Min datter fikk i dag diagnosen

[Gjest Ulogget]

Hei!

Min datter på 9,5 år fikk i dag - etter lang tids testing hos BuP - diagnosen nonverbale lærevansker og oppmerksomhetsvansker.

Vi er selvsagt både fortvilet på hennes vegne, samtidig som vi er veldig fokusert på å fortsatt hjelpe henne på best mulig måte i hverdagen & livet generelt.

Datteren vår er en solstråle; positiv, faglig smart, aktiv og en oppriktig snill jente med plenty sjarm.

Det er i det sosiale samspillet hun sliter.

En til en - fungerer det forsåvidt greit, men utover dette, skjærer det seg fort; hun faller ut & faller utenfor , havner i konfrontasjoner, og er selv fortvilet over dette. - Når det skjærer seg, forstår hun AT det har skjært seg, men ikke HVORFOR det har skjært seg.

Hun blir veldig lett frustrert & temparamentet kan derfor til tider være en utfordring.

Vi har aldri egentlig hørt om denne type diagnose før, og har - naturlig nok - en million spørsmål i hodene våre.

Jeg lurer derfor på;

- Er det noen av dere som har denne diagnosen selv - evt. kjenner noen andre som forholder seg til denne type diagnose?

- Isåfall; hvordan er livet med en slik diagnose??

- Hva kan vi som foreldre gjøre / bidra med for å gjøre livet / hverdagen best mulig for vår skjønne datter???

- Er det noen der ute i denne store verden, som kanskje også har barn med den samme diagnosen?? - Isåfall, kunne det være fint å " prate " sammen om dette?? ( om ikke via forumet, så privat?? )

Vi bor i Bærum / Akershus, men det spikker absolutt ingen rolle om du bor på den ytterste kant sør i verden eller ytterste kant nord i verden; kanskje vi sammen kan finne gode måter å hjelpe barna våre ??

Tusen takk der ute i nattemørket!!!

Klem

[lille_fiol]

Hei!

Min datter på 9,5 år fikk i dag - etter lang tids testing hos BuP - diagnosen nonverbale lærevansker og oppmerksomhetsvansker.

Vi er selvsagt både fortvilet på hennes vegne, samtidig som vi er veldig fokusert på å fortsatt hjelpe henne på best mulig måte i hverdagen & livet generelt.

Datteren vår er en solstråle; positiv, faglig smart, aktiv og en oppriktig snill jente med plenty sjarm.

Det er i det sosiale samspillet hun sliter.

En til en - fungerer det forsåvidt greit, men utover dette, skjærer det seg fort; hun faller ut & faller utenfor , havner i konfrontasjoner, og er selv fortvilet over dette. - Når det skjærer seg, forstår hun AT det har skjært seg, men ikke HVORFOR det har skjært seg.

Hun blir veldig lett frustrert & temparamentet kan derfor til tider være en utfordring.

Vi har aldri egentlig hørt om denne type diagnose før, og har - naturlig nok - en million spørsmål i hodene våre.

Jeg lurer derfor på;

- Er det noen av dere som har denne diagnosen selv - evt. kjenner noen andre som forholder seg til denne type diagnose?

- Isåfall; hvordan er livet med en slik diagnose??

- Hva kan vi som foreldre gjøre / bidra med for å gjøre livet / hverdagen best mulig for vår skjønne datter???

- Er det noen der ute i denne store verden, som kanskje også har barn med den samme diagnosen?? - Isåfall, kunne det være fint å " prate " sammen om dette?? ( om ikke via forumet, så privat?? )

Vi bor i Bærum / Akershus, men det spikker absolutt ingen rolle om du bor på den ytterste kant sør i verden eller ytterste kant nord i verden; kanskje vi sammen kan finne gode måter å hjelpe barna våre ??

Tusen takk der ute i nattemørket!!!

Klem

Har dessverre ikke hørt om denne diagnosen før så kan ikke komme med noen råd.Men jeg syntes dette hørtes ut som noe venninnen min kanskje har! Visste ikke at denne diagnosen fantes en gang,hvordan legger man merke til det?

Eneste jeg kan komme på er at hvis hun skulle ende opp i konfrontasjoner med venner eller andre at dere veileder henne og forteller henne hva som er rett selv om hun ikke liker å høre det.venninnen min havner i konfrontasjoner hele tiden og jeg legger merke til at hun ikke forstår det selv.Skylder på at venner er dramatiske osv,når det merkelig nok alltid er hun som er inni en konfrontasjon. Hun er ellers en oppegående person som har veldig mange bekjente men kanskje ikke like mange nære venner.Jeg har tenkt at hun mangler selvinnsikt,eller det å sette seg inn i andres situasjoner,men kanskje det faktisk ligger noe dypere..

[Sulosi]

Jeg vil anbefale deg å Google diagnosene. Det finnes masse ressurser der ute. Spandere på deg fagbøker om du kommer over noen som er relevante, kurs etc. Ta kontakt med stat ped og hør om de vet noe. Jo mere du leser deg opp på diagnosene jo bedre kan du hjelpe dattera di. Det er også nyttig å lære for å skille mellom hva som er en del av en naturlig personlighet kontra diagnose. Hvis jeg kommer over noe så skal jeg sende deg en pm.

Forresten veldig Fløtt at du forsøker å komme i kontakt med andré foreldre. Å informere foreldre i på skolen er også nyttig. Jeg har selv barn med diagnose, han ble sett på som han som alltid sladrer men etter at jeg har snakket med foreldre om hvorfor han sladrer så har det hjulpet. Han sladrer fordi han er opphengt i regler og når de blir brutt blir det kaos i hans hode, altså han gjør det ikke for å være ekkel mot andre.

Lykke til

[Gjest UGH!]

Håper du kommer i kontakt med andre foreldre som også har barn med denne diagnosen. Det er lett å gå vill i Google-jungelen & bøker kan gjerne fortelle fakta, men ikke forholde seg til hverdagssituasjonene & hvordan best håndtere disse.

Lykke til!!

[sommermor]

Heisan,min datter på 8 år har også non verbale lærevansker og en mulig adhd.Hun fikk diagnosen i 2010.

Jeg vil anbefale deg forumet bokstavbarna.com,der er det mange med erfaring fra diagnosene hennes.

MIn datter sliter også som ditt barn,en til en er best.Hun faller også lett ut av det hun holder på med.

Diagnosen har flere likhetstrekk med asperger,det er slik jeg bruker å forklare non verbale lærevansker.

Jeg vil anbefale deg boken "non verbale lærevansker" av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff.

Den er intressant,synes jeg.

På skolen til min datter har hun assistent og spesialpedagog.Hun bruker også programmet e-lector på pc,det hjelper henne å skrive og lese.Hun har i tillegg synsrelaterte lærevansker.

Maria har også tilrettelagte lekser,men hun følger det samme læreverket som de andre i klassen.

Jeg kjenner ingen som har barn med non verbale lærevansker uten om via nettet.Å ha barn med usynlige handicap,er ikke lett.

For en best mulig hverdag,er det best å forberede henne på hva som skal skje.Hun kan reagere en del på forandring.Blant annet har hun grått endel fordi jeg har byttet ut noen møbler,det ble stor forandring for henne.

Har din datter venner å være sammen med på skolen og på fritiden? Det har heldigvis mitt barn,selv om hun er en stor organisator av hva de skal leke.

Nå har hun begynt å synge i et kor,og der storkoser hun seg.Det er et litt uformelt kor,der det er takhøyde for å falle ut litt avogtil.

[Gjest Ulogget]

Hei!

Tusen takk for svar!

Audrey k_90 : Jeg vet ikke helt hvordan man skiller nonverbale lærevansker utifra personlighet, men hvorfor ikke prate litt med venninnen din og finne ut hvordan hun opplever f.eks. konfliktssituasjonene hun til stadighet kommer i - og hvordan hun føler det rundt dette? Kanskje foreslå om hun ønsker å la seg teste ( WISK-test / funksjonstest ) for å finne ut om hun har NVL??

Sulosi: JEg er litt " redd " for Google-verden; mye skrekkhistorier som fort dukker opp om hint & datt!! Har sønnen din en form for diagnose ift. sitt overfokus på " regler " ?? - Jeg er litt bekymret for å informere foreldre om NVL-diagnosen til datteren min - er redd for at hun skal bli stemplet som " syk " og at man holder barna sine unna henne pga. dette. Jeg mener; oddsene for at de faktisk er interessert og forstår det hele, er jo minimale.

At situasjonen er som den er i dag & at man informerer om dette nå - og at situasjonen kanskje er veldig anderledes om 5 år..... jeg er redd for ar de foreldrene isåfall kun husker & forholder seg til dagens situasjon / informasjon - og at det dermed vil ha en negativ langtidseffekt for datteren min - om du skjønner hva jeg mener???

Sommermor: Tusen takk for at du fortalte om datteren din!!! Mye likheter her, ser jeg.

Hvor i landet bor du??

Kunne du ( og evt. andre som leser dette & føler de vil " prate privat " ) kanskje tenke deg ( / dere ) å skrive med meg mer privat om dette??

Ikveld, er datteren min på overnattingsbesøk hos en venninne. Stor stas!!

Håper det går bra - det er " en til en-situasjon ", men om det skulle skjære seg; er vi parat til å hente henne!

Å ha et barn med usynlig handicap, er - som du sier - slettes ikke lett!

Endret 10. februar 2012 av Kråkesaks

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for e-postadresse.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vil også anbefale deg boken "Non-verbale lærevansker" som nevnt lengre oppe i tråden. Jeg har ikke selv barn med denne diagnosen, men leste litt rundt om da hun var under utredning. Tror det er lurt å ikke lese og google FOR mye, for man kan rent ta skrekken av mindre! Men denne boken er skrevet av fagfolk og du kan lett kjenne deg igjen i beskrivelser, og bare det å kunne nikke gjenkjennende kan være godt også

Skjønner godt du vegrer deg for å fortelle andre foreldre om din datters diagnose. I de fleste tilfeller er det viktig og nyttig for både foreldre og barn at de andre vet om det. Dette kan skape forståelse. Men husk at dere nettopp har fått diagnosen. La det synke inn, og gi dere selv tid til å fordøye , overveie, diskutere os.v. Etter en stund så vet dere selv når/om dere er klar for å involvere andre. Det gir dere også tid til å planlegge hvordan og på best måte få lagt det fram for andre.

Jeg husker en mor for mange år siden som på et foreldremøte ville fortelle om hvorfor sønnen oppførte seg som han gjorde. Utrolig hvor stemningen lettet etter dette! Plutselig ville mange foreldre hjelpe og inviterte sønnen på det ene og det andre for at han skulle få konsentrere seg om 1 person av gangen.

[Gjest Ano]

*Pusher denne opp *

[sommermor]

Vi bor i Møre og Romsdal,jeg vil gjerne ha kontakt med deg.Jeg føler meg litt alene som mor til et barn med den type utfordringer.

[Amathea]

.................Og dermed var jeg ikke lenger " gjest " !

Tusen takk for svar!

Sommermor; jeg sender deg en PM & om jeg ikke får dette til - send gjerne meg en ( jeg har blitt registrert bruker nå! )

Gleder meg til å høre fra deg & gjerne også andre i samme / lignende situasjon!!

klem

[AnonymBruker]

Jeg synes denne artikkelen er fin og informativ: http://www.dagbladet.no/2010/02/12/magasinet/lerevansker/skole/barn/10365902/

Dette er imidlertid bare et lite utvalg, og din datter kan være annerledes enn dette på mange måter.

[Gjest lærer]

Hei

Som lærer vil jeg sterkt anbefale deg til å være åpen om din datters diagnose!!!!!. Men ta deg gjerne tid til å fordøye det hele først, og også datteren din tid til å fordøye det.

Jeg har så mange positive erfaringer med foresatte som er åpen om slike ting.

Situasjonene som din datter kommer i har helt sikkert de fleste i klassen/vennegjengen merket seg. Også foresatte. Opplever at stadig konflikter er slike situasjoner er mer stigmatiserende og isolerende, dersom de ikke får en forklaringer. Da kan det være at andre foresatte ber barn holde seg unna o.l. ( Selv om det uansett ikke er ok). Forstår de hvorfor så gir de fleste jenta di litt mer tålmodighet og litt mer å gå på. De forstår at det er noe hun strever med og kanskje ikke helt kan noe for, istedet for å legge det på at det er slik hun er. For mange er det en stor forksjell.

Mest mulig åpenhet er å anbefale. Der foresatte har valgt dette har jeg alltid opplevd en svært støttende foreldregruppe og barnegruppe. Er også veldig lurt å fortelle om det nå. Barna er fortsatt i en alder der de er aksepterende og inkluderende. Det er enklere å fortelle slik i barneskolealder enn senere på ungdomstrinnet.

[Amathea]

Gjest_lærer_ : tusen takk for godt råd - det er veldig fint å få!

Jeg ser 100% hva du sier & ser også fornuften i dette.

Det jeg imidlertid er bekymret for, er at hun skal bli " fordømt " istedenfor å bli forstått.

Jeg ønsker ikke at hun skal bli hverken sett som - eller behandlet som - " hun syke ".

Jeg er redd for at dette vil lage begrensinger for henne sosialt etterhvert - på lang sikt.

Samtidig, ser jeg jo også et stort behov både fra hennes & vår ( oss foreldre ) sin side, om at hun & situasjonene hun havner oppi med andre barn, skal bli sett fra en riktig vinkling.

Jeg er også bekymret for at hun skal bli mobbet av de andre elevene, om vi går ut med too much info.

Kan du f.eks. gi meg et råd vedr. hvor mye man egentlig trenger å informere om?

- Det er helt klart andre barn i samme klassen, som også har sine utfordringer - men det er jo ingen av deres foreldre som står frem og forklarer deres barns utfordringer?

Jeg føler at jeg ikke respekterer min datters personvern, ved å dele altfor mye, om du skjønner hvas jeg mener??

Læreren hennes er fantastisk, assistenten hennes ligeså & rektor på skolen kan jeg heller ikke få skrytt nok av.

De har vært veldig gode å ha - i denne prosessen.

Skal jeg fortelle/utdype om min datters tilstand for å tilfredsstille andre foreldres undring, skolens behov for å forklare hvorfor det er spes.assistent tilstede i klassen eller vår ( vi foreldre ) sin til tider vanskelige situasjon?

- Alt dette, når jeg vet at min datter mest sannsynlig blir knust om andre får vite dette - inntil hun er selv klar for det - og det kan ta sin tid.

Kan vi forvente forståelse?

Hva om vi ikke møter forståelse?

Det er viktig for meg å ikke gjøre datteren min til et " offer ". Hun er verdens snilleste, kuleste, tøffeste, morsomste, skjønneste datter - jeg ville aldri ha ønsket meg noen annen - akkurat som mine 3 andre barn, er hun min store stolthet!!!

Du har helt rett - det er mye å fordøye.

At dette handicap`et er usynlig, er et to-egget sverd; Man møter gjerne størrelse empati, fleksibilitet & forståelse om man har et godt synlig et isteden?

Takk for at du gor meg litt av din tid & dine tanker!!

klem

[AnonymBruker]

Hei igjen Jeg er AB 8.

I forhold til det å innvie andre i diagnosen, gjentar jeg at jeg ville ventet litt med det. Noe av det viktigste er at din datter skal få være med på avgjørelsen. Men dette må dere nok prate mye om. Hun må få anledning til å forstå og se fordelene både for seg selv og andre om de vet hvorfor hun gjør/reagerer som hun gjør. Klart dere som foreldre kan i samarbeid med skole/involverte instanser sile ut hvilken info som er viktig for andre å vite. De kan helt sikkert også være behjelpelig med en forståelig og grei måte å legge det fram for f.eks klassen.

Tror også det er viktig å være ærlig med jenta. De aller aller fleste vil helt sikkert vise forståelse og kanskje til og med litt spennende å få innblikk i hvordan andre kan ha det. De er jo ikke gamle, og ser kanskje ikke at det kan være årsaker til at noen har vansker med ting/situasjoner som for dem er en selvfølge å håndtere helt greit.

En lærer fortalte klassen sin om en med-elevs ADHD - diagnose. Han sammenliknet det litt som dysleksi. Han sa dere vet, mange har forskjellige ting som er vanskelige for dem. Noen har dysleksi (som de hadde flere av i klassen), noen er sjenert, noen synes det er vanskelig å spille fotball o.s.v, så fortalte han om at denne eleven (som valgte å ikke være tilstede da de snakket om det) og hans vansker.

I tillegg snakket de om empati og toleranse., og hvordan vi kan hjelpe hverandre for at ting skal bli lettere. Læreren ble overrasket over hvor mange interessante spørsmål som kom opp! De lurte på ditt og datt , og var veldig villig til å finne ut hva de kunne gjøre for å bedre situasjonen. Før de visste dette, hadde denne eleven blitt "brukt" som klovn. De fikk ham til å gjøre mye galt (som de ikke turde selv) og han solte seg i glansen. Dermed ble dette hans bortimot eneste måte å oppnå status i klassen på.

Dette endret seg helt etter at klassen hadde hatt denne samtalen. Eleven ble mye mer inkludert som en venn og elevene lærte seg strategier når han fikk sine "utbrudd". Selvsagt var det ikke bare fryd og gammen. I konflikter (som gikk drastisk ned i antall) kunne noen finne på å si ADHD - ungen til ham. Men alt i alt tror jeg at fordelene ved å være åpen var i flertall

Og skulle man møte på voksne som til tross for info ikke viser forståelse. Vel, så ville jeg sagt at det er fordi de ikke kan så mye om dine vanskeligheter, de har ikke greid å sette seg inn i det. På en måte legge ansvaret over på den voksnes manglende kunnskap.

Skal følge med på tråden videre her, jeg synes det er et spennende tema, og vil gjerne høre hvordan det går med dere.

Flott å høre at du er så fornøyd med skolen Å ha et godt samarbeid er jo alfa omega