Føler vi kommer i veien

[AnonymBruker]

Dette er ikke et innlegg hvor jeg er på jakt etter å sette særkullsbarna i dårlig lys. tvært imot. Jeg er kjempe glad i dem og unner dem alt godt,

Det er jeg som har problemer.

Jeg og samboeren min fikk barn for 6 mnd siden og han har to fra et tidligere ekteskap.

Begge er tenåringsbarn og svært avhengig av pappa ( det vil si jenta er det mest) dette er ikke på en negativ måte, men problemet er at jeg ofte føler at jeg og vårt felles barn kommer i veien for dem. Og igjen da, for denne jenta spesielt.

Hun har ikke gitt noen signaler om det, men det er jeg som føler det slik. Jeg vet at hun ikke kan få pappan sin alene da han har fått et barn til, og en jente, noe jeg tror "svir" litt mer siden da har han to gulljenter og ikke henne alene.

Han har vært ute og reist en uke og jeg og vårt felles barn skulle møte han i morgen, men bestemor og de andre barna skulle også møte han der. Jeg fikk høre dette av moren hans. Dette er jo i ugangspunktet en veldig koselig setting, men jeg klarer ikke å legge fra meg følelsene av at de 4 (min samboer, to barn og bestemor) er blodbånd og liksom sin klan, mens jeg og vår datter kommer på sidelinjen.

Jeg bestemte meg da for å si at vi kan heller vente på han hjemme.

Det svir, for jeg vil jo ikke ha slike tanker, men de er der.

Noen ganger tenker jeg på hvordan ting ville vært om jeg var sammen med en som ikke hadde barn, men vil jo selvsagt ikke bytte ut mannen min.

Jeg føler ikke at barna er en del av min familien, men barna til min mann.

Råd og tips tas imot, men jeg er ikke intr i å høre "du er en fæl stemor "etc for det er ikke der det ligger!

TS

[AnonymBruker]

Ingen????

[Gjest "gjest"]

Hvordan kan det ha seg at man sitter igjen med et inntrykk av at mange "fars nye kone og nye barn" bare forventer at at han skal kutte ut de tidligere barna?

Naturligvis skal de to eldste som er i en sårbar fase i livet ha bittelitt førsteprioritet.

[AnonymBruker]

hvor står det at han skal kutte dem ut?

Hvordan går regnestykket ditt opp med at de skal prioriteres foran hans siste barn??

[Silfen]

Snakk nå med mannen din om dette, slik at dere i fellesskap kan finne løsninger som er til det beste for alle parter.

[AnonymBruker]

Vel, nå skal jeg være helt ærlig her. Det er et faktum at enkelte menn (og merk: ikke ALLE, men noen) liker best de unga de har fra før. De var ønskede og med "den første store kjærligheten". Kull nummer to er noe de går med på fordi de skjønner at hvis de skal få seg en ny kone som gjør livet behagelig og fint, så må de gi henne en baby eller to for at hun skal være fornøyd og få dekket verpebehovet. Et kompromiss, enten bevisst eller ubevisst. Personlig hadde mennene klart seg flott med de gullungene de hadde fra før.

[AnonymBruker]

jeg forstår hva du mener, og det er slikt jeg føler det til tider.

ts

[Moscato]

Det dummaste du kan gjere i denne situasjonen er jo å trekke deg unna slik du gjorde. SJØLVSAGT havnar du og babyen på sidelinja når du plasserer dykk der.

Eg ser ikkke kvifor du skal føle deg tilsidesett av at særkullsborna òg ønsker å møte far sin når han kjem heim. Når du og minstemann har lyst til å møte han burde du òg vere i stand til å tenke så langt at du spør om dei to andre borna hans òg vil vere med. Her har tydelegvis bestemor vore lur nok til å inkludere dei, og det er ein bra ting!

[Gjest "gjest"]

Vel, nå skal jeg være helt ærlig her. Det er et faktum at enkelte menn (og merk: ikke ALLE, men noen) liker best de unga de har fra før. De var ønskede og med "den første store kjærligheten". Kull nummer to er noe de går med på fordi de skjønner at hvis de skal få seg en ny kone som gjør livet behagelig og fint, så må de gi henne en baby eller to for at hun skal være fornøyd og få dekket verpebehovet. Et kompromiss, enten bevisst eller ubevisst. Personlig hadde mennene klart seg flott med de gullungene de hadde fra før.

Saken er den at jeg tror du har et poeng....

[AnonymBruker]

Hvordan prioriterer han sine andre barn fremfor deres, når dere alle kunne vært tilstede på flyplassen? Mener du at det bare burde være deg og den lille, og at de to andre barna burde holdt seg hjemme?

Hvor mye tid bruker han på de andre barna sine? Hvor mye tid bruker han på deres felles barn? Ville du følt dette, om det var deres felles barn som behøvde ekstra tid sammen med faren og faren prioriterte dette? Kanskje enkelte burde vente med å få barn med den nye, til ting var helt på plass med alt det som er fra før av.

Det argumentet du viste til i ditt innlegg, får meg til å tro at du forventer at du og deres felles barn skal komme først og de andre komme i annen rekke. For ellers forstår jeg ikke hva som var så gale med at de ønsket å være med og hente faren.

Tror kanskje du har en jobb å gjøre, med å få til et godt forhold til hans barn fra før av.

[pøbelsara]

Jeg er helhjertet enig med Moscato her. Du plasserer deg selv på sidelinjen, det er jo ingen som har latt være å inkludere dere.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor du skal føle deg tilsidesatt fordi særkullsbarna ønsker å treffe pappaen sin. Din nye familie er mannen din, barna deres og barna hans. Og svigermor, selvsagt. Det må da være superhyggelig for alle å møres på den måten? Eller er det noe jeg ikke har fått med meg?

jeg synes ikke du er en fæl stemor, men jeg synes det er dumt at du velger å ikke bli med på fellesting når du blir inkludert. Familien til mannen og deg vil jo alltid være både stebarna dine, mannen, deg og det nye barnet.

[Gjest Gjest]

Hvorfor ba ikke DU de to andre med DEG OG babyen for å hente pappa?

[AnonymBruker]

Dette er ikke et innlegg hvor jeg er på jakt etter å sette særkullsbarna i dårlig lys. tvært imot. Jeg er kjempe glad i dem og unner dem alt godt,

Det er jeg som har problemer.

Jeg og samboeren min fikk barn for 6 mnd siden og han har to fra et tidligere ekteskap.

Begge er tenåringsbarn og svært avhengig av pappa ( det vil si jenta er det mest) dette er ikke på en negativ måte, men problemet er at jeg ofte føler at jeg og vårt felles barn kommer i veien for dem. Og igjen da, for denne jenta spesielt.

Hun har ikke gitt noen signaler om det, men det er jeg som føler det slik. Jeg vet at hun ikke kan få pappan sin alene da han har fått et barn til, og en jente, noe jeg tror "svir" litt mer siden da har han to gulljenter og ikke henne alene.

Han har vært ute og reist en uke og jeg og vårt felles barn skulle møte han i morgen, men bestemor og de andre barna skulle også møte han der. Jeg fikk høre dette av moren hans. Dette er jo i ugangspunktet en veldig koselig setting, men jeg klarer ikke å legge fra meg følelsene av at de 4 (min samboer, to barn og bestemor) er blodbånd og liksom sin klan, mens jeg og vår datter kommer på sidelinjen.

Jeg bestemte meg da for å si at vi kan heller vente på han hjemme.

Det svir, for jeg vil jo ikke ha slike tanker, men de er der.

Noen ganger tenker jeg på hvordan ting ville vært om jeg var sammen med en som ikke hadde barn, men vil jo selvsagt ikke bytte ut mannen min.

Jeg føler ikke at barna er en del av min familien, men barna til min mann.

Råd og tips tas imot, men jeg er ikke intr i å høre "du er en fæl stemor "etc for det er ikke der det ligger!

TS

Kjære TS,

Nå må du bare legge fra deg disse tankene - Det er jo ikke sånn som du føler - Kansje gleder ungene seg til å få se babyen? Kansje gleder bestemoren seg også til å se babyen? Inkluder dem hjertelig du og så skal du se at de også hjertelig fortsetter å prøve å inkludere deg - glem blodet og alt det der nå ...

[AnonymBruker]

Vel, nå skal jeg være helt ærlig her. Det er et faktum at enkelte menn (og merk: ikke ALLE, men noen) liker best de unga de har fra før. De var ønskede og med "den første store kjærligheten". Kull nummer to er noe de går med på fordi de skjønner at hvis de skal få seg en ny kone som gjør livet behagelig og fint, så må de gi henne en baby eller to for at hun skal være fornøyd og få dekket verpebehovet. Et kompromiss, enten bevisst eller ubevisst. Personlig hadde mennene klart seg flott med de gullungene de hadde fra før.

Du har så rett så rett..... Mange som har brent seg på dette.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg veldig godt, hadde akkurat de samme følelsene da jeg ble mor for første gang. Det er lett å glemme hvor sårbare førstegangsfødende er, og de som er rundt har ofte fokus på at de aldste barna ikke skal føle seg tilsidesatt.

Mine råd til deg:

- Det kan hjelpe å finne en fortrolig å dele disse følelsene med, noen som ikke står i et lojalitetsforhold til mannen din. Det er selvsagt lettere å snakke med noen som selv har erfaring med å bli førstegangsmor i en allerede etablert fmiliekonstellasjon, men det er jo ikke sikkert du kjenner noen slike?

- Skaff deg faste pauser fra babyen og begynn å trene. Trening påvirker sinnet på positive måter og gjør det lettere å tenke nytt.

- Tenk konkret framover, på utdanning/karriere/videreutdanning/økonomi. Hva ønsker du for deg selv i livet? Hvis du lager deg personlige planer, vil det bli vanskeligere å kaste bort krefter på å føle at du og babyen er underprioriterte.

- Dette høres kanskje rart ut, men det hjalp meg å tenke slik: denne mannen er kanskje ikke den du skal dele resten av livet med. Hvis han ikke prioriterer kjærligheten, parforholdet og babytiden, vil kjærligheten dø. Hvordan vil det da bli med barnet deres? Da er det fint å vite at han er en far som er der for ditt barn også! og det er fint å vite at du kan ha et godt, rikt og selvstendig liv uten barnepappan! Og at du kan finne deg en ny mann uten barn fra før, og håpe han blir en snill stefar osv. osv - slike tanker hjalp meg å se ting fra flere sider..

For min egen del tok det 3 - 4 år å få et godt liv med mann, barn og stebarn, men jeg syns vi har det fint sammen nå. Jeg har ikke gått i fella med å jobbe redusert, men tjener godt og er økonomisk selvstendig. Det er ikke noe problem for meg økonomisk om vi blir skilt og jeg kommer aldri til å bli avhengig av barnebidrag. Det gjør at jeg har en god selvfølelse og føler meg ikke avhengig av han. De eldste barna er gode barnevakter for de yngste, og min mann tar med de yngste barna hvis han skal se kamp etc med de eldste. Jeg trener så ofte jeg kan fordi jeg merker at dagene blir lystbetonte og lette med en liten treningsøkt i bunn (noen ganger bare 15-20 min, f.eks en joggetur mens poteten koker og storesøster passer huset), og jeg har fått aksept for dette fra min kjære. Han er klar over at jeg ofte har følt meg tilsidesatt, og har kommet meg i møte med mine løsninger på problemet, som egentlig har vært egentid og trening (en enkel og relativt tidseffektiv løsning).

Ta tiden til hjelp! Jeg misunner deg ikke, TS, for jeg vet inderlig vel hvor vanskelig det er å føle seg alene og usynlig med en liten baby i et hus fullt av store mennesker som du ikke er helt 100% trygg på. Babyperioden er utrolig krevende, og som nybakt mor kunne du trengt å bli sett og fått nærhet og støtte. Jeg kan garantere at det blir lettere med tiden når babyen blir eldre og du får mer overskudd. Inntil da må du bare gjøre det beste ut av dagene og kanskje alliere deg med noen som kan "se deg."

[Gjest Gjest]

Vel, nå skal jeg være helt ærlig her. Det er et faktum at enkelte menn (og merk: ikke ALLE, men noen) liker best de unga de har fra før. De var ønskede og med "den første store kjærligheten". Kull nummer to er noe de går med på fordi de skjønner at hvis de skal få seg en ny kone som gjør livet behagelig og fint, så må de gi henne en baby eller to for at hun skal være fornøyd og få dekket verpebehovet. Et kompromiss, enten bevisst eller ubevisst. Personlig hadde mennene klart seg flott med de gullungene de hadde fra før.

Morsomt innlegg! "være ærlig," "det er et faktum" -Du snakker som om dette er en vitenskapelig sannhet, men det er vel heller dine personlige erfaringer?

som forelder til to kull kan jeg med hånden på hjertet påstå at jeg er like glad i alle barna mine!!! Jeg velger å tro at det gjelder for de fleste foreldre.

[AnonymBruker]

Morsomt innlegg! "være ærlig," "det er et faktum" -Du snakker som om dette er en vitenskapelig sannhet, men det er vel heller dine personlige erfaringer?

som forelder til to kull kan jeg med hånden på hjertet påstå at jeg er like glad i alle barna mine!!! Jeg velger å tro at det gjelder for de fleste foreldre.

Her var det noen som følte seg veeeldig tuffet...

[AnonymBruker]

Morsomt innlegg! "være ærlig," "det er et faktum" -Du snakker som om dette er en vitenskapelig sannhet, men det er vel heller dine personlige erfaringer?

som forelder til to kull kan jeg med hånden på hjertet påstå at jeg er like glad i alle barna mine!!! Jeg velger å tro at det gjelder for de fleste foreldre.

Her var det noen som følte seg veeeeldig truffet....

[Gjest Cosette]

Jeg har ikke vært i en lignende situasjon selv, men jeg har vært særkullsbarn. Det gikk veldig fint, det ble aldri noe skille mellom meg og mitt nye søsken (til tross for at jeg bodde mest hos min mor), og grunnen - rent bortsett fra at jeg hadde og fremdeles har en fantastisk åpen og varm stemor - til at det fungerte så bra var at min far og min stemor ventet noen år før det nye barnet kom. Min far, min stemor og jeg var en liten familie sammen en god stund, vi reiste på ferier sammen, gikk turer i skogen og på kino som en vanlig familie, og min stemor og jeg ble trygge på hverandre og glade i hverandre. Når det nye barnet kom ble det en naturlig del av den allerede eksisterende familien, ingen havnet på siden.

Hvorfor får man et felles barn sammen før man er 100% fortrolig med særkullsbarna og hele den situasjonen? Jeg har inntrykk av at mange får felles barn altfor fort, og at mange nok hadde hatt godt av å vente et par år til før de var klar for å komplisere familiekonstellasjonen ytterligere. Tenke litt taktisk, rett og slett.

[AnonymBruker]

Nå har jo disse mennene kjent sine første barn i mange år, og utviklet dype og nære relasjoner til dem. Babyen er et nyere bekjentskap, og den er bare en baby, med sine begrensede muligheter for å inngå i en interessant og spennende relasjon. For en nybakt førstegangsmor er babyen alt i verden, men for en far med flere særkullsbarn er det ikke slik. Den første babyen kommer bare en gang. De påfølgende kan aldri bli like spennende som den første. ..og dette gjelder vel mødre også. Førstemann er veldig mye mer stas, iallefall var det slik for meg.

Selv om han virker uinteressert i deg og babyen nå, så vil dette helt sikkert endre seg med tiden. Du er jo opptatt med babyen og er sikkert ikke en like god kjæreste for ham nå som du var før du ble mamma, og det tar også tid for ham å utvikle et forhold til babyen. Husk at han ikke er full av tilknytningshormoner slik som du er.