Kjæresten har barn fra før

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann, som har et barn på 4 år fra før av. Selv har jeg ingen, og har alltid hatt såpass fødselsangst at det har egentlig aldri vært aktuelt i forrige forhold..

Men så til denne uvante situasjonen for meg. Jeg møtte 4-åringen ganske så med en gang vi ble kjent, og det har gått bra. Ungen spør etter meg, gir meg klemmer og lurer på om jeg skal ligge over i natt etc. Jeg har derimot ikke møtt ungens mor ennå, og det til tross for at vi egentlig vet hvem hverandre er (vi har gått på samme skole og vi bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle), jeg gikk med henne i butikken en dag, men hun så ikke spesielt på meg, så jeg antar hun ikke helt vet hvem jeg er sånn ved utseende. Uansett; jeg kjenner jeg har ikke lyst til å møte henne ennå, jeg er rett og slett litt redd for henne, redd for hva slags person hun er, om hun kommer til å si noe spesielt, og om jeg kommer til å reagere følelsesmessig når jeg får se hvem min kjærestes eks er i egen høye person. Jeg er klar over at vi må nok møtes en eller annen gang uansett, og mitt mareritt er jo at vi f.eks møtes på butikken hvor hun har med seg ungen, og ungen begynner å prate med meg. Da blir jeg jo nødt til å introdusere meg og si hvem jeg er. Kanskje det derfor er bedre å møtes under mer avklarte omstendigheter?

Har noen erfaring med dette?

Så kommer tankene om min kjæreste og hans eks og det de hadde. De var sammen i mange år, og jeg kjenner jeg tenker ekstra mye på at de har noe spesielt sammen som jeg sannsynligvis aldri kommer til å oppleve pga min fødselsangst. Jeg kjenner jeg blir ganske trist over tanken på at jeg sannsynligvis alltid kommer til å kjenne meg litt på sidelinja med tanke på at de alltid vil ha noe sammen, mens jeg ikke akkurat har noe jeg skulle sagt fordi barnet er jo ikke mitt. Vil jeg for alltid føle meg som tilskuer i en splittet familie?

Vanskelig å sette ord på dette; jeg har alltid trodd at jeg ikke ønsker meg barn, har alltid trodd det var pga min sterke fødselsangst, men nå kjenner jeg at jeg med tiden har lyst på barn med min kjæreste, er det denne sidelinje-følelsen som spiller meg et puss, eller har jeg genuit egentlig alltid hatt lyst på barn likevel? Kanskje jeg bare egentlig vil ha "det de har/hadde", og at det er dette som overskygger mine egentlige følelser?

[Bernardette]

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Gjest AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Ikke veldig lenge, noen måneder.

[gira97]

Jeg er i sammme situasjon , og jeg var ikke klar over at det skulle bli så vanskelig.

JEg og eksen snakket aldri barn, eller tenkte barn nettopp fordi vi ikke hadde barn i livene våre. Nå er det litt annerledes, da man har barn i bildet daglig, og da har også følelsene mine blusset opp. Vanskelige følelser.. Jeg syns det er tøft å møte barna, samtidig som jeg vet at vi aldri kan få noe barn (han er steril ) og ja, jeg lurer selv hva jeg gjør i dette forholdet...midlertidig koseforhold. Men er det rett over barna hans ?

[Gjest Gjest]

Sitter med samme følelse som dere... Det er ikke naturlig at en partner skal dele barn med en annen.., tror mennesket er et monogamt dyr sånn egentlig.... Det er ikke rom for "eksen" til kjæresten... Man settes på sidelinjen, og det plager ikke parten med særkullsbarn, det er ikke lov å fortelle det heller...skulle ønske folk m særkullsbarn kunne sette seg inn i denne situasjonen,

Jeg HATER eksen. Vi er unaturlig høflige når vi møtes, hun har verdens mest falske latter, noe jeg tolker som om hun også hater situasjonen.

Det som plager meg mest er når hun er ekkel med kjæresten min, saboterer samvær og slikt.. Jeg da skulle jeg ønske at situasjonen var anderledes...

Føles litt bedre de få gangene hun sier unnskyld til ham, men da er hun ute etter noe.., hjelp til faktura etc...

Vet at om det ikke blir meg og min kjæreste vil jeg ikke savne denne delen av forholdet, og hat for ALL fremtid lært at jeg skal ikke gå for ferdigbrukte menn...

[Gjest Gjest]

Jeg er i sammme situasjon , og jeg var ikke klar over at det skulle bli så vanskelig.

JEg og eksen snakket aldri barn, eller tenkte barn nettopp fordi vi ikke hadde barn i livene våre. Nå er det litt annerledes, da man har barn i bildet daglig, og da har også følelsene mine blusset opp. Vanskelige følelser.. Jeg syns det er tøft å møte barna, samtidig som jeg vet at vi aldri kan få noe barn (han er steril ) og ja, jeg lurer selv hva jeg gjør i dette forholdet...midlertidig koseforhold. Men er det rett over barna hans ?

Om du vil ha barn, og han er steril kan du vel bruke donor? Aksepterer du hans barn bør han godta dine....

Om det bare er et koseforhold er det feil å intodusere barna, men det er hans problem... Men gidder du å bruke opp tiden på ham? Tenk om drømmemannen glipper nettopp forsi du er i et koseforhold og ikke tilgjengelig når han er?

[gira97]

donor er uaktuelt... jo jaeg har tenkt tanken, har en annen litt i kikkerte som er barnløs . Livredd for at han skal bli opptatt nå...

[Gjest Gjest]

donor er uaktuelt... jo jaeg har tenkt tanken, har en annen litt i kikkerte som er barnløs . Livredd for at han skal bli opptatt nå...

Da ville jeg serøst vurdert å forlate nåværende forhold.. Særlig når det ikke er noe fremtid med han uansett... Sykt vanskelig , men ....

[gira97]

æsj, han har klippet navlestrengen på alle barna. Blir helt kvalm på tanken..

[AnonymBruker]

æsj, han har klippet navlestrengen på alle barna. Blir helt kvalm på tanken..

Seriøst, du er nødt å bli voksen altså.

[Gjest SnowLeopard]

æsj, han har klippet navlestrengen på alle barna. Blir helt kvalm på tanken..

Signerer AB over, du høres ikke ut som du er voksen nok til å få barn uansett du.

[Gjest Gjest]

æsj, han har klippet navlestrengen på alle barna. Blir helt kvalm på tanken..

Enig med deg! Ikke at han har klippet en navlestreng, men skikkelig ekkelt når man tenker hvor den navlestrengen leder inn... INGEN LIKER AT KJÆRESTE KAR VÆRT I NÆRHETEN AV KJØNNSORGANA TIL DET MENNESKE MAN LIKER MINS I HELE VERDEN....

Min kjæreste har greid å kjøre ungdomkjæresten på tjukken i en alder av 18 år- hun stikker av ... Og i trettiåra presterte han ved et" ONS" med denne tispa å lage barn nr to.. Jeg blir kvalm av å tenke på det...

[AnonymBruker]

Til trådstarter: Skjønner godt at du synes det er vanskelig. Jeg er selv barnløs og nærmer meg 35, så sjansen er der for at en ny kjæreste har barn fra før, mens det kanskje er for sent for meg (har aldri landet på at jeg vil ha barn i tidligere forhold - eller i det hele tatt, men mulig det kan skje om jeg møter rett person). Selv om jeg innbiller meg det kan være positivt å få et forhold til stebarn, uten å være mor selv, gjør det jo også noen ting mer komplisert. Om din situasjon tenker jeg:

* det er kanskje lettere å forholde deg til eksen etter at du har møtt henne og blitt litt kjent. Hvis de samarbeider bra, lover det bra for at de har et ukomlisert og "ufarlig" forhold i dag. Jeg føler selv at det jeg og ekser har hatt sammen virkelig er fortid, det betyr noe for meg, men ikke noe som bør true ny partner hverken for dem eller meg.

* uansett om kjæresten din hadde hatt barn eller ikke, ville han antagelig hatt en eks. En må forholde seg til at partneren, som en selv, har en fortid, og akseptere at en er ferdig med fortiden så lenge ting ikke tyder på noe annet.

* ettersom du kjenner på at du kanskje vil ha barn selv, synes jeg du bør prøve å jobbe med fødselsangsten og eventuelle andre følelser knyttet til dette. Det er jo ikke umulig at du kan bli mor du også.

[Gjest eva]

hei.

vil bare dele med andre og høre meninger.

jeg har vært sammen med en fyr på 27 som har ansvar for et barn på snart 2 år (barnet bor med sin mor da)

Vi er blitt veldig glad/forelsket i hverandre og når vi er sammen har vi det helt perfekt. Men med en gang jeg tenker på at han har vært gift og har et barn blir jeg skikkelig lei meg og klarer ikke helt å akseptere at en annen kvinne har født hans barn. Det er helt sykt, men jeg klarer bare ikke. Jeg har tenkt å gjøre det slutt mellom oss to bare pga det.

Han er en omsorgsfull far, besøker barnet osv, så han får et poeng for det. men for meg så er ikke det nok.. jeg er veldig forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er ganske voksen for å være 24, så jeg burde ta et valg, men..

Jeg har selv lyst på barn i fremtiden, men tanken på at han har allerede opplevd det å se magen til dama si vokse, bli større og større, delta i fødselen, klippe navlestrengen til barnet sitt osv gjør meg gal!

Jeg vil ikke at en annen dame skal ha hans etternavn, jeg vil ikke forholde meg til hans eks kone og deres barn, jeg vil at sånne store ting i livet som bryllup, fødsel, barn skal være noe nytt både for meg og min fremtidige mann.

hva skal jeg gjøre???? noen hjelpe meg plis?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann, som har et barn på 4 år fra før av. Selv har jeg ingen, og har alltid hatt såpass fødselsangst at det har egentlig aldri vært aktuelt i forrige forhold..

Men så til denne uvante situasjonen for meg. Jeg møtte 4-åringen ganske så med en gang vi ble kjent, og det har gått bra. Ungen spør etter meg, gir meg klemmer og lurer på om jeg skal ligge over i natt etc. Jeg har derimot ikke møtt ungens mor ennå, og det til tross for at vi egentlig vet hvem hverandre er (vi har gått på samme skole og vi bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle), jeg gikk med henne i butikken en dag, men hun så ikke spesielt på meg, så jeg antar hun ikke helt vet hvem jeg er sånn ved utseende. Uansett; jeg kjenner jeg har ikke lyst til å møte henne ennå, jeg er rett og slett litt redd for henne, redd for hva slags person hun er, om hun kommer til å si noe spesielt, og om jeg kommer til å reagere følelsesmessig når jeg får se hvem min kjærestes eks er i egen høye person. Jeg er klar over at vi må nok møtes en eller annen gang uansett, og mitt mareritt er jo at vi f.eks møtes på butikken hvor hun har med seg ungen, og ungen begynner å prate med meg. Da blir jeg jo nødt til å introdusere meg og si hvem jeg er. Kanskje det derfor er bedre å møtes under mer avklarte omstendigheter?

Har noen erfaring med dette?

Så kommer tankene om min kjæreste og hans eks og det de hadde. De var sammen i mange år, og jeg kjenner jeg tenker ekstra mye på at de har noe spesielt sammen som jeg sannsynligvis aldri kommer til å oppleve pga min fødselsangst. Jeg kjenner jeg blir ganske trist over tanken på at jeg sannsynligvis alltid kommer til å kjenne meg litt på sidelinja med tanke på at de alltid vil ha noe sammen, mens jeg ikke akkurat har noe jeg skulle sagt fordi barnet er jo ikke mitt. Vil jeg for alltid føle meg som tilskuer i en splittet familie?

Vanskelig å sette ord på dette; jeg har alltid trodd at jeg ikke ønsker meg barn, har alltid trodd det var pga min sterke fødselsangst, men nå kjenner jeg at jeg med tiden har lyst på barn med min kjæreste, er det denne sidelinje-følelsen som spiller meg et puss, eller har jeg genuit egentlig alltid hatt lyst på barn likevel? Kanskje jeg bare egentlig vil ha "det de har/hadde", og at det er dette som overskygger mine egentlige følelser?

Ekte fødselsangst gjør at du kan få føde med keisersnitt. Du behøver derfor ikke gå glipp av å bli mor pga. fødselsangst. :-)

Anonym poster: fcb7d886eaec064f6b413675c811b755

[Gjest Gjest]

æsj, han har klippet navlestrengen på alle barna. Blir helt kvalm på tanken..

Hvorfor?

[AnonymBruker]

donor er uaktuelt... jo jaeg har tenkt tanken, har en annen litt i kikkerte som er barnløs . Livredd for at han skal bli opptatt nå...

Hvis du er født i 97, så hadde jeg definitivt funnet meg en barnløs mann!!! Hadde du vært født i 77 så hadde jeg sagt det samme, men det er vel vanskeligere å finne en barnløs.

Anonym poster: 05166c3025811fd2f374ec2c992d0977

[AnonymBruker]

hei.

vil bare dele med andre og høre meninger.

jeg har vært sammen med en fyr på 27 som har ansvar for et barn på snart 2 år (barnet bor med sin mor da)

Vi er blitt veldig glad/forelsket i hverandre og når vi er sammen har vi det helt perfekt. Men med en gang jeg tenker på at han har vært gift og har et barn blir jeg skikkelig lei meg og klarer ikke helt å akseptere at en annen kvinne har født hans barn. Det er helt sykt, men jeg klarer bare ikke. Jeg har tenkt å gjøre det slutt mellom oss to bare pga det.

Han er en omsorgsfull far, besøker barnet osv, så han får et poeng for det. men for meg så er ikke det nok.. jeg er veldig forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er ganske voksen for å være 24, så jeg burde ta et valg, men..

Jeg har selv lyst på barn i fremtiden, men tanken på at han har allerede opplevd det å se magen til dama si vokse, bli større og større, delta i fødselen, klippe navlestrengen til barnet sitt osv gjør meg gal!

Jeg vil ikke at en annen dame skal ha hans etternavn, jeg vil ikke forholde meg til hans eks kone og deres barn, jeg vil at sånne store ting i livet som bryllup, fødsel, barn skal være noe nytt både for meg og min fremtidige mann.

hva skal jeg gjøre???? noen hjelpe meg plis?

Finn deg en mann uten barn, det er mitt aller beste råd. Da slipper du slike tanker og mye annet dritt resten av livet.

Anonym poster: 05166c3025811fd2f374ec2c992d0977

[AnonymBruker]

Enig med deg! Ikke at han har klippet en navlestreng, men skikkelig ekkelt når man tenker hvor den navlestrengen leder inn... INGEN LIKER AT KJÆRESTE KAR VÆRT I NÆRHETEN AV KJØNNSORGANA TIL DET MENNESKE MAN LIKER MINS I HELE VERDEN....

Anonym poster: 3b28782d657681d913c3684d722212dd

[AnonymBruker]

Enig med deg! Ikke at han har klippet en navlestreng, men skikkelig ekkelt når man tenker hvor den navlestrengen leder inn... INGEN LIKER AT KJÆRESTE KAR VÆRT I NÆRHETEN AV KJØNNSORGANA TIL DET MENNESKE MAN LIKER MINS I HELE VERDEN....

Anonym poster: 3b28782d657681d913c3684d722212dd