Få to barn kun for å gi barnet søsken?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er egentlig fornøyd med ett barn.. Fordi vi føler ikke at vi trenger flere, og pga helsen min (tåler ikke å være gravid så godt). Men, det føles egoistisk. Barnet vårt vil jo ha godt av et søsken, enten i oppveksten og/ eller i voksen alder?

Vet ikke hva vi skal gjøre... Hvis vi velger et barn til, vil det i stor grad være kun for å gi barnet vårt et søsken. Hva tenker dere om dette?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er egentlig fornøyd med ett barn.. Fordi vi føler ikke at vi trenger flere, og pga helsen min (tåler ikke å være gravid så godt). Men, det føles egoistisk. Barnet vårt vil jo ha godt av et søsken, enten i oppveksten og/ eller i voksen alder?

Vet ikke hva vi skal gjøre... Hvis vi velger et barn til, vil det i stor grad være kun for å gi barnet vårt et søsken. Hva tenker dere om dette?

Dere vil jo bli like glad i det nye barnet uansett? Dere vil jo ikke bare se på det som "søskenet"? Merkelig problemstilling. Dere får da bare finne ut om dere vil ha ett til eller ikke.

[AnonymBruker]

Dere vil jo bli like glad i det nye barnet uansett? Dere vil jo ikke bare se på det som "søskenet"? Merkelig problemstilling. Dere får da bare finne ut om dere vil ha ett til eller ikke.

Klart vi ville blitt like glad i det, men i utgangspunktet har vi ikke ønske om to barn. Men jeg føler at ønsket er egoistisk i forhold til det barnet vi har. Derfor vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

[AnonymBruker]

Klart vi ville blitt like glad i det, men i utgangspunktet har vi ikke ønske om to barn. Men jeg føler at ønsket er egoistisk i forhold til det barnet vi har. Derfor vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

Et av de store spørsmålene i livet - og dere må finne svaret selv.

[AnonymBruker]

Et av de store spørsmålene i livet - og dere må finne svaret selv.

Sier du det..

ts

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er egentlig fornøyd med ett barn.. Fordi vi føler ikke at vi trenger flere, og pga helsen min (tåler ikke å være gravid så godt). Men, det føles egoistisk. Barnet vårt vil jo ha godt av et søsken, enten i oppveksten og/ eller i voksen alder?

Vet ikke hva vi skal gjøre... Hvis vi velger et barn til, vil det i stor grad være kun for å gi barnet vårt et søsken. Hva tenker dere om dette?

Hva om barnet ikke vil ha et søsken? Jeg ble født til en verden hvor verdens verste plageånd av en storesøster hersket. Hun var selvfølgelig også mors lille førstefødte gullunge, og ble aldri straffet for noe av den dritten hun gjorde mot meg, som bare var et slitsomt produkt av fasadejaget og ytre press. Da foreldrene mine skilte seg fikk jeg unngjelde ikke bare fra søster, men også fra mor fordi jeg utseendemessig liknet mye på far. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har likt søsteren min. Mulig jeg ville lurt på om det hadde vært gøy å ha søsken om jeg ikke hadde noen, men det ville vært et bedre alternativ enn å bli født til et slikt "søsterforhold" til den søsteren (og moren) jeg har "fått".

Jeg har også en eldre bror som jeg ikke har nor godt forhold til. Stille type som syns dårlig mot kulissene, og vi mangler fullstendig kjemi. Er virkelig anstrengende å prate med ham.

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er egentlig fornøyd med ett barn.. Fordi vi føler ikke at vi trenger flere, og pga helsen min (tåler ikke å være gravid så godt). Men, det føles egoistisk. Barnet vårt vil jo ha godt av et søsken, enten i oppveksten og/ eller i voksen alder?

Egoistisk at dere kun har ett barn? Oi. Jeg er enebarn og jeg har aldri ønsket søsken. Synes ikke foreldrene mine var egoistiske.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk førstemann da jeg var 43 år, så noen søsken blir det ikke her. Synd for mannen min som alltid har ønsket seg en stor barneflokk, men man får ta en realitetssjekk og kunne leve med utfallet.

Dere bør ikke bare få et barn til fordi barnet har godt av et søsken. Relasjoner får de til venner og andre lekekamerater, så noe søsken er ikke nødvendig for det. Som oftest er søsken for langt unna hverandre i alder så de får ingen reell glede av hverandre fordi alderen skiller. det eneste må være at to søsken må lære seg å ta hensyn til hverandre og dele. Klarer dere å oppfostre første barnet til å ikke bli totalt tyrann fordi det ikke trenger å dele foreldrene med flere søsken. så er det ingen grunn til å føle at det er et press for å lage større familie.

Når du i tillegg nevner din egen helse, så er det klart at man må passe på seg selv litt også og kanskje være fornøyd med at det gikk bra første gangen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Dere skal ikke bekymre dere for at barnet lider uten søsken. Søsken kan man ha glede av, men det er ikke noe man "har godt av". Slik verden er i dag, går jo "alle" barn i barnehage, så barnet lærer seg raskt de sosiale reglene, selv uten søsken hjemme. I voksen alder er det noen som har god kontakt med søsknene sine, mens andre ikke har det.

Jeg er et voksent enebarn selv, og savner ikke søsken. Det har heller ikke vært noe savn tidligere.

[makkapakka]

og hvis du gir etter for at "du syns så synd i barnet ditt, hvis det må være enebarn" og du får et barn til som IKKE kommer overens med første fødte, er det verdt det?

[Gjest Josie]

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg, men jeg kan fortelle deg om min erfaring.

Min mann og jeg møtte hverandre sent i livet sett i forhold til det å få barn. Vi fikk vårt første da jeg var 38. Selv om jeg hadde et jævlig svangerskap og en like jævlig fødsel var vi enige i at vi ville ha et barn til så snart som mulig - kun for vår datters skyld. Vi følte at den største gaven vi kan gi henne, er et søsken, og jeg tror man aldri angrer på et barn man har fått. Vi visste jo at det selvsagt er en mulighet for at de slett ikke går overens, men ble enige om at vi skal gjøre vårt ytterste for å være med på å bygge opp under forholdet og søskenfølelsen. Vi begynte å prøve da førstemann var 8 måneder, men (mest sannsynlig) pga. alderen min tok det en stund å få til en til. Vi lyktes til slutt og det ble 2 1/2 år imellom de to. Nå er minstemann 1 1/2 og de elsker hverandre. Vi fortalte eldstemann fra første stund at mamma har en baby i magen som er hennes, og selv om vi har hatt mange stunder med sjalusi har vi vært nøye med å rose henne når hun har gjort noe fint eller hjulpet lillesøster (yesss! vi fikk to jenter ). Vi har vært nøye med å snakke positivt om de to som en enhet (søstre, søsken) og hvor fint det er å ha en lillesøster/være storesøster.

For oss var valget riktig. Vi har aldri angret og det er fantastisk å se hvor omsorgsfull storesøster er og når lillesøster ser med kjærlighet i øynene på storesøster. Det var stor fare for at jeg skulle få varige mén etter andre svangerskap (noe jeg heldigvis ikke fikk, men jeg er fortsatt ikke helt frisk), men hadde jeg fått det hadde vært vel verdt det. Vi har gitt jenta vår den største gaven vi noen gang kunne gitt henne

[AnonymBruker]

Vi er litt i samme situasjon, har ett barn på snart 2 og jeg mener det er på høy til å begynner prøvingen på nr 2. Har alltid ment at har man satt ett barn til verden bør man også lage nr 2 (så sant det går). Mannen derimot mener det er perfekt med den vi har.

Han er vokst opp med 3 yngre brøde, og jeg er enebarn...

Jeg har alltid savnet en søster eller bror! Bodde på ett sted uten andre barn, så jeg måtte alltid leke alene, og ble bortsemt fordi foreldrene mine ga meg all sin kjærlighet, oppmerksomhet osv.

Og nå i voksen alder savner jeg også en som hadde delt barndommen, og tenker med gru på hvordan det blir når foreldrene mine blir gamle/syke/dør, da står jeg helt alene igjen, uten noen å støtte meg på eller få hjelp av....

Så for guds skyld, med den følesen du har, så prøv en gang til!!

[Gjest sunshine]

enig med det som er nevnt tidligere. man kan ha glede av søsken, men det er ikke gitt. og barnet har jo sikkert andre rundt seg som søskenbarn, venner, tanter, onkler, to foreldre osv... og tenk på hvor bra det er økonomisk og alt dere kan tilby og følge opp den ene!

så mitt råd er å gjøre det DERE har lyst til og ikke det dere tenker/tror/mener er best for barnet...for fremtiden vet man ikke hva bringer.

[Fandenivoldsk]

Jeg er enebarn og har aldri savnet søsken. Jeg hadde et nært forhold til søskenbarna mine i oppveksten og manglet aldri venner, så hvorfor skulle jeg gruble på om jeg savnet søsken eller ikke når jeg uansett ikke visste hva jeg manglet?

Jeg mener at vil dere kun ha et barn, så er det helt i orden.

[Anglofil]

Jeg er også enebarn og har heller aldri savnet søsken. Og personlig begynner jeg å bli litt lei av at man skal fremstille enebarn som stakkarlige små mennesker som, gud forby, ikke har søsken.

Det er hva man gjør det til selv som foreldre, å stimulere til aktivitet og lek med andre barn er viktig, men jeg mener det er viktig uansett om man har søsken eller ikke.

Å få et barn til når man egentlig er fornøyd med ett må jeg innrømme at jeg ikke ser vitsen med. Greit, jeg har ikke søsken, men hvordan kan jeg savne noe jeg ikke vet om? Jeg opplever nærhet til andre mennesker, har ikke behov for søsken og har det ypperlig i min situasjon. Og så har man de som ikke trives som enebarn, akkurat som man har de som trives med å ikke ha søsken. Et sjansespill er det uansett, og dere får ta det valget som føles mest riktig. Hvis enebarn føles mest riktig for dere får dere stå for det og heller se det positive i det.

Mvh Yvonne

[Rakkerunge]

Vi har slitt med de samme spørsmålene, og kommet frem til at det blir med det ene barnet. Jeg tålte heller ikke svangerskap, og har hatt mye plager etterpå. Vi er så sikre at mannen skal kutte strengen. Personlig tror jeg det blir feil å få et barn til, når man egentlig føler seg ferdig. Ja, man vil elske det barnet like fullt, men barn bør man sette til verden fordi man inderlig ønsker det. Ikke for å tilfredsstille verken barn man allerede har, eller andre rundt seg...

[Gjest fr21_5ffdsa]

At man har et søsken betyr ikke at man automatisk har/vil få et godt forhold til det!

[AnonymBruker]

Jeg tror, som mange her, at man fint kan vokse opp som enebarn og ha det godt. Særlig med barnehage og andre barn rundt seg, MEN, slik som mange foreldre er i dag, hvor de gir barnet full oppmerksomhet fra første stund, og lever livet akkurat slik barnet vil, så tror jeg at man har godt av flere barn.

Da vil ikke det første bli så bortskjemt, man har ikke tid til konstant å dulle med to stykker, og barna får sjansen til å bli selvstendige og prøve seg uten foreldrenes oppmerksomhet hele tiden. (jeg har venner som ikke har latt det første barnet falle på rumpa når det først lærte seg å gå, tilfelle det skulle begynne å gråte, slike foreldre bør få to barn syns jeg) !

Men ellers spiller det nok ikke så stor rolle, man må ikke være glad i søsknene sine heller...

[AnonymBruker]

Jeg har alltid savnet en søster eller bror! Bodde på ett sted uten andre barn, så jeg måtte alltid leke alene, og ble bortsemt fordi foreldrene mine ga meg all sin kjærlighet, oppmerksomhet osv.

Og nå i voksen alder savner jeg også en som hadde delt barndommen, og tenker med gru på hvordan det blir når foreldrene mine blir gamle/syke/dør, da står jeg helt alene igjen, uten noen å støtte meg på eller få hjelp av....

Så for guds skyld, med den følesen du har, så prøv en gang til!!

Du ble bortskjemt fordi foreldrene dine gav deg masse kjærlighet og oppmerksomhet? Ja nå har jeg hørt det også...

Min søster og jeg var totalt forskjellige helt fra vi var små, selv om det kun er 2,5 år mellom oss. Søstra mi var ei råflink og energisk guttejente som lyktes med alt, mens jeg var mer stor og klossete, og følte meg alltid i skyggen av storesøster. At hun ble kirurg, er gift med en kirurg og i tillegg fikk barn i en alder av 25, fikk meg hvertfall til å føle meg mislykket. Vi hadde ingen felles venner og gjorde så og si aldri noe sammen etter at vi ble 8-9 år gamle.

Når det gjelder foreldre som etterhvert blir gamle og syke, så har vi vel alle flere eksempler på at det ene voksne barnet ofrer seg og stiller opp hele tiden, mens andre i familien aldri gidder å hjelpe til. Noen kan være omsorgsfulle og besøke sine syke foreldre ofte, mens andre "har ikke tid" selv om de kanskje bor 5 minutter unna. De er bare er pengegriske og sitter på gjerdet og venter på arven. Så man har ikke nødvendigvis noen å dele byrden med, selv om man er søsken. Jeg har hvertfall mye mer glede av mine venninner enn av søsteren min.

[Gjest Misteltein]

Jeg og mannen er egentlig fornøyd med ett barn.. Fordi vi føler ikke at vi trenger flere, og pga helsen min (tåler ikke å være gravid så godt). Men, det føles egoistisk. Barnet vårt vil jo ha godt av et søsken, enten i oppveksten og/ eller i voksen alder?

Vet ikke hva vi skal gjøre... Hvis vi velger et barn til, vil det i stor grad være kun for å gi barnet vårt et søsken. Hva tenker dere om dette?

Om dere ikke ønsker flere barn, så ser jeg ingen grunn til at dere skal få flere barn.