Mannen nektet for utroskap frem til positiv klamydiatest

[Gjest tråd]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som skrives her av de "bedratte".

Noe av det verste med tiden etterpå er sorgen over det man trodde man hadde men som bare var en fantasi. Jeg satt på min høye hest så lenge og trodde at utroskap rammer aldri aldri oss, for det vi har er helt spesielt og så godt. Han virket alltid som om jeg var hans alt, men det var jeg da ikke.

Jeg har også mye sinne i meg, sinne over at han kunne gjøre dette, når han ut fra eget utsagn aldri var forelsket i henne, aldri ønsket henne heller enn meg- hun ga ham spenning, bekreftelse og fikk han til å føle seg så ettertraktet.

Jeg er så sint, for at jeg ufrivillig har havnet i en offerrolle. Jeg er den stakkars dumme kona som ikke viste noen ting. Hun som satt hjemme innhyllet i sin egen lille verden mens han svingte seg å jobb.

Vi har hatt det bedre sammen de siste månedene, men sorgen kommer stadig tilbake til meg. Det er ikke en dag hvor jeg ikke tenker på hva han har gjort. Kanskje går det over en dag.

Lykke til Maja!

[Gjest Elin]

Hvordan går det Maja?

[Maja:)]

Tenk at du tenker på meg enda

Jeg har lurt på om jeg skulle oppdatere her, men det er så lite å si...

Man kan si - Hvorfor orker du dette Maja?

Det har jeg tenkt på også. Men det er for å vite at jeg tar det riktige valget for meg. Ikke for å gi han håp, for barna eller andre. Men at jeg tar et valg som jeg ikke angrer på i ettertid.

Hverdagen slår inn for fult innimellom. Og godt er vel det at man ser at livet går sin gang selv om man har fått et sjokk som rister grunnvollene under en.

Etter denne enorme sorg-perioden jeg hadde merket jeg at følelsene for han var annerledes. Han har spurt meg om jeg er glad i han, og jeg har svart at det er jeg, men ikke slik jeg var. Noe er annerledes.

Om dette bare er en periode eller begynnelsen på slutten vet jeg ikke.

Å hive han på dør har ikke vært riktig. det har vært rett det å ta tiden til hjelp. Sjokket har nok begynt å legge seg og tankene være mer logiske enn før. Nå er de ikke helt på viddene og tatt ut fra en hinsides fantasi og forestilling jeg har.

Jeg har fått svar på alle mine spørsmål. Noen ting kan jeg bare ikke forstå, som hvordan man kan gjøre dette mot en som man sier at man elsker. Hvor er respekten.. Mannen svarer at det er ikke noe logikk i det han har gjort i det hele tatt. Han har stilt seg de samme spørsmålene mange ganger og finner ikke noe godt svar.

Selv om jeg har fått svar på mine spørsmål klarer jeg å stille de samme spørsmålene igjen. Igjen og igjen. Der begynner mannen å bli lei. Han mener han har svart. Og det har han jo..

Det opptar ikke tankene hvert ledige minutt, slik som før. Det overrasket meg da jeg fant det ut. At jeg kunne klare å tenke på andre ting. Men det var godt. Samtidig merker jeg at mettningspunktet for at jeg vil prate om det er nær.

Fortsatt er det veldig vondt innimellom. Og spesielt når han sier at han ikke orker flere spørsmål. Da føler jeg at han virkelig er den egoistiske, kyniske mannen som kunne være utro. Jeg forstår han, men synes han bør forstå meg..og ligger flat for det han har gjort.

Han har svart ærlig på alle mine spm sier han, og da skjønner han ikke hva mer han kan gjøre. Annet enn å prøve å bygge opp tilitten til meg igjen.

En dag fikk jeg ikke tak i mannen min, mobilen hans var glemt igjen hjemme, og de på jobben hans trodde han hadde dratt hjem. Jeg skulle ha tak i han pga jenta vår var nyoperert og vi trengte å være to.

Jeg sendte elskerinnen en sms hvor jeg bad henne si ifra til han at han måtte hjem hvis han var der. Skrev også hvorfor. Ønsket dem lykke til videre og håpet at det ville gå dem godt.

Hun svarte med at hun ikke hadde hørt fra han siden etter vinterferien (Da jeg fant mailene). Hun hadde en kjæreste nå og håpet at det ville gå bra med meg.

Mannen kom hjem og hadde vært innom et sted på veien, han hadde sagt til kolegaene på jobb at han dro hjem, men så møtte han en annen kollega som minnet han på et kurs den dagen. Han burde ha ringt hjem, men han glemte de sier han.

Han har bedt om bekreftelse på at han var på kurs for å vise meg.

Dette er eneste gangen han har gjort noe som skakket meg opp. Om det elskerinnen skriver stemmer vet jeg ikke. Mannen visste ikke om hun hadde en kjæreste eller ikke.

Uansett så vet jeg nå at elskerinnen ikke så på han som et kjæresteemne med tanke på det han gjørde mot meg. Og tanken min er selvfølgelig at han kanskje er her pga han ikke får henne. Han benekter dette enormt mye.

Dagene går opp og ned. Noen dager veldig gode, andre dager vonde.

Idag har jeg en ikke så god dag. Den begynte egentlig igår (17.mai) med at jeg tenkte han heller ville være hos henne.

Idag har jeg sagt til han at jeg tror det er best for oss at vi bor hver for oss.

På en måte tror jeg at det ikke vil gjøre meg så vondt.

Han syntes det ikke var noe lurt. Han mener og tror at vi kan få det så godt sammen. Vel, det er ikke ferdig diskutert. Vi ble avbrutt da jeg tok det opp. Så vi får fortsette når vi er alene.

Uansett vil det ikke skje med en gang. Ene barnet har snartg bursdag, og den skal ikke bli ødelagt av dette.

Ikke vet jeg om det er riktig at vi tar en pause. Men jeg tror også at det ikke kan skade. At han får tid for seg selv. Og jeg får kjent på om jeg savner han, savner noe (ikke han men at det er en her), eller om jeg har det helt fint alene.

Mannen er virkelig redd for at jeg skal fortelle alle om dette. Han har alltid jobbet mye, så om han bor borte n periode nå er det ingen som vil reagere. Bare å si at han jobber mye. Ingen har noe med hva vi gjør, eller hvordan vi lever. Vi må gjøre det som er best for oss eller jeg må gjøre det som føles mest rett eller er riktig for meg.

Men jeg orker ikke ha det vondt, jeg orker ikke ha alle disse tankene.

Jeg fortjener en mann som er trofast. En som vil meg godt. En som respekterer meg. Mannen er enig i at jeg fortjener dette. Og han sier han er det - nå. Og at han alltid har vært det før. Han vet ikke hva som gikk av han og at dette er den største tabben han har gjort i sitt liv.

Ja, ja..men han gjorde det jo. Over lang, lang tid.

Hva er det verste?

At jeg vet han kan være utro.

Jeg vet han lyver frem til det motsatte kan bevises.

Jeg vet han lett kan lyve for meg, og unnskylde seg med at han ikke ville såre meg.

kan jeg noengang komme over dette?

Så - hva skal man gjøre. Hvor lenge skal man prøve.

Hvordan bygger man tillitt igjen - kan den bygges?

Mange spørsmål, ingen fasitsvar. Hvert ekteskap, hver familie er forskjellig.

Kanskje han flytter ut en periode, kanskje for godt. Kanskje vi finner ut av en annen løsning.

Uansett har jeg kommet frem til en ting. Det er viktig at JEG har det godt i mitt liv. Med eller uten mann.

Og en kjempetakk til alle dere som har send meg PM og snakker der.

Det er en enorm støtte for meg.

[smilo]

[AnonymBruker]

Tenk at du tenker på meg enda

Vi er mange som tenker på deg - også blant oss som ikke har skrevet en stavelse i tråden.

Har bare lyst til å si en ting - du har muligheten til å beholde familien din. Ikke intakt, men dog.

Min bare forsvant, etter en forhistorie ganske lik din. Jeg fikk ingen sjanse til å kjempe for oss, for barna eller for noe. *Poff - borte* - hele min voksne tilværelse dumpet på dagen til fordel for den nye dama. Nå har de kjøpt hus, overtatt svigerfamilie, fritidsinteresser og alt, jeg har mistet halvparten av livet til barna mine.

Jeg klarer meg, det gjør jeg alltid, bra til og med, og jeg vil slett ikke ha slasken tilbake etter at han oppviste alle de fantastiske evnene til lureri jeg ikke i min villeste fantasi trodde han hadde i seg. Jeg forstår heller ikke at man kan dumpe familien sin på en slik måte uten å gjøre et eneste lite forsøk. Jeg klarer bare ikke å begripe at det er mulig, og på samme måte som deg forstår jeg ikke at man kan utsette andre for dette.

ALT skal være prøvd før man går - av hensyn til barna, av respekt for hverandre og for årene man har hatt - spesielt når de har vært mange. Fungerer det ikke da er det en helt ærlig sak å avslutte, da har man i hvertfall forsøkt.

Sorgen og sårheten over sviket og over måten jeg ble sviktet på er jeg neimen ikke sikker på om jeg klarer å legge bak meg. Og det at jeg bare ble avskrevet sånn helt uten videre.

Så det skal du vite - går det skeis har du ihvertfall fått kjempe. Og det kan gjøre en forskjell for din vei videre og hvordan du takler den - i positiv retning.

Jeg ønsker deg masse lykke til. Og måtte faktisk gråte en skvett her nå, for første gang på lenge.

[Gjest tråd]

Jeg så innlegget ditt nå i kveld...Jeg tenker på deg!

[Rosalie]

Tenker på deg. Og uansett hva som skjer så er jeg sikker på at du kommer frem til rett beslutning for deg.

[Gjest Akk]

Hei Maja.

Jeg leste tråden i starten, og den siste posten her, så jeg må bare beklage om jeg svarer uten full oversikt over alt som har skjedd. Du reagerer på din måte, men jeg kan si en ting for sikkert; måten du agerer på hjelper verken deg selv, partneren din eller barna. Det står respekt av det du har vært igjennom, og sammenlignet med mange andre har du reagert med ro (tidvis) og ettertenksomhet.

Men; du glemmer vår kjære biologi. Det er ingen unnskyldning, men den er ALLTID tilstede. Menn vil, uansett hvor "flotte" partnere de er, alltid ha en tanke om å knulle en annen kvinne. Det kan være en kvinne de ikke tåler, en helt annerledes kvinne en deg ++... Det betyr ikke at de gjør det, men sannsynligheten for at de er monogame ila et helt liv er meget liten. Det er bedre å møte livet med dets realiteter enn å leve i en drømmeillusjon skapt av alt og alle rundt oss. Og jeg sier ikke at kvinner er noe bedre, tvert imot.. Det er en grunn til at enkelte sædceller har som oppgave å drepe fremmede sædceller som kommer i livmoren.

Hvis du ikke kan tilgi og se fremover klarer du heller ikke leve med dette, beklageligvis. Det å kontakte elskerinne, be om bevis etc... Det er på grensen til det sykelige og svært kontrollerende. Det er forståelig at du ikke stoler på han, men du må først og fremst være ærlig med deg selv. Han fortjener ikke bli behandlet slik i all ettertid, han har vært ærlig med deg, GÅ VIDERE eller jobb med deg selv.

En ting kan du være sikker på; uansett hvilken mann du kommer borti; du kan aldri være 100 % trygg på en partner, du kan kun være 100 % trygg på deg selv

Lykke til.

[Gjest tråd]

Biologi? Vel, det finnes sikkert mye vi ikke vet om ulikheter på menn og kvinner, men å godta utroskap pga biologi er helt hinsides

[Gjest Akk]

Som sagt, jeg godtar ingenting. Men når det gjelder Å FORSTÅ.. da blir saken annerledes, og det er jo nettopp dette jeg sier.

Mannen sier ettertrykkelig at han ikke VET hvorfor han gjorde det, det er rimelig åpenlyst at han elsker partneren sin og at han er oppriktig lei seg.

Vi er bare mennesker, ikke maskiner.

[Gjest Blondie65]

Som sagt, jeg godtar ingenting. Men når det gjelder Å FORSTÅ.. da blir saken annerledes, og det er jo nettopp dette jeg sier.

Mannen sier ettertrykkelig at han ikke VET hvorfor han gjorde det, det er rimelig åpenlyst at han elsker partneren sin og at han er oppriktig lei seg.

Vi er bare mennesker, ikke maskiner.

Du får kanskje lese hele tråden før du svarer. Da ville du visst at mannen var "oppriktig lei seg" før alle kort og alle løgner også var avslørt.

Problemet her er at man ikke vet sikkert hva "oppriktig lei seg" betyr pga tidligere løgner. Og den tiden det tar før man er sikker på at man vet om "oppriktig lei seg" betyr "ikke mas mer om dette nå da" eller faktisk "oppriktig lei seg" den må man faktisk bare ta.

[EmilyRose]

Vi er mange som tenker på deg - også blant oss som ikke har skrevet en stavelse i tråden.

Har bare lyst til å si en ting - du har muligheten til å beholde familien din. Ikke intakt, men dog.

Min bare forsvant, etter en forhistorie ganske lik din. Jeg fikk ingen sjanse til å kjempe for oss, for barna eller for noe. *Poff - borte* - hele min voksne tilværelse dumpet på dagen til fordel for den nye dama. Nå har de kjøpt hus, overtatt svigerfamilie, fritidsinteresser og alt, jeg har mistet halvparten av livet til barna mine.

Jeg klarer meg, det gjør jeg alltid, bra til og med, og jeg vil slett ikke ha slasken tilbake etter at han oppviste alle de fantastiske evnene til lureri jeg ikke i min villeste fantasi trodde han hadde i seg. Jeg forstår heller ikke at man kan dumpe familien sin på en slik måte uten å gjøre et eneste lite forsøk. Jeg klarer bare ikke å begripe at det er mulig, og på samme måte som deg forstår jeg ikke at man kan utsette andre for dette.

ALT skal være prøvd før man går - av hensyn til barna, av respekt for hverandre og for årene man har hatt - spesielt når de har vært mange. Fungerer det ikke da er det en helt ærlig sak å avslutte, da har man i hvertfall forsøkt.

Sorgen og sårheten over sviket og over måten jeg ble sviktet på er jeg neimen ikke sikker på om jeg klarer å legge bak meg. Og det at jeg bare ble avskrevet sånn helt uten videre.

Så det skal du vite - går det skeis har du ihvertfall fått kjempe. Og det kan gjøre en forskjell for din vei videre og hvordan du takler den - i positiv retning.

Jeg ønsker deg masse lykke til. Og måtte faktisk gråte en skvett her nå, for første gang på lenge.

:klemmer:

[AnonymBruker]

Tenker på deg, kjære Maja

Anonym poster: 706715f3c3cd99f72a7e188b4a5451ab

[Gjest Sobril]

Hvordan går det med deg, Maja?

[Maja:)]

For en stund siden var jeg på fest med noen venner jeg har hatt i mange, mange år (fra før jeg traff mannen min, og flest gutter).

Jeg spurte om han ville være med, men han ville ikke.

Jeg ble sittende og prate, klokka gikk og det ble sent før jeg kom hjem. Jeg var edru, drakk ikke noe alkohol.

Mannen var sint, utrolig sint, fordi jeg hadde klart å ringe han på natten og fordi jeg kom sent hjem. Jeg har alltid pleid å komme hjem i rimelig tid.

Det viste seg at han hadde tenkt at jeg "tok igjen", noe jeg absolutt ikke hadde i tankene. Mannen sa da "Du må ha hatt det utrolig vondt i alle disse månedene Maja". Og det forstod han først da!!? Har han virkelig ikke hatt innsikt i hvor vondt dette har vært før da..?

Han flyttet ikke ut 1. juni slik jeg ønsket.

Barna våre er informert om at jeg ønsket at pappa flyttet ut. Og det viste seg at det ene barnet visste at faren hadde vært utro. H*n hadde ikke turt å si det til meg fordi det så ut som jeg hadde det så bra.

Har sagt til barnet at uansett hva h*n vet eller tror er det bare å fortelle meg det. Jeg vil aldri, aldri bli sint på barnet.

Fikk ordnet med psykiater som h*n nå går til en gang i uken for å snakke ut med om det h*n tenker og har gått med inni seg. Det andre barnet ønsker ikke å snakke med noen. Det holder å snakke med meg sier det barnet. I tillegg har begge barna fått spørre faren om det de har ønsket. Alle detaljer får de ikke og noen pyntinger er det på historien.

Det som nok sårer barna veldig mye er at faren deres ønsket kun å ha dem annenhver helg.

Det ene barnet søkte opp elskerinnen (faren sa navnet) og har sendt henne meldinger med spm (ala - hvordan kan du ødelegge familien min, hvordan kan du være sammen med en gift mann)

Elskerinnen har sendt sms til mannen og fortalt dette og bedt han be barnet ikke sende sms og hun vil ikke svare barnet. Elskerinnen avsluttet også hele vennskapet og sa at hun syntes det var trist det ble slik fordi hun var glad i han og savnet han.

Jeg og faren visste ikke at barnet gjorde dette, og ble overrasket. Barnet hadde nevnt at den hadde lyst, men vi sa at det ikke var noe lurt, og dessuten vil hun sikkert ikke svare. Vi har ikke tatt det opp med barnet at vi vet at det er blitt sendt noen sms.

Bilder av denne elskerinnen er kommet opp i dage (normale bilder) og jeg ser det er en dame som ser eldre ut enn meg (noe hun er) hun ser sliten ut og slett ikke fresh. I tillegg er puppene hennes slett ikke store, slik mannen sa.. (ivertfall ikke med klær). Nesten flaut at han er/har vært så kåt på henne og synes/syntes at hun var så sinnsyk deilig.

Jeg har hatt noen helger alene, og med barna på tur. Og jeg får oppmerksomhet og komplimanger. Jeg merker at humøret er tilbake. Jeg er mere meg selv, mitt glade jeg. Tankene kretser ikke så mye over det han har gjort, hva de gjorde.

det kan ha noe med at følelsene mine for han kjølner mer og mer. Kan hende det er min måte å distansere meg fra det hele på. Ellers så har det rett å slett fått meg til å miste følelsene for han.

Logisk sett så har han kun løyet hele veien for å dekke seg selv. Han har spilt høyt og falt langt. Han hadde ingen respekt for meg, selv da han ble tatt. Han var bare ute etter å redde seg og henne.

Han la seg ikke flat og hjalp meg da det stod på som verst for meg følelsesmessig. Han har vel gått i de fleste fellene den utro kan gjøre etter å ha blitt fersket.

Han bedyrer sin kjærlighet for full mugge. Men den var ikke der da han drev på med dette og da jeg sørget og hadde det vondt. Da var han bare lei av at jeg slet, spurte om ting ol.

Nei, han er ikke en mann som bare tråkket feil. Han tråkket over skikkelig og humpet videre på samme ben. 9. mnd er lang tid. Å fabrikkere historie for å redde seg selv, og holde den til det motsatte er bevist, hva viser det?

Man kan tenke - hvordan var det før dette?

Det var faktisk bra. jeg hadde det bra. trodde han hadde det bra.

Han jobbet mye, han var sliten..ja, men ikke noe annet som skulle tilsi at han ikke hadde det godt hjemme.

Unner jeg meg noe bedre ? Ja, helt klart.

Kan jeg leve uten han? Ja, helt klart.

Savner jeg han når jeg er borte en helg?, Nei, ikke han..jeg savner å ha en å kose meg med, dele ting med.

Det er blitt slik at jeg lukker meg mer for han. Jeg forteller ikke alt. Han er ikke min beste venn, den jeg snur meg til. Den jeg vet er der for meg uansett.

Nå vet jeg hva tosomheten i et forhold er.

Jeg ser han vil, at han prøver. Men uten å snakke om følelser og tanker, mer med å stryke meg på ryggen og hviske "du må aldri glemme at jeg er veldig, veldig glad i deg Maja".

Hvorfor er han glad i meg nå?

Var han glad i meg da han ringte henne, kjørte hjem til henne, løy for meg, lå med henne?

Er han glad i meg nå fordi han har mistet henne?

Jeg merker på han at han blir fysisk kvalm ved å snakke om elskerinnen. Han har en bitterhet i stemmen når han snakker om henne. Han har nok merket hva dette har kostet og han "vant" hverken henne eller ekteskapet sitt. Alt er ødelagt. Fra å ha en kone som elsket han høyere enn noe annet og en elskerinne som åpnet dørene for han, så sitter han nå å prøver å redde stumpene, uten å ha verktøyene han trenger. Og ikke ønsker han å gå i terapi heller. Han tror ikke det har noe for seg. Han mener man kan klare det selv, men han vet bare ikke hvordan.

Men han vil ikke gi opp - han ber meg ikke gi opp. "vær så snill Maja, ikke gi opp, vi kan ikke gi opp."

Men hvem gav opp først? det var ikke meg..

Det lyser vel godt igjennom hva jeg tenker..at jeg begynner å bli ferdig. Det er slik jeg føler det nå idag.

Jeg gir mannen tiden for å fordøye hvordan livet er blitt. Venne seg til tanken om at det ikke blir slik han planlegger.

Jeg vet også det at jeg kan ikke vite om en annen mann jeg evt finner er trofast, eller om et nytt forhold vil vare lenge. Men jeg trenger å ha følelsene på rett plass for å leve sammen med noen. Jeg trenger å håpe/tro på at han har respekt for meg og er ærlig. Og at det er kjærlighet tilstedet.

Og når jeg får en klem av mannen min eller vi legger oss inntil hverandre, så kjennes det ikke godt ut inni meg lenger. Det er bare ..tomt og trist.

Ene barnet sa det (ordtak h*n fant på nettet)

"hvis du elsker to personer så velg den du elsket sist. For hvis du hadde elsket den første hadde du aldri begynt å elske den siste"

(faren sa seg uenig i denne, mens jeg sa meg enig)

Endret 20. juni 2012 av Maja:)

[AnonymBruker]

Så kjempe bra at du har kommet hit Maja.

Men jeg må si jeg ikke skjønner meg på denne "mannen" din, at han ikke engang endrer seg når han ser at barna hans også lider pga hans valg?! For et ekkelt menneske.

Anonym poster: b8889af52409432129c750e4388830b1

[Maja:)]

Takk

Det har vært en kjempejobb, og jeg har i perioder absolutt vært på felgen og ikke meg selv. Jeg har bedt begge barna om unnskyldning for at jeg i denne perioden ikke har vært den mamman jeg innerst inne vil være. De er så gode og snille og fortjener absolutt ikke å oppleve dette her.

Og dere her på KG - dere har vært til en enorm støtte og hjelp. Ingen av dere vil kunne forstå hvor mye hver og en av deres kommentarer har betydd for meg. Jeg klarer ikke beskrive det med ord. Men dere har vært en enorm støtte.

Mannen har grått og grått. Mer enn jeg har gjort i denne prosessen. Men - han har en egen evne til å lukke ting bort. Og det er dette han gjør.

Men jeg reagerer også på at han ikke gjør mer når han ser hvordan barna også reagerer. Han føler selv at han gjør det han kan. Tydelig at han ikke vet eller kan hvordan man bør gjøre.

Ekkel vil jeg ikke kalle han, men egoistisk. Kynisk. En som ser sitt eget først, helt ubevisst, desverre.

[LilleBille]

Det høres ut som om du har kommet deg veldig langt i prosessen. Vet den har vært kjempetung og vanskelig, ikke minst fordi du ikke kan tenke bare på deg selv, du har barna i bakhodet hele tiden.

Men - du har kommet deg ut av sjokkfasen og ser at du ikke må bli i noe som du ikke nødvendigvis ønker

Unner jeg meg noe bedre ? Ja, helt klart.

Kan jeg leve uten han? Ja, helt klart.

Savner jeg han når jeg er borte en helg?, Nei, ikke han..jeg savner å ha en å kose meg med, dele ting med.

Tenker på deg og ønsker deg lykke til

[Gjest Fruella]

Hei Maja:-)

Håper ting går bra for deg, så bra som mulig da iallefall. Jeg finner stor inspirasjon i å lese hvordan du har taklet det hele, desverre hadde ikke jeg din styrke da jeg for mange år siden befant meg i en tilsvarende situasjon.

Med ønske om all mulig lykke til deg:-)

Fruella

[smilo]

Hvordan går det med deg Maja..Jeg tenker på deg innimellom.