Når alle svikter...

[Gjest K@N]

Jeg leste en artikkel i VG nå, om en gutt på 15 år som er vanekriminell.. Da lurer jeg på - hvor er familien hans? Samlivet med far, mor, Besteforeldre osv? hvem har sviktet ham mest - eller er det han som har sviktet sine nærmeste? Hva skjer med vårt lille Norge??

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=208326

Jeg får problemer med å ikke bry meg - skulle gjerne tatt denne "vanskelige" gutten inn i min familie jeg. Gitt han grenser og omsorg - det er jo det de etterlyser når de er voksne kriminelle.. Noen som brydde seg....

Hva skjer med oss mennesker når vi leser om/set på tv - vold og kriminalitet dag etter dag? Og hva med våre barn?

Snakker noen av dere med ungene deres om dette? Og i så fall - hva sier dere??

Hvordan kan vi vite at det ikke er våre barn som er de neste?? Og hva hadde du gjort dersom ungen din ble levert hjem på døren av uniformert politi?

Det handler vel om å være sammen med barna sine - dele hverdagen med dem. Og ikke minst gi dem tid - du vet, den vi alt har for lite av.....

[Gjest Gjest B]

Noen venner av mine foreldre var i "sin tid" fosterforeldre for flere gutter - gutter som ble tatt hånd om av barnevernet alt for sent............

Men poenget er: På et tidspunkt i livet sitt så skulle den ene gutten få oppnevnt en verge - og fikk lov til å komme med forslag sjøl. Han valgte lensmannen i bygda......... Alle lurte på hvorfor akkurat lensmannen?? Gutten hadde nemlig vært i kontakt med lovens lange arm mer enn èn gang.

Årsaken gutten oppga var: Jo - èn gang han hadde gjort noe ulovlig så hadde lensmannen flydd etter gutten og fått tak i han - og snakket med han.

Gutten sa: "Han er den eneste som har brydd seg såpass om meg at han løp etter meg for å få tak i meg - og snakket MED meg"

Tenk dere det.............en gang hadde gutten følt at en voksen hadde brydd seg om han. Det er tragisk..........

[Gjest K@N]

Så dere barne-tv i Desember? Husker dere kanskje "Jul i skomakergata" fra dere var yngre?

Jon Blund har med ... "Alle barn har rett til" osv...

Jeg vil gjerne dra det lengre jeg og si at alle mennesker - uansett - har rett til at noen bryr seg....

Omsorg for medmennesker er på vei å bli et fremmedord i dagens samfunn - kanskje det er på tide at "nabokjerringa" som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid kommer sterkere på banen?

[Gjest Brunhilde]

Men hva med de barna som sklir ut - hvor familien ER tilstede i aller høyeste grad - hva med dem?

[Gjest Poirot]

Ja, alle trenger grenser

Men det er ikke alle som HAR en familie.

Det er heller ikke alle familier som orker belastningen med et barn som kanskje er kriminell fra ti-årsalderen (sikter ikke til VG-saken her, men egen erfaring).

Man kimser ikke av en 15-åring som banker folk og har våpen. Jeg kjenner til familier med slike barn hjemme, der alle sover med låst soveromsdør fordi de er så redd for lillebror, som flere ganger har banket og ranet familien.

Alle mennesker klarer ikke å oppføre seg hvis de får veiledning, noen ønsker ikke å være lovlydige. Har en venn som er barnevernspedagog som jobber me dgjengkriminelle ungdommer i Oslo. Hun spurte en hvorfor han ikke ville utdanne seg, få en jobb. Han lo, og spurte hvor mye hun tjente i måneden. Da hun svarte sa han; "det tjener jeg på en dag eller to. Hvorfor tror du jeg heller vil jobbe?"

Om dere føler at dere har noe å tilby kan dere jo stille opp som fosterfamilie, støttekontakt via barnevernet el.

[Gjest K@N]

Hun spurte en hvorfor han ikke ville utdanne seg, få en jobb. Han lo, og spurte hvor mye hun tjente i måneden. Da hun svarte sa han; "det tjener jeg på en dag eller to. Hvorfor tror du jeg heller vil jobbe?"

Om dere føler at dere har noe å tilby kan dere jo stille opp som fosterfamilie, støttekontakt via barnevernet el.

Uff da.. Det er selvsagt ikke til å legge under en stol at man som kriminell kan tjene seg ufattelig rik - men hva med dem man tjener pengene på bekostning av? Alle har - i større eller mindre grad - empati. Bare man lærer seg å kjenne etter.. Leste om et prosjekt i sverige hvor voldelige unge må møte ofrene sine - se den smerten de har påført dem.. I form av bilder, historier etc.. Kanskje det er en mulighet også for oss trauste normenn?

Men hva med de barna som sklir ut - hvor familien ER tilstede i aller høyeste grad - hva med dem?

Jeg mente ikke å si at alle barn som velger den kriminelle løpebane ikke har tilstedeværende foreldre... Dersom det virket slik ber jeg så mye om unnskyldning for det! Men i dette tilfellet jeg henviste til har ikke guttens mor deltatt i omsorgen på flere år... Jeg reagerte veldig på akkurat det jeg da....

Men for de foreldre som virkelig prøver - men ikke når barnet sitt... - der finnes en mengde lag og organisasjoner, hjelpeapparat og muligheter! Dessverre gir man seg for lett. Man låser gjerne døren og lar barnet i fred - fordi det er enklest for resten av familien på den måten..

Jeg kjenner en familie fra her jeg bor, de har typisk nok, mine barn, dine barn og våre barn - en av ungene er en gutt på nå 17 år.. Han bor hos sin fars eks-samboer!! Nettopp fordi de andre i familien ska få fred - nettopp fordi mor og far ikke makter mer - de har gitt opp.. Denne damen har "fått" barnet fordi hun var den eneste gutten kunne tenke seg, den eneste som hadde snakket med han, sett han og brydd seg... Han gikk selv til barnevernet og politiet og ba om å bli flyttet!! Ikke fordi foreldrene og deres familie ikke var gla i ham, eller ga han den omsorg og kjærlighet de skulle - fordi de var redde ham.. Og han sa ; hvordan skal jeg kunne respektere dem når de stirrer på meg kvalme i redsel? Hvordan skal de kunne sette grenser for meg? Og gi meg trygghet??

- tror det er et poeng.. Man må våge å stille seg til "hoggs".. Våge og elske og bli såret, sette grenser og være der..

Og ja - jeg kan gjøre noe ved å være fosterforeldre etc... Men da må resten av min familie være innstillt på det.. Og det er de ikke. Ikke kan jeg klandre dem heller - og de er viktigst i livet mitt så...

[Gjest Poirot]

-K-

Og han sa ; hvordan skal jeg kunne respektere dem når de stirrer på meg kvalme i redsel? Hvordan skal de kunne sette grenser for meg? Og gi meg trygghet??

- tror det er et poeng.. Man må våge å stille seg til "hoggs".. Våge og elske og bli såret, sette grenser og være der..

Jeg har selv funnet min far l(en sterk arbeider på gølvet) ligge sammenkrøket på gulvet fordi han har blitt sparket ned av min bror fordi han ikke ble kjørt til en kamerat. 3 ganger sparket han i stykker dører inne i huset vårt, i løpet av en eller to måneder. Den ene gangen fordi det var gøy, andre gangen for å markere at han var sint, den tredje gangen fordi han skulle ha en støvsuger som var på et låst rom.

Jeg er vokst opp med å ha egen hengelås på døren min, fordi han stjal alt han ville ha. Grensesetting ved eks trekk i lommepenger førte til butikktyveri "jeg hadde jo ingen penger...". Husarrest førte til at han hoppet ut av vinduet i 2. etg.

Det er grenser for hvor mange angrep en familie tåler..... Og det er ganske vanselig å ikke bli redd.

[Gjest Brunhilde]

Ja, Poirot, det er vanskelig å ikke bli redd!

Jeg er heldig, for jeg har sluppet dette innen min nære familie, enn så lenge. Jeg har dessverre ingen garanti for hvordan det vil gå med 13 åringen etterhvert, selv om jeg nok ville ha sett tegn til utgliding allerede nå - håper jeg da!

Men jeg har andre i min nærhet som er gode foreldre, som stiller opp for barna og som allikevel kommer til kort fordi at jo mere de gir jo mere kreves.

Jeg kjenner mødre til narkomane som har blitt nødt til å sparke barnet ut og slkifte lås for selv å overleve.

Jeg tror ikke det er så svart/hvitt som at "hadde jeg bare blitt hørt". Jeg tror mange BLIR hørtm, men tar de gale valgene - for det må vi ha med i tankene, den kriminelle VELGER selv å være kriminell!

Jeg tror det er altfor enkelt å skylde på familie og oppvekst når noe går galt, da kan man jo fraskrive seg alt ansvar, enkelt og greit.

Jeg traff en gang en narkoman som jeg fikk stor respekt for da han sa: "Mamma og pappa var jævlig OK, de visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. De slo aldri og det var aldri bråk hjemme hos oss. Det at jeg er narkoman er mitt VALG og mitt alene".

Ble dette rotete? Sikkert, men sånn er det når tankene hopper litt frem og tilbake!

[Gjest K@N]

Det er grenser for hvor mange angrep en familie tåler..... Og det er ganske vanselig å ikke bli redd.

All respekt for deg og dine opplevelser - men er det dermed sagt at man skal gi opp disse barna? Fordi de har påført sine nærmeste smerte?

Hva ville du gjort dersom det var ditt barn??

-K-

[Gjest Poirot]

Nei, barna skal ikke gis opp.

Men at en familie ikke orker mer trenger ikke bety at de ikke har prøvd det de har maktet. Det er vanskelig å forlange at voksne og søsken skal opptre uredde for sine barn, når det faktisk gjør vondt å bli banket opp.

Utenforstående (mener ikke -K-) vet ikke alltid hva som foregår i et hjem, og det er så lett å fordømme og ha plenty av gode løsninger som sikker ville virket, om man bare hadde gjort "sånn eller sånn".

Og ærlig talt så vet jeg ikke hva man skal gjøre med slike folk som 15-åringen fra VG. Var det meg han ranet ønsket jeg nok at han satt i fengsel, men fornuften tilsier jo at han ikke blir bedre av det. På mange måter tror jeg det er for sent.

Det som kan hjelpe er kanskje å gi ham positive opplevelser, men det kan gi et merkelig signal utad -ranet og stjal, dro til syden og fikk motorcrosskurs(som er et reelt tilfelle fra barnevernet...)

[Gjest K@N]

Nei, barna skal ikke gis opp.

Men at en familie ikke orker mer trenger ikke bety at de ikke har prøvd det de har maktet. Det er vanskelig å forlange at voksne og søsken skal opptre uredde for sine barn, når det faktisk gjør vondt å bli banket opp.

Jeg sier ikke at man skal forlange, men man kan ha forventninger.. I det tilfellet jeg kjenner har denne gutten aldri løftet en hånd mot sin fars eks. Hun på sin side er veldig tydelig på hva hun forventer og godtar. Noe foreldrene ikke er.. De er mer slik at de roper og kjefter når de får negativ tilbakemelding på hans oppførsel, ellers lukker de igjen og problemet forsvinner under bordet. Og nettopp DET tror jeg mange foreldre gjør - håper at dette problembarnet "vokser det av seg" eller at "dette løser seg nok"...

Jeg har min sønn i samme klasse som guttens yngste bror - og jeg ser klare tendenser hos dette barnet alt nå, han opponerer mot sine foreldre slik alle barn gjør - men i hans tilfelle er han den som "går seirende ut" og da mener jeg det er rett, uansett hvor gode foreldre de er på omsorg etc - å komme tidlig på banen og "lære" dem å sette grenser for eksempel.

Styrke kommer forøvrig innenfra - og har ikke noe med fysisk størrelse og krefter å gjøre..

Utenforstående (mener ikke -K-) vet ikke alltid hva som foregår i et hjem' date=' og det er så lett å fordømme og ha plenty av gode løsninger som sikker ville virket, om man bare hadde gjort "sånn eller sånn".[/quote']

Men du - av og til kan en som står på utsiden ha et mer nøkternt syn på situasjonen og derfor lettere se hvor tiltak kan hjelpe dersom man er villig til å ta imot - uten å fordømme!