Føler meg fanget

[AnonymBruker]

Jeg er lei av å bo sammen med foreldrene mine.

Jeg har lyst på mitt eget liv. Jeg vil ha frihet i tilværelsen min. Jeg vil være for meg selv. Jeg vil ta egne valg. Jeg vil bli mer selvstendig.

Men jeg er bare 17 år (blir 18).

Merker at jeg nesten blir syk av å bo sammen med foreldrene mine. Jeg har ingenting imot dem, men jeg føler bare for å starte mitt eget liv.

Jeg føler meg rett og slett fanget. Jeg er sjenert og har faktisk ingen venner - så det er ikke det at jeg ikke får lov å være ute om kveldene. Det er bare det at jeg føler meg som et barn når jeg bor sammen med foreldrene mine.

Jeg føler de skal vite alt, bestemme over meg, være sammen med meg hele tiden.

Jeg hater å bo hjemme.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke økonomi til å flytte ut, jeg har ingen inntekt. Dessuten har jeg en fysisk sykdom, så jeg vet ikke helt om jeg tør å flytte ut, og være helt alene med sykdommen min i hverdagen. Eller, jeg er funksjonshemmet da. Men ikke så ille at jeg sitter i rullestol.

[Envy]

Finn en 17-åring som synes det er helt ålreit å bo hjemme

[AnonymBruker]

Men jeg føler liksom at jeg ufrivillig deler mer enn hva jeg ønsker.

Mamma ser meg ofte naken etter dusjen, eller når jeg skifter.

De ser alle tingene mine på rommet mitt, og kan fritt gå inn.

Åh, jeg hater det

[AnonymBruker]

"Men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke økonomi til å flytte ut, jeg har ingen inntekt. Dessuten har jeg en fysisk sykdom, så jeg vet ikke helt om jeg tør å flytte ut, og være helt alene med sykdommen min i hverdagen."

Bruk ventetida til å spare det du eventuelt har til overs av lommepenger, lag deg noen "planer" for framtida og kos deg med å se framover. Da er du klar for å ta spranget når tiden er inne (og tankene dine kan ingen ta fra deg).

[AnonymBruker]

"Men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke økonomi til å flytte ut, jeg har ingen inntekt. Dessuten har jeg en fysisk sykdom, så jeg vet ikke helt om jeg tør å flytte ut, og være helt alene med sykdommen min i hverdagen."

Bruk ventetida til å spare det du eventuelt har til overs av lommepenger, lag deg noen "planer" for framtida og kos deg med å se framover. Da er du klar for å ta spranget når tiden er inne (og tankene dine kan ingen ta fra deg).

ok, men jeg føler bare at jeg ikke får ha noe privatliv

[AnonymBruker]

Hva med å låse døra på badet når du skifter/dusjer?

Hva med å ta en prat og si at rommet ditt er privat. Du kan jo låse døra.

[AnonymBruker]

Er det en mulighet for å snakke med foreldrene dine om dette?

Du må jo uansett belage deg på å bo hjemme en stund enda, i likhet med de aller fleste 17 åringer.

Så da må du jo prøve å gjøre det beste ut av situasjonen?

[AnonymBruker]

Folkehøyskole er tingen. Da får du et år med masse sosial kontakt og selvutvikling. Hadde jeg vært ung igjen kunne jeg også ha tenkt meg å bodd på kibutz.

[AnonymBruker]

Folkehøyskole er tingen. Da får du et år med masse sosial kontakt og selvutvikling. Hadde jeg vært ung igjen kunne jeg også ha tenkt meg å bodd på kibutz.

Folkehøyskolen på Jessheim er fprøvrig helt fantastisk. Sjekk det ut.

[Gjest Survival]

Tror de aller fleste 17-åringer er ganske klar for å flytte ut. Problemet er at mange unge hopper til situasjoner de ikke er klare for. Har du ikke økonomi til å bo alene, er du ikke klar for å bo alene heller. Hvordan skal du betale regningene dine? Kjøpe deg mat? Ha penger til overs til sparing? Det er første bud å finne ut av. Kanskje du kan få deg en deltidsjobb som passer for deg, ift din funksjonshemming? Så kan du jo begynne å spare litt nå, og kanskje flytte ut om noen måneder?

[annma25]

Nyt tiden hjemme hos dine foreldre, for når du blir eldre savner du den tiden! Slik føler alle det i den alderen. plutselig er du stor og har økonomiske bekymringer og skulle ønske du bare kunne bo hjemme og være "liten".. Du kan låse døren på badet, du har jo tross alt rett på noe privatliv i en alder av 17 år.. ang rommet ditt, det er ditt rom, ditt ansvar. snakk med dine foreldre om det. Tiden går fort, før du vet ordet av det bor du hjemmefra;) Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut når jeg var 18 Bodde på hybel med kjæresten min. Det var så fantastisk å flytte ut! Jeg studerte på videregående da og levde på studielånet og stipend / fikk hjelp fra mamma og pappa og besøkte de i helgene.

Grunnen til at du føler det ikke funker nå, er fordi du er et barn for dine foreldre, men for deg selv er du en voksen. Det er en helt natulig kræsj som alle går igjennom. Løsningen er å bli selvstendig. Det fikser du!

[AnonymBruker]

Snakk med foreldrene dine. Du har rett til privatliv, og de vil nok forstå hvis du tar det opp med dem. De har vært 17 selv, men det er ikke sikkert de forstår hvordan du føler det om du ikke sier noen ting.

Jeg bodde hjemme da jeg var 17, og jeg syntes det var helt topp. Men nå hadde ikke jeg de problemene du beskriver da. Jeg var alene hjemme ganske mye og fikk drive med akkurat hva jeg ville.

[sølepytt]

Du kan kanskje studere og få stipend og lån fra lånekassen? Da kan du passe på å søke i en annen kommune enn du bor i, så kan du flytte på hybel. Og hvis funksjonshemmingen er så stor at du er mer enn 50 prosent ufør, har du rett på arbeidsavklaringspenger fra nav når du blir 18. Jeg hadde det på samme måter som deg, og skjønner følelsen av å være fanget. Hold ut! Snakk med noen om studiemuligheter, rådgiver på skolen du går nå kanskje. Hvis ikke du går på skole, snakk med nav.

[AnonymBruker]

NAV

[AnonymBruker]

Åh. Jeg kunne gjort hva som helst bare for å få oppleve en uke som ung og 17 år igjen, og boende hjemme og fått alt i hendene!

Nyt det du. Du blir tidsnok voksen med alt det ansvar det innebærer.