Hva gjør DU mot mobbing av barn ?

[Gjest Gjest]

Naturligvis har vi perfekte barn. Det er ihvertfall slik vi ofte føler det de første årene.

Noen ser imidlertid enkelte "svakheter" etterhvert som barna blir litt eldre.

Men hva gjør vi EGENTLIG når vi har en liten mistanke om at våre barn er med på å mobbe andre, og ofte like ille som mange andre mobbere. Jeg vet mange av oss har tenkt at "det er sikkert ikke alvorlig" eller "mine barn var bare på samme sted tilfeldigvis men mobbet ikke slik de andre gjorde".

Det er også mange andre tanker som går gjennom hodet vårt når vi velger å lukke øynene eller innta en rolle der vi fornekter alvorligheten i det som skjer.

Resultatet er at vi velger å ikke gjøre noe som helst. Andre "snakker til barnet" men glemmer saken veldig fort etter det. Eller kansje det blir en kommentar i full fart om at "jeg håper ikke du er med på dette" og deretter leggere alt bort.

Jeg tror vi foreldre må bli flinkere til å snakke sammen når vi treffes på foreldremøter, i butikken eller på veien. Vi som voksne har ansvar å ta tak i det som skjer og ikke overlate det til barna eller skolen å gjøre noe.

Mange barn sliter med forferdelige tanker pga mobbing. Dette må vi gjøre noe med.

Ft2

[AnonymBruker]

Det jeg gjør mot mobbing: Lærer meg navnet på de andre barna på trinnet, hilser og prater litt når jeg følger/henter mitt barn.

[AnonymBruker]

Det jeg gjør mot mobbing:

- prøver å lære barna toleranse også ovenfor barn som kanskje oppfører seg på en spesiell måte som er lett å mislike (ikke hugg av meg hodet, det er en del barn som har uhensiktsmessige måter å interagere på, mener ikke noe vondt med det)

- har NULLtoleranse mot å "velge venner" til bursdager, eller å droppe bursdager hvis det ikke er tvingende nødvendig. Her har jeg inntrykk av at det syndes mye blant foreldre, men jeg er knallhard: ingen får be til bursdag hvis de ikke ber en naturlig gruppe. Finito!

Burde sikkert gjort mer, men det er i hvert fall mine tiltak.

[Zoë Castillo]

Har en 4-åring, og jeg gjør følgende

-Snakker mye med barnet, og leser om, at og hvordan vi mennesker er forskjellige. Legger vekt på å lære henne å føle på empatiske problemstillinger/utvikle empati

-Lærer navnet på, og snakker med, alle barna på avdelinga hennes.

-Har ikke begynt med barnehagebursdager ennå, men kommer da isåfall til å be ei naturlig gruppe.

Jeg vet ikke hvor mye en kan gjøre i det daglige. Jeg har ennå ikke opplevd mobbing i barnehagen. For meg er det uansett viktisk å lære barnet at alt og alle er ok/normale, samt å gi alle barn jeg møter på/kjenner, litt oppmerksomhet og anerkjennelse.

[Gjest Vettel]

Samme som innlegg #3 og #4.

(Foruten det å lære alle klassekompiser sine navn...aldri tenkt på det som viktig, og dessuten forferdelig dårlig til å lære navn! Men viser selvsagt interesse for vennene til barnet sin familie, liv, hvordan de har det, hva de tenker og synes, etc.)

Har en 13 åring som heldigvis er empatisk og følsom selv. Så er mer redd for at h*n skal bli mobbet, enn mobbe andre.

- Har alltid lagt vekt på å skille mellom dumme handlinger (andre barn som slår, bråker i skolen, sloss, etc.)og barnet/personen.

- Respekt og toleranse for ulike mennesker. Man behøver ikke elske alle, være nær venn med andre, men man behøver ikke rakke ned på andre for det.

- Selvtillitt! Det tror jeg er svært viktig.

Som barn trodde jeg at de "tøffe", mobberne, de som slengte kommentarer, var de med selvtillit. Idag vet jeg at det er tvert om.

[Zoë Castillo]

Samme som innlegg #3 og #4.

(Foruten det å lære alle klassekompiser sine navn...aldri tenkt på det som viktig, og dessuten forferdelig dårlig til å lære navn! Men viser selvsagt interesse for vennene til barnet sin familie, liv, hvordan de har det, hva de tenker og synes, etc.)

Det forhindrer jo ikke akkurat mobbing, men jeg synes det er fint å vise barna i barnehagen til datteren min at jeg ser dem og bryr meg om dem. Jeg tror aldri jeg har hørt en annen forelder si navnet til datteren min, utenom de to parene vi er venn med. Det synes jeg er litt stusselig (selv om jeg selvsagt har forståelse for at ikke alle har tid til å bruke en halvtime på henting og bringing hver dag, som jeg i utgangspunktet har (permisjon med baby)).

Jeg ser i allefall at barna blir glade når jeg snakker med dem og bruker navnet deres, husker hva de har sagt at lillebroren deres heter, roser dem for den tøffe lua, spør om den og den tegninga er deres osv. Ikke alle barn har så mange voksne som ser dem, så der vil jeg gjøre en forskjell.