Hvordan la være å tenke på den man aldri kan få?

[AnonymBruker]

Som emnet sier, hvordan kan jeg klare å slutte å tenke på en jeg ikke kan få? Eller, å slutte er kanskje ikke mulig, men å tenke mindre, i hvert fall.

Jeg har en tendens til å hittil kun falle for menn som det ikke kan bli noe mer sammen med.

Gifte eller opptatte menn, hvor jeg aldri ville tatt initiativet til noe mer enn vennskap uten flørt. Men så går jeg der da, og strever med følelsene mine på egen hånd.

Menn som faktisk liker meg også, men hvor alderforskjellen er på opptil 30 år eller mer, og vi innser begge at selv om alder ikke er så viktig for oss, kan det bli en del praktiske og sosiale vanskeligheter.

Menn som ikke har lyst til å binde seg i det hele tatt, verken med meg eller andre. Så da er jeg like langt.

Arrogante og lukkede menn som allikevel viser spennende og sympatiske sider, hvor jeg ikke våger å ta kontakt av frykt for å bli avvist. Da går jeg fortsatt og trasker i mine egne tanker, full av savn og begjær.

Gjenta listen over i litt tilfeldig rekkefølge. Der har du mønstret i mine forelskelser.

Jeg har opplevd en del problemer tidlig i livet mitt, og er ikke så god til å våge å ta initiativet overfor andre mennesker. Når jeg først blir glad i noen, forelsket eller bare som en venn, blir jeg litt "for glad" i dem, og kan bruke all min tid og ressurser på dem om de skulle ønske det.

Frykter at jeg kommer til å bli "evig singel", på grunn av at alle jeg blir tiltrukket av ikke er interessert, ikke kan vise interesse, ikke vil forplikte seg, eller ikke bryr seg om min eksistens.

Er det noen som sliter med det samme? Jeg blir veldig glad for råd eller støtte.

[I Grosny]

Først til overskriftspørsmålet. Bare tenk på han du, og skriv dikt , sanger og eventyr hvis vil, men hold deg konsekvent unna. Etter noen år er han bare ett fjernt og vekkert minne, uten noen innvirkning på livet ditt.

Så til innleggets kjerne. Jeg ser at du sliter. Jeg har ei venninne som tenner på arrogante menn, og til tross for stor skjønnhet , så er hun fortsatt enslig.

Er sjarmerende og hyggelige menn turnoff? Trenger du å være absolutt forelsket for å trives med en mann?

[mahnzi]

Før tiltrekte jeg meg bare drittsekker, men etter jeg fikk sønnen min "tillatte " jeg meg ikke det selv lenger, og etter en stund gikk det over.

Prøv å tenk på at de er Off-limit, eller at du fortjener bedre.

Lykke til

[AnonymBruker]

Takk, mahnzi.

Har gått enklest (og kjedeligst) med de opptatte. Der må jeg bare finne meg i tanken på at de aldri kan bli oss og har egentlig aldri vært noe, men med de som er avvisende/for gamle/har en livsstil hvor det ikke er plass til meg, så blir det ”Tenk om…” hele tiden.

Først til overskriftspørsmålet. Bare tenk på han du, og skriv dikt , sanger og eventyr hvis vil, men hold deg konsekvent unna. Etter noen år er han bare ett fjernt og vekkert minne, uten noen innvirkning på livet ditt.

Så til innleggets kjerne. Jeg ser at du sliter. Jeg har ei venninne som tenner på arrogante menn, og til tross for stor skjønnhet , så er hun fortsatt enslig.

Er sjarmerende og hyggelige menn turnoff? Trenger du å være absolutt forelsket for å trives med en mann?

Skulle gjerne latt være å tenke på ham. Det er ganske plagsomt når jeg burde jobbe, for eksempel, men tankene mine streifer til ham hele tiden, og følelsen av å være uelsket blir et nederlag på toppen av mange andre.

Tenner vanligvis på menn som er skarpe og intelligente, litt høye på pæra, og ikke viser så mye følelser.

Aller helst ville jeg hatt en mann som jeg beskriver over, men kjærlig i tillegg. Må bare innrømme at menn som fremtrer som litt kalde og fjerne tenner meg mer enn menn som er snille, men uten egne tanker og meninger.

Skjønnhet er relativt. Hender at jeg blir kalt pen av andre, ser ikke på meg selv som særlig vakker, men har ingen betydelige ytre skavanker heller.

Hyggelige og sjarmerende menn er absolutt ikke turn off! Problemet er at menn jeg blir kjent med er gjerne litt ”hot and cold”. Altså overstrømmende koselige en uke, så mest opptatt med sitt, uten særlig tanke på meg, den neste. (Og jeg er fullstendig klar over at jeg kanskje tolker litt for mye inn i det når menn blir ”cold”. Selv om det bare kan være at han har mye å gjøre, frykter jeg at han har blitt lei av meg.)

Da blir jeg minst like ”hot and cold” selv. Klar til å slenge meg rundt halsen på ham når han viser sin snille side, og så blir jeg dobbelt avvisende når han ikke viser meg initiativ/varme. Skal ikke vise hvor mye jeg bryr meg, for jeg kan visst klare meg helt alene! Egentlig er jeg ikke så flink til å klare meg på egenhånd, men jeg har blitt vant til det.

Men vil han fortsette flørten igjen senere, og jeg har ikke gått videre til å tenke på en annen, eller bestemt meg for at jeg virkelig behøver å være alene, ja, så kommer jeg krypende tilbake igjen.

Har på en måte lett for å forelske seg, på en annen måte ikke. Jeg kan bli litt svak for en mann på grunn av slike ting som at han stiller opp for andre og gjør dem en tjeneste(behøver ikke å være meg en gang!), eller sier noe uvanlig/tankevekkende.

Har allikevel ikke møtt noen som jeg føler jeg har den ideelle kjemien med, at ting stemmer 100 % på det psykiske plan.

Og ja, jeg må være dypt forelsket for å starte et forhold med noen. Kunne ikke tenke meg å gå inn i et forhold av praktiske årsaker.

[CaspertheGh0st]

--

Endret 3. oktober 2016 av soffapute

[Gjest Gjest]

Jeg ville gått til psykolog eller på annet hvis jobbet med psyken og slevfølelsen og forløsning av gamle traumer om du har dem. Er du generelt i balanse så blir tiltrekningsmønsteret gjerne sunnere av det. Jeg har også for min egen del opplevd at jo mere jeg trener, spiser godt og lever gdt jo sunnere blir tiltrekningsmønsteret mitt.

Jeg er overbevist om at det må være skrevet en haug av bøker om å altid falle for feil mann, opptatte menn, badguys etc. Søk etter titler på engelsk så finner du sikkert noe.

[Gjest Gjest]

Livet er så kort og vi skal alle dø en eller gang så jeg synes virkelig ikke man skal kaste bort tid i livet på folk man ikke kan få eller folk som ikke fortjener en!!

[AnonymBruker]

Takk for svar. Går allerede til psykolog for angstproblemer og traumatiske reaksjoner.

Skal lete litt etter bøker på Amazon, og se om jeg finner en som passer.

Jeg har tendenser til å tenke at det er jeg som ikke fortjener dem - tror jeg underbevisst forteller meg selv at gode, flotte menn ikke vil ha meg.

TS.

[AnonymBruker]

Føler meg litt dum som bumper denne, men det blir litt repetivt å starte ny tråd...?

Han er ikke flink til å ta kontakt, men i forkant av en slags event vi begge skulle på, så kommer det meldinger om "Håper at du dukker opp." og "Gleder meg til å se deg der."

Så fort vi har en liten stund alene, flørter han skikkelig med meg, fysisk og verbalt, på måter som omtrent ikke kan mistolkes.

(Han er ikke sammen med noen andre, så det er ikke derfor vi holder det skjult. Andre kunne tenkes å ha en del problemer med det om vi ble et par, vi er en veldig usannsynlig kombinasjon, for å si det mildt.) Er han i det hjørnet, er han drøyere og mer kjærlig enn meg, som går langsomt frem.

Omgås vi med andre til stede er han tilbakeholden og veldig nøytral. Dessverre må jeg si at at det sårer meg litt, for selv om jeg ikke liker å råflørte med andre rundt oss, jeg heller, skulle jeg ønske at han anerkjente mitt nærvær, i det minste.

Han har sagt på indirekte måter at han er interessert, og det virker som om han genuint gleder seg til de gangene vi får mulighet til å sees, alene eller sammen med andre.

Er stresset nå, for jeg har andre ting jeg burde tenke på! Skulle ønske jeg kunne se litt lysere på dette, for sånn som det er nå nærer jeg følelser i smug for ham (jeg har både fortalt og vist han at han er betydningsfull for meg, men ikke utdypet hvor betydningsfull)og han virker som om han kan gjøre det samme for meg, men han snakker ikke så mye om følelser, og praktisk er det så godt som umulig at det blir til noe uansett.

Tar gjerne imot råd om hvordan jeg kan fokusere mindre på ham(også generelle råd, for jeg mistenker at jeg kommer i lignende situasjon igjen.)

TS.

[Gjest Gorgonzola]

Skifte kjønn skulle hjelpe