren sin så mye hun ikke klarer seg uten deg.

Herregud hvor du er teit.

Endret 15. februar 2012 av Harmonics

[vinterspeil]

Nåmin, så søtt! Hun elsker moren sin så mye hun ikke klarer seg uten deg.

For en idiotisk kommentar!!

[Gjest Gjest]

For en idiotisk kommentar!!

Hvorfor det? Jeg synes bare det er søtt jeg da.

[Harmonics]

Jeg synes bare det er søtt jeg da.

Ja la oss holde tolvåringer tilbake på et emosjonelt mestringsnivå til en fireåring, på samme måte som en liten skjødehund, det blir det bra mennesker av.

[Gjest Gjest]

Ja la oss holde tolvåringer tilbake på et emosjonelt mestringsnivå til en fireåring, på samme måte som en liten skjødehund, det blir det bra mennesker av.

Du er mann? Da forstår du ikke den kjærligheten som er mellom en mor og hennes barn. Perfekt kjærlighet på alle måter. Ubetinget kjærlighet. Jenta elsker sin mamma, er ikke det søtt?

[Harmonics]

Jenta elsker sin mamma, er ikke det søtt?

For en fireåring ja, for en tolvåring litt sånn "hemma".

[Gjest BabyBlue]

Du er mann? Da forstår du ikke den kjærligheten som er mellom en mor og hennes barn. Perfekt kjærlighet på alle måter. Ubetinget kjærlighet. Jenta elsker sin mamma, er ikke det søtt?

Det er ikke normalt å ha så alvorlig seperasjonsangst som 12 åring. Er enig i at det er en god idé å eksponere henne for det litt for litt: Hva med om hun en dag sover i telt i hagen om sommeren, eller kan ligge for seg selv i en etasje som er langt vekke fra sengen sin og moren?

De fleste 12 åringer har holdt på med overnatting i mange år uten problemer, og dette kan jo bli et problem den dagen skolen begynner å planlegge utflukter og skiturer osv.

[jie-jie]

Hva med å la henne ha 1-2 venninner som overnatter hos henne noen ganger. Kanskje de kan overnatte sammen hos en av de andre etter en stund.

Husker første gangene jeg skulle overnatte hos (forskjellige) venninner. Av en eller annen grunn fikk jeg vondt i magen når kvelden kom. Ringte mamma, og hun sa at hun ikke kunne hente meg før neste morgen. Gråt litt, men fikk "kosebamsen" til venninnen min, litt saft og vi fikk være våken og spille kort til magen hadde gitt seg litt.

Sånn jeg ser det ville jeg ikke kontaktet lege før jeg hadde prøvd litt andre forskjellige metoder for å få henne til å sovne om kvelden når hun er hos andre. Legen vil sikkert si det samme - at hun må prøve litt til før hun kan ha en samtale med psykolog. Jeg tror som oftest at det går seg til etterhvert.

Et annet forslag er at du er med til bestemor (der hun ikke har venninner å leke med) og er der hele kvelden, f.eks en lørdag. Spiser god mat og lørdagskos, snakker litt med bestemor mens hun ligger i senga og sover - og når hun har sovnet drar du hjem, og henter henne litt tidlig på søndagen.

[AnonymBruker]

Eldste jenta vår var akkurat likedan, hun ville ikke sove borte.... Eneste det gikk an til var moren min. Venninneovernatting turte hun ikke, selv om vi forsikret henne om at vi kunne hente henne når som helst hvis hun ville hjem. Vi har ikke presset henne til noe overnatting, men heller snakket åpent om det med henne, og vi har tilrettelagt sånn at hun var trygg på at hun hadde en retrettmulighet.

Hun hadde alltid venninner som overnattet hos oss.

Men så plutselig løsnet det i 12-årsalderen av en eller annen grunn. Hun bestemte seg for å sove hos sin aller beste venninne, og hun turte å si til venninna si at hun var engstelig for å sove borte. Nå er hun på overnattinger titt og ofte, hun var på leirskole i siste året på barneskolen uten problemer, og nå har hun nettopp vært på konfirmasjonsleir.

Lillesøster derimot er en helt annen type, hun har fartet og overnattet til venninner siden hun var 6! Så barn er forskjellige:-)

Og ang den kommentaren at det er søtt og koselig..........nei, for en 12-åring så er det vondt og vanskelig å ikke mestre å sove hos andre. Det går på selvtilliten løs, hun kan falle utenfor vennegjengen, miste sosiale settinger, rett og slett bli hemmet av det.

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg var akkurat sånn som barn, var ganske flaut egentlig... Men det gikk gradvis over helt av seg selv. Likte ikke å ligge over hos andre før jeg fikk kjæreste i 19-års alder faktisk;) Bodde jo alene en stund før dette og det var ikke noe problem. Lå over hos venninner av og til i oppveksten, men måtte ofte hentes i tårer osv. Har hørt fra noen av venninnene jeg har i voksen alder at de var også sånn som barn. Ingen har noen problemer med angst nå. Ville bare si at det trenger ikke å bli noe stort problem. Støtter ideen om å overnatte hos en god venninne, hvor de kan planlegge hva de skal gjøre og glede seg litt i forveien, framfor hos en streng bestemor (det hadde ikke jeg klart når jeg var 12 hvertfall.) Lykke til! Ikke ta sorgene på forskudd.

[AnonymBruker]

ts her

Hun har overnattet hos venninner flere ganger og venninner har overnattet hos oss flere ganger. Det har gått helt greit 99% av gangene.

Hun har overnattet hos bestemoren flere ganger og det har gått greit. I tillegg så har hun sine 2 lillebrødre og 1 kusine og 1 fetter som også skal være hos bestemoren og de skal sove på samme rom alle 5. Hun kommer til å være mye sammen med kusinen sin og alle 5 leker også sammen noe av tiden. Så hun er jo ikke det eneste barnet. Bestemoren vet om redselen hennes og er sikkert ikke så streng der og da når det skjer.

Jeg har ikke sertifikat, så jeg kan ikke kjøre hjem på kvelden hvis jeg skulle være med. Vi bor i en 4-roms leilighet og hennes rom ligger rett ved siden av vårt.

Det var noen perioder over lengre tid hun slet med å sovne på kvelden hjemme, fordi hun ble "kvalm" når hun skulle legge seg.

Hun har etasjeseng, men sover nederst. Hun klarer ikke å ligge øverst for hun blir kvalm av det. Enkelte ganger måtte jeg sitte inne hos henne til hun hadde sovnet. Men det er en stund siden det har skjedd også.

[AnonymBruker]

Datteren vår på 12 år vil ikke overnatte borte. Spesielt hos bestemoren sin. Hun bekymrer seg hver gang, blir redd, kvalm og lei seg. En gang så ringte hun til meg når hun var hos bestemoren sin og ville hjem. Hun var nesten helt i fra seg. Det er ikke bare for oss å kjøre å hente henne, da bestemor bor et stykke unna... Det er en stund siden noe sånt har skjedd, siden overnatting skjer sjeldent, men jeg er bekymret for jentungven vår. Hun har mange ganger kommet hjem fra overnatting hos venninner pga det samme.

Jeg tror hun har utviklet angst for dette. Det går greit så lenge jeg er med henne og overnatter også, men er hun alene, så går det ikke så greit. Både min mor og jeg sliter også med angst, så kanskje angst er noe som går i min side av familien.

Jeg gruer meg til helgen pga henne og frykten hennes, selv om jeg vet at hun har det helt fint. Det er bare det at jeg synes bestemoren kan være streng og det er ikke noe man skal være med et barn som er redd.

Jeg har tenkt og foreslå enkelte ting hun kan gjøre om kvelden/natten hvis hun blr redd, som f eks å lese blad, spille spill på mobilen, lese en bok ( hun er med i en bokklubb ) o.l.

Dette for å få tankene over på noe annet, forhåpentligvis.

Men dette holder jo ikke i lengden. Pappaen er tilbakeholden med å gå til fastlegen med dette, fordi han ikke vil at hun skal begynne med noen medisiner eller begynne å gå til psykolog. Det er vel tanken på det som skremmer han, men han mener også at å gjøre nettopp det hun er redd for, kan gjøre det bedre.

Jeg søkte på internett i forgårs og kom over et innlegg på lommelegen.no om en annen jente på 12 år som har/hadde det samme problemet og svaret var å eksponere jenten for det hun redd for litt etter litt, samt sette opp en plan som jenten selv er med på å lage og til slutt gi belønning.

Jeg vil ikke at hun skal slite med dette resten av livet sitt og jeg er redd for at angsten hennes skal bli verre etterhvert som hun vokser opp. Jeg vil ikke at hun skal "lide" på samme måe som jeg har gjort når det gjelder angst..... Jeg unner ikke min verste fiende dette engang!

Så ja, jeg sitter litt fast. Morsfølelsen min sier at hun bør slippe å overnatte når hun er redd for det, men fornuften sier at dette er noe som må gjøres hvis hun skal tørre å overnatte igjen....

Jeg slet en del med det samme da jeg var ung. Når jeg ser tilbake på min barndom så skulle jeg ønske dette ble tatt opp med meg direkte.. Føler i ettertid at jeg har sittet med dette problemet alene og har gått utover en del i min oppvekst.

Jeg hadde skikkelig angst for å fremføre på skolen f.eks, dette begynte allerede i 1.klasse.. Jeg sliter fremdeles med det å fremføre i større samlinger eller få for mye oppmerksomhet, dette har gått så langt at jeg ikke klarte å fullføre noen fag på vgs. Dette gjaldt spesielt språkfag. Noe av det verste jeg vet.. Eller f.eks på da jeg skulle begynne i 2.klasse på barneskolen fikk jeg helt angst første skoledag, fikk helt panikk.. Eller på barnebursdager, kunne jeg plutselig få helt angst og ikke ville være der likevel.. Mange slike situasjoner jeg kunne ha skrevet ned. I tillegg kunne enkeltpersoner også ha en slik innvirkning på meg.

Når folk ser meg, kunne de aldri ha gjettet noe slikt om meg. Jeg er en veldig sosial jente som elsker å oppleve nye ting og reise f.eks. Men å snakke engelsk foran folk f.eks er et mareritt.. Ikke en gang samboeren min har hørt meg snakke engelsk. Når jeg ser på fortiden og hvor mye dette har gått ut over meg(på mange måter) så begynner jeg nesten å gråte.. Er så utrolig trist og urettferdig.. Mange kaller meg nok feig eller teit fordi at jeg er slik som jeg er, men det sitter så dypt at det nå er vanskelig å snu om på.. Det er ikke bare å "hoppe ut i det" som mange sier.. Det går ut over alt, selvfølelse, selvtillit osv.

Ser du at jenta di trenger hjelp så ikke nøl med å snakke med noen om dette problemet! Ikke la det så alt for lang tid.. Det ødelegger så alt for mye. Ikke press henne for hardt heller, for det kan gjøre ting bare verre. Start på punkt nr. 1, kontakt folk som virkelig har peiling på dette og kan hjelpe til. Så tar dere det derfra. Lykke til! Nesten så jeg blir litt småsjalu når jeg leser dette.. Skulle så inderlig ønsket at noen hadde hjulpet meg da jeg var yngre.

[ToveM]

Kjenner to gutter som hadde dette problemet i den alderen. en tantunge og kompisen til ene sønnen i huset. De vokste det av seg etterhvert. Nå er det 18 og 19 og fungerer helt ypperlig.

[AnonymBruker]

Slik hadde jeg det og, men plutselig var det over da jeg var over på ungdomsskolen.

Gi det tid, det ordner seg.

[AnonymBruker]

Sånn blir det da foreldrene er overbeskyttende. Mange av barna til hønemødrene på KG vil få slike problemer. Her kommer folk med hårreisende ideer om at barnet IKKE må være vekk fra moren de første leveårene, det kan skape utrygghet for barnet osv. Egentlig er det motsatt: Om du hadde latt ungen din overnatte hos bestemor innimellom fra hun var noen måneder gammel hadde det ikke vært noe problem nå. Hun ville vært trygg

[makkapakka]

Jeg var redd for å overnatte hos besteforeldre og venner helt til jeg var 13 år. Jeg ville bare være hjemme hos mine foreldre, syns det var tryggest og best der.

Så snudde det helt om og jeg var helt umulig å holde hjemme, overnattet ganske mye hos forskjellige venninner, forskjellige hus osv. syns det ble spennende.

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat sånn, HATET å overnatte hos andre. Det løsnet først da jeg var 13-14...

Hvorfor jeg var sånn aner jeg ikke. Men jeg husker jeg var veldig knyttet til mamma og pappa, ville liksom ha dem i nærheten om natten. i tillegg var jeg ekstremt husredd og også litt "nattredd". Altså ikke mørkeredd egentlig, mer sånn at jeg synes natten var ekkel - at alt var stille og alle sov mens jeg ikke sov. Og det ble jo selvfølgelig en ond sirkel, jeg sovnet jo ikke når jeg var så redd for å ikke få sove.

I mitt tilfelle begrenset jeg overnatting til kun hos en venninne. Alt pleide å gå fint til vi faktisk la oss, da lå jeg og bare tenkte at snart er det over, snart er det over, snart er det morgen. Og plutselig en dag, løsnet det altså

Jeg har ingen tendenser til dette nå i voksen alder, jeg er ikke engang husredd lenger

[AnonymBruker]

Det høres definitivt ut som hun har angst. Jeg vet ikke hva som er rett måte å håndtere dette på for en 12-åring, men jeg synes det bør tas alvorlig og muligens gjennom et helsesystem.