Sutrete single

[MariaHan]

De som er singel sutrer konstant om forskjellige ting, f.eks. hvordan de skal skaffe seg en mann. Det er jo kjempeenkelt. Gå et tur på byen, og vips så har man en mann.

Deretter blir man kjent, og vips så skal en gifte seg (akkurat som meg!)

Deretter kan en kjøre på i senga og lage barn og oppnå noe her i livet. For meningen med livet er vel å etablere seg og få en god jobb og stifte familie.

De som er single går glipp av mye. Herregud, get yourself a life!

Dette var selvsagt ironisk alt sammen. Det er ikke så greit å være singel. Det er mye som skal klaffe, og det er lett å bli deprimert i prosessen med å finne en livsledsager. En kan jo ikke ta den første og beste!

[Gjest Maruwan]

Ok.

[Steinar40]

En kan jo ikke ta den første og beste!

Sannsynligvis hadde man blitt veldig overrasket hvis man visste hvor mange som nettopp tar den første og beste (verste).

Skulle vært interessant å hatt en statistikk over dette faktisk. Men jeg tviler på at dette er noe mange innrømmer hehe

[MariaHan]

Nok en grunn til å bli deppa Det er nok mange som tar den første og "beste"

[Jolene]

Fantastisk innlegg TS!

SOm singel er det ikke alltid lett når savnet kommer inn. Nei, det er ikke noe problem å gå ut på byen å finne noen, problemet er i grunn å finne noen du vil holde på.

Men når du minst venter det, da kan det hende det skjer noe

[AnonymBruker]

Nok en grunn til å bli deppa Det er nok mange som tar den første og "beste"

Vel noen mennesker er ikke mer attraktive enn at de ikke fortjener bedre. Spesielt dere kvinner går rundt og skal ha så mye mer enn dere kan tilby selv.

[Gjest Nuppdupp]

Vel noen mennesker er ikke mer attraktive enn at de ikke fortjener bedre. Spesielt dere kvinner går rundt og skal ha så mye mer enn dere kan tilby selv.

du får sette oss på plass. dynke oss ned i søla!

[AnonymBruker]

Noen av oss har også det problemet at vi har opplevd hva "perfekt" kjærlighet kan være, men av en eller annen årsak måtte gi slipp på. Jeg er der. Før kunne jeg nok godtatt noe suboptimalt, for da visste jeg ikke bedre. At noe skulle oppleves perfekt var for meg da en utopi. Et eventyr. Også innser man en vakker dag av eventyret faktisk ikke trenger å være en umulighet, bare en usannsynlighet.

Egentlig er det en forbannelse, for ingenting jeg siden har opplevd har føltes så perfekt. Og hver gang sliter jeg med usikkerhet. Bare en gang var jeg sikker. Bare en gang føltes det helt og holdent riktig å bruke ordet elske. Å glemme seg selv i sitt ønske om å gjøre noe for en annen. Å vurdere giftemål. Dette gnager bak i hodet, og ødelegger alt jeg senere har hatt på gang. Ikke bare for meg selv, men for de jeg er med også. Og jeg hater å gjøre andre vondt. Det er noe jeg ikke klarer å tilgi meg selv for...

Det verste er dog å innse at kanskje vil jeg aldri oppleve fullkommen lykke igjen.

Kjærligheten er skikkelig kjip. Hvis det blir få gode dager kontra dårlige så er den nesten ikke til å holde ut...

[Steinar40]

Noen av oss har også det problemet at vi har opplevd hva "perfekt" kjærlighet kan være, men av en eller annen årsak måtte gi slipp på. Jeg er der. Før kunne jeg nok godtatt noe suboptimalt, for da visste jeg ikke bedre. At noe skulle oppleves perfekt var for meg da en utopi. Et eventyr. Også innser man en vakker dag av eventyret faktisk ikke trenger å være en umulighet, bare en usannsynlighet.

Egentlig er det en forbannelse, for ingenting jeg siden har opplevd har føltes så perfekt. Og hver gang sliter jeg med usikkerhet. Bare en gang var jeg sikker. Bare en gang føltes det helt og holdent riktig å bruke ordet elske. Å glemme seg selv i sitt ønske om å gjøre noe for en annen. Å vurdere giftemål. Dette gnager bak i hodet, og ødelegger alt jeg senere har hatt på gang. Ikke bare for meg selv, men for de jeg er med også. Og jeg hater å gjøre andre vondt. Det er noe jeg ikke klarer å tilgi meg selv for...

Det verste er dog å innse at kanskje vil jeg aldri oppleve fullkommen lykke igjen.

Kjærligheten er skikkelig kjip. Hvis det blir få gode dager kontra dårlige så er den nesten ikke til å holde ut...

Ulykkelig kjærlighet er noe dritt, ja.

Men det er bare tull å tenke at dette var en "perfekt" kjærlighet.

Fordi dette er nemlig bare et bilde - en illusjon eller innbilning - som du har skapt selv oppi ditt eget hode. Det finnes nemlig ingen perfekt kjærlighet eller noe perfekt menneske. Alle har sine feil. Ingen passer perfekt i sammen. Og ingen vet hva framtiden hadde brakt. Eller vil bringe.

Dette har bare med din egen (mentale) innstilling å gjøre.

[CalidumCor]

Men når du minst venter det, da kan det hende det skjer noe

Åh, er så lei av den frasen der! Alle varianter av den

[Cata]

Men når du minst venter det, da kan det hende det skjer noe

Jepp, og det som skjer er ofte innledningen til "en ny tur til helvete og opp igjen".

[Gjest Nuppdupp]

Jepp, og det som skjer er ofte innledningen til "en ny tur til helvete og opp igjen".

hahahaha.. rett fra leveren

[Cata]

hahahaha.. rett fra leveren

Kunne ikke dy, meg - og erfaringsmessig er det ikke automatisk sånn at "den neste er den beste" i det lange løp, så det er en flik av sannhet i sarkasmen også.

[AnonymBruker]

Ulykkelig kjærlighet er noe dritt, ja.

Men det er bare tull å tenke at dette var en "perfekt" kjærlighet.

Fordi dette er nemlig bare et bilde - en illusjon eller innbilning - som du har skapt selv oppi ditt eget hode. Det finnes nemlig ingen perfekt kjærlighet eller noe perfekt menneske. Alle har sine feil. Ingen passer perfekt i sammen. Og ingen vet hva framtiden hadde brakt. Eller vil bringe.

Dette har bare med din egen (mentale) innstilling å gjøre.

Mye mulig mister. Selvfølgelig sitter alt i hodet, hele vår virkelighet gjør det. Det hjelper imidlertid lite å være enig i det. I nevnte tilfelle jobber fornuften i mot meg. Lenge før det var noen følelser i bildet tenkte jeg at jeg aldri hatt møtt en så god "match" før. Jeg hadde aldri før vært forelsket, men med henne kom det. Hun var latterlig sexy, aktiv, intelligent, morsom og sjarmerende, og fremsto med en herlig uskyldighet og ydmykhet. Sistnevnte var jeg da også selv, så det hele var veldig spesielt.

"Perfekt" er når ting føles riktig. Når man ikke bekymrer seg. Når ingenting skurrer. Når man aldri krangler, alltid ler. Tro meg, det var nok av eksterne grunner til at det ikke var noen dans på roser. Men jeg kunne snakke med henne på en måte jeg aldri har snakket med noen før, og uansett alvorlighetsgrad eller håpløshet hadde jeg tro på at vi kunne løse alt.

Det finnes ingen perfekte mennesker, men det betyr ikke at det ikke kan fines perfekte "matcher" mellom mennesker. Når gjør jeg det.

Før argumenterte jeg som deg.

[Steinar40]

Mye mulig mister. Selvfølgelig sitter alt i hodet, hele vår virkelighet gjør det. Det hjelper imidlertid lite å være enig i det. I nevnte tilfelle jobber fornuften i mot meg. Lenge før det var noen følelser i bildet tenkte jeg at jeg aldri hatt møtt en så god "match" før. Jeg hadde aldri før vært forelsket, men med henne kom det. Hun var latterlig sexy, aktiv, intelligent, morsom og sjarmerende, og fremsto med en herlig uskyldighet og ydmykhet. Sistnevnte var jeg da også selv, så det hele var veldig spesielt.

"Perfekt" er når ting føles riktig. Når man ikke bekymrer seg. Når ingenting skurrer. Når man aldri krangler, alltid ler. Tro meg, det var nok av eksterne grunner til at det ikke var noen dans på roser. Men jeg kunne snakke med henne på en måte jeg aldri har snakket med noen før, og uansett alvorlighetsgrad eller håpløshet hadde jeg tro på at vi kunne løse alt.

Det finnes ingen perfekte mennesker, men det betyr ikke at det ikke kan fines perfekte "matcher" mellom mennesker. Når gjør jeg det.

Før argumenterte jeg som deg.

Joda, jeg kjenner til denne følelsen.

Men virkeligheten er sånn at det er relativt mange man kunne passe ganske bra i sammen med. Det største problemet er å få den rette kontakten med en av dem.

Derfor føles det ikke bra når noe sånt først glipper, nei. Ettersom det ikke finnes noen garanti for at man kommer til å treffe en av de andre.