Trenger gode råd

[Wicky]

Far til mine barn er ikke den som stiller mest opp for sine barn. Han hat dog stort sett fulgt opp samværsavtalen som er inngått, men noe avvik fra denne går ikke. Jeg har prøvd å forklare for han at det er viktig overfor barna sine at han viser en genuin interesse for dem slik at de ikke ender opp med å ikke ønske kontakt med han.

Han nekter å ha barna noe utover samværsavtale. Når jeg skulle på sykehuset for å operere hadde jeg ordnet med skoleskyss slik at barna kunne være hos far denne perioden, men han mente at det fikk jeg ordne selv. Min samboer ble til slutt så provosert at han tok kontakt med far til barna mine etter operasjonen. Jeg var veldig dårlig og min samboer jobbet med å få barnevakt til mine barn hos venner etc. Til slutt sendte han melding til min eks og sa st han bare fikk stille opp for sine barn. Han ville kjøre dem til han og ga han klokkeslett. Min eks var ikke hjemme og lot barna stå på trappa til tross for at han visste de ville komme. Samboeren min plukket opp barna igjen ti minutter senere. Har fått innkalling til ny mekling. Min eks hevder at jeg nå har brutt samværsavtalen og han nekter å ha barna før han har dratt meg inn til mekling, som han kaller det. Jeg vet mekling er obligatorisk, men dette er hans eneste våpen... Han truer hele tiden med at han ikke skal ha barna sine eller at han skal dra meg inn for mekling. Sist mekling vi var på fikk jeg fullt medhold fra mekler. Han sa også den gangen at det ikke var nødvendig med flere meklingstimer fordi vi ikke ville komme noen vei. Familierådgivning var veien å gå dersom vi hadde behov for noe mer. Det er nå snart ni år siden jeg gikk fra denne mannen. I løpet av disse ni årene har det bare vært negativ drittslenging, utskjelling foran barna etc. Han evner ikke å glede seg på vegne av barna sine. Barna ønsker helst ikke å være der. Guttene begynner å bli så store nå og begynner å sette spørsmålstegn ved endel ting. Hvis noe har skjedd hjemme eller på skolen er de livredde for at faren skal få vite noe om det. Far behandler dem som yngre enn det de er, dette er noe han har gjort i alle år. Jeg har forsøkt å si i fra på en fin måte, men da er jeg en komplett idiot etc. Han er konstant sint for et eller annet hele tiden og min største frykt er at dette en dag vil gå utover barna. Han klarer ikke kontrollere seg overfor meg når barna er tilstede en gang. Jeg og min samboer har vært hos barnepsykolog hvor vi har vurdert om det faktisk er skadelig for barna å være hos han eller ikke, men ettersom barna tilsynelatende virker tilfredse etter å ha vært der så har vi valgt å la samvær gå som normalt.

Hva burde jeg gjøre nå? Jeg orker ikke lenger å prøve å samarbeide med en person som kun er ute etter å ta meg på noe hele tiden. Min grense er nådd. Ønsker han ikke å ha barna sine så er det greit, trist for barna, men de har det veldig bra ellers. Jeg er bare redd for at jeg tar noen feil slutninger som ikke vil være bra for barna, bare fordi jeg har fått nok av den mannen.

Noen gode råd?

[annma25]

Skjønner.. Skikkelig dårlig gjort av han! Har han ikke lyst å være med barna sine, er det ikke noe man får gjort med det desverre. Synd, for det er barna det går utover. Selv tror jeg at det er bedre at barna ikke er hos han når han ikke ønsker det, barn merker fort om de er uønsket der. Jeg ville gjort mitt beste for at barna skulle hatt det bra, hos meg! I et håp om at faren til barna skulle ta til vettet snart. Ikke la han ha barna hos seg når han ikke vil, det blir bare vondt verre:( kos deg med dine barn, så kanskje han tar til vettet senere. Lykke til!

[Sophie-Ann]

Dette er kjempe trist!! Det virker som om du bare må innrette deg etter at far ikke vil ha barna utover avtalt samvær. Du kan ikke press han til dette, og gjør du det, går det bare utover barna. Så du må nok svelge denne kjempe kamelen, og rett og slett være en bedre forelder enn det faren klarer.

[AnonymBruker]

For det første; jeg synes det var direkte stygt gjort ovenfor dine barn at din samboer satt dem igjen på trappen. Selv for bare 10 minutter. Var det en måte å vise barna at deres far ikke vil ha dem?

For det andre: Du har selv et ansvar for å sørge for barnepass da det du som har ungene. Om det ikke passer eller er ønskelig for far, så kan du ikke tvinge han til det. Og det er heller ikke spesielt heldig å være med en far som ikke vil være med dem de aktuelle dagene.

I tillegg har man en samværsavtale for å sikre stabiletet hos barna, hvis den fravikes titt og ofte, vil forutsigbarheten forsvinne. Derfor er det da bedre at dere enten øker samværet til far igjennom avtale, istedenfor å tulle med de rammene som ligger.

[Wicky]

Takk for svar :-)

Til deg som mener at det var stygt gjort overfor barna at min samboer satte dem av på trappa hos faren og lot dem stå der, så var det ingenting slemt ved det. Barna visste ingenting om konflikten som har utspilt seg rundt dette. Min samboer hadde kun fortalt barna at hvis faren var hjemme så kunne de være der litt, han sa i fra at han bare slapp dem av og ville komme tilbake rett etterpå og se om faren var hjemme. De skulle bare vente litt på han. Barna lekte og koste seg og tenkte ikke stort over dette. Han ville aldri gjort noe som kunne være til skade for mine barn....

Men en holdning som bekymrer meg er at en fars ansvar i forhold til sine barn strekker seg kun så langt som det som står beskrevet i en samværsavtale...?!?

I vår samværsavtale står det faktisk et punkt som gjelder akkurat dette med å være fleksibel ved sykdom.

Tenk om livet hadde vært slik for oss mødre at det som ikke er planlagt trenger man ikke å ta tak i... Livet fungerer ikke slikt for meg ihvertfall. Har man barn så er dette et fulltidsansvar, et ansvar som er ment å skulle være delt på to foreldre.

[Sophie-Ann]

Jeg er helt enig med deg Wicky, men hva skal vi gjøre da, når den andre parten ikke stiller opp? Jo, da må vi ta ansvar og gjøre det selv. Fordi noen må være den ansvarsfulle. Det er drit kjipt, men sånn er det bare. Man kan ikke tvinge den andre parten til å ta sin del av ansvaret hvis vedkommende ikke vil. Da prøver man å dempe konflikten, slik at det ikke går utover barnet.

[livmor]

Mitt råd er at du slutter å håpe på at han skal trå til utover samværsavtalen. Ordne deg pass på andre måter. Følg avtalen til punkt og prikke, ingenting mer. Det er barnas beste som teller, og deres beste er definitivt ikke å bli forsøkt presset på en mann som ikke vil.

Forøvrig syns jeg også at det hørtes ugreit ut å forlate barna på fars trapp, uansett hvor kort det var og hvilken forklaring som ble gitt til barna. De blir dratt inn i konflikten når sånne ting skjer, uansett hvor mye du prøver å fortelle deg selv at de ikke merker hva som foregår.

[Carrot]

AB - rull inn!

Så TS, jeg tror rett og slett jeg ville ført konfliktdagbok i forbindelse med samværet, tatt vare på all korrespondanse og sørget for at den var skriftlig og så lagt det frem i en evt meglingssituasjon.

[Gjest gjest]

For å sette det på spissen, hvis Ts (eller andre aleneforeldre) hadde vært utfor en ulykke og hadde havnet på sykehus uten mulighet til å ordne barnevakt, hadde det da vært hennes ansvar å gjøre dette? Hun hadde operert og trengte litt hjelp av barnefar.

Hos oss stiller vi foreldre opp for hverandre om det skjer uforutsette ting og i hvert fall om den ene er syk.

[livmor]

For å sette det på spissen, hvis Ts (eller andre aleneforeldre) hadde vært utfor en ulykke og hadde havnet på sykehus uten mulighet til å ordne barnevakt, hadde det da vært hennes ansvar å gjøre dette? Hun hadde operert og trengte litt hjelp av barnefar.

Hos oss stiller vi foreldre opp for hverandre om det skjer uforutsette ting og i hvert fall om den ene er syk.

Selvfølgelig bør det være sånn at foreldre stiller opp for hverandre. Men det hjelper ikke å ønske at det skulle vært sånn, når de faktiske forhold er noe helt annet. Da planlegger man uten å regne med hjelp fra den andre kanten.

[AnonymBruker]

For det første; jeg synes det var direkte stygt gjort ovenfor dine barn at din samboer satt dem igjen på trappen. Selv for bare 10 minutter. Var det en måte å vise barna at deres far ikke vil ha dem?

For det andre: Du har selv et ansvar for å sørge for barnepass da det du som har ungene. Om det ikke passer eller er ønskelig for far, så kan du ikke tvinge han til det. Og det er heller ikke spesielt heldig å være med en far som ikke vil være med dem de aktuelle dagene.

I tillegg har man en samværsavtale for å sikre stabiletet hos barna, hvis den fravikes titt og ofte, vil forutsigbarheten forsvinne. Derfor er det da bedre at dere enten øker samværet til far igjennom avtale, istedenfor å tulle med de rammene som ligger.

Hvilken verden lever du i...?

Og - prøver du virkelig å få det til å se ut som om det er ts som er "den stygge ulven" her?

[Gjest Gjest]

Far til mine barn er ikke den som stiller mest opp for sine barn. Han hat dog stort sett fulgt opp samværsavtalen som er inngått, men noe avvik fra denne går ikke. Jeg har prøvd å forklare for han at det er viktig overfor barna sine at han viser en genuin interesse for dem slik at de ikke ender opp med å ikke ønske kontakt med han.

Han nekter å ha barna noe utover samværsavtale. Når jeg skulle på sykehuset for å operere hadde jeg ordnet med skoleskyss slik at barna kunne være hos far denne perioden, men han mente at det fikk jeg ordne selv. Min samboer ble til slutt så provosert at han tok kontakt med far til barna mine etter operasjonen. Jeg var veldig dårlig og min samboer jobbet med å få barnevakt til mine barn hos venner etc. Til slutt sendte han melding til min eks og sa st han bare fikk stille opp for sine barn. Han ville kjøre dem til han og ga han klokkeslett. Min eks var ikke hjemme og lot barna stå på trappa til tross for at han visste de ville komme. Samboeren min plukket opp barna igjen ti minutter senere. Har fått innkalling til ny mekling. Min eks hevder at jeg nå har brutt samværsavtalen og han nekter å ha barna før han har dratt meg inn til mekling, som han kaller det. Jeg vet mekling er obligatorisk, men dette er hans eneste våpen... Han truer hele tiden med at han ikke skal ha barna sine eller at han skal dra meg inn for mekling. Sist mekling vi var på fikk jeg fullt medhold fra mekler. Han sa også den gangen at det ikke var nødvendig med flere meklingstimer fordi vi ikke ville komme noen vei. Familierådgivning var veien å gå dersom vi hadde behov for noe mer. Det er nå snart ni år siden jeg gikk fra denne mannen. I løpet av disse ni årene har det bare vært negativ drittslenging, utskjelling foran barna etc. Han evner ikke å glede seg på vegne av barna sine. Barna ønsker helst ikke å være der. Guttene begynner å bli så store nå og begynner å sette spørsmålstegn ved endel ting. Hvis noe har skjedd hjemme eller på skolen er de livredde for at faren skal få vite noe om det. Far behandler dem som yngre enn det de er, dette er noe han har gjort i alle år. Jeg har forsøkt å si i fra på en fin måte, men da er jeg en komplett idiot etc. Han er konstant sint for et eller annet hele tiden og min største frykt er at dette en dag vil gå utover barna. Han klarer ikke kontrollere seg overfor meg når barna er tilstede en gang. Jeg og min samboer har vært hos barnepsykolog hvor vi har vurdert om det faktisk er skadelig for barna å være hos han eller ikke, men ettersom barna tilsynelatende virker tilfredse etter å ha vært der så har vi valgt å la samvær gå som normalt.

Hva burde jeg gjøre nå? Jeg orker ikke lenger å prøve å samarbeide med en person som kun er ute etter å ta meg på noe hele tiden. Min grense er nådd. Ønsker han ikke å ha barna sine så er det greit, trist for barna, men de har det veldig bra ellers. Jeg er bare redd for at jeg tar noen feil slutninger som ikke vil være bra for barna, bare fordi jeg har fått nok av den mannen.

Noen gode råd?

Hei.

Vil starte med å si at moral og juss ikke er det samme.

Etter det du forteller så har du gått for langt selv. Blant annet med å sette barna på trappen BF. Det er dårlig barnepsykologi helt klart.

Du skriver BF overholder samærsavtalen for det meste, da burde det hele være i orden?

Kan du som BM kreve mer når BF forholder seg til avtalen?

Det at din samboer blander seg inn som det er også totalt feil da han ikke har foreldreansvar her.

Du lurer på om du har tråkket feil, ja det har du gjort helt klart. Så det at BF vil ha ny mekling kan være en måte å si at han vil ha endringer ut fra slik det er. Forstår dere ikke er på talefot og da er det ikke så rart han skygger unna alt som ikke er avtalt. Det er faktisk ganske naturlig. Så lenge dere har en såpass svak dialog mellom dere som foreldre er det vel ikke noe håp for noe mer. Er dere begge foreldre som må ville ha et annet forhold mellom dere,ikke bare den ene.

Det kan hende han ivaretar barna på en utmerket måte i og med de trives hos han som du skriver men han gjør det bare ikke på din måte og etter dine ønsker.

Den genuine intressen for barna kan være der fordi du ikke føler den er der.

Føler vel det er du selv som sliter ut fra det du skriver.

Noen snakker om dokumentsjon i form av sms og mail, mulig noen skriver dette i slike tilfeller og utbroderer den andre på alle mulig måter men en smart forelder gjør aldri det. Kun faste avtaler og muntilige utvekslinger. Har jeg vært i både din og BF situasjon ville jeg ikke skrevet noe da det kan bli brukt mot meg. Får en noe på e.post eller sms. ikke svart.Heller tatt en tlf.Du skreiver BF er sint hele tiden og bann ikke tørr fortelle saker til han. Det med at ungdommer ikke tørr fortelle er ikke så uvanlig da de kun forteller minst mulig om negative ting også til foreldre som samarbeider fitn og bor sammen. Sint,han er kanskje mer frusrert over situasjonen, var det et smertefullt samlivsbrudd kan de tvære grunnen. Uansett reagerer jeg sterkt på at du forteller mekler ga deg medhold. En mekler skal være nøytral og ikke ta parti uansett. Dette virker amatørmessig gjort slik du framstiller det. Det at den andre part merker mekler ikke har vært nøytral har utløst enda større problemer enn det var fra før.Moralsk sett er det nok mange som synes BF burde hatt banra når du var syk,mange fedre har nok gjort det men pga.deres forhold som forldre skjer ikke dette. Har dere hatt et godt forhold hadde de tnok vært annerledes og han hadde hatt barna.

Uansett er det minst to parter i en konflikt.

[AnonymBruker]

For å sette det på spissen, hvis Ts (eller andre aleneforeldre) hadde vært utfor en ulykke og hadde havnet på sykehus uten mulighet til å ordne barnevakt, hadde det da vært hennes ansvar å gjøre dette? Hun hadde operert og trengte litt hjelp av barnefar.

Hos oss stiller vi foreldre opp for hverandre om det skjer uforutsette ting og i hvert fall om den ene er syk.

Ja, dessverre - slik er hverdagen til den lukrative aleneforsørger :-)

Man kan nemlig ikke kreve eller forvente at den andre skal ta noe ansvar, dersom denne ikke vil.

Så TS, du må nok som andre har nevnt her, svelge kameler og ordne opp selv. Når barna blir gml nok kan du forklare de og far, at nå kan de ordne samvær selv. Om barna IKKE vil til far- så får han fixe opp i det selv.

Ja det er trist for barna, men du må bare være ærlig ( men ikke svert far) overfor barna. De klarer seg og vil forstå etterhvert som de vokser til, og du vil være verdens beste mamma i deres øyne:-))

Mine 3 barn har vokst opp med en slik far, og de vil ikke den dag i dag ha noe særlig kontakt med han ( alle er over 18 år ) han sliter nå har jeg hørt- de har fortalt han i klare ord om hva de synes om hans fravær i alle disse årene.

Man høster som man sår er det noe som heter:-)

[Gjest Gjest]

Ja, dessverre - slik er hverdagen til den lukrative aleneforsørger :-)

Man kan nemlig ikke kreve eller forvente at den andre skal ta noe ansvar, dersom denne ikke vil.

Så TS, du må nok som andre har nevnt her, svelge kameler og ordne opp selv. Når barna blir gml nok kan du forklare de og far, at nå kan de ordne samvær selv. Om barna IKKE vil til far- så får han fixe opp i det selv.

Ja det er trist for barna, men du må bare være ærlig ( men ikke svert far) overfor barna. De klarer seg og vil forstå etterhvert som de vokser til, og du vil være verdens beste mamma i deres øyne:-))

Mine 3 barn har vokst opp med en slik far, og de vil ikke den dag i dag ha noe særlig kontakt med han ( alle er over 18 år ) han sliter nå har jeg hørt- de har fortalt han i klare ord om hva de synes om hans fravær i alle disse årene.

Man høster som man sår er det noe som heter:-)

Nå tror jeg du har forklart noe annet du hadde på hjertet. Far har samvær her i tråden.

[Jodi]

Her virker det som verken far eller barna er særlig interessert i at de er hos ham. Da hadde jeg bare gitt etter, dratt på meklingsmøtet og forlangt full omsorg uten at far skal ha samvær. Regner med at barna dine er såpass store nå (ettersom det er 9 år siden dere gikk fra hverandre) at de bør høres, og du sier jo selv at de ikke vil være hos far.

Skjønner meg bare ikke på foreldre (her på far) som nekter plent å ha barna når den andre foreldren (her mor) er syk, bare fordi det ikke er "deres dag". Er man ikke interessert i at barna skal ha det bra?

Jeg og BF har samværsavtale, men viser fleksibilitet begge veier. Vi har i utgangspunktet faste dager, men vi flytter litt på det dersom det blir nødvendig. Viktigste er jo at barnet har det bra!

[AnonymBruker]

Det er bare å innse at far er som han er først som sist. Er det noe spesielt som skjer hos det så ordner du barnevakt. Du kan ikke oppdra et annet voksent menneske.

Ja, barn blir såret og lei seg og etter som de vokser til så skjønner du mer. Du kan ikke skjerme de for realitetene i evigheter.

Jeg reagerer litt på at du tok en operasjon og din samboer ikke kunne trå til med dine unger.

[AnonymBruker]

Jeg har en ex som ikke er fleksibel når det ikke er hans samværsdager (annenhver helg, etter eget ønske). I begynnelsen var jeg så frustrert og oppgitt til tider, men de siste årene har jeg ikke orket å bruke energi på det.

Har heldigvis en super mann som stiller opp for sine stebarn som om de skulle vært hans eget kjøtt og blod. Jeg hadde en stor operasjon ifjor og var innlagt på sykehus i 2 uker, og da var det min mann som hadde barna. Hvis min mann ikke kan ha de pga jobb hvis det er noe, så har jeg ordnet med noen andre.

Merkelig nok så er det sånn det skal være ifølge mange her, mens far kan gjøre som det passer seg. Min ex er fryktelig ustabil og kan godt finne på å avlyse ei helg pga han skal bort, eller rett og slett fordi at han og dama "trenger ei helg alene". Jeg må jo bare finne meg i det, Så egentlig kan ikke vi legge noen planer for de helgene barna egentlig skal til far uten å ta høyde for at de blir med.

Rart at det alltid bare skal gå den ene veien.....