Ikke særlig glad i barn

[AnonymBruker]

Jente 23 her.

Har ikke barn selv, men vil vel ha det en dag. Har lyst å gå gravid og bli mor.. en vakker dag frem i tid. Saken er den... jeg vet ikke helt om jeg liker barn

Jeg synes det er stressende, de bråker, gråter om natta, løper overalt, griser og søler, tøyer grenser.. får helt noia.

Jeg liker ikke tanken på å gi opp friheten min. Er deilig å gjøre hva man vil, trene når man vil osv. Når man har barn må man jo gjøre masse aktiviteter med dem, dra i lekeparker, ordne i stand bursdagsselskaper o.l. Dette høres så fryktelig kjedelig ut.

Blir helt stormforelsket om jeg får holde en liten baby, men det er alderen fra 1-4 år som skremmer meg. Hvorfor føler jeg det slik?

Jeg er tante, og passer niesen min på 4 av og til. Er glad i henne, leker med henne og slikt. Men innerst inne gleder jeg meg til hun skal legge seg så jeg kan gjøre det jeg føler for. Jeg orker ikke å være så engaskjert når venninnene mine snakker om barna sine.. jatter mest bare med.

Det jeg lurer på: Er det flere som hføler det slik? Vil dette forandre seg når man får sitt eget barn?

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig. Egentlig har jeg inntrykk av at de fleste er som deg, det er bare noen få som er veldig verpesyke og elsker barn.

Jeg likte ikke barn og ville ikke ha før jeg var over tretti. Nå liker jeg barn, spesielt mit eget barn. Jeg tror det er sunt og bra å vente til du har virkelig lyst. Du er jo veldig ung. Masse annet du kan gjøre med livet ditt. Så kan du tenke mer på det senere.

jeg ville ikke bekymret meg i alle fall, du er langt fra unormal

[AnonymBruker]

Helt vanlig.... Til og med da jeg var gravid skremte alderen 1-4 meg. (jeg har modnet etter det.... :gjeiper: ) Mange som tenker sånn, så ikke bekymre deg. Nå er det sånn at det første året et litt mer "slit", fra ett år blir det skikkelig morsomt! Min opplevelse i allefall. Men ta det med ro, disse tingene løser seg når det er aktuelt

[Gjest imli]

Eg tykkjer det å vera "glad i barn" er eit skikkeleg teit uttrykk. Ein seier jo ikkje at ein er "glad i vaksne"? Ungar er mennesker akkurat som vaksne, nokon likar eg, andre likar eg ikkje. Verken ungar eller vaksne er like, du kan ikkje like eller mislike alle.

Det er ein del kjedelege ting som følgjer med det å ha ungar, men det blir jo meir moro når det er din eigen unge. Sjølv om ikkje alt blir gøy då heller

[Leeloo]

Da jeg var 23 skulle jeg aldri ha barn, og de var generelt uinteressante for meg. Nå er jeg 35 og har to Elsker ungene over alt på jord, men er fortsatt ikke kjempeinteressert i andres barn. Alderen 1-4 går så utrolig fort, men jeg synes de årene var ganske greie, selv om det var noen utfordringer innimellom (det er det jo gjerne resten av livet). Jeg var i tillegg alene med førstemann, det gikk fint det også Nå er eldste snart 6 og yngste noen mnd.

[AnonymBruker]

vi er en vennegjeng på 6 stk. bare en liker barn(men har ikke fått egne enda). det er 3 av de som ikke liker barn som har fått barn selv(3, 4 og 1 barn), de elsker sine egne barn, men liker fremdeles på ingen som helst måte andres. 2 av de er kjempeglad for at de fikk de barna de ønsket(de med 1 og 3). det er egentlig ho siste også, men ho vet godt at det er forde de har motsatte kjønnsroller enn traditionelt når det kommer til annsvar for barn(60/40% fordeling omtrent, hvor han har hovedannsvaret).

ho siste og jeg nøyer oss med dyr.

(kun kun som liker barn liker mennesker generelt...)

hvis du ønsker barn kan du nok bli lykkelig og tilfreds som mor selv om du ikke liker barn generelt!

[suzie]

Det er stor forskjell på egne og andres barn...

[Redbull]

Eg tykkjer det å vera "glad i barn" er eit skikkeleg teit uttrykk. Ein seier jo ikkje at ein er "glad i vaksne"? Ungar er mennesker akkurat som vaksne, nokon likar eg, andre likar eg ikkje. Verken ungar eller vaksne er like, du kan ikkje like eller mislike alle.

Veldig godt sagt!!

[AnonymBruker]

Jeg er ikke glad i, og kan irritere meg ganske lett over, fremmede barn. Selv om jeg vet jeg må jobbe litt med meg selv - de er jo nødt til å få delta i samfunnet de også, og det er bare meg irritasjonen går ut over Jobbet en kort periode i barnehage, og det var bare noen av barna jeg likte skikkelig godt, de fleste følte jeg ikke så mye for, noen var skikkelig plagsomme. Men en må jo være voksen, og jeg følte omsorg for dem (og tror jeg klarte å gi det). Er veldig glad i niesen min, det var liksom kjærlighet ved første blikk. Og liker venners barn, men tenker ikke så mye på dem. Blir sliten av å være i nærheten av barn lenge av gangen, og tror ikke jeg kommer til å få barn selv (har hatt muligheten i et langt forhold, er nå singel og nesten i midten av 30-årene).

En ting jeg stusser litt på, er hvis man BARE liker sine egne barn; klarer man å la barna sosialisere, ha med seg venner hjem, orker man være med på aktiviteter hvor de voksne må ta ansvar etc? En av ganske mange grunner jeg personlig har til å ikke få egne barn, er at jeg ikke tror jeg hadde ønsket å bruke energi på korpsdugnader og foreldremøter Mens for mange andre er det bare naturlig å være med på sånt.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke glad i, og kan irritere meg ganske lett over, fremmede barn. Selv om jeg vet jeg må jobbe litt med meg selv - de er jo nødt til å få delta i samfunnet de også, og det er bare meg irritasjonen går ut over Jobbet en kort periode i barnehage, og det var bare noen av barna jeg likte skikkelig godt, de fleste følte jeg ikke så mye for, noen var skikkelig plagsomme. Men en må jo være voksen, og jeg følte omsorg for dem (og tror jeg klarte å gi det). Er veldig glad i niesen min, det var liksom kjærlighet ved første blikk. Og liker venners barn, men tenker ikke så mye på dem. Blir sliten av å være i nærheten av barn lenge av gangen, og tror ikke jeg kommer til å få barn selv (har hatt muligheten i et langt forhold, er nå singel og nesten i midten av 30-årene).

En ting jeg stusser litt på, er hvis man BARE liker sine egne barn; klarer man å la barna sosialisere, ha med seg venner hjem, orker man være med på aktiviteter hvor de voksne må ta ansvar etc? En av ganske mange grunner jeg personlig har til å ikke få egne barn, er at jeg ikke tror jeg hadde ønsket å bruke energi på korpsdugnader og foreldremøter Mens for mange andre er det bare naturlig å være med på sånt.

Må legge til at jeg synes barn i 1-4 års alder er de søteste De kommuniserer godt, tenker originalt og er fortsatt forholdsvis uskyldige og gode. Men de er veldig intense da. Babyer skremmer meg, større barn har jeg vanskelig for å sette grenser for.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke glad i, og kan irritere meg ganske lett over, fremmede barn. Selv om jeg vet jeg må jobbe litt med meg selv - de er jo nødt til å få delta i samfunnet de også, og det er bare meg irritasjonen går ut over Jobbet en kort periode i barnehage, og det var bare noen av barna jeg likte skikkelig godt, de fleste følte jeg ikke så mye for, noen var skikkelig plagsomme. Men en må jo være voksen, og jeg følte omsorg for dem (og tror jeg klarte å gi det). Blir sliten av å være i nærheten av barn lenge av gangen, og tror ikke jeg kommer til å få barn selv (har hatt muligheten i et langt forhold, er nå singel og nesten i midten av 30-årene).

Huff da, enda godt at du sluttet i bhg-jobben raskt. Jeg hadde ikke likt å ha mitt barn i en bhg hvor det var en ansatt som ikke likte barn, og som syntes de var plagsomme og slitsomme; uff mitt mareritt er om gutten min får en slik primærkontakt når han begynner i bhg om noen måneder... Godt du viser selvinnsikt hvertfall! Barn er virkelig ikke for alle nei.

[AnonymBruker]

Når jeg var 23 år, så var en hverdag med barn laaangt unna.. Fikk mitt første barn når jeg var 29 og godt gift, og mtp hvor utrolig krevende det har vært, så er jeg svært glad for at jeg ventet så lenge. Første halvåret gikk jeg bare rundt i en tåke av søvnløshet, mens jeg ammet en skrikende baby. Nå har babyen blitt mye blidere og stabil etterhvert, men det har vært en enorm belastning på forholdet, for ikke å snakke om kroppen min.. Nei, vent noen år; lev livet og ha det moro Jeg har fått nok av utenlandsstudier, vill festing og dating - nå koser jeg meg faktisk med rolige hjemmekvelder og turer på badeland og lekeland med mann og barn

[Ulrikke]

Jeg jobber i barnehage (med de minste) og storkoser meg på jobb. Det er noe helt annet å jobbe med dem enn å ha dem hjemme!

Nå har jeg tre stebarn og ei datter på 6 selv. Hun kom da jeg var 31, og jeg var ikke klar særlig lenge før jeg ble gravid... Sambo og jeg ble vel egentlig mer enige om at siden jeg trodde jeg ville ha barn en gang, så var det greit å gjøre det sånn at aldersforskjellen til hans fra før ikke ble større...

Jeg elsker mitt barn, så klart, men det betyr ikke at jeg forguder alle venner osv som er innom her, eller alle jeg møter i gata/på lekeplassen/på dansing, you name it....

Da jeg var 23, var tanken på barn fullstendig fjern, og det stresset meg på ingen måte! Ekstremt mange bikker 30, eller nærmer seg ihvertfall, før de får barn nå, så du har kjempegod tid... Og finner du ut at du ikke vil ha barn, så er det også helt ok - det er ikke sånn at ALLE må få barn her i verden!

Som sagt, jeg elsker jobben min, jeg elsker å være sammen med ungene der, men det betyr ikke at jeg ville tatt dem med hjem! Jeg trives i morsrollen, og jeg trives i pedagogrollen på jobb, uten at det betyr at jeg elsker alt som er under 130 cm høyt, liksom...

Slapp av og gjør det du vil i livet ditt ganske mange år til - så ser du om du får lyst til å prioritere annerledes eller ikke! Begge deler er helt greit!

[AnonymBruker]

Huff da, enda godt at du sluttet i bhg-jobben raskt. Jeg hadde ikke likt å ha mitt barn i en bhg hvor det var en ansatt som ikke likte barn, og som syntes de var plagsomme og slitsomme; uff mitt mareritt er om gutten min får en slik primærkontakt når han begynner i bhg om noen måneder... Godt du viser selvinnsikt hvertfall! Barn er virkelig ikke for alle nei.

For å realitetsorientere litt: Noen av de største barna var ganske utagerende: rømte ut av barnehagen om man snudde ryggen til, var voldelige, gjorde hærverk, ekstremt stygge i munnen etc. Sikkert mye pga dårlige forhold hjemme, så man må jo forstå dem også. Men jeg kan love deg at det var dyktige pedledere o.l som også syntes disse barna var veldig utfordrende, selv om de var flinkere til å håndtere dem. Nå ville selvsagt aldri jeg vært primærkontakt for noen, og forstår meg ikke så veldig på barn. Men om du leser innlegget mitt er det først og fremmede barn jeg ikke liker, barna i barnehagen ble jeg kjent med. Og ja, jeg er glad jeg ikke jobber med barn eller folk forøvrig

[Jens]

jeg elsker mine egne, men er egentlig lite interessert i andres....