Aelwyn Skrevet 7. januar 2004 #1 Del Skrevet 7. januar 2004 Sitter her, Går rundt, har et sinne som ikke vil forsvinne... Lar det gå ut over mine kjære... Hvorfor kan jeg ikke leve? Et normalt liv? Joa, lever jo.. Skal til og med gifte meg... Men du er der i skyggene, ligger på lur, kan ødelegge alt... Sender meg melding når jeg minst venter det... Du har ødelagt så mye i livet mitt, når skal det slutte? Har gått på antidepressiva, hos Psykolog... Sliter enda, fordi du lever og kan ødelegge humøret mitt når som helst... Jeg trodde jeg var sterk nok til å kunne leve, puste fritt.. Men år med psykisk terror og Inc... gjør meg sårbar... Jeg sørger over tapte barndomsår, søker etter meg... Finner sinne... Gang på gang... Hever stemmen, kjefter, får ikke ut det jeg vil si, at jeg er glad i mine kjære... Jeg får ikke ro i min sjel.. Ikke før du ikke finnes mer... Du, et levende mareritt.. En mann som er syk... La meg bare få elske, og bli elsket igjen... Uten deg i bakgrunnen... La meg gå videre, la meg puste fritt... La meg LEVE! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Lady-M Skrevet 8. januar 2004 #2 Del Skrevet 8. januar 2004 Vil gi deg en klem... :trøste: Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Bettie Skrevet 8. januar 2004 #3 Del Skrevet 8. januar 2004 Det du har vært gjennom er et helvete. Og du har fått sår som er vanskelig å lege. Det du har opplevd vil alltid være en del av deg, antagelig mer på vondt enn på godt. Men en gang vil du komme dit at du klarer å sette en slags strek og ta tilbake kontrollen over eget lig, uavhengig av meldinger eller andre påminninger. En dag vil du kunne føle at du er fri til å leve helt ditt eget liv, og forhåpentligvis klarer du å gjølre det uten å bli bitter, for bitterhet har en egen evne til å holde vonde sår åpne. Ønsker deg lykke til. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest gjest1 Skrevet 16. februar 2004 #4 Del Skrevet 16. februar 2004 Har ingen kloke ord og gi deg, ingen trøst som kan ta vekk det som har vært og det som er inne i deg. Men hvet godt hvrdan det føles. Det blir ikke borte, dette må leves med. De er som åpne sår, men tro meg sårene vil gro, sakte men sikert. Og kanskje av og til vil noen eller noe plukke litt på skorpen,men det eneste jeg vet er at de arrene vil etterhvert bli mindre og blekere sånn at de er lettere å leve med. Mange varme tanker til fra meg :trøste: Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå