Mannen nektet for utroskap frem til positiv klamydiatest

[Maja:)]

Takk for et godt og gjennomtenkt svar Anna. Du setter fingeren på mye riktig.

[mEditari]

Få han ut.(Ikke så brutalt ment altså ) Dette handler ikke om "mannehat", for dette ville jeg rådet hvemsomhelst til - uavhengig av kjønn. Du må få han på avstand for å kunne ta stilling til hvordan dere løser dette. Anna her skriver mye bra, spesielt det med at man som utro faktisk må tåle at det har konsekvenser å bedra partneren sin.

[Gjest Gjest]

fordi det er TS sitt hus

Uansett kan han kreve noe av bolig om de ikke har særeie. Dette når de har bodd sammen lenge.

[Maja:)]

Uansett kan han kreve noe av bolig om de ikke har særeie. Dette når de har bodd sammen lenge.

Jeg må betale han en sum penegr for han har klart bodd her lenge og hjulpet til en masse. Så der er vi enige. Men han vet det er han som flytter ut og at jeg betaler han den summen som er ok etter takst etc.

Så kan han kjøpe seg det han vil.

Akuratt dette er det minste problemet jeg har pr. idag.

[-Ishtar-]

Hvordan har du det i dag, Maja?

[Maja:)]

Hvordan har du det i dag, Maja?

Takk for omtanken Rebellina.

Dagen idag er bedre.

Da mannen igår kom hjem så han med en gang på meg at det var noe. Han spurte og jeg bare fnøs av han. Vi endte med å sette oss i bilen og kjøre til et tomt sted. Der pratet vi i flere timer. (vi får ikke pratet i fred med barn i huset)

Jeg stilte alle de spørsmålene jeg hadde, som virret, som skurret. Han svarte. Jeg nektet å godta, "husker ikke" "jeg har vært dum" "jeg vet ikke". Jeg raste, gråt, jeg fortalte hvor sliten jeg var. At jeg aldri, aldri kan tilgi han.

Han var knekt, jeg var knekt. Han spurte om jeg ville se fremover. Jeg kan ikke se fremover før jeg er ferdig snakket om det som har vært bakover. Han sier han vil støtte meg, fortelle det jeg trenger å vite.

Jeg spurte om følelsene , tankene når han ringte henne, når han kledde av seg, underveis, etterpå, når han skrev han likte henne ol.

Fikk svar.

Han hadde også spørsmål.

Han er redd jeg ikke tror på han lenger når han sier det er meg han vil ha. Og han vet at han fortjener den misstanken.

Jeg spurte hva som er galt i forholdet vårt siden han gjorde dette. Det er ikke noe galt. Det er ikke noe som skal forandres. Han mistet hodet sitt.

Kan man det ?

Han lover på tro og ære at han aldri skal lyve mer for meg, aldri vil være utro. Det er ikke verdt det.

Jeg kan bare ikke fatte å begripe hvorfor han var utro.

Spenning sier han hele tiden. Trodde det skulel være slik de hadde hatt det sist. Så kom følelsene..for henne..

Men alt i alt er dagen idag lysere enn dagen igår. Hodet ikke fult av alle tankene og hjertet ikke fult så vondt.

Takk for at du bryr deg.

Endret 14. mars 2012 av Maja:)

[Gjest M0ntriark]

Godt å lese og få oppdateringer fra deg, Maja:)

Han mistet hodet sitt.

Kan man det ?

Helt ærlig? Jeg vet ikke..

For min del klarer jeg ikke se hvordan det å skulle være utro er en mulighet uansett, men jeg vil kanskje anta det?

At jo, det er mulig å bare miste hodet....

Men allikevel, jeg mener det må være en årsak til at man mister hodet da. Det er jo ikke bare slik at det skjer... tror jeg... uten at jeg egenetlig aner og vet.

[Maja:)]

Helt ærlig? Jeg vet ikke..

For min del klarer jeg ikke se hvordan det å skulle være utro er en mulighet uansett, men jeg vil kanskje anta det?

At jo, det er mulig å bare miste hodet....

Men allikevel, jeg mener det må være en årsak til at man mister hodet da. Det er jo ikke bare slik at det skjer... tror jeg... uten at jeg egenetlig aner og vet.

Takk M0ntriark

Jeg og tror det er en årsak til at man mister hodet, eller for å si det men mine ord, velger å gå inn i noe annet mens man er gift.

Da MÅ det i mine øyne mnagle noe hjemme.

At han ikke ser klart når han er blitt forelsket kan jeg til en viss grad se,

men ...hvordan man klarer å gjennomføre, lyve.. hva foregår i hodet, hvor var tankene rundt meg, kona, ..han sier jeg var der, det var det som gjorde det vanskelig. Hun merket det.

Men hvorfor gjennomføre det? Hvorfor fortsette?

Spenning får jeg vite hele tiden. Bare det - spenningen - var det slik som før?

Trenger man spennigen så kan man ikke være sammen med meg. Punktum.

Han sier det ikke vil komme dit igjen. Han har erfart og lært.

Vet konsekvensene og det er ikke verdt det.

Han vil ikke meg så vondt. Meningen var at jeg aldri skulle få vite..

(men så kom denne klamydian da.)

Som jeg sa til han løgnen løper alltid først, men sannheten kommer alltid tuslende bak. Husk det!

[-Ishtar-]

Bra dere får snakket sammen og få vist hverandre hva dere føler og hva som foregår i tankene.

Jeg også har lurt veldig på hvorfor menn er utro, spesielt i tilsynelatende gode forhold (jeg sier menn, siden det er dette det er snakk om i denne tråden). Er det pga at de kjeder seg? Eller er det pga at de vil ha bekreftelse? Er det bare fordi de kan?

Det finnes nok ikke ett svar på dette.

Jeg kan dele litt fra hvordan vi jobbet igjennom våre problemer:

Min samboer har blant annet sagt at han ble usikker på fremtiden vår og søkte seg tilbake til eks-kjæresten sin fordi han trodde det var det som var rett og at det var de to som var ment å være sammen.

I begynnelsen var jeg hysterisk når han sa det. Jeg følte at han gjennom denne tankegangen bare ga meg opp og ikke ga meg et valg i det store og hele. Ikke en gang en mulighet til å vise ham at jeg ville ha ham.

I ettertid har jeg tenkt igjennom hvordan jeg var og om jeg ga ham noen grunn til å ikke føle seg trygg på en fremtid med meg. Jeg kan si at jeg har gjerne sagt og gjort enkelte ting som har kanskje vært litt "utelukkende" mot ham, men jeg vil ikke si at jeg har "drevet" ham til å gjøre valget sitt.

Det var ekstremt vanskelig for meg å innrømme de første gangene at jeg hadde sagt og gjort ting som hadde bidratt til usikkerheten hans. Det er jo ikke noe bedre at han ikke snakket med meg og ikke sa ifra om at han følte seg utrygg på om jeg ville bygge en fremtid med ham.

Jeg vet jeg har vært delaktig i det som ledet opp moten ubalanse i forholdet vårt, men det var han og han alene som tok valget.

Heldigvis har vi et helt annet forhold i dag. Vårt første tid sammen ser jeg i ettertid ikke kan sammenlignes med hvordan vi har det nå. I gamle dager var det en usynlig mur mellom oss og vi kommuniserte ikke, selv om sexlivet var fantastisk og vi hadde en kjempefin hverdag sammen.

Nå er luften ren mellom oss. Vi puster.

Håper dere får snakket mer sammen. Og du skal vite at dette med å føle seg utilstrekkelig - det skal du ikke bruke for mye tid på.

Jeg gikk lenge og følte meg som et null. Jeg har alltid trodd folk var utro pga at de ikke hadde bra sex med partneren sin...

Eh...nei... Vi hadde den beste sexen, før, under og etter affæren hans (frem til jeg fant ut). Likevel hendte det oss også. Så derfor vil jeg si til deg at det er han som har et problem, ikke du, viktig at du husker på å si dette til deg selv.

[LilleBille]

Så bra dere fikk snakket skikkelig sammen - alene. Det er utrolig viktig for deg å få fortalt ham hva du sliter med - og få ham til å forstå hvordan dette påvirker deg.

Jeg tror også det er viktig at han innser det du sier at du aldri kan tilgi ham. Tilgi er vel heller ikke nøkkelen, men at du evt. kan lære deg å leve med det hvis det blir til at dere fortsetter sammen. Det er utrolig hva vi kan lære oss til å leve med/akseptere at har skjedd uten at man tilgir selve handlingen.

Forøvrig tror jeg at man kan "miste hodet" i en situasjon - men det er likevel et valg han tar. Og ikke minst - det er et bevisst valg. Det kjennes kanskje ikke sånn ut der og da - for da er det spenningen som driver og man tenker ikke konsekvenser.

Men - han tok et valg den gangen, og all verdens unnskyldninger blir ikke noe annet enn det. Det at han ikke ville deg noe vondt blir en stakkarslig trøst for deg. Hadde han ikke villet deg noe vondt ... burde han tatt helt andre valg.

[Maja:)]

Takk for at du deler historien din Rebellina.

Og Lille Bille - jeg er enig i at han tok et valg. uansett har han valgt å gjøre noe. Han er ingen tankeløs mann, så..men han valgte å gjøre noe han trodde aldri ville se dagens lys.

Han tok seg til rette. Sitt ego først. Og han ble forelsket.

Eneste jeg kan si er at jeg vet at jeg har brukt mye tid på barna. At han nok kan ha følt seg nedprioritert. Uansett hvor jeg var, hva jeg gjorde ropte noen "mamma". Og ble dte ropt "mamma" og "Maja" på samme tid måtte mannen vente.

Jeg ville ikke gjort det annerledes idag. Men jeg ville ha tvunget gjennom mer "alenetid", barnevakter ol.

Så denne elskerinnen hun har sett han 100%, jattet med og forstått. Hun har ikke blitt avbrutt.

Har han virkelig trodd at det er hverdagen?

Han gjorde det helt til jeg realitetsorienterte han med at jeg var ferdig og ramset opp hvordan jeg leste henne mellom linjene i mailen, samt det hun skrev.

Da våknet han og skjønte hva han hadde gitt seg ut på - og med hva/hvem.

Lykke til sa jeg bare. Huff a meg.

Det jeg skriver nå er kun jeg som har tenkt. Han sier alt var bra. Ingen grunn som gjorde at han tok dette valget annet enn spenning og vips følelser, og igjen, vil sexen være som den var tidligere med elskerinnen?

Endret 14. mars 2012 av Maja:)

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt tråden en stund nå og vil gjerne dele mine erfaringer fra den andre siden. Den som var utro i forholdet jeg var i.

Jeg kan med hånden på hjertet si, at før jeg havnet i situasjonen hadde jeg ALDRI trodd jeg var i stand til å gjøre det jeg gjorde. Personen jeg var utro med var også en gammel flamme. Jeg har tenkt så mye i ettertid for å finne ut hvorfor det ble slik. Hvordan kunne jeg gjøre noe slikt mot en jeg var glad i? Jeg er jo ikke ett ondt menneske! Det finnes jo ingen fasitsvar på slikt, det er ulikt fra menneske til menneske. Men i mitt tilfelle var det fordi jeg savnet noe i forholdet jeg var i, og jeg var for feig til å fortelle personen jeg var sammen med hva jeg savnet. Jeg var for sta, for stolt, for redd for å virke masete og liten, og for redd for å bli avfeid. Så isteden for å formidle mine behov, tok jeg den feige løsningen og søkte det jeg trengte ett annet sted. Det ble en flukt fra virkeligheten, en tilværelse hvor alt var "gull og grønne skoger", og ett sted hvor jeg slapp å forholde meg til de faktiske problemene i livet mitt.

Jeg kan ikke si jeg ikke utviklet følelser når det pågikk, men jeg kan si at de kjølnet raskt når jeg våknet opp og så hva jeg gjorde, hva konsekvensene ville bli og at det faktisk ikke går å leve i fortiden når man var ung og livet var enkelt. Det var ikke den gamle flammen i seg selv jeg hadde følelser for, det var det faktum at mine egoistiske behov for bekreftelse, det å bli sett, det å føle at noen behøvde meg og det å bli begjært ble dekket. Jeg kommer alltid til å angre på at jeg ikke bare snakket med personen jeg var sammen med om hva jeg følte. Men som sagt var jeg for feig og stolt.

Bare for å ha det helt klart, så skriver jeg på ingen måte dette for å forsvare det mannen din har gjort. Det er ikke DEG det er noe feil med, det er HAN som har tatt valget, og det er han som skulle vært ærlig med deg om hva han følte, tenkte og evt hadde behov for LENGE før det kom til dette. Akkurat som jeg skulle det den gangen. Du har all rett til å føle det du gjør, og du har all rett til å bestemme hva som skjer videre. Jeg ønsker deg lykke til og håper du kommer ut av dette sterkere, uansett hva utfallet blir.

[Maja:)]

Takk anonymbruker for at du deler tanker sett fra den andre siden.

Det er godt for meg å lese, kunne se litt hvordan du har tenkt.

Jeg kjenner igjen virkelighetsflukten, troen på lykke, en hverdag som ikke vil bli slik man tror, at ma ikke er ung lenger og kan leve slik man gjorde den gang da..at man forandrer seg fra den tiden.

Alt dette stemmer med det jeg hører fra mannen min.

Det eneste jeg ikke får til å henge på grep er

det må ha vært noe galt hos oss også siden han gjorde som han gjorde.

Antagelig er han ennå redd for å si det til meg. Redd for å si at han ikke tok det opp med meg, men heller fant seg et annet sted.

Jeg -tror- at det er at jeg har vært alt for opptatt med "se han" så tydelig. Jeg har støttet han - ja, men han har hatt et enormt press på jobben, og vi har ikke hatt sjangse til å sitte sammen og snakke om det.

Samtidig burde han be om det om han trengte det. Men det er ikke så lett å be om oppmerksomhet hele tiden..når du vet parneren din er sliten , har fult opp, det er barn overalt etc.

Kan jeg spørre hvordan det gikk med deg/dere videre?

Fortalte du det hjemme?

Fant han det ut?

Eller lever du med hemmeligheten din? - hvordan er det?

Hvordan var "veien videre" sett fra din side?

Hva ønsket du i den prosessen og hva var vanskelig?

[AnonymBruker]

Takk anonymbruker for at du deler tanker sett fra den andre siden.

Det er godt for meg å lese, kunne se litt hvordan du har tenkt.

Jeg kjenner igjen virkelighetsflukten, troen på lykke, en hverdag som ikke vil bli slik man tror, at ma ikke er ung lenger og kan leve slik man gjorde den gang da..at man forandrer seg fra den tiden.

Alt dette stemmer med det jeg hører fra mannen min.

Det eneste jeg ikke får til å henge på grep er

det må ha vært noe galt hos oss også siden han gjorde som han gjorde.

Antagelig er han ennå redd for å si det til meg. Redd for å si at han ikke tok det opp med meg, men heller fant seg et annet sted.

Jeg -tror- at det er at jeg har vært alt for opptatt med "se han" så tydelig. Jeg har støttet han - ja, men han har hatt et enormt press på jobben, og vi har ikke hatt sjangse til å sitte sammen og snakke om det.

Samtidig burde han be om det om han trengte det. Men det er ikke så lett å be om oppmerksomhet hele tiden..når du vet parneren din er sliten , har fult opp, det er barn overalt etc.

Kan jeg spørre hvordan det gikk med deg/dere videre?

Fortalte du det hjemme?

Fant han det ut?

Eller lever du med hemmeligheten din? - hvordan er det?

Hvordan var "veien videre" sett fra din side?

Hva ønsket du i den prosessen og hva var vanskelig?

Det er ikke sikkert han ser helt tydelig hva som var "feil" enda heller. Det tok meg litt tid, tanker og fundering i ettertid før jeg skjønte hva som førte til at jeg gjorde det jeg gjorde. Jeg var fryktelig forvirret, for jeg VAR jo uendelig glad i personen jeg var sammen med. Så jeg kunne ikke forstå hvordan ting kunne seg slik.

Jeg mener mannen din må gå i seg selv og virkelig tørre å undersøke sine egne følelser og handlinger med lupe. Han sier at det var spenning, men hvorfor var det spennende? Han må finne ut det og tørre å være ærlig med seg selv og deg om det. Det er ikke din feil at han ikke har klart og evt dele sine behov, bekymringer og følelser før det gikk så langt. Og om du velger å prøve videre med han, tror jeg det er ekstremt viktig at han fortsetter å fokusere på det også. Det hjelper ikke bare å være ærlig om hvor han drar, når han kommer hjem osv osv. Han må også være ærlig om hva han tenker, føler, oppturer og nedturer osv.

Jeg endte det med begge to. Den gamle flammen var jo egentlig bare en form for rus, en flukt fra det jeg egentlig burde fokusere på å fikse opp i inne i- og rundt meg selv. Jeg fortalte aldri personen jeg var sammen med hva jeg hadde gjort. Jeg var bestemt på å ende forholdet, og jeg syntes ikke han fortjente en slik smerte da. Jeg endte det ikke fordi jeg ikke var glad i han, men fordi jeg forstod at jeg hadde en stor jobb å gjøre med meg selv, før jeg kunne være sammen med noen. Han er i dag samboer og venter barn, jeg vet han er lykkelig og det er jeg glad for. Angeren over det som skjedde bærer jeg med meg enda, og jeg kan 100% sikkert si at jeg ALDRI kommer til å sette meg selv i den situasjonen igjen. Jeg har lært meg å formidle hva jeg trenger og hva jeg føler på en helt annen måte enn før. Jeg er mer bevisst på å inkludere partneren i slike ting, og jeg har lært meg at andre folk heller ikke er tankelesere. Det var en hard lærepenge... men jeg TROR noen mennesker kan komme ut bedre på andre siden, så lenge man tør å gå i seg selv og finne ut hvorfor det ble slik.

Jeg skal krysse fingrene for deg.

[Maja:)]

Tusen takk for at du tar deg tid til å dele tankene og følelsene rundt utroskapen.

Kan hende det er rett at han ikke ser det hele helt klart ennå.

Og en ting er sikkert - som du også skriver :

Mannen må gå inn i seg selv, han må finne ut av hvorfor han trengte den spenningen, hva er triggeren.

[AnonymBruker]

Jeg har vært utro (og sa det ikke der og da, det kom fram litt senere), og jeg har ADLIR vært det siden, ei heller kommer det til å skje i framtiden.

Man skal ikke være så bastant, for man kan da virkelig forandre seg dersom man innser hva galt man har gjort, og har et genuint ønske om å bli en bedre person i framtiden.

[Gjest Gjest]

Uff, stakkars, stakkars deg maia. Jeg føler så med deg og har så vondt av deg. Hvis jeg hadde klart så skulle jeg ha avlastet smertene dine. Gitt deg litt pause fra smerte og tankekjør. Husk å spis selv om mat ikke smaker, dette er det viktigste du kan gjøre. Det vil du merke. Lov oss det.

Gå mentalt ut av deg selv å sett deg på en sky. Se ned på barna dine, mannen din.

Barna dine lever og er herlige å fine. Mannen din har rotet det til der han sitter.

Se på han. Hvordan kunne han ? Hvorfor?

Ikke fordi han hatet deg. Ikke fordi han ville såre deg. Men det var det han gjorde og endte opp med.

Han var egoist, falsk og grotesk mot deg over en periode. Men handlingen hans var ikke rettet mot deg.

Ingen klarer å gi så mye smerte til noen hvis man er balansert og jordet.

Han var ikke det.

Så hva var det med han ? Han var forelsket og betatt i en periode som millioner av andre mennesker. Dette ble en spennende verden selvsagt.

Det finnes ikke gode fornuftig unnskyldninger som går an å leve med nå.

Men han er jo egentlig ikke en ond mann, det vet vi.

sett deg på skya av og til maia. Det vil hjelper deg med å se de riktige svarene som du kan godta å ta med videre. Og store avgjørelser behøver du ikke ta nå.

Klem klem.

[AnonymBruker]

Jeg kan dele min histore..Bare at jeg er jente da.

Kjæresten min hadde gjennom over tre år behandlet meg veldig dårlig, både utroskap (ikke fysisk så vidt jeg vet, likevell utroskap, hvor det tok flere sjanser før han skjerpet seg), og ettersom han gradvis modnet og ble en bedre kjæreste, slet jeg fryktelg med alt han hadde gjort, følte meg verdiløs og lite elsket, selv om han elsket meg.

I stedet for å snakke med han om hvordan jeg hadde det, at jeg var redd følelsene kjølnet pga. alt han hadde utsatt meg for, så falt jeg for fristelsen da en kar la seg etter meg. I stedet for å avvise fyren, så koste jeg meg med oppmerksomheten, og det endte med sex i fylla. Jeg angret veldig, men sa ikke noe, for kjæresten min er av den aggresive sorten, så jeg turte rett og slett ikke!!

Men som det alltid gjør, så kom det for en del, ca. en måned etterpå det skjedde. Han ble som frktet aggressig, slo hull i to dører, dyttet meg, brølte til meg, og etter hvert "tvang" meg til å ha sex med han.

Jeg angret meg veldig, og prøvde så godt jeg kunne å være der for han, men det ble litt vanskelig når han kalte meg hore, ba meg brenne helvette, gå og ta selvmord osv. Det var rett og slett helt jævelig, og han drev psykisk terror mot meg i minst et halvår.

Men pga. følelsene mine hadde "våknet", så holdt jeg ut, og vi er fortsatt sammen. Vi har det faktisk bedre enn på utrolig leneg. Og det til tross for at vi har fått barn sammen! Det er nå litt over ett år siden utroskapen (og nei, barnet var ikke planlagt).

Men i alle fall, jeg holdt ut! Til tross for at han f.eks som høygravid tok tak i meg og slang meg i sofaen, og var generelt ufin, så holdt jeg ut. Rett og slett fordi at for det første elsket jeg han, men for det andre så følte jeg at jeg fortjente det. Og jeg har så ekstremt dårlig samvittighet for det som har skjedd, og virkelig HATER meg selv for det.

Vår situasjon er veldig forskjellig, men jeg ville bare dele historien min for at du skulle se at man kan virkelig være oppriktig glad i kjæresten sin selv om man er utro, og man kan holde ut det aller værste, i håp om å få forholdet på rett kjøl igjen.

Jeg synes du takler situasjonen deres veldig bra, og hvis du føler at det er verdt det, så kan dere finne tilbake til hverandre. Spesielt siden dere har god og voksen kommunikasjon, ikke et sånt helvette som var mellom oss i den tiden der.

Jeg angrer så utrolig på det jeg gjorde. Jeg angrer derimot ikke på at han fant ut av det, fordi det er viktig at sånt kommer ut i lyset, selv om det medfører mye vondt for begge parter, og spesielt da den som har blitt bedratt. Jeg har tro på at mannen din virkelig angrer. At grunnen til at han fortsatte å ha kontakt med henne var rett og slett for å avslutte det hele. MEN jeg sier IKKE at det var greit at han gjorde det. Prøver bare å se ting fra flere perspektiv.

Men en ting er sikkert, og det er at utroskap må være noe av det værste man kan gjøre mot sin partner, men også mot seg selv!

Her er forresten en tråd jeg skrev om hvordan jeg som har vært utro, har det med meg selv:

http://forum.kvinneguiden.no/?showtopic=625871

[Gjest MorAase]

Bra dere får snakket sammen og få vist hverandre hva dere føler og hva som foregår i tankene.

Jeg også har lurt veldig på hvorfor menn er utro, spesielt i tilsynelatende gode forhold (jeg sier menn, siden det er dette det er snakk om i denne tråden). Er det pga at de kjeder seg? Eller er det pga at de vil ha bekreftelse? Er det bare fordi de kan?

Det finnes nok ikke ett svar på dette.

Fordi de ikke har noen å snakke med, aller minst hjemme.

[Teriyaki]

Fordi de ikke har noen å snakke med, aller minst hjemme.

Synes du er veldig svart/hvit, MorAse. Det er klart, i noen/mange tilfeller så stemmer sikkert mye av det du sier, men det er altså de forhold som er gode både seksuelt, emosjonelt og sosialt, men hvor enten mannen eller kvinnen uansett er utro. For eksempel pga. spenning i hverdagen, eller rett og slett rein og kjær spontanitet.