Angre på brudd??

[Gjest Anonymous]

For en mnd siden ble det slutt mellom meg og kjæresten. Det var jeg som ville det, pga at jeg har hatt tvil i lengre tid. Vi er veldig ulike som personer, jeg mer utadvendt og han mer innadvendt, jeg sosial mens han er ikke noe særlig sosial. Jeg har skrevet inn om dette tidligere. I tillegg har vi hatt et avstandsforhold i 2 år, som ikke akkurat har gjort meg mer sikker på følelsene mine.

Det har gått bra med meg i ettertid, men nå begynner det å gå dårligere..

Var hjemme på juleferie hos mine foreldre i lang tid, og hadde det kjempefint. Men nå er jeg tilbake i en tom leilighet, og da kommer tankene, og jeg føler meg ensom.Har savnet han litt i et par dager nå.

Hva om jeg nå begynner å angre på avgjørelsen min? Og om jeg angrer etter en stund og han ikke vil ha meg tilbake, hva da?

Er det noen der ute som har angret på et brudd, villet tilbake men ikke den andre?Hva gjorde du, og klarte du å leve videre og vite at du hadde gjort den største tabben i livet ditt?

[Gjest Meg]

Ofte er det bare ensomheten som gjør deg et puss, da er jo den letteste utveien å gå tilbake til vante dager... Gi deg selv uansett litt tid, er det ment at det skal være dere to, har du ikke dårlig tid.

Viktigste er ihvertfall at du ikke går tilbake uten å ha gjort noe med det som plaget deg sist gang dere var sammen!

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Det som plaget meg sist er noe det er vanskelig for meg å takle, og det har vi snakket mye om. Det er vel i bunn og grunn han som må endre måten han er på, og det er jo for mye forlangt.

Er bare så fryktelig redd for å angre, og sitte tilbake som en bitter kjerring hvis han eventuelt ikke vil ha meg da..Er det mulig å tilgi seg selv etter å ha gjort en så stor tabbe? Tror ikke jeg hadde greid å leve videre..

[Livets datter]

Det er vel i bunn og grunn han som må endre måten han er på, og det er jo for mye forlangt.

Jeg har vært i dine sko! Snakket mye med min daværende samboer om alt som måtte forandres på, og ting som måtte bli bedre. Det gikk fint en liten stund, men husk at denne mannen allerede er formet som menneske, og det er vanskelig, om ikke umulig, å forandre seg på permanent basis. Dessuten er det også for mye forlangt av et annet menneske. Hvis man ikke klarer å leve sammen slik som man er, er det ikke meningen at disse to personene skal være sammen, mener jeg.

Uansett... jeg tenkte akkurat som deg. Jeg "flyttet fra ham", og satt og lurte på om jeg hadde gjort det rette. Jeg følte meg også ensom, og mener idag at det er hovedgrunnen for at jeg lot meg overtale til å flytte tilbake igjen og prøve på nytt. Etter en liten stund var alt tilbake til det gamle, og jeg bestemte meg for å flytte igjen etter mye om og men. Idag er dette to år siden, og jeg har faktisk ikke angret denne avgjørelsen i det hele tatt. Jeg VET at vi ikke ville klart å leve sammen og komme til enighet. Til det var vi altfor forskjellige som personer, og hadde forskjellige meninger om det meste.

På langt sikt er det et dårlig utgangspunkt for et forhold.

Jeg håper du gir deg selv tid til å kjenne på disse følelsene og tvilen du har i deg før du tar en avgjørelse. Men husk.. hvis du først har gått ut av et forhold, er det jo faktisk en grunn for det. De dagene du tviler på at du har tatt rett avgjørelse, tenkt på hvorfor du forlot ham.

[Gjest Anonymous]

Takk for god støtte, Livets Datter.

Men er det noen som har opplevd å angre bittert på et brudd?

Vil vel bare forsikre meg om at livet vil gå videre etterpå..

[Gjest Anonymous]

Men nå er jeg tilbake i en tom leilighet, og da kommer tankene, og jeg føler meg ensom.Har savnet han litt i et par dager nå.

Er du sikker på at det er HAN du savner, og ikke har et generelt savn etter en kjæreste igjen? De fleste har vel opplevd en tomhetsfølelse etter et brudd, og det er jo ikke så rart. Dette går over, jeg lover deg det!

Husk at når det gjelder grunnleggende egenskaper som å være innadvendt og usosial (som du skriver at han er), er ikke dette egenskaper som kan snus over natta. Det er en del av han. Han vil være akkurat den samme personen hvis du går tilbake til han, og da blir det here-we-go-again!

Synes du skal ta en pause, slå deg til ro med å være single, og med tid og stunder heller holde øynene oppe for andre gutter/menn.

[LilleBille]

Men er det noen som har opplevd å angre bittert på et brudd? Vil vel bare forsikre meg om at livet vil gå videre etterpå..

Livet går opplagt videre.. ofte er tungt i begynnelsen.. fordi det er rart å være alene etter å ha vært del av et par. Så det at du savner "noe/noen" er ikke det minste rart - selv om bruddet var riktig - er ikke det minste unormalt eller rart.

Venn deg til å kose deg i ditt eget selskap .. ikke tenk på leiligheten som stille og tom.. tenk heller på hvor deilig det er å bare kunne gjøre det du vil - når du vil det.. ingen å ta hensyn til..

[Gjest GreenSky]

Men er det noen som har opplevd å angre bittert på et brudd?

Vil vel bare forsikre meg om at livet vil gå videre etterpå..

Ja, jeg har angret som en hund etter at jeg gjorde det slutt med eksen. Samtidig så vet jeg at jeg gjorde det eneste rette. Hodet og hjerte tenker ikke alltid likt!

[Ulrikke]

Det går an å angre på noe selvom det er det eneste riktige. Du er helt sikkert glad i ham, og det er uvant å ikke være kjæreste med ham - eller å ha en kjæreste i det hele tatt. Det betyr ikke at det du har gjort er feil! Tvert imot, det kan være at det er det mest riktige du har gjort noen gang

MEN: selvom du har tenkt på dette lenge, så er det lov å være lei seg! Det er lov til å savne ham - dere har tross alt hatt fine ting sammen også, og dere har vært glad i hverandre. Sånt stopper ikke over natta. Men alt dette betyr ikke at dere ville være de beste for hverandre i et forhold. Det betyr ikke at du ville vært noe lykkeligere med ham om 10 år - og han heller ikke med deg da, så lenge du ikke kan gi ham 100%.

Du har lov til å være glad i ham selvom du har gjort det slutt Du har lov til å synes at livet er pyton, at du savner en armkrok, en å skravle med, nærheten osv. Men jeg LOVER deg at livet går videre. Når du har vært i tvil så lenge, så var det sannsynligvis ikke "liv laga".

Jeg ble dumpet for ca. tre år siden. Da var jeg nærmere 28 år, og tenkte at NÅ har toget gått... Nå finner jeg aldri noen å være glad i, jeg savner ham osv. Samtidig sa en liten stemme inni meg at det faktisk var til det beste. Altså, forholdet vårt var bra det, men det manglet liksom noe.

Kort tid etterpå møtte jeg ham som nå er min samboer. Jeg har blitt stemor til tre, og vi har kjøpt hus sammen for en god stund siden. Livet er overhodet ikke sånn som jeg forestilte meg det - men det gjør ingenting, for det har blitt mye bedre

Jeg LOVER deg at livet går videre! Gi deg selv lov til å være deppa innimellom, selvom dette var ditt valg!! Det er tross alt en stor overgang!

Stå på!