Mannen nektet for utroskap frem til positiv klamydiatest

[Gjest Gjest]

Han så lenge på meg med virkelig triste øyne før han sa at jo, mange av dem var gift eller i et forhold. Han fortalte flere historier om noen jeg vet hvem er og andre jeg ikke vet hvem er. Alle like dårlige som den han har opplevd.

Jasså, så han er ikke snauere enn at han uten skrupler angir ANDRE, men selv vil han ikke si hvem HUN er. Fy fader for en type!

[Gjest TS]

Jeg skjønner heller ikke at det ikke ringte noen bjeller fær han stod midt oppi det. Han sier at det er slik det var og at han var kvalm da han dro derifra.

Han ser ikke på andre damer. Ivertfall ikke når jeg er der. Han flørter ikke på fest, prater med kamerater da. Han kan snakke med andre damer, men er glad om jeg kommer og setter meg på fanget hans.

Hva han gjør når jeg ikke er der vet jeg jo ikke. Han prater lett med alle og vi er enige at å flørte er greit, men situasjonen skal ikke kunne missfortsås hvis den andre hadde kommet til samme sted.

Han skulle på fest og byn nå på fredag men sier han blir hjemme pga dette.

Han har hatt mange sexpartnere før vi møttes, så han vet godt hvordan ons er. Hadde ingen seriøse forhold før meg. Noen litt langvarige fuckfriends, men ikke noen følelser fra hans side der.

Han vil ikke involvere andre i dette. Han vil helst legge det bak seg og jobbe med forholdet vårt. Han sier han vet jeg har spørsmål og kan slite med dette i lange tider, at jeg vil spørre i mange måneder de sammme spørsmålene og at jeg vil tvile på han.

Han sier han vil gjøre alt han kan for å beholde meg og få meg trygg.

(men ikke gi meg det navnet - og det er inegn grunn for meg å mase mer om. Han er sta. Kan hende om det får godt en stund at han kan si det..kanskje..)

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal kunne bli trygg på en som du vet har løyet slik.

[Gjest Sobril]

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal kunne bli trygg på en som du vet har løyet slik.

Du får gi han et ultimatum. At det eneste som KANSKJE kan få deg trygg er om han oppgir alle detaljer - inklusive navn. Hvis ikke blir det kroken på døra rett og slett. Velger han fremdeles ikke å oppgi navn så sier det seg selv at han er mer redd for sitt eget skinn enn å redde forholdet deres.

[Gjest TS]

Jeg blir ikke mer trygg om jeg får vite navn eller om jeg ikke får vite navn.

Akuratt det vet jeg.

Men jeg får vite om jeg kjenner menneske eller ikke.

[AnonymBruker]

Vil bare si at det tok meg vel 1,5 - 2 år før jeg kom over utroskapet til kjæresten min. Fortsatt blir jeg usikker og trenger

bekreftelse fra ham. Jeg er glad jeg ble, men veien var tung.

Du må være helt sikker på at du vil dette, for det blir ingen enkel oppgave. Første bud når det gjelder dette såret som skal heles er at du skal få all informasjon du vil ha, han har å svare deg på spørsmålene dine. Du kan også spørre ham om han er villig til å trøste deg i tide og utide, tåle utskjellinger, humørsvingninger, sorg reaksjoner, krangling, sinne, usikkerhet, sjalusi på hva som foregikk mellom dem osv.

Hvis dere skal gjøre dette skal dere være forberedt på at det krever mye arbeid. Han bør ikke bakke ut i motbakke, så konfronter ham først med om han er villig til å betale prisen for det han gjorde.

Man kan tilgi, men dere kommer ikke til å glemme. Men etterhvert gjør det mindre vondt, og noen kan faktisk få det bedre sammen etterpå - Men viktig at dere ikke har noen illusjoner - det han gjorde vil alltid ha skjedd, det kan ikke feies under et bord. Men det er mulig å gå videre sammen - og få forholdet til å fungere.

Dere kommer nok til å ha behov for hjelp underveis, kontakt familievern kontoret eller/og en samlivsterapeut som kan hjelpe.

[AnonymBruker]

Enig- alle kortene på bordet eller kroken på døra. Eneste måten å se hva som virkelig betyr noe for han...

Viktig at du får et navn for å vite om det er noen du kjenner eller ei....du er kanskje intr i å vite om historien stemmer også? At det kun var et engangs tilfelle?

[Gjest TS]

Jeg forstår at dette kan være tung for akuratt nå virker det umulig.

Han sier han vet at det vil ta tid, og være tøft. Men han sier han vil hjelpe meg.

Jeg vet også at han er slik at han ikke vil blande inn en tredjeperson (samlivsterapaut) men jeg får ta det opp med han hva han vil si om jeg en dag sier jeg/vi trenger hjelp utenifra.

Jeg forstår ikke akuratt nå hva denne terapauten skal hjelpe oss med..

Terapauten kan ikke akuratt gi bort tillitt til oss..

[Gjest TS]

Klart jeg vil vite om det er en jeg kjenner.

Og jeg vil vite om det er en engangs-hendelse.

Ikke bare høre det fra den løgn-aktige munnen hans.

Tviler sterkt på at en dame som driver slik vil fortelle sannheten til kona hans...såpass har jeg lest rundt at mange slike damer velger å benekte.

Du vil aldri vite om du får servert løgn på løgn på løgn..

Han skulle be om spesifisert mobilregning på jobben idag. Så får vi håpe det går.

De har mange mobiler og får en samlefaktura med - dette nr ringt for kr XX osv.

Men tror at de kan gjøre det om de ringer telenor.

Kan søren meg ringe telenor selv å spørre jeg..

[Havbris]

Ut fra det du skriver så høres han ut som en angrende mann som er villig til å gjøre nesten hva som helst for å skape trygge betingelser for forholdet (bortsett fra å oppgi navnet på damen). Ut fra det du skriver om hans kvaliteter ellers så får jeg ikke inntrykk av at han er en mann som har vært utro i årevis. Jeg tror faktisk at det var denne ene gangen – uten at jeg kjenner mannen. Men du har levd med han i 15 år og kjenner han sikkert godt nok til å foreta en «helhetlig vurdering).

Nå ser han konsekvensene av det han har gjort, og mest sannsynlig har dette brennmerket han såpass at sjansene for gjentagelse kanskje ikke er så store. Når han også sier at han vil gi deg all mulig tid til utspørringer etc så mener han det nok. Så – det du må finne ut av er om du tenker deg et liv uten han etter dette. Klarer du en fremtid der spørsmålet om navnet på damen – får ligge – eller vil dette bli en «besettelse» hos deg?

Samlivsterapeuten som jeg gikk i samtaler hos sa at det ikke var uvanlig at slike «helingsprosesser» kan ta opp til 2 år. I begynnelsen er det som et mareritt – men styrken vil avta etter hvert – forutsatt at mannen viser 100 at han ønsker å bidra.

Jeg tror heller ikke du blir tryggere av å få vite navnet – dette handler vel egentlig ikke om å få vite et navn – dette handler om at du trenger å kjenne at han vil kjempe for deg – koste hva det koste vil.

[AnonymBruker]

Min kjæreste var ikke interessert i å snakke med terapeuten, han mente det var bortkastet penger for han visste godt hva han hadde gjort, og han visste hva han skulle gjøre for å ikke gjøre det igjen.

Jeg dro ham med til en time, og vi fikk med oss noen viktige ord som vekket oss begge litt.

Jeg gikk alene til psykolog for å komme igjennom det som skjedde, pga at det sammen med andre ting som hadde skjedd utløste en depresjon.

Det er viktig å ikke kave med å komme dere tilbake til å bli glade igjen.

Jeg brukte mye tid før jeg lot ham så smått komme tilbake til livet mitt, og i ettertid ser jeg at jeg kunne brukt lengre tid.

Viktig at du ikke lar han diktere tempoet. Du kommer til å oppleve at ting går fremover, gjerne for så å gå to steg tilbake. Det kan være frustrerende og man føler gjerne at man ikke kommer i mål.

Noe av det beste rådet jeg fikk var å slutte å jobbe for forholdet.

Ja, det høres sykt ut. Men når jeg sluttet å kave etter at alt skulle bli bra igjen, etter det perfekte. Vi bare var sammen, dagene gikk, vi snakket av og til om ting, jeg hadde mange utblåsninger, han var der hver gang. Ikke jobb dere ihjel. Men snakk igjennom ting.

Jeg tar fremdeles hver dag med tanken på at vi er sammen i dag, men i morgen kan ting være annerledes. Jeg elsker min mann, og håper vi er sammen resten av livet (spesielt etter at vi har vært igjennom dette dritet sammen), men det er lov å si til seg selv at det "får gå som det går."

[AnonymBruker]

...

I går kveld klarte jeg faktisk å holde meg rolig.

Han står fortsatt steilt fast på at jeg ikke trenger å vite.

Han skjønner at jeg føler at han skjermer henne. At jeg føler hun er viktigere for han enn meg. Dere skulle sett fjeset hans da jeg sa dette, han fikk totalt sjokk og utbrøt "kjære NN jeg har truffet henne en gang, hvordan kan du tenke slik." (jeg begynte nesten å le..for det er sjeldent han ser så sjokkert ut!). Men han sier han skjønner at jeg føler det slik, men der er ikke slik.

...

Altså, det er ikke opp til han om du trenger å vite. Det er opp til deg!

Det er DU som sitter med fasiten om hva som "trengs" her nå.

Jeg synes det virker som om han skjuler noe (for eksempel et forhold som har vart over lengre tid, men som var over da du fikk mistanke.)

Men dette er jo bare mitt inntrykk etter å ha lest hele tråden.

Hva sier magefølelsen din?

[Havbris]

Vil bare si at det tok meg vel 1,5 - 2 år før jeg kom over utroskapet til kjæresten min. Fortsatt blir jeg usikker og trenger

bekreftelse fra ham. Jeg er glad jeg ble, men veien var tung.

Du må være helt sikker på at du vil dette, for det blir ingen enkel oppgave. Første bud når det gjelder dette såret som skal heles er at du skal få all informasjon du vil ha, han har å svare deg på spørsmålene dine. Du kan også spørre ham om han er villig til å trøste deg i tide og utide, tåle utskjellinger, humørsvingninger, sorg reaksjoner, krangling, sinne, usikkerhet, sjalusi på hva som foregikk mellom dem osv.

Hvis dere skal gjøre dette skal dere være forberedt på at det krever mye arbeid. Han bør ikke bakke ut i motbakke, så konfronter ham først med om han er villig til å betale prisen for det han gjorde.

Man kan tilgi, men dere kommer ikke til å glemme. Men etterhvert gjør det mindre vondt, og noen kan faktisk få det bedre sammen etterpå - Men viktig at dere ikke har noen illusjoner - det han gjorde vil alltid ha skjedd, det kan ikke feies under et bord. Men det er mulig å gå videre sammen - og få forholdet til å fungere.

Dere kommer nok til å ha behov for hjelp underveis, kontakt familievern kontoret eller/og en samlivsterapeut som kan hjelpe.

Dette kunne vært skrevet av meg. Jeg brukte også nærmere 2 år på å kjenne meg trygg igjen og det er sant at det aldri glemmes. Men det skal heller ikke dras frem i år etter år. Jeg har valgt å fortsette forholdet med han - vi hadde vært sammen i 19 år da det skjedde, og jeg så ikke for meg et liv uten han når jeg begynte å få hodet på plass igjen.

Som du sier så har det vært et helvete en periode - jeg har rast, grått, kjeftet, og har hatt et enormt behov for å spørre de samme spørsmålene om igjen og om igjen. Han har tålt mye fra meg, men han sier han har fortjente det. At han har stått så fjellstøtt disse 2 årene, og støttet med 100 % er viktig for meg. Og det er nok derfor vi har klart oss også.

I kjølvannet av dette kom det også opp en del andre ting som hadde med forholdet å gjøre, og dette ble en aneldning til å ta tak i det. Idag har vi det faktisk bedre enn noensinne. Når man har vært helt på bunnen sammen så er det ikke så mye å skjule lenger...

Vi oppsøkte også hjelp - og jeg gikk også i samtaler alene hos familieterapeut 1 år.

Det er en vanskelig prosess - men den er ikke umulig.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke kunne stolt på en mann som hadde gitt etter for en slik "fristelse" på jobb én gang heller. Det holder som svik for meg.

Ellers ville han være nødt til å skifte jobb uansett.

Om noen år, når alt er på avstand og en annen dame i en annen setting byr seg frem. Nei, den fyren hadde jeg ikke tillatt "hjemmebesøk" hos noen igjen.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke kunne stolt på en mann som hadde gitt etter for en slik "fristelse" på jobb én gang heller. Det holder som svik for meg.

Ellers ville han være nødt til å skifte jobb uansett.

Om noen år, når alt er på avstand og en annen dame i en annen setting byr seg frem. Nei, den fyren hadde jeg ikke tillatt "hjemmebesøk" hos noen igjen.

Jeg tenkte akkurat som deg, før jeg opplevde utroskap. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, og ja, uten å gå i detalj men omstendighetene våre er slike at jeg har virkelig måttet stole på ham igjen. Det som kan skje når man opplever utroskap, er at noe man har vært så redd for, har blitt en realitet. Man innser at man overlever smerten, og arrene blir svakere med tiden. Det gir også en mulighet til å ta en skikkelig oppvask med ting som var skeis i forholdet før, dette kan igjen føre til at man får et nytt og bedre samliv, noe som hjelper veldig i forhold til dette med tillit.

Jeg var småsjalu tidligere, nå stoler jeg mer og mer på ham, selv etter et grusomt svik. Pga at forholdet vårt blir tryggere. Ironisk, men sånn er det.

[Rosalie]

Når jeg leser denne tråden er jeg glad for at samboeren min og jeg har hatt samtalen om hva som er akseptabelt eller ei. Vi er enige i at utroskap ikke kan unskyldes under noen omstendighet. Men om det skal kunne være et håp for tilgivelse så skal den som er bedratt ikke få vite det av andre og den som har bedratt skal ikke utsette partner for smittefare. Skjer en av de to overnevnte, så er det kroken på døra, for ingen av oss vil da kunne stole på den andre igjen.

Fy faen, TS, han pulte ei anna dame uten beskyttelse uten å ane hva hun var smittebærer av (syfilis er for øvrig på sterk fremmarsj her i landet, så håper du er testet for det, også). Han har altså ikke bare bedratt deg, men utsatt deg for livsfare for et kort øyeblikk av kåthet. I min verden er det virkelig ikke noe jeg kunne tilgitt, like lite som jeg kunne tilgitt en mann som banket meg eller holdt et våpen mot hodet mitt og lekte russisk rullett (som jo faktisk er det han har gjort mot deg).

[Havbris]

Jeg tenkte akkurat som deg, før jeg opplevde utroskap. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, og ja, uten å gå i detalj men omstendighetene våre er slike at jeg har virkelig måttet stole på ham igjen. Det som kan skje når man opplever utroskap, er at noe man har vært så redd for, har blitt en realitet. Man innser at man overlever smerten, og arrene blir svakere med tiden. Det gir også en mulighet til å ta en skikkelig oppvask med ting som var skeis i forholdet før, dette kan igjen føre til at man får et nytt og bedre samliv, noe som hjelper veldig i forhold til dette med tillit.

Jeg var småsjalu tidligere, nå stoler jeg mer og mer på ham, selv etter et grusomt svik. Pga at forholdet vårt blir tryggere. Ironisk, men sånn er det.

Det høres ut som vi har to ganske like historier og erfaringer. Jeg tror mange av oss reagerer og tenker annerledes om ting når vi selv står oppi krisen. Men - i mitt tilfelle var det uhyre viktig at jeg fikk svar på alt jeg spurte om. Idag ser jeg jo at jeg kunne vært foruten alle detaljene som jeg higet etter - og mannen min holdt ikke tilbake noe som helst.

Det mannen til TS holder tilbake informasjonen om hvem dama er gjør jo dette mer problematisk, fordi hun sikkert trenger å kjenne at han virkelig er villig til å gjøre hva som helst for å bøte på skaden.

Endret 14. februar 2012 av Havbris

[Gjest TS]

Jeg har elsket denne mannen av hele mitt hjerte. Jeg har vært trofast, tålmodig, støttet han når det er tøft på jobb, kommet gjennom vanskelige problemer i hans familie og andre ting.. Venner rundt sier at så mye dere to har vært gjennom og allikavel holde sammen, dere har noe spesielt. og derfor, derfor føles det også så innmari vondt at alt jeg har gjort ikke er verdt noe. Det vi hadde var ikke verdt noe.

Jeg har levd med en mann som jeg har trodd var verdens snillest, tryggeste, beste som tenkte på familien sin og ønsket oss alt godt.

Illusjonen drept..

Jeg får si til han i kveld at jeg ikke har bestemt meg , men jeg trenger å vite hva han tenker mer konkret om veien videre, når jeg nå leser hvordan dere har hatt det og tenkt, følt og at det svinger slik. Kan han orke det- stå i det? Er det slik han vil leve? For vi kommer ikke tilbake til det som var før jeg fikk telefonen fra legen.

Magefølelsen min sier at det er en engangshendelse. Og jeg tror på at han er redd for jobben og inntekten hans /vår.

Det er ingen besettelse å vite navnet, jeg skjønte igår at det ikke vil komme frem. Jeg tenkte slik at kan hende han etterhvert klarer å gi meg det.

Jeg har spurt om samme ting på så mange forskjellige måter, og hver gang fått det samme svaret, før jeg ser at han skjønner at jeg spurte om det samme som for tre minutter siden. Han skjønte tilslutt hva jeg drev med, at jeg testet ut sannheten i historien fra flere sider.

Han ble rimelig lei seg for han forstod at jeg ennå ikke tror på det han sier. Men han skjønner også at historien høres helt sinnsvak ut.

Han benekter at han har møtt henne flere ganger.

Jeg vet at jeg kan klare å surre meg inn i så mange tanker at det tilsutt koker en real suppe på alt sammen som bare blir masse rot. Han vet det også.

Jeg er sykemeldt nå. Han vurderte å ringe og ta egenmeldig resten av uken for at jeg ikke skulle være alene hjemme med tankene, men kunne snakke om sammen. Men det er like greit at jeg ikke har han her hele tiden. Det er godt for meg å få innput fra dere her, og få tenkt litt og ryddet opp i tankene også - sammen med dere.

[AnonymBruker]

Jeg tenkte akkurat som deg, før jeg opplevde utroskap. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, og ja, uten å gå i detalj men omstendighetene våre er slike at jeg har virkelig måttet stole på ham igjen. Det som kan skje når man opplever utroskap, er at noe man har vært så redd for, har blitt en realitet. Man innser at man overlever smerten, og arrene blir svakere med tiden. Det gir også en mulighet til å ta en skikkelig oppvask med ting som var skeis i forholdet før, dette kan igjen føre til at man får et nytt og bedre samliv, noe som hjelper veldig i forhold til dette med tillit.

Jeg var småsjalu tidligere, nå stoler jeg mer og mer på ham, selv etter et grusomt svik. Pga at forholdet vårt blir tryggere. Ironisk, men sånn er det.

Jeg uttrykte meg kanskje ikke så bra. Jeg har opplevd å stå i en situasjon tilnærmet den TS er i. Den gangen prøvde jeg å tilgi en god stund. Mannen la seg flat, men hadde ikke innrømmet noe før han ble ufrivillig avslørt.

At han hadde gått bak ryggen min og holdt dette hemmelig i flere måneder, gjorde jeg hadde fått et innblikk i hvor kald han kunne være. Hvor dyktig han var til å lyve for meg, hvordan han kunne se meg i øynene helt uskyldig i månedsvis samtidig som han visste.

Når han da ble eksponert for lignende fristelser etter avsløringen, kom jeg aldri til punktet hvor jeg stolte på at han ikke bare lot som ingenting en gang til.

Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke gikk med en gang. Det viste seg i ettertid at han hadde fortsatt å bedra meg etter at "stormen stilnet".

Men flott for deg/ dere altså

[AnonymBruker]

Poenget med å få vite navnet er vel å få historien bekreftet/avkreftet, og ikke minst å få vite om det er noen TS kjenner til....

[Gjest Gjest]

Hvem vet om ikke TS har hatt en annen. Hun hatt med seg smitten fra før hun traff sin mann og hun har hatt den i alle år uten å vite?