har en ikke rettigheter

[Gjest fortvilet]

Er der ingen lov som sier at familie har krav på samvær med nieser/nevøer,selv om foreldre ikke snakker sammen.Er i en situasjon der mor nekter sine barn kontakt med tante,onkel,søskenbarn.Forde hun er sur på de voksne.Hun returnere gaver som er kjøpt av barn gitt av barn forde,de har den og den som foreldre.Ungen(e) på den ene siden lider fælt,hvordan hennes har det ??...Hun nekter og samvær om de møter familien.Har skremt ungene sine som no er 12 år og 13 år.Prøvde via hjelpetjenesten for barn og unge,men de sa det var "familiefeide" som de ikke kunne gjøre noe med.Tross at det går mnder og år på dette viset.Har ikke barn rettigheter selv i en sånn sak?Takknemlig for hjelp.

[Gjest Lillemus]

Mødre kan desverre stort sett gjøre som de vil når det gjelder å bestemme over barnet. Mødre som bruker barnet mot far og ørige familie er det desverre altfor mange av her i verden, men slik går det når moren får alle rettigheter for et barn.

[Titti72]

Det er desverre kun i forhold til far at mor er pliktig til å la barna ha kontakt. Annen familie har ingen krav.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Ærlig talt - hvor mange skal egentlig ha "krav" på et barn??

I denne konkrete saken høres det ut som om det handler om en mor som ikke vil ha kontakt med familiemedlemmer (forsto ikke helt om det var hennes slekt eller farens det gjaldt) og som også nekter barna slik kontakt.

Dette handler ikke om at "mor har all makt" eller lignende klisjeer og myter som noen her vrenger ut av seg ved enhver anledning.

Tenk litt: mor og far er gift. De har x antall barn. Far har kranglet med sine foreldre, de snakker ikke sammen. Pga dette har ikke barna kontakt med farforeldrene sine. Tragisk og synd? Ja. Men - skal da det offentlige eller en eller annen instans gå inn å kreve at disse barna får treffe sine farforeldre? Da beveger vi oss veldig langt inn i privatsfæren. Det er greit at det er "dumt" og tåpelig å lage store familiekrangler og feider, men sånt skjer!

Dersom mor og far er skilt, og far har vanlig samvær er det faktisk HANS ansvar at ungene har kontakt med hans del av familien. Mor kan ikke "bestemme" at ungene ikke får treffe fars familie. Følger han ikke opp dette, så er ikke det mors ansvar. Eller omvendt, dersom det er mor som har samvær.

I den konkrete saken så ville jeg anbefale at en nøytral 3.person snakker med mor og forklarer at dette går mer utover ungene enn noen andre. Utover det er det lite man kan gjøre.

[Gjest Anonymous]

Ærlig talt - hvor mange skal egentlig ha "krav" på et barn??

Spørsmålet er vel heller om ikke barnet har krav på kontakt med sine familiemedlemmer?

Dersom mor og far er skilt' date=' og far har vanlig samvær er det faktisk HANS ansvar at ungene har kontakt med hans del av familien. Mor kan ikke "bestemme" at ungene ikke får treffe fars familie. Følger han ikke opp dette, så er ikke det mors ansvar. Eller omvendt, dersom det er mor som har samvær. [/quote']

Ehhh... hva med tilfellene der mor nekter far samvær med barna? Han får ikke se barnet sitt, og har heller ikke muligheten til å la sin familie få treffet barnet. Mor kan så absolutt bestemme at ungen ikke får treffe sine familiemedlemmer.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Man kan godt si at "barn har krav på kontakt med hele sin familie". Jaha - her kommer da forslag til "avtale" i en situasjon hvor det er uenighet mellom de voksne:

- barnet skal tilbringe x antall dager i året med morforeldrene, og like mange med farforeldrene.

- Det skal tilbringe x antall dager med tanter/onkler på begge sider

- oldeforeldre har også krav på ungen

- foreldres søskenbarn må og få treffe barnet, samt foreldrenes tremenninger

etc. etc. etc.

Barnet skal aldri få lov til å være hjemme i fred og ro, fordi det skal tilfredsstille storfamiliens krav om kontakt. Siden den består av en del personer, og siden hver enkelt av disse skal ha egen, kvalitetstid med barnet, (og de ikke er verdens beste venner) skal barnets tid deles rettferdig mellom dem.

Du gjest må gjerne gjøre sånn med dine barn, jeg ville aldri gjort det med mine, ei heller forlangt at andre skulle gjøre det!

Forøvrig: det er fortsatt et større problem med fedre som ikke overholder samværet enn med mødre som saboterer. Mao: far er da ansvarlig for at barna mister kontakten med hans familie.

[Gjest Poirot]

Enig med Sissi. Far har krav på kontakt, får han ikke det må ha gå til sak. Ingen andre har noe krav. Det er trist for de voksne, men slik er det og det er lite trolig at det vil bli forandret.

Og hva skulle man da gjort med familier der mor og far bor sammen, men eks ikke liker å omgås tante Anne og bestefar Per? Skal disse da kunne gå til sak fordi de har krav på å se barnet?

Nei-dette er en del av den private sfæren man må orden opp i selv.

[Gjest Anonymous]

krav på barna? Nei. Men at mor handler på vegne av så store barn at hun returnerer gaver. Syns det er på grensen til ja, hva skal man kalle det.

Hu skjønner ikke hva hun gjør. Denne feiden vil spre seg til neste generasjon.

[Gjest Anonymous]

Man kan godt si at "barn har krav på kontakt med hele sin familie". Jaha - her kommer da forslag til "avtale" i en situasjon hvor det er uenighet mellom de voksne:

- barnet skal tilbringe x antall dager i året med morforeldrene, og like mange med farforeldrene.

- Det skal tilbringe x antall dager med tanter/onkler på begge sider

- oldeforeldre har også krav på ungen

- foreldres søskenbarn må og få treffe barnet, samt foreldrenes tremenninger

etc. etc. etc.

Barnet skal aldri få lov til å være hjemme i fred og ro, fordi det skal tilfredsstille storfamiliens krav om kontakt. Siden den består av en del personer, og siden hver enkelt av disse skal ha egen, kvalitetstid med barnet, (og de ikke er verdens beste venner) skal barnets tid deles rettferdig mellom dem.

Du gjest må gjerne gjøre sånn med dine barn, jeg ville aldri gjort det med mine, ei heller forlangt at andre skulle gjøre det!

Så da kan altså mor bestemme at barnet blir sliten av å treffe sine familiemedlemmer, så da er den beste løsningen å ikke la de ha kontakt med sin familie i det hele tatt. Det er jo hyggelig for et barn og miste kontakt med familien sin uten å kunne velge det selv.

Hva jeg gjør med mine barn vet du ingenting om sissi. Dette er et diskusjonsforum der alle sider av en sak skal belyses, så vennligst spar deg for slike kommentarer.

Forøvrig: det er fortsatt et større problem med fedre som ikke overholder samværet enn med mødre som saboterer. Mao: far er da ansvarlig for at barna mister kontakten med hans familie.

Aha, så siden fedrene er i overtall, så er det helt greit at en del mødre saboterer? Da skal man kunne si til ungen sin:

Mor: "nei, du får ikke lov til å treffe far eller hans familie"

Barnet: "Hvorfor ikke det? Jeg vil treffe han/dem"

Mor: "Fordi noen foreldre er så slemme at de ikke vil ha noe med barna sine å gjøre. Derfor har jeg bestemt at du ikke får treffe din far selv om du vil det. Du får komme tilbake så spørre den dagen alle fedre tar ansvar og vil se sine barn. Sånn, ut å lek me deg nå."

Skjell gjerne rettmessig ut de fedrene som ikke tar ansvar for, eller som ikke vil se sine barn. Men vis nå såpass respekt for de som vil treffe sine unger at du også skjeller ut de mødrene som nekter barna kontakt med fedrene.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Til siste gjest: min kommentar om problemet med fedre som ikke stiller opp handler om en gjest lenger opp som kommer med den vanlige "mor-saboterer" leksa. Det ene er forsåvidt ikke værre enn det andre, jeg reagerer imidlertid når det framstilles som om mor ALLTID saboterer, og det i alle brudd situasjoner er slik at mor er fæl og far er grei.

Den "avtalen" jeg satte opp var ment å sette problemstillingen på spissen. Hvis mor eller far mener at ens egne slektninger er mer eller mindre fæle, og at disse vil man ikke ha kontakt med, så er det synd, men det er ikke noe å gjøre med!

Som jeg sa i mitt første innlegg i denne tråden: hvis mulig burde en nøytral 3. person snakke med moren. Er ikke dette mulig, så er det ingenting å gjøre med saken!

Og jeg er fremdeles dypt takknemlig for at ikke storfamilien kan "kreve" samvær med barnet!

[Gjest Anonymous]

Og jeg er fremdeles dypt takknemlig for at ikke storfamilien kan "kreve" samvær med barnet!

Det er jeg også. Jeg opplevde en meget skremmende holdning fra mine svigerforeldre da jeg flyttet fra min eks.

[Gjest tanten]

Mitt problem er for de som ikke skjønte innlegget. Jeg er tante,som savner tantebarn.Onkel i huset likeså.Søskenbarnet med.Jeg valgte bort familien v/de voksne.Da de stjal penger av oss.Ødela venners forhold,svindlet andre venner og masse løgner.Da var det jeg satte foten ned.MEN barna er holdt utenom.DETTE tålte ikke hun som er min (eks)søster.Hun satte en stopper for all kontakt med barna og.Varslet skole at vi ikke fikk besøke de i den situasjonen.El andre sammenhenger.Hun returnerte tilmed kort som var myntet på hele klassen til barna,etter at hun varslet at skolen måtte stoppe brev/kort og gi til henne.Hun har sagt og skremt barna slik at de ikke tør snakke til oss om de skulle møte på oss.VI er livsfarlige og ha med og gjøre.Dette har jeg fått fra andre familiemedl. som besøker de no og da.Disse tør heller ikke gjøre noe,eller si noe.p.g.a evt. følger.Ungene ville se oss,ha kontakt.MEN HER ER DET MOR SOM STYRER OG NEKTER.Jeg skjønner fedre og mødre som sloss for sine barn,de har virkelig min sympati.Men trodde kanskje en kunne gå via noen fornuftige etater og få hjelp,noen som kan tro på andre enn "psykopaten".

[Gjest Tex]

Er der ingen lov som sier at familie har krav på samvær med nieser/nevøer' date='selv om foreldre ikke snakker sammen?[/quote']

Nei det er det ikke. Den eneste som har krav på samvær er barnets krav på samvær med sine foreldre. Det er opptil alle andre å være prisgitt at ens sønn / bror / fetter osv (eller datter / søster / kusine) oppfører seg slik at det er mulig å få se sitt familiemedliem under samværsforelderens samvær.

Så da må en jo selv skikke seg slik at dette blir mulig. Eventuellt kan man jo kontakte barnets omsorgsforelder opg be om å få komme på besøk.

Men ingen andre enn barnet har samværsrett.

Foreldrene har samværsplikt.

[Gjest fortvilet]

Takk til dere som gadd svare.Neg og positivt.Alltid greit og høre hva andre mener.Som så mange andre ganger er en alltid inne på dette med sabotering,og fedre som gir blaffen.Joda,jeg er i den situasjonen og.I 6 år prøvde jeg og få far innteresert i sitt barn.Men etter nye 6 år ga jeg opp.Ikke får barnet bidrag,ikke noen kontakt med den fam.forde FAR nekter.Kan dere tenke dere et barn som lurer på !/2 søsken.Er blitt så stor at spørsmål må svares på beste måte.OG,så i tillegg ikke få treffe sitt søskenbarn som var så gode venner.Daglig kontakt.Overnattinger i helger og var med på ferieturer.Plutselig er hele vår "lille" fam blitt "livsfarlige".Jeg har en sønn til,men voksen.HAN har de kontakt med,gir julegaver og bursdagsgaver,som mange mener er en slags hevn mot oss.VEL,han er stor nok,men at de som er 12/13 år skal lide forde en maktsyk mor tror hun straffer søsteren sin.Er ikke det og gå for langt.Da vi besøkte ungene i skolen,var lærere positive og ønsket velkommen tilbake.Vi snakket ikke om oss voksne og konflikter.Nøytral hele veien.Ikke sa vi noe om brudd etc.Det gjaldt ikke barnet,SÅ neste besøk,en lærer med trist ansikt :beklager jeg får ikke slippe dere inn etter mors anmodninger:Er dette til det beste for et barn.Tenk hun en dag selv ringte og anga naboer til barneværnet,for fyll etc.HUN ble kvitt de naboene fort.MEN de hadde aldri et fyll problem el.l.Jeg kjente de likesågodt og enda bedre enn min søster.Sjalusi var da problemet,hos min søster forde mannen fikk kontakt med en tidl. kollega.?????For en ond verden barna lever i egentlig og hva vi voksne gjør med de.Jeg er sjeleglad for den familien min sønn har og har fått og lar ham ringe til de han savner og vil ha kontakt med.Selv om jeg ikke liker de.Det handler ikke om meg,men et barn.