Mannen nektet for utroskap frem til positiv klamydiatest

[AnonymBruker]

Han angrer sannsynligvis bare på at han har blitt tatt.

Ikke tilgi utroskap! Du fortjener bedre.

[Gjest TS]

Forrige gang hos FVK så var det ikke hjelp fordi hun aldri kom til "kjernen" av problemet eller at vi sammen kunne finne en løsning på hvordan leve med "problemet". Vi satt bare og slang ut av oss, og kranglet mer der enn hjemme..det gjorde egentlig ting bare verre, ikke bedre.

Enden på det hele var at vi ble enige om å avslutte hele samtalene. Vi satte av den tiden vi skulle vært der, gikk ut og spiste og snakket om en og en av tingene. Det gikk mye enklere enn med hjelp av denne terapauten.

Jeg heller mot å ta kontakt med en privat jeg har vært hos tidligere, ikke når det gjelder parr, men tror nok hun er god på dette også.

Mannen trenger sikkertt en å prate med han og. Kameratene hans sier alltid at han er en lukket person. Men noen ganger må de også få ting ut.

[:-) anna]

Lykke til TS!! Jeg tenker at det er en grunn til at man må være separert i et år før man kan skilles. Det er jo mulig å bruke dette året til å ta avgjørelsen om hvordan fremtiden skal være.

Om det er det du vil synes jeg du skal be ham om å flytte ut "inntil videre". Så får dere gi det litt tid for å finne ut hva som ligger i det. Du trenger tid til å kjenne etter om du kan og vil leve med denne nye versjonen av mannen. Han høres ut som om han vet at han vil bli, så da er jo spørsmålet om du vil ha ham lengre.

[Havbris]

Da høres det jo ut som det kan være en god løsning for deg å snakke med denne damen som du kjenner og har tillit til. Kanskje er det smart å ta noen samtaler med henne før du tar noen avgjørelse på noe som helst. Du bør jo helst være rimelig sikker før du tar et valg, siden det er mye som står på spill når dere har barn.

[Gjest .-L-.]

Forrige gang hos FVK så var det ikke hjelp fordi hun aldri kom til "kjernen" av problemet eller at vi sammen kunne finne en løsning på hvordan leve med "problemet". Vi satt bare og slang ut av oss, og kranglet mer der enn hjemme..det gjorde egentlig ting bare verre, ikke bedre.

Enden på det hele var at vi ble enige om å avslutte hele samtalene. Vi satte av den tiden vi skulle vært der, gikk ut og spiste og snakket om en og en av tingene. Det gikk mye enklere enn med hjelp av denne terapauten.

Jeg heller mot å ta kontakt med en privat jeg har vært hos tidligere, ikke når det gjelder parr, men tror nok hun er god på dette også.

Mannen trenger sikkertt en å prate med han og. Kameratene hans sier alltid at han er en lukket person. Men noen ganger må de også få ting ut.

Håper det går bedre denne gangen , lykke til.

[Gjest TS]

Jeg får kanskje ta de samtalene før jeg bestemmer meg.

Samtidig skjønner jeg snart ikke hvordan jeg skal leve med han traskende rundt i huset her...

slik føles det idag.

I morgen eller neste uke kan det være annerledes..

Klart det er mye som står på spill, også med tanke på barna.

Men det burde han ha tenkt på.

Jeg skal kunne leve oppi det og med det.

Jeg leser tråder her inne om hvordan overleve utroskap, hvordan lever dere videre etter utroskap ol.

Det som går igjen ser jeg er

den bedratte sliter og strever i lange, lange tider.

Er det virkelig verdt det?

Mange er mistenksomme, mange sjekker, kontrollerer i måneder og år....

Vil jeg leve slik?

Skal jeg bruke måneder og år på å akseptere og prøve å tilgi/leve med dette, ha vondt såpass lenge?

Skal jeg ta sorgen og smerten det er å gå og finne lykke et annet sted, med blanke ark...?

Jeg vet at det kun er jeg som sitter med svaret på hva jeg kan orke , klare og vil.

Jeg vet att det kommer ann på persolighet også på om man kan leve med dette , hvor mye det tynger og om man har det bedre med å gå.

Siden jeg aldri tidligere har vært i en slik situasjon vet jeg faktisk ikke hvordan tiden fremoover vil bli.

Jeg vet bare at jeg har reagert helt annerledes enn jeg hadde trodd.

Og inni meg er det en liten stemme som virkelig hadde håpet han hadde flyttet ut da jeg bad han om det første gang, for da hadde det ikke vært mer å tenke på.

Da hadde det bare vært å brette opp ermene og starte sitt nye liv - uten han.

Nå prøver han å innynde seg hos meg så det holder - og det verste er at hjertet mitt til tider er svak for denne kronidioten av en mann, mens hjernen min sier at jeg abolutt må høre på fornuft og skjønne at uten klamydia hadde jeg aldri noensinne fått vite..Han er en løgner og en bedrager - og han kan gjøre det igjen. Jeg har ingen garanti for det. Uansett hva han sier - han er en løgner.

[Gjest MorAase]

Det verste med det hele jeg står oppi nå er nok at mannen jeg trodde var bunnsolid er en stor løgner. Han lyver for å redde seg selv, han lyver for å "forminske" det han har gjort. Han surrer seg inn i et nett av løgner så han snart ikke kan huske hva han har sagt - mener jeg.

Og derfor vil han helst ikke snakke så mye - han sier jeg spør om det samme om og om igjen, men plopp så har han svart noe helt annet enn de andre gangene, og han må ut med hvordan det egentlig er.

Jeg skjønner ikke at han ikke ser at han har ingen ting å tape på å være bånn ærlig og si alt. Han taper mer på at jeg lurer på om det han sier er sant.

Det gjør han fordi han ikke har noe rom for å bearbeide sin egen sorg prosess. det er ikke lett å være mann som har tråkket på en som en elsker. Spesielt ikke når en vet at hele verden fordømmer en for ens handlinger. Han lever i en boble der det ikke kommer til frisk luft og der hvert eneste åndedrag er et steg nærmere kvelning. Han vet at hjemme venter det kryssforhør og hatske kommentarer. Han finner aldri noen som er imøtekommende der han ønsker å fortelle om sin side av saken. Han er ikke på jakt etter tilgivelse, men å bli hørt. Noe han vet aldri vil skje hjemme.

Om denne situasjonen ikke tas tak i straks så vil det ende med at han går. Ikke fordi han ikke elsker sin kone og sine barn, men fordi han etter nok utfrysing ikke lenger vil føle seg verdig til å være ektemake, far og mann.

[Gjest TS]

Han finner aldri noen som er imøtekommende der han ønsker å fortelle om sin side av saken. Han er ikke på jakt etter tilgivelse, men å bli hørt. Noe han vet aldri vil skje hjemme.

Om denne situasjonen ikke tas tak i straks så vil det ende med at han går.

Jeg har bedt han fortelle sin side. jeg vil høre hva han har på si, hvorfor han har gjort det han har gjort, hva han har tenkt, følt, ment ol.

Han sier bare at han ikke vet, han lurer på det selv, og har grublet mye på det.

Aller helst vil han sette en strek over alt sammen og så kan "vi komme oss gjennom dette". Uten å snakke om det eller rippe noe mer opp i det.

Dette er hans beste løsning på problemet, selv om han vet godt at det ikke er slik i det virkelige liv med en dame som er følelsesmessig i ubalanse for tiden.

Kan du fortelle meg hvordan du mener man skal ta tak i saken ?

[LilleBille]

Han finner aldri noen som er imøtekommende der han ønsker å fortelle om sin side av saken. Han er ikke på jakt etter tilgivelse, men å bli hørt. Noe han vet aldri vil skje hjemme.

Om denne situasjonen ikke tas tak i straks så vil det ende med at han går. Ikke fordi han ikke elsker sin kone og sine barn, men fordi han etter nok utfrysing ikke lenger vil føle seg verdig til å være ektemake, far og mann.

Snakk om å stakkarsliggjøre mannen.

Han gjorde valget - han var utro.

Har han tatt tak i dette og prøvd å ordne opp? Har han tatt kontakt med familieterapeut og prøvd å få hjelp?

Selv om du har blitt sviket av en kvinne - og hun var skyld i alt annet som har gått galt med deg etter dette, er det vel kanskje ikke det som er situasjonen her.

[Havbris]

Jeg har bedt han fortelle sin side. jeg vil høre hva han har på si, hvorfor han har gjort det han har gjort, hva han har tenkt, følt, ment ol.

Han sier bare at han ikke vet, han lurer på det selv, og har grublet mye på det.

Aller helst vil han sette en strek over alt sammen og så kan "vi komme oss gjennom dette". Uten å snakke om det eller rippe noe mer opp i det.

Dette er hans beste løsning på problemet, selv om han vet godt at det ikke er slik i det virkelige liv med en dame som er følelsesmessig i ubalanse for tiden.

Sannsynligvis har han ikke noe godt svar å gi deg heller. Men han er naiv hvis han tror at dere kan gå videre etter dette uten å ha brukt tid på å snakke. Det er jo ikke uvanlig at den som har sveket ønsker å bli ferdig med det rimelig raskt. Det å ha sveket sin kjære - er jo en handling som ligger langt nede på "rangstigen" og er ikke akkurat noe å skrive hjem om.

Men - han har jo ikke noe valg hvis han ønsker å forsøke å vinne din tillit igjen. Da må han finne seg i at du en god stund kommer til å ha behov for å snakke, stille de samme spørsmålene om og om igjen osv. Han har jo bare alt å vinne akkurat nå!

[Gjest Baremeg]

Hei igjen..

Først av alt, ikke ta på deg ansvar for mannen din. det er på tide han lærer seg å ta ansvar, og konsekvenser av det han har gjort. Det eneste du bør fokusere på er:

Hva vil jeg nå? Hva har jeg lyst ti å gjøre akkurat nå, og gjør det. Hver dag. Hvis han vil ha deg tilbake, må han bevise at han er verdt det. Uansett om det tar noen år. Hvis ikke han gjør noe, gjør ting, uten at du har bedt han om det, da er egentlig toget kjørt...

Jeg tror du vet hva du vil, men at sjokket og usikkerheten skremmer deg. Stol på at alt vil bli bra til slutt. Lykke til..

[AnonymBruker]

TS:

Hvis du tar han tilbake, hva gjør du når hverdagen igjen kommer og han har mye å gjøre på jobben? Hvordan skal du forhindre at han er utro, hvis han ikke evner å kommunisere uansett om du gir han rom for det?

For hverdagen kommer og det samme gjør jobb og stress, hva skjer da?

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri orket å forholde meg til han som hadde vært utro mot meg.

Jeg hadde måttet få både han og ting på avstand for en stund før jeg kunne klart å ta en avgjørelse om å avslutte eller fortsette.

For meg virker det som om mannen din ikke egentlig angrer.

Kanskje i det øyeblikket han ble "ferska", men nå som han ser at du er svak, så bruker han muligheten til å ro seg inn i livet ditt.

[AnonymBruker]

Jeg er i tvil om jeg skal bestille time for parterapi eller mekling..

For mange år siden hadde jeg en traumatisk opplevelse, hvor jeg etterpå gikk og snakket med en veldig koselig dame privat. Hun er eldre, og har en enorm mengde livserfaring, samt at hun har mange forskjellige"pasienter" og problemområder/kriser hun hjelper folk gjennom.

Hun kjenner meg godt fra da, og jeg har vært hos henne med begge ungene, hvor de har fått ha samtaler med henne rundt noe som skjedde i nær slekt. Jeg tenker på å ta kontakt med henne, og heller betale det dette koster. Jeg vet at hun er dyktig og vil kunne hjelpe meg gjennom det valget jeg vil ta.

Tidlig i forholdet vårt hadde vi noen "kræsjer" når det gjald helt dagligdagse ting, jeg og mannen. Som jeg ser så virker dette som ting man kan se gå igjen i flere forhold. Vi var da innom familievernkontoret i flere samtaler. For vår del ble det bare verre av å gå der. Jeg tenker mye på det og lurer på om det egentlig er rette stedet..

Jeg har sagt klart ifra til mannen at jeg vurderer han slik nå at han trenger en å snakke med han også - og at han gjenre må bestille seg en time hos en mannlig psykolog. Han får jo helt fnatt. Men denne 40-års krisa eller hva man skal kalle det er jo helt vill..

For noen få år siden var vi innom samtalen med å sette av mer tid til "oss". Vi planla da en helg i måneden som det optimale. Hans familie har nektet å stille opp som barnevakt i alle år. Min familie har hundre jern i ilden, og bor noen timer unna.

Jeg har i alle år hjulpet ungenes venner med overantting/hjelp og vi begynte å spørre pent tilbake om ungene kunne sove hos dem ivertfall en natt.

Det vi har funnet ut er hvis den ene får sove borte så ender den andre hjemme med venner her.

Så tilslutt gav vi det hele opp..

På den samme tiden tok vi et prep-kurs, som vi lærte mye av. Både konflikthåndtering og kommunikasjon. Hva vi satte pris på hos den andre ol.

Vi fikk tilbakemelding fra kurslederene at de så på oss som veldig samstemte og like. (vi hadde ingen problemer da vi tok dette kurset, annet enn for lite tid til hverandre)

jeg vet ikke hva dere mener at en terapaut vil lære oss/han ang kommunikasjon. Det er jo han som må begynne å åpne munnen og snakke, og ingen kan tvinge han til det..

Du er ikke alene! >Dette er så likt meg og min samboer som bare mulig! Vi er fortsatt sammen, det er noen år siden affæren hans. Det var utrolig vanskelig, og er det fortsatt i perioder. Forholdet blir på en måte brennmerket, vhis du skjønner.... alt er mulig, du må bare ta tiden til hjelp og finne ut hva du bestemmer deg for.

[AnonymBruker]

Kanskje spørsmålet å stille seg er: Hvis du ikke hadde visst om dette nå, og hadde levd hele livet med ham og hatt et godt liv, ville du da ha følt at alt var bortkastet dersom du fant ut dette på slutten av livet deres? Eller ville du har tenkt at trass det, så ble han hos deg og var trofast etter denne vanskelige perioden? Dere hadde et godt liv sammen og i det hele og store er du skuffet, men du ser at han sto ved din side og føler at du klarer å se det positive i det dere hadde.

Eller ville du ha angret bittert på at du ikke fikk muligheten til å gå i fra ham når det skjedde?

Ingen kan garantere at dere får det godt sammen, men det kan vøre mulig å reparere dette.

Mitt tips er at du ber ham flytte ut og at dere tar en separasjonsperiode på noen måneder. Tingen er at du ikke tenker klart nå, og du kommer ikke til å tenke klart på flere måneder...

Ive been there... Så kanskje du rett og slett skal ta og be ham flytte ut et halvt år. Da får han kjenne på alvoret, også får du kjenne på om du kan klare å leve uten ham, eller om du rett og slett ønsker å bli med ham.

[Gjest Gjest]

Noe jeg lurer på her. Hvem eier boligen til TS og mannen?

Eier de den sammen er det ingen selvfølge han flytter ut.

I såfall må hun kjøpe han ut.

Ikke sikkert han flytter før avtale om barna er på plass. Det siste, flytte ut før avtale om barn er på plass gjør vel ingen mann som tenker seg om. Da er bolig på barn allerede i praksis avgjort om TS vil de skal bo hos henne.

[Gjest Gjest]

Kanskje spørsmålet å stille seg er: Hvis du ikke hadde visst om dette nå, og hadde levd hele livet med ham og hatt et godt liv, ville du da ha følt at alt var bortkastet dersom du fant ut dette på slutten av livet deres? Eller ville du har tenkt at trass det, så ble han hos deg og var trofast etter denne vanskelige perioden? Dere hadde et godt liv sammen og i det hele og store er du skuffet, men du ser at han sto ved din side og føler at du klarer å se det positive i det dere hadde.

Eller ville du ha angret bittert på at du ikke fikk muligheten til å gå i fra ham når det skjedde?

Ingen kan garantere at dere får det godt sammen, men det kan vøre mulig å reparere dette.

Mitt tips er at du ber ham flytte ut og at dere tar en separasjonsperiode på noen måneder. Tingen er at du ikke tenker klart nå, og du kommer ikke til å tenke klart på flere måneder...

Ive been there... Så kanskje du rett og slett skal ta og be ham flytte ut et halvt år. Da får han kjenne på alvoret, også får du kjenne på om du kan klare å leve uten ham, eller om du rett og slett ønsker å bli med ham.

Digresjon i denne sammenhengen; fikk du med deg saken for noen uker siden, med den 90 år gamle italienske mannen, som tok ut skillsmisse fra sin kone igjennom 70 år. Fordi det kom for en dag at hun hadde bedratt ham en gang for 45 år siden eller noe..? :gjeiper:

Så man skal ikke sitte og tro at ikke folk sitter og føler seg lurt igjennom et helt liv selv om det går en mannsalder imellom.

[AnonymBruker]

ojojojojoj.. Jeg greide bare å lese til side 7... Gud bedre for et hylekor som hisser hverandre opp her.

Hvis du ser på deg selv, hvordan du TOTALT har mistet hodet i denne situasjonen, er det virkelig så utenkelig at din mann mistet sitt i et svakt øyeblikk?

Truer med å ringe sjefen, hvor gammel er du?

Fokuser heller på å ta en ALVORLIG avgjørelse som har enorm betydning for dine barn, enn barnslig hevn. Har du noen gang tenkt tanken at hennes mann ikke vil vite? For vi finnes. Hadde min frue hatt en engangsgreie (som er alt du vet 100%) ville jeg virkelig ikke likt å vite det. Ihvertfall ikke fra et hysterisk kvinnemenneske som maste om klamydia. Tror du ikke din mann har fortalt denne kvinnen at hun har klamydia? Hvis ikke er du i tilfellet vanvittig naiv.

Dra stoltheten og morsfølelsen din ut av ræva og begynn å tenk som et konstruktivt menneske igjen. Gjør ting som får han til å miste jobben? Veldig bra for barna du?

Hadde jeg var din mann i denne situasjonen hadde jeg bedt deg rykke og reise for lenge siden, da jeg ville ansett forholdet som over uansett hva som skjedde videre, og du ville ikke lenger hatt rett til å vite NOE. Spesielt ikke hvor jeg sov om nettene, hverken før eller nå.

Skjerp deg!

[-Ishtar-]

ojojojojoj.. Jeg greide bare å lese til side 7... Gud bedre for et hylekor som hisser hverandre opp her.

Hvis du ser på deg selv, hvordan du TOTALT har mistet hodet i denne situasjonen, er det virkelig så utenkelig at din mann mistet sitt i et svakt øyeblikk?

Truer med å ringe sjefen, hvor gammel er du?

Fokuser heller på å ta en ALVORLIG avgjørelse som har enorm betydning for dine barn, enn barnslig hevn. Har du noen gang tenkt tanken at hennes mann ikke vil vite? For vi finnes. Hadde min frue hatt en engangsgreie (som er alt du vet 100%) ville jeg virkelig ikke likt å vite det. Ihvertfall ikke fra et hysterisk kvinnemenneske som maste om klamydia. Tror du ikke din mann har fortalt denne kvinnen at hun har klamydia? Hvis ikke er du i tilfellet vanvittig naiv.

Dra stoltheten og morsfølelsen din ut av ræva og begynn å tenk som et konstruktivt menneske igjen. Gjør ting som får han til å miste jobben? Veldig bra for barna du?

Hadde jeg var din mann i denne situasjonen hadde jeg bedt deg rykke og reise for lenge siden, da jeg ville ansett forholdet som over uansett hva som skjedde videre, og du ville ikke lenger hatt rett til å vite NOE. Spesielt ikke hvor jeg sov om nettene, hverken før eller nå.

Skjerp deg!

Altså, la være å kommenter hvis du ikke skal lese hele greia.... Da hadde du isåfall fått med deg at TS' mann var utro med eks-elskerinna si og at hun ikke har noen mann TS kan ringe til. Et svakt øyeblikk viste seg å være gjentatt flere ganger iløpet av høsten... Han mister ikke jobben, det er han som har driti seg ut, og det er nå kommet for en dag at han ikke har gjort dette i jobb sammenheng.

Så please AB, les skikkelig igjennom det som er skrevet, FØR du uttaler deg.

[Gjest Regine]

ojojojojoj.. Jeg greide bare å lese til side 7... Gud bedre for et hylekor som hisser hverandre opp her.

Hvis du ser på deg selv, hvordan du TOTALT har mistet hodet i denne situasjonen, er det virkelig så utenkelig at din mann mistet sitt i et svakt øyeblikk?

Truer med å ringe sjefen, hvor gammel er du?

Fokuser heller på å ta en ALVORLIG avgjørelse som har enorm betydning for dine barn, enn barnslig hevn. Har du noen gang tenkt tanken at hennes mann ikke vil vite? For vi finnes. Hadde min frue hatt en engangsgreie (som er alt du vet 100%) ville jeg virkelig ikke likt å vite det. Ihvertfall ikke fra et hysterisk kvinnemenneske som maste om klamydia. Tror du ikke din mann har fortalt denne kvinnen at hun har klamydia? Hvis ikke er du i tilfellet vanvittig naiv.

Dra stoltheten og morsfølelsen din ut av ræva og begynn å tenk som et konstruktivt menneske igjen. Gjør ting som får han til å miste jobben? Veldig bra for barna du?

Hadde jeg var din mann i denne situasjonen hadde jeg bedt deg rykke og reise for lenge siden, da jeg ville ansett forholdet som over uansett hva som skjedde videre, og du ville ikke lenger hatt rett til å vite NOE. Spesielt ikke hvor jeg sov om nettene, hverken før eller nå.

Skjerp deg!

Og du burde lest hele tråden, da hadde du fått med deg at dette ikke var en engangsgreie..... Blir så irritert av sånne som deg, gidder ikke lese hva det gjelder, men vrenger ut av seg tåpeligheter av verste sort. Som faktisk kan være svært sårende for den som sitter på andre siden, men empati er åpenbart ikke noe du har noe særlig av.

Til deg, TS, vil jeg egentlig bare si at jeg føler med deg. Jeg har ikke opplevd akkurat det du gjør, men hatt noen tøffe tak i forhold før. Ut fra det jeg leser a det du skriver, så er det kanskje en idee om mannen flytter ut for en periode (ser du skriver at huset er ditt). Både for at du trenger rom og plassnuten han, men og for at han skal forstå hvor alvorlig situasjonen er og at han faktisk må ta tak i ting hvis dere skal kunne finne tilbake til hverandre. Det er hans ansvar å oppføre seg sånn at du ser det er mulig å stole på han igjen, iallfall på sikt. Sånn som han holdermpå nå, så høres det ut som han mener at han skal legge premissene for hvordan ting skal gå videre, og det innebærer at du bare må glemme dette for det skal bare settes strek over. Og at han flytter ut en stund betyr ikke kroken på døra, men det er for å ta dine behov på alvor.

Sender deg uansett en stor klem!