Utålmodig og sint 5åring når det kommer til mestring

[Gjest minimink]

5 åringen er en utrolig smart oppvakt kid, han klarer nesten å lese, og klarer enkle matteoppgaver. Utrolig flink med pc, tv spill og lignende.

Men han takler virkelig ikke å mislyktes eller ikke klare alt perfekt!

Enten det kommer til spill eller lek, vi har prøvd å gå en del langrenn med han i vinter, men han bare blir så utrolig sint hvis han faller feks. Da hater han skiene og hopper på de fordi han ikke får det til, og samme med feks et tv spill han ikke får til, han bare blir skikkelig sint, hyler og skriker at han bare er den dårligste og klarer ingenting, skikkelig "dramaqueen"! Jeg tror ikke vi har lagt noe "forventningspress" på han så det er derfor, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det, for hvis jeg sier at "jomen du er jo kjempeflink, du klarte jo det akkurat i sta" eller lignene virker det bare som at det gjør saken værre, og hvis jeg sier at du må bare prøve igjen så hyler han og skriker at det gidder han aldri!! Kjenner på at tålmodigheten min kommer til kort der en del ganger alså, som jeg rett og slett ender opp med å bare ikke svare.

Hadde det bare vært litt av og til så hadde jeg tenkt at det var helt vanlig, men det er mange ganger om dagen, og han drar det så langt at han sier at han bare vil dø og sånn...

Han er så voldsomt dramatisk!!! Hvordan er beste måte å takle det på?? Trenger litt tips her!

[Gjest imli]

Er ikkje det ganske vanleg? 3,5-åringen min er akkurat lik. Greier han ikkje det han prøver på perfekt med ein gong, blir han stort sett kjempesinna og hyler at han klarer ikkje. Han kan også finne på å seie dramatiske ting; gjerne at "då flyttar eg!" eller "eg vil aldri bu her meir!". Eg brukar berre å prøve og halde meg roleg og snakke vanleg til han. Det går som regel ganske fort over. Reknar med det berre er ein fase? Kor lenge har det vart for guten din då? Sånn at eg veit kor lenge til eg må rekne med å ha det gåande, liksom...

[Gjest frøken am]

Vi har en sånn en på tre.

Det som fungerer her er å møte han med ro og støtte.

Å gi uttrykk for at vi forstår følelsene hans - "uff det hørtes ikke noe godt ut", "ja, det skjønner jeg er leit eller at du blir sur, nei det er ikke noe godt".

Da hjelper du til med å roe nervesystemet fordi han får hjelp til å tåle å stå i det som er overveldende for han.

Han får bare ville dø og være sint og sur og fly forbanna, han vil ikke føle noe mindre på det uansett hva de voksne sier.

Han trenger derfor hjelp til å regulere systemet slik at han kjenner og erfarer at det går bra og at det går over

[AnonymBruker]

Hva med å slutte å bruke ordet flink om det han presterer bra? Han kjenner jo så veldig på at han ikke er flink når det ikke er perfekt med en gang.

Jeg ville heller ha fokusert på følelsene hans.

"Jeg skjønner at du er sint fordi du datt på ski. Du skulle ønske at du aldri datt" osv.

Jeg skjønner at du er sint fordi du ikke klarer det spillet akkurat nå. Hva er det som er vanskelig med det? Kan du vise meg?

[Gjest imli]

Er det berre eg som vert litt småkvalm av den "overforståingspedagogikken" som er så "in" no for tida? Sånn hadde ikkje eg likt at nokon snakka til meg, verken som barn eller vaksen.

At ein ikkje skal utelukkande fokusere på om ungen er "flink" eller ikkje, er eg einig i, men det får då vera grenser for forståsegpåing.

[Gjest Gjest]

Er det berre eg som vert litt småkvalm av den "overforståingspedagogikken" som er så "in" no for tida? Sånn hadde ikkje eg likt at nokon snakka til meg, verken som barn eller vaksen.

Hvis du blir kvalm av det, tror jeg ikke du har skjønt hva det er snakk om. Det handler jo bare om å hjelpe barna til å håndtere følelsene sine. Hvis vi overstyrer barnets følelser (sier at "Nei, det er ikke så ille", "Pøh, det var bare et lite dytt", "Ikke gråt, du er stor jente"), lærer vi barnet at følelsene det har, er verdiløse, og dessuten at barnet er avhengig av en voksen for å tolke og forstå situasjonen.

Jeg vil i hvert fall lære mine barn å stole på sine egne følelser og å håndtere dem på en konstruktiv måte. Det gjør jeg ved å lytte og bekrefte. At det funker, ser jeg bl.a. av at barna mine takler motgang helt fint på egen hånd nå som de er blitt ganske store.

[Gjest frøken am]

Hvis du blir kvalm av det, tror jeg ikke du har skjønt hva det er snakk om. Det handler jo bare om å hjelpe barna til å håndtere følelsene sine. Hvis vi overstyrer barnets følelser (sier at "Nei, det er ikke så ille", "Pøh, det var bare et lite dytt", "Ikke gråt, du er stor jente"), lærer vi barnet at følelsene det har, er verdiløse, og dessuten at barnet er avhengig av en voksen for å tolke og forstå situasjonen.

Jeg vil i hvert fall lære mine barn å stole på sine egne følelser og å håndtere dem på en konstruktiv måte. Det gjør jeg ved å lytte og bekrefte. At det funker, ser jeg bl.a. av at barna mine takler motgang helt fint på egen hånd nå som de er blitt ganske store.

Deilig å se at det finnes andre oppegående mennesker

[Gjest imli]

Hvis du blir kvalm av det, tror jeg ikke du har skjønt hva det er snakk om. Det handler jo bare om å hjelpe barna til å håndtere følelsene sine. Hvis vi overstyrer barnets følelser (sier at "Nei, det er ikke så ille", "Pøh, det var bare et lite dytt", "Ikke gråt, du er stor jente"), lærer vi barnet at følelsene det har, er verdiløse, og dessuten at barnet er avhengig av en voksen for å tolke og forstå situasjonen.

Jeg vil i hvert fall lære mine barn å stole på sine egne følelser og å håndtere dem på en konstruktiv måte. Det gjør jeg ved å lytte og bekrefte. At det funker, ser jeg bl.a. av at barna mine takler motgang helt fint på egen hånd nå som de er blitt ganske store.

Klart eg skjønner poenget, men for meg er det unaturleg og gjera så innmari mykje utav det. Eg har då aldri sagt at ein skal seie "det var ikkje noko og grine for", men for min del held det i alle fall og seie "eg skjønner at du blei sinna/lei deg, men prøv ein gong til" eller noko sånt. Det er ikkje snakk og å lære ungane at kjenslene deira er verdilause, det er greitt og vera sinna og lei seg, men det er faktisk lov og påpeike at ungane kan prøve og ha littegranne tålmodigheit og ikkje la verda gå under når dei ikkje greier ting på fyrste forsøk. Eg vil i alle fall råde folk til å gjera det dei sjølv føler er best for ungane sine, ikkje berre kome med førskulepedagogiske, innøvde fraser.

Deilig å se at det finnes andre oppegående mennesker

For eg er ikkje oppegåande, sida eg meiner noko anna enn deg? Sjarmerande menneskesyn du har, gitt.

[Gjest frøken am]

Herregud! Virkelig?

At jeg skriver at hun er oppegående er ikke det samme som at jeg mener du ikke er det.

Jeg skev ikke at du ikke var oppegående. Jesus christ.

[Gjest imli]

Herregud! Virkelig?

At jeg skriver at hun er oppegående er ikke det samme som at jeg mener du ikke er det.

Jeg skev ikke at du ikke var oppegående. Jesus christ.

Hehe, det var vel eit ganske tydeleg hint, var det ikkje?

[Gjest frøken am]

Nei, du var overhodet ikke i tankene mine. Men det er vel og feil?

There is no pleasing you. Og det er ikke min jobb.

Jeg synes ikke du ikke er oppegående med mindre jeg skriver det til deg direkte. Så kan jo du tro på det om du vil eller ikke.

[Gjest imli]

Nei, du var overhodet ikke i tankene mine. Men det er vel og feil?

There is no pleasing you. Og det er ikke min jobb.

Jeg synes ikke du ikke er oppegående med mindre jeg skriver det til deg direkte. Så kan jo du tro på det om du vil eller ikke.

Nei, mein kva du vil, for all del.

[AnonymBruker]

Eg vil i alle fall råde folk til å gjera det dei sjølv føler er best for ungane sine, ikkje berre kome med førskulepedagogiske, innøvde fraser.

Ærlig talt, her setter du opp stråmenn så det holder. For du tror vel ikke på ordentlig at jeg og andre "bare kommer med førskolepedagogiske, innøvde fraser". Faktisk er det slik at jeg prøver å møte barna mine slik jeg selv ønsker å bli møtt, både i medgang og i motgang - nemlig med empati. Det er det jeg "sjølv føler er best" for mine barn. Jeg skjønner fremdeles ikke hva du blir kvalm av.

[AnonymBruker]

Er det berre eg som vert litt småkvalm av den "overforståingspedagogikken" som er så "in" no for tida? Sånn hadde ikkje eg likt at nokon snakka til meg, verken som barn eller vaksen.

At ein ikkje skal utelukkande fokusere på om ungen er "flink" eller ikkje, er eg einig i, men det får då vera grenser for forståsegpåing.

Jeg er så enig med deg.

Tenker også at det er ikke slik respons jeg vil ha fra omverdenen på mine følelser. Jeg kan også bli sint hvis jeg ikke får til noe (men jeg hyler og bærer meg ikke av den grunn, selvsagt), og hvis noen da sier: "Jeg forstår at du blir sint fordi du ikke klarer det. Du skulle ønske at du klarte det" - hva skal jeg bruke det til?

Akkurat som meg tror jeg barn ønsker en bedre tilbakemelding på følelser enn dette. Jeg tror de trenger å høre "Kom igjen, prøv en gang til", "Det er vel ikke verdens undergang" etc. Det betyr ikke at man underkjenner følelsene deres, men man trenger jo en veiledning videre. Selv om det ikke hjelper der og da, tror jeg det hjelper på lang sikt.

Hvis man støtter opp under alle følelser, lærer ikke barnet å regulere følelsene sine, og tror fortsatt det er verdens undergang å ikke klare noe når det blir eldre - det har jo alltid fått så mye forståelse for det (for å sette det litt på spissen).

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med deg.

Tenker også at det er ikke slik respons jeg vil ha fra omverdenen på mine følelser. Jeg kan også bli sint hvis jeg ikke får til noe (men jeg hyler og bærer meg ikke av den grunn, selvsagt), og hvis noen da sier: "Jeg forstår at du blir sint fordi du ikke klarer det. Du skulle ønske at du klarte det" - hva skal jeg bruke det til?

Akkurat som meg tror jeg barn ønsker en bedre tilbakemelding på følelser enn dette. Jeg tror de trenger å høre "Kom igjen, prøv en gang til", "Det er vel ikke verdens undergang" etc. Det betyr ikke at man underkjenner følelsene deres, men man trenger jo en veiledning videre. Selv om det ikke hjelper der og da, tror jeg det hjelper på lang sikt.

Hvis man støtter opp under alle følelser, lærer ikke barnet å regulere følelsene sine, og tror fortsatt det er verdens undergang å ikke klare noe når det blir eldre - det har jo alltid fått så mye forståelse for det (for å sette det litt på spissen).

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Du har ett poeng: Man må selvfølgelig snakke til alle på deres eget nivå, og en voksen (eller et stort barn) som får den responsen du nevner, møtes ikke på noen god måte. Men ærlig talt, hvis du er kjempelei deg fordi du ikke ble forfremmet eller kjæresten har dumpet deg, ville du satt pris på å høre "Det er da ikke verdens undergang"? Jeg tipper nei. Alle jeg kjenner, ønsker å få aksept for skuffelsen/sorgen sin.

Hvis man støtter opp under alle følelser, lærer man barna at alle følelser er lov å ha. Og det er faktisk noe av det viktigste barn kan lære.

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Du har ett poeng: Man må selvfølgelig snakke til alle på deres eget nivå, og en voksen (eller et stort barn) som får den responsen du nevner, møtes ikke på noen god måte. Men ærlig talt, hvis du er kjempelei deg fordi du ikke ble forfremmet eller kjæresten har dumpet deg, ville du satt pris på å høre "Det er da ikke verdens undergang"? Jeg tipper nei. Alle jeg kjenner, ønsker å få aksept for skuffelsen/sorgen sin.

Hvis man støtter opp under alle følelser, lærer man barna at alle følelser er lov å ha. Og det er faktisk noe av det viktigste barn kan lære.

Vel, nå var det snakk om mer trivielle ting enn slikt da. I de tilfellene du nevner, vil det selvsagt være på sin plass. Men her snakker vi jo om mer irrasjonelle sinnesutbrudd over å ikke klare ting i hverdagen.

Alle følelser er lov å ha, men man må lære seg å styre disse også, akkurat som man må lære seg andre ferdigheter i livet.

[AnonymBruker]

Enig i innlegget over her. Mange psykologer sier i dag at problemet til mange er at de ikke har fått aksept for ulike følelser i oppveksten. At det er galt å være sint, frustrert, trist - alt annet enn blid og flink. Det kan gjør at man ikke klarer å uttrykke seg senere i livet, og i det hele tatt vite hva man føler.

Det har jo ikke noe med dulling eller forståsegpå å gjøre - man kan anerkjenne følelsene til barnet uten å dulle med det.

Jeg merker selv at jeg har problemer med barnet mitt når det er sint og rasende, jeg fikk ikke lov til å vise slike følelser selv som barn, og jeg blir litt satt ut av det. Men prøver å håndtere det bedre enn et mine foreldre gjorde.

[AnonymBruker]

Vel, nå var det snakk om mer trivielle ting enn slikt da. I de tilfellene du nevner, vil det selvsagt være på sin plass. Men her snakker vi jo om mer irrasjonelle sinnesutbrudd over å ikke klare ting i hverdagen.

Alle følelser er lov å ha, men man må lære seg å styre disse også, akkurat som man må lære seg andre ferdigheter i livet.

Ok, moderer meg selv litt: alle følelser er lov å ha, men man må lære seg å styre hvordan man uttrykker disse.

[AnonymBruker]

Vel, nå var det snakk om mer trivielle ting enn slikt da. I de tilfellene du nevner, vil det selvsagt være på sin plass. Men her snakker vi jo om mer irrasjonelle sinnesutbrudd over å ikke klare ting i hverdagen.

Alle følelser er lov å ha, men man må lære seg å styre disse også, akkurat som man må lære seg andre ferdigheter i livet.

Mye av vitsen med å være barn er jo at man får øve i det små på det som senere skal komme. Du synes det er trivielt at femåringen har strevd og strevd og øvd og øvd, men fremdeles ikke klarer å stå ned bakken på ski, ikke klarer å knytte skolisser, ikke greier å skåre mål. Jeg kan love deg at femåringen ser annerledes på det.

De "irrasjonelle" sinneutbruddene er barnas barnslige uttrykk for følelser som de må lære å håndtere. Merk deg at jeg sier håndtere, ikke styre. Følelser kan ikke styres, de kommer helt ubedt. Men når de er her, må vi altså håndtere dem, og det er vårt foreldreansvar å lære barna det samme. Og de lærer det faktisk best ved å få aksept for følelsene (men ikke for uakseptabel adferd).

"Jeg skjønner godt at du er sint, men det er ikke lov å slå."

"Det er ikke rart du er skuffet, du som hadde gledet deg sånn. Men du kan ikke rope så høyt her inne, kom, så går vi ut."

"Det er ikke alltid så enkelt å ha en lillebror."

Hvordan kan noen overhodet synes det er kvalmende at barn møtes med empati og respekt?

[Gjest Gjest]

Vel, nå var det snakk om mer trivielle ting enn slikt da. I de tilfellene du nevner, vil det selvsagt være på sin plass. Men her snakker vi jo om mer irrasjonelle sinnesutbrudd over å ikke klare ting i hverdagen.

Alle følelser er lov å ha, men man må lære seg å styre disse også, akkurat som man må lære seg andre ferdigheter i livet.

Det som er trivielt for oss voksne, er kanskje ikke det for et lite barn.