Å flytte utenlands med lite barn

[Binta Ba]

Hei!

Jeg og min mann planlegger å flytte til hans hjemland for 6-12mnder, avhengig av om det blir jobb eller skole, spesielt med tanke på trygderettigheter ( barnetrygd ). Vi er ikke bekymret for noe spesielt, men familien min mener jeg må "tenke på det beste for barnet, og ikke flytte land og strand rundt når h*n er så liten".

Vi derimot, mener dette er den beste tiden, nettopp fordi barnet er såpass ungt. Barnet vil være ca 2år når vi reiser, og vi har snakket om at dette er noe vi vil gjøre -før- skolealder, og vi vil gjerne at hun skal ha en stabil tid med barnehage o.l. minst 1-2år før skole. Tenker selvsagt også på hans familie, da flere av de er eldre, og selvsagt ønsker å tilbringe tid med oss som bokstavelig talt er på den andre siden av jorden..

Noen som har synspunkter? Er det noen som har gjort dette selv?

Det er forøvrig ikke en tulltur det er snakk om. Pappan skal gå på skole og jobbe, og jeg undersøker muligheter for det samme for meg. Vi har hus, innlagt vann, møbler, bil osv, alt vi mangler er stabilitet på strømmen, men det ser ut til at det vil være i orden før vi drar ned..

Endret 12. februar 2012 av Binta Ba

[The Kitten]

Med mindre dere planlegger å flytte til et land hvor det er farlig å bo, ser jeg ingen umiddelbare problemer med det.

Kan jeg spørre hvor dere skal flytte?

[Binta Ba]

Njah, vil egentlig ikke si landet i seg selv, men er snakk om ett rolig land i Afrika som blir brukt som turistmål på vinterstid, spesielt av Svensker:)

Landet i seg selv er absolutt ikke farlig. Det er veldig lite kriminalitet generelt, veldig varme og velkomne mennesker. Ingen krig, ingen demonstrasjoner/opprør i gatene, det eneste er jo malaria. Alt av vaksiner som lillingen kan få før avreise, skal selvsagt sørges for. Vi planlegger også å ta med enkelte ting fra Apotek i Norge, for å ha i bakhånd.

[The Kitten]

Njah, vil egentlig ikke si landet i seg selv, men er snakk om ett rolig land i Afrika som blir brukt som turistmål på vinterstid, spesielt av Svensker:)

Landet i seg selv er absolutt ikke farlig. Det er veldig lite kriminalitet generelt, veldig varme og velkomne mennesker. Ingen krig, ingen demonstrasjoner/opprør i gatene, det eneste er jo malaria. Alt av vaksiner som lillingen kan få før avreise, skal selvsagt sørges for. Vi planlegger også å ta med enkelte ting fra Apotek i Norge, for å ha i bakhånd.

Hvis en sykdom man kan beskytte seg mot / behandles for er det eneste som hindrer dere, sier jeg dra. Kan nesten garantere for at dere kommer til å angre om dere lar være.

[Binta Ba]

Hvis en sykdom man kan beskytte seg mot / behandles for er det eneste som hindrer dere, sier jeg dra. Kan nesten garantere for at dere kommer til å angre om dere lar være.

Jotakk, det er jeg fullstendig klar over:P Og mannen skal ned 6mnder før, slik at han får 1års utdannelse.

Er mer dette med min familie som spiller inn..det er deres første barnebarn, og de er redd for f.eks omskjæring, selv om dette ikke er ett tema i hans familie engang. For 30år siden, ja. Nå? Absolutt ikke..såpass oppdatert er de, heldigvis. De tenker på varmen ( Vil være max 30 når vi er der, sist var det 45, og ungen storkoste seg i vaskebalja og i skyggen.. ), men jeg tror det de -egentlig- tenker på, er at de ikke får muligheten til å se barnet på en lang stund.

Det er en egoistisk tankegang fra deres side, føler jeg, blandet med frykten for ett land de egentlig ikke vet noe om, bortsett fra at det er muslimsk. ( Ikke Islamske lover, ikke Sharia av noe slag, og kristne og muslimer feirer jul og eid om hverandre og sammen i gatene. ) Tror også det bunner litt i at de ser hvor godt jeg faktisk liker meg der nede, hvor godt jeg liker hans kultur, musikk, klesstil osv, og at de er redde for å "miste oss" på den måten.

Og de er veldig opptatte av at vi må huske på at hun er norsk også..jeg tror det bunner i alt dette, og ikke landet i seg selv.

Jeg går og storgleder meg, for jeg har alltid hatt lyst å reise ned dit for en lengere stund. Jeg stortrives jo der nede! Hadde vi ikke hatt barn, eller om barnet var barnebarn nummer ti i rekken, ville vi nok dratt ned mye lengere:)

Og sykehusene er absolutt utrustet til å hjelpe oss med de sykdommene som måtte komme..vi skal selvsagt undersøke muligheter for en lang forsikring i tillegg.

Endret 13. februar 2012 av Binta Ba

[The Kitten]

Hva med hans familie da? Tenker de på den?

[Binta Ba]

Nei, det virker ikke sånn. Har nevnt at hans familie savner både oss og ungen, og da blir det mer "Jaja, men de er jo vant til at han er langt og lenge borte"-holdning.

[Viljaa]

Jeg sier go-go-go! Bodde selv i Afrika i to år da jeg var i førskolealder, samt flere besøk i etterkant både alene og med foreldrene mine. Selv om jeg ikke husker sånn kjempemasse fra den tiden, så er det deilig å ha et "hjem" utenfor norge også. Vi har beholdt huset vi bodde i, og har kontakt med naboene og sånn. Et par av dem har til og med vært og besøkt oss i Norge.

Standarden der i bodde var høy, men likevel langt fra Norsk. Strømtilgangen var litt ustabil, og i perioder var det mangler på enkelte matvarer (men aldri slik at en ikke fikk tak i mat), men det synes jeg bare var med på å gi meg et naturlig perspektiv på hvor surrealistisk livet i Norge er for resten av verden.

Føler meg også rikere mtp. vennskapene jeg har der nede. Jeg lærte tidlig å prate engelsk, også muntlig og har jevnlig skrevet brev helt fra vi flyttet tilbake igjen. Er også lettere for meg å kunne feks. flytte dit for en periode siden jeg kjenner landet og har kontakter som kan hjelpe meg med feks byråkratiske vanskeligheter.

Men har absolutt _ikke_ slutta å føler meg norsk. Det er bare som om jeg har en bitteliten afrikansk identitet utenpå den norske, men uten at den ene utelukker den andre.

[Tbag]

Jeg sier bare en ting; dra!

Ellers må jeg også si at noen i min nære familie tok med seg ungene, da 2 og 4 år og flyttet til et land i afrika og bodde der i flere år. Jeg synes det er viktig at barn får oppleve andre kulturer, spesielt siden ditt barn da er halvt fra det landet. Selv om barnet er lite og kanskje ikke kommer til å huske så mye senere, og det faktum at dere ikke skal bo der så lenge, tror jeg det ville vært bra. Det samme gjelder for deg, nå vet jeg ikke om du har bodd i det landet før, men tror det ville vært en fin opplevese for hele familien å virkelig oppleve den kulturen og det landet mannen din kommer fra. Lykke til!

[Binta Ba]

Jeg sier go-go-go! Bodde selv i Afrika i to år da jeg var i førskolealder, samt flere besøk i etterkant både alene og med foreldrene mine. Selv om jeg ikke husker sånn kjempemasse fra den tiden, så er det deilig å ha et "hjem" utenfor norge også. Vi har beholdt huset vi bodde i, og har kontakt med naboene og sånn. Et par av dem har til og med vært og besøkt oss i Norge.

Standarden der i bodde var høy, men likevel langt fra Norsk. Strømtilgangen var litt ustabil, og i perioder var det mangler på enkelte matvarer (men aldri slik at en ikke fikk tak i mat), men det synes jeg bare var med på å gi meg et naturlig perspektiv på hvor surrealistisk livet i Norge er for resten av verden.

Føler meg også rikere mtp. vennskapene jeg har der nede. Jeg lærte tidlig å prate engelsk, også muntlig og har jevnlig skrevet brev helt fra vi flyttet tilbake igjen. Er også lettere for meg å kunne feks. flytte dit for en periode siden jeg kjenner landet og har kontakter som kan hjelpe meg med feks byråkratiske vanskeligheter.

Men har absolutt _ikke_ slutta å føler meg norsk. Det er bare som om jeg har en bitteliten afrikansk identitet utenpå den norske, men uten at den ene utelukker den andre.

Det er godt å høre også

"Hovedlandet" til barnet vil jo være Norge. Vi vil at ungen skal gå på skole her, og ha mest mulig av feriene i pappans land. Vi vil at hun skal lære hans språk like godt som norsk ( og det finnes nesten ikke nedskrevet lenger, det meste er kun folkemunne ), og kjenne begge kulturer og historier like godt.

Det er som du sier, en helt annen verden. Men jeg merker at jeg personlig føler meg mer hjemme der, enn her..nesten synd å si;)

Jeg tror at man får et mer åpent syn på ting. Man er kanskje født i et av de rikeste landene, men pappan er faktisk fra et av de fattigste..men den kjærligheten der nede..herregud, jeg lengter sånn tilbake, hver eneste dag!

[Binta Ba]

Jeg sier bare en ting; dra!

Ellers må jeg også si at noen i min nære familie tok med seg ungene, da 2 og 4 år og flyttet til et land i afrika og bodde der i flere år. Jeg synes det er viktig at barn får oppleve andre kulturer, spesielt siden ditt barn da er halvt fra det landet. Selv om barnet er lite og kanskje ikke kommer til å huske så mye senere, og det faktum at dere ikke skal bo der så lenge, tror jeg det ville vært bra. Det samme gjelder for deg, nå vet jeg ikke om du har bodd i det landet før, men tror det ville vært en fin opplevese for hele familien å virkelig oppleve den kulturen og det landet mannen din kommer fra. Lykke til!

Vi var der 2mnder, bodde som "den litt mer pengesterke befolkningen" siden vi hadde innlagt vann og solceller på taket og bedre murstein:P

Det var liksom det jeg virkelig ville ha også...ikke turistfølelsen på hotell, med å besøke familien, men å BO der mens vi var der. Og selv om det visstnok var den varmeste regntidsesongen de hadde hatt på 30år, og jeg var mye syk, så angrer jeg ikke et sekund.

Familien min bekymrer seg veldig for at hun skal bli mer afrikansk enn norsk..men i mine øyne er kulturen der nede, spesielt med barneoppdragelse, høflighet/folkeskikk veldig lik bygda jeg kommer fra. Bare mye varmere, både i været og væremåte Og det norske kommer jo inn med morsmelka ( no pun intended..hehe.. ) siden hoveddelen av oppveksten vil være i Norge.