Hvordan skal jeg klare å bli det jeg vil når...

[AnonymBruker]

Jeg føler mamma og pappa har formet meg til en akademisk maskin.

Jeg SKAL velge minimum 5 års utdanning. Den skal være dyp og meningsfull og de skal godta den. Og nå bryr jeg meg så forferdelig mye om hva alle andre tenker at jeg ikke klarer å sette i gang..

What to do?

[AnonymBruker]

Du søker det du vil og flytter De har ingen rett til å bestemme over deg!

[Gabler]

Først skal du ta utdannelse, og etterpå skal du mest sannsynlig jobbe med det resten av livet. Jeg vet det er mye enklere sagt enn gjort, men følg ditt eget hjerte og gjør hva DU har lyst til. Mulig du må ta en konfrontasjon med dine foreldre, men du kommer heller om mange år til å angre om du ikke tok den konfrontasjonen, og valgte noe DE ville du skulle gjøre, enn om du tar den nå og velger noe du vil selv gjøre etterpå.

Det er DU som kjenner deg selv best.

Lykke til

[Gjesten]

Er dette noe du føler eller noe de faktisk har uttrykt?

[AnonymBruker]

Du søker det du vil og flytter De har ingen rett til å bestemme over deg!

Jeg skulle ønske det var så enkelt. Jeg har prøvd det en gang før. Jeg vet hva de tenker og er redd for å skuffe dem. Jeg jobber mer enn nødvendig fordi at jeg vet at hvis jeg ikke får topp karakterer så kommer det en sleip kommentar. Får jeg de gode karaktererene så skjer det ingenting. Det var forventet.

Det har blitt en så ond sirkel. Nå orker jeg bare halve semestere for jeg sliter meg ut i første halvdel. Og jeg liker ikke det jeg gjør..

[AnonymBruker]

Er dette noe du føler eller noe de faktisk har uttrykt?

De sa ordrett til meg da jeg var yngre at jeg f.eks. ikke fikk lov til å bli noe sånt som sykepleier. Nå etterhvert har jeg jo skjønt at jeg kan bli det, men de tingene de har sagt sitter så fast at jeg ikke klarer.

De har sagt ting som at mennesker med kort utdanning har ikke evne til å tenke på det nivået som mennesker med lang utdanning har. Derfor må jeg skaffe meg en slik utdannelse osv.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å velge noe annet når det er sånn de kommer til å tenke om meg.

ts

[Gabler]

Jeg bare sier det igjen, ikke la foreldrene dine velge for deg, du kan komme til å angre senere i livet om du begynner med noe du ikke liker..

[AnonymBruker]

Jeg bare sier det igjen, ikke la foreldrene dine velge for deg, du kan komme til å angre senere i livet om du begynner med noe du ikke liker..

Jo, takk for det. Jeg vet at jeg ikke kan la dem velge. Men nå er jeg nesten ikke sikker på hva som er meg lenger. Eller hvordan jeg skal klare å finne det ut..

ts

[Dallandra]

Er det deres liv, eller er det ditt liv?

Om mine barn velger å bli bilmekanikere eller hjernekirurger så er jeg fornøyd så lenge de interesserer seg for det og ender opp med en jobb de trives i.

[Gjest Cosette]

Hvordan man enn ser på det, så er man selv sjefen over sitt eget liv. Og man har formodentlig bare ett, så det er best å gjøre det så trivelig som mulig. Du er voksen nå, det er på tide å være tøff og modig og velge ditt liv slik det passer for DEG, ikke foreldrene dine. Det er ikke de som må tilbringe et førti års langt arbeidsliv i et yrke som ikke er optimalt.

Kjenn etter hva du virkelig har lyst til. Hva ser du frem til å lære om, hva kommer du til å glede deg til å jobbe med. Hva passer den personen du er og det livet du ønsker å leve. Så tar du en beslutning basert på det, og kun det. Om du ikke får støtte hjemmefra, så vet du ihvertfall at der er det ikke noe å hente, og så får du heller gå inn for å finne andre mennesker i livet som tar deg for den du er og har tro på den veien du velger.

[AnonymBruker]

De har sagt ting som at mennesker med kort utdanning har ikke evne til å tenke på det nivået som mennesker med lang utdanning har.

Det er jo det reneste vås. Har foreldrene dine høyere utdannelse selv? Isåfall virker det nesten som om kunnskapen har prellet av dem på et eller annet tidspunkt.

[Mrs. Smith]

Dette er en vanskelig sitasjon, og jeg skjønner at du ikke vil "skuffe" foreldrene dine ved å bli noe som i deres øyne ikke er godt nok. En utdaning og et yrke er et valg som det er viktig at kun du tar. Du skal ha det yrket lenge, og det er viktig å gjøre noe som du interesser deg for. Jeg har litt samme problematikken selv. Vurderer å gå økonomi eller juss, fordi jeg har blitt fortalt at da er man "sikret" å få en god jobb i framtiden. Men kommer det til å gjøre meg lykkelig? tviler. Så nå har jeg fokus på at jeg skal velge noe som jeg interesser med for, og noe som jeg tror( man kan jo aldri være helt siker) jeg kommer til å trives i. Du må tenke på deg selv og din lykke. Du kan jo prøve å fortelle dine foreldre hvordan du har det, og hva du egentlig har lyst til å studere. Fortelle dem at du respekterer deres meninger, og gjerne vil ha deres "godkjennelse". Foreldre vil jo det beste for oss. Tough love

Tror du trenger en klem

[Gjest Cosette]

Jo, takk for det. Jeg vet at jeg ikke kan la dem velge. Men nå er jeg nesten ikke sikker på hva som er meg lenger. Eller hvordan jeg skal klare å finne det ut..

ts

Jeg foreslår litt avstand mellom deg og foreldrene dine en stund. At du gjør noe som bare er for deg, noe som krever at beslutninger og valg må komme fra deg selv. Det kan f.eks. være å reise til utlandet et halvår, backpacking eller språkskole eller hva det nå skulle være. Øv på det å bare være deg borte fra alt det vante, på å være voksen og selvstendig. Når du har blitt tryggere på deg selv og den personen du er vil det også være lettere å kjenne hva du dras mot, ikke hva som er forventet. Har du mulighet til å gjøre noe slikt?

[AnonymBruker]

Det er jo det reneste vås. Har foreldrene dine høyere utdannelse selv? Isåfall virker det nesten som om kunnskapen har prellet av dem på et eller annet tidspunkt.

Ja. De mener det fordi at man lærer det under utdannelsen sier de.

ts

[AnonymBruker]

Jeg foreslår litt avstand mellom deg og foreldrene dine en stund. At du gjør noe som bare er for deg, noe som krever at beslutninger og valg må komme fra deg selv. Det kan f.eks. være å reise til utlandet et halvår, backpacking eller språkskole eller hva det nå skulle være. Øv på det å bare være deg borte fra alt det vante, på å være voksen og selvstendig. Når du har blitt tryggere på deg selv og den personen du er vil det også være lettere å kjenne hva du dras mot, ikke hva som er forventet. Har du mulighet til å gjøre noe slikt?

Ja, jeg gjorde det i våres. Reiste på backpacking. Det var da jeg kom fram til alt dette. Hvorfor ting har blitt slik. Jeg skal reise bort en stund snart igjen. Ikke så lenge, men jeg kan kanskje forlenge det litt.

Tusen takk for tipset

ts

[Mrs. Smith]

Foreldre har innflytelse på din identitet, og det virker som du er litt i en identiteskrise. Cosette kom med et bra tips. Tror det hadde vært bra for deg å komme deg litt unna foreldrene dine, og utforske deg selv

[AnonymBruker]

Tror du trenger en klem

Takk det samme

ts

[AnonymBruker]

Det at foreldrene dine sier at folk med kortere utdanning ikke er like reflekterte, og ikke kan tenke på et visst nivå faller på sin egen urimelighet når det kommer til dem selv.

Det er jo helt tydelig at de ikke evner å reflektere over at folk er forskjellige, at det finnes mange ulike intelligenser. De er rett og slett fordomsfulle.

Er selv akademiker, og jeg hadde aldri klart 5-6 år på universitetet om jeg ikke hadde likt det jeg holder på med. Det er kjempeviktig for å holde motivasjonen oppe!

Jeg synes du skal velge det du selv vil. Om du vil bli sykepleier, så gå for det. Sykepleiere kan mange ting som akademikere ikke kan Og kanskje ting som ikke en gjennomsnittelig akademiker ikke evner å lære seg en gang

Kjære deg, jeg forstår at det er vanskelig å gå i mot sine foreldre på dette, og du er jo også påvirket av deres tenkning. Men for din egen del må du velge din egen vei.

De er foreldrene dine og de er glad i deg uansett. Kanskje de åpner øyene litt og blir mindre fordomsfulle av å se deg ta en kortere utdanning?

[Gjesten]

Du må i grunnen bare finne ut hva DU vil, og så gjøre det. Jeg tviler på at de kommer til å tenke mindre om deg. Det er jo de som har misforstått, ikke du.

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og akademiker.

En av Norges mest kjente filosofer, Kari Martinsen, er også sykepleier.

Det flotte med dagens utdanningssystem er at om du har en bachelor i bunnen, kan du bygge på med nesten hva du vil.

Studiene varer bare noen få år, yrkesvalget skal du leve med resten av livet! Selvfølgelig kan du velge en annen vei senere om du angrer, men det koster. Velg absolutt det du interesserer deg for. Lykke til!