Når vet man at man er klar?

[AnonymBruker]

Ja, hvordan vet man at man er klar? Hvordan følte DU deg når du/dere bestemte dere for å få barn? Hadde dere mange bekymringer? Hva tenkte og følte dere? Det er jo småskremmende at livet skal bli snudd SÅ voldsomt på hodet? Var dere 100% klare?

Vi sitter jo og vurderer. Men jeg tenker jo samtidig på at livet blir snudd opp ned og på hodet, plutselig blir prioriteringene helt annerledes, vi vil få mindre tid sammen. Men samtidig er jo ønsket om barn SÅ stort og kanskje er det bare kjærkomment at situasjonen blir snudd på hodet også.

[~white lady~]

Man blir aldri helt klar.

Det er altid noe man skulle ha gjort først, reist verden rundt, tatt mer utdannelse, gjort litt mer karriere...men kjenner man at man har lyst på barn, og man har økonomi til å forsørge et barn, så er det bare til å hoppe i det.

Det er jo også absolutt en fordel å ha en partner som man kjenner godt og som man har et stabilt forhold til.

Da jeg ble gravid var det ikke helt planlagt. Men ting lå godt til rette for et barn, jeg var ferdig utdannet, hadde fast jobb og leide en leilighet med forloveden min. Klart vi var skremte, men også spente og forventningsfulle.

Og vi angrer ikke, over fire år seinere

[mp84]

Når man er klar vet man det. Man kjenner det inderst i hjerterota

[AnonymBruker]

MÅ økonomien være "på plass"? Hva betyr det egentlig? Uansett hvor mye/lite penger man har, så må man jo omprioritere pengebruken når det kommer en liten til verden. Jeg tror det viktigste er at man vet om forholdet holder. Jeg er i samme situasjon som deg, har VELDIG lyst, men vet ikke om det passer helt (er 23 år og student). Hva må være på plass? Hva sier dere som har fått barn?

[~white lady~]

MÅ økonomien være "på plass"? Hva betyr det egentlig? Uansett hvor mye/lite penger man har, så må man jo omprioritere pengebruken når det kommer en liten til verden. Jeg tror det viktigste er at man vet om forholdet holder. Jeg er i samme situasjon som deg, har VELDIG lyst, men vet ikke om det passer helt (er 23 år og student). Hva må være på plass? Hva sier dere som har fått barn?

Man bør jo være i stand til å forsørge seg selv og ungen, ja.

Ikke noe sjakktrekk å bli avhengig av nav de første årene, da det kan bli vanskelig å komme seg i jobb etterpå.

Det er også lurt å avslutte utdannelsen sin før man får unger, ser en del som får unger midt i studiet og som hopper av/aldri får fullført.

Man vet jo aldri om forholdet til partneren vil vare, og i tilfelle brudd er det særs viktig at man er økonomisk selvstendig.

Så i bunn og grunn synes jeg økonomisk uavhengighet er viktigere enn at man der og da har en kjæreste/samboer/ektefelle.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det viktigste er at man tror forholdet holdet, men at man føler seg trygg på at om det skulle gå galt likevel så vil man klare å samarbeide bra om barnet. Når alt kommer til alt, så vil vel de aller færreste få et barn med en de ikke tror at de skal være sammen med resten av livet?

Angående økonomi, så sier jeg meg enig med White Lady. Det er viktig å være økonomisk uavhengig, og å satse på nav er en dårlig plan.

For min egen del så kan jeg si at vi ventet med å planlegge barn til vi var sikre på at økonomien vår hadde rom for økte utgifter i forbindelse med barnet. Da mener jeg ikke engangssummene som innkjøp av barnevogn og bilstol, men at vi skal ha råd til å gi barnet mat, klær og en barnehageplass når det er blitt ett år.