Knakk bare sammen

[Flynn]

Hei. Fant ikke noe passende emne å putte dette under men håper det går greit her. Alt går til helvete i livet mitt nå på alle plan, trenger ikke å gå innmari inn på det men har liksom bygget seg opp en god stund, og jeg er utslitt både fysisk og psykisk. I dag knakk jeg plutselig bare sammen etter en liten uviktig diskusjon med mamma og begynte bare å gråte, masse og kjempelenge. Klarte ikke å kontrollere det, det bare skjedde, og var helt ufrivillig. Kan noen fortelle meg hvorfor dette skjedde og hva det egentlig var? En spontanreaksjon på alt sammen? :s Trenger litt støtte nå for jeg er ganske ødelagt

[AnonymBruker]

Du hadde en dårlig dag. Slikt skjer med alle, uten at man skal sykeliggjøre det. Kom deg ut i frisk luft, hør på god musikk, se filmer du liker, gå på kafe eller andre ting med venner, få deg en god natts søvn.

[Drømmespill]

Har hatt samme opplevelse som deg. Begeret flyter bare over rett og slett. Jeg er fryktelig flink til å stenge alt inne, og stue alt vekk. Men det kommer tilbake med tre ganger så stor kraft, og da knekker jeg.

Det var vel et lite panikkanfall av utmattelse og for mange tanker i hodet på en gang tror jeg. Det er helt normalt

Ta bedre vare på deg selv, og tenk på hva som plager deg og prøv å gjør noe med problemene (så godt det lar seg gjøre) istedet for å samle opp alt sammen..

[AnonymBruker]

Du hadde en dårlig dag. Slikt skjer med alle, uten at man skal sykeliggjøre det. Kom deg ut i frisk luft, hør på god musikk, se filmer du liker, gå på kafe eller andre ting med venner, få deg en god natts søvn.

Det svaret kunne ha passet dersom det bare var ei drittuke og begeret rant over. Nå skriver TS at hun har slitt lenge.

Jeg har opplevd det. Var bare en bagatell som utløste situasjonen, men det hadde allerede bygget seg opp over lang tid. Du trenger å ta tak i situasjonen din. Bestill time hos fastlegen din og be også om å få starte hos psykolog. Du har muligens for mye å bære på og klarer ikke å håndtere det, men det bare bygger seg opp.

[AnonymBruker]

Det svaret kunne ha passet dersom det bare var ei drittuke og begeret rant over. Nå skriver TS at hun har slitt lenge.

Jeg har opplevd det. Var bare en bagatell som utløste situasjonen, men det hadde allerede bygget seg opp over lang tid. Du trenger å ta tak i situasjonen din. Bestill time hos fastlegen din og be også om å få starte hos psykolog. Du har muligens for mye å bære på og klarer ikke å håndtere det, men det bare bygger seg opp.

Og jeg er ikke enig med deg. Ja, trådstarter trenger noen å snakke med, men det kan like gjerne være en god venn eller faktisk moren hennes, som har sett henne bryte sammen. Det er de færreste som trenger en psykolog til å rydde opp i vrangforestillinger og tankesett. De fleste vil fint klare å løse opp i flokene sine selv, selv om de ser helt uoverstigelige når man ser på de alene. Mental trening og for eksempel yoga for å åpne energistrømmene (ja, det vil bli mye grining) vil være verktøy man kan bruke for å snu alt negativt til noe positivt.

Dette innlegget, fra en blogger som har slitt, og vel fortsatt sliter, kan være en fin start: http://idajackson.no/2012/01/16/hva-ingen-fortalte-meg-om-voksenlivet/

[AnonymBruker]

Kan det her vere noko for deg, trådstartar? http://www.selvhjelp.no/ Eit lavterskeltilbod for sjølvhjelp. Psykologkøane i Noreg er milelange, så eg ville ikkje satsa på det, med mindre du ikkje klarer å løyse opp i problema dine på andre måtar.

[Gjest Consensio]

At man knekker sammen er en naturlig reaksjon når det har toppet seg helt.

Det er sunt å knekke helt samme , gråte, sove og gjerne snakke om det. Da føler man seg ofte mye bedre etterpå.

Om du ikke har noen du kan prate med så råder jeg deg til å oppsøke psykolog (du kan få henvisning fra legen din)

Det kan være godt å bare ha noen å lufte tankene med og som også kanskje kan hjelpe deg med å sortere tankene dine litt

[Flynn]

Tusen takk for svar alle sammen. Det er nok rett slik som du sier Drømmespill, at begeret bare rant over og at jeg hadde samlet alt opp over lang tid. Hater å vise meg sårbar for andre mennesker og å gråte foran folk, så jeg prøver å holde det inne i meg, og det har jeg nok klart en stund, til det bare ble utløst i dag. Fikk snakket litt med min søster som hjalp noe, men klarte likevel ikke å åpne meg helt, og jeg bare følte at jeg ville være alene og at ingen i huset skulle se meg knekke sammen. Det var bare en så innmari voldsom reaksjon for meg å takle og jeg var bare forvirret. Satt og hulket ukontrollert. Men skal prøve å ta tak i problemene mine istedet for å stenge det inne. Kanskje til og med prøve yoga. Det går ihvertfall ikke å holde på sånn her så veldig mye lengre, så jeg må få gjort noe. Takk for svar igjen, det hjalp å høre at andre har vært i samme situasjon