Hunden min, kan noen hjelpe meg?

[Gjest Anonymous]

For ca et halvt år siden tok jeg over en blandings hund fra en bekjent. Han er en herlig og snill hund, kosete som bare det og elsker å sitte i fanget.

Han fylte ett år i oktober.

Dessvere fikk hunden en dårlig start i livet og ble både slått, sparket og feilærnert. Hunden ble fratatt de som hadde den først og tatt med til dyrlegen av min bekjent. Der fikk han beskjed om at hunden har et sterkt hode og ville klare seg med mye stell, kjærlighet og skikkelig mat.

Problemet er at han er veldig nervøs, ikke overfor meg men til omtrent alle andre. Han er livredd mannfolk, spesielt de med lyst hår. Når jeg får besøk så reiser han bust og bjeffer besett, jeg ber han gå på plassen sin og det gjør han. Når besøket har satt seg ber jeg hunden komme å hilse og det fungerer helt fint. Han er fæl til å mase og dytte når han har roet seg igjen og folk blir lei av ham. Jeg har gitt beskjed til folk som kommer på besøk at de ikke skal kjefte på hunden at jeg sier i fra til ham slik at det ikke blir for mange som komanderer han hit og dit.

Den siste måneden her har han blitt fæl til å knurre å reise bust til barna som bor her, til andre barn som kommer på besøk og andre som kommer. Når de kommer opp trappa å han ser hvem det er fortsetter han å knurre og reise bust.

Når ungene åpner soveromsdørene sine knurrer å bjeffer han da å.

Jeg trodde at hunden ville bli vant til folkene som bor her og lære seg forskjell på de å andre som kommer å går men det virker som om tingene bare blir værre. Han reagerer likedan når jeg går ut i postkassa og kommer inn igjen 1 min senere, enda han følger etter meg ned, og ser jeg går. Dette skjer ikke hele tiden men ofte nok.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, man skal lete lenge etter en hund som er så klok og snill... EGENTLIG

Jeg blir litt nervøs når han knurrer slik til barna, mine og andres. Han har ikke bitt noen, men folk flest blir jo skeptisk når den store hunden oppfører seg slik når de kommer.

Han er stort sett lydig og forstår veldig mye når jeg snakker til ham. Han er helt utrolig, jeg har aldri møtt en hund med en sjel som hans, så god men hva skal jeg gjøre med dette?

Hvorfor får jeg han ikke til å forstå at han ikke har lov til dette, når han forstår og lærer fort på alt det andre.

Er det noen som kan gi meg noen råd hadde jeg satt pris på det.

[Pip]

Eg har ikkje noko særleg erfaringar eller gode råd å kome med, men det finst jo hundepsykologar! Kanskje du kunne ringe ein, og få nokre tips?

(Her kan du kanskje finne eit tlf.nr.)

Lukke til!

[Tirill]

Da jeg begynte å lese, så minnet det meg om min hund. Hun var borte i 7 1/2 uker da hun var ett år gammel. Og ble veldig sky, kunne knurre etc. Men nå etter to år er hun så godt som tilbake til sitt gamle jeg.

Men så leste jeg at det har blitt værre for dere...

Da jeg fikk igjen min hund, kontaktet vi en hundeskole. De anbefalte oss å lese Turid Rugås bok "På talefot med hunden", og følge den slavisk. Vi gjorde det, og det hjalp oss...

Så jeg kan vel anbefale deg to ting:

- Les og følg På talfot med hunden

- Ta kontakt med eks. Nordenstams Hundeskole.

[Padmee]

Det beste tipset jeg kan komme på er at du tar kontakt med noen som driver dressurkurs og hører om de kan videreformidle deg til en adferds-spesialist. Dette er noe du kan ordne opp i selv, men får å være helt sikker på å lykkes bør du få hjelp av profesjonelle.

Med kjærlighet og godhet kommer en langt, men en trenger også en med erfaring som kan hjelpe en i gang slik at en gjør de rette tingene hele tiden.

Ellers må jeg få rose deg fordi du tydeligvis har oppdratt hunden godt. For en nervøs hund er det ekstra viktig at den har en god oppdragelse da det skaper trygghet for hunden siden den har klare grenser og vet hva som er lov og ikke lov. Var veldig nært knyttet til en veldig nervøs hund, som dessverre ikke lever lenger, og det var bare verdens snilleste hund fordi den var godt oppdratt og visste hva som var lov og ikke lov. Moren til denne hunden var også nervøs, men ho var mye emr ustabil fordi oppdragelsen var så som så slik at ho ikke hadde klare grenser. Det som var lov i går er ikke lov i dag osv.

Lykke til, og vær så snill å ta kontakt med profesjonelle som kan hjelpe deg til å komme enda lengre når det gjelder å hjelpe hunden til å bli trygg. Da vil du se at du får en mye lykkeligere hund.

[bellamor]

Hvor bor du?

kanskje jeg kan hjelpe deg i å komme i kontakt med folk som kan hjelpe deg.

Tips nr 1. Lær barna og snu ryggen til hunden.

Når noen kommer på besøk som han ikke liker(hjelp av venner hjelper) La de ha med seg en godbit inn hom hunden får av de når hunden har roet seg, Både du og besøkende skal overse hunden, late som om den ikke finnes. Det hjelper godt.

Ta gjerne kontakt så kan jeg gi deg flere tips.

[Leo]

Mange hunderaser er ikke mentalt modne før de er 15 - 18 mnd. og årsaken til at problemene dukker opp nå kan være at han går fra å være valp til å bli voksen. Knurringen overfor barna kan bety at han forsøker å klatre forbi dem på rangstigen i familien. For å fortelle ham at han er nederst er det viktig at barna ikke gir ham godbiter fra sin egen mat og, som noen nevnte her, at de snur ryggen til når han "prøver seg". (Barna kan gjerne gi ham hans mat). Det er også viktig at barna ikke leker med ham på en slik måte at de "trigger" konkurranseinnstinktet hans. Med det mener jeg at hverken dere voksne eller barna bør lekesloss om baller etc., men heller f.eks. kaste ballen. Med en gang hunden knurrer eller biter (Selv om det bare er på lek), må dere snu ryggen til og avslutte leken.

Når det gjelder skepsisen hans overfor enkelte besøkende, er jeg enig med andre her som sier at han må lære å forbinde noe positivt med disse menneskene. Det er imidlertid også viktig at han får signaler om at han er under dem i "rang". Godbiter, klapp og kos må derfor ikke bli gitt før han aksepterer situasjonen. Hvis han blir "klengete", ber du vedkommende om å snu ryggen til og overse ham. (Hvis du kommanderer for mye, vil han oppfatte det som om den som er på besøk ikke er i stand til å "forsvare seg" selv og derfor befinner seg et stykke ned på rangstigen.

Hvis det er noen trøst, så kan jeg fortelle at min hund, som aldri har opplevd noe som helst vondt i hele sitt liv, også hadde slike tendenser da han var rundt ett år gammel. Etter å ha fulgt ovennenvte "oppskrift" forsto han snart at han var nederst på rangstigen og at ingen former for agressivitet var akseptert.

De lærer fort, så du kan jo forsøke et par, tre uker. Hvis du ikke ser noen tegn til bedring, bør du kontakte en ekspert. Lykke til!