Sliter med morsfølelsen

[AnonymBruker]

Må bare få det ut en plass og jeg vil ikke at noen skal komme med vond kritikk for det trenger jeg ikke. Jeg er ei ung mor som fikk barn allerede da jeg var 19 år. Nå er han snart 2 år og jeg klarer ikke å glede meg over han som jeg føler "alle" mødre burde gjøre. Vi fikk en tøff start på livet, han kom altfor tidlig og vi lå lenge på sykehus. Etter fødselen så kjente jeg ingenting, ikke glede ikke sorg. Jeg satt bare på sengen og tenkte at det var godt å være over fødselen.

Da jeg så han første gang i kuvøsen ble jeg redd, han så ut som en utmagret fugleunge som lå koplet til mange maskiner. Under hele oppholdet slet jeg med å ville være nær han. Jeg satt ved kuvøsen dag og natt, og jeg var veldig veldig redd hver gang det gikk feil vei, men jeg ville helst ikke holde han og helst ikke ta på han.

Da vi kom hjem ble jeg alenemor etter kort tid. Jeg hadde mye og nær familie rundt meg som jeg har et godt forhold til, de hjalp meg i gang da jeg ble alene. De avlastet meg mye. Jeg har alltid vært nøye på gode rutiner for han, og han har alltid fått det "beste" utstyret, fordi jeg føler at det er bare slik jeg kan kompensere for at jeg ikke har noen morsfølelse for han. Jeg hadde han med på mye aktiviteter og prøvde å få ting til å føles koselig i permisjonen men jeg følte meg bare sliten og utrolig lei av hele ungen.

Etter permisjonen startet jeg på høgskole og flyttet fra hjemplassen min, han begynte i bhg. Jeg har fått en fantastisk samboer som elsker min sønn som om han er sin egen og sammen har vi en koselig leilighet med alt vi trenger, allikevel er jeg så lei meg. På skolen, på natten, på dagen, alltid så tenker jeg at jeg ikke strekker til, ikke viser den kjærligheten jeg bør, ikke er en mor som elsker barnet mitt.

Når jeg henter han i bhg så er han kjempeglad for å se meg,jeg føler ingenting, syns han bare er slitsom og jeg gleder meg til han skal legge seg.

Den stakkars lille gutten min er blid hele tiden og elsker å være med meg, men jeg vil helst ikke ha noe med han å gjøre..Jeg vet jeg er traumatisert etter perioden på nyfødt intensiv, og jeg går til en terapeut for dette, men morsfølelsen endrer seg ikke og jeg har så ufattelig dårlig samvittighet for dette og er redd for å få flere barn selv om jeg egentlig ønsker det. Jeg og samboer har blitt uplanlagt gravide nå og neste uke tar jeg abort fordi jeg rett og slett ikke tørr og satse på at jeg ikke strever med det samme neste gang..

[Gjest Gjest]

Min aller første tanke er at du ikke vil knytte deg til ham, av skrekk for å miste ham. Du var så nære på å miste ham når han ble født. At du ble traumatisert av det.

Hva med å ta kontakt med sykehuset der du fødte. Se om noen av de som hjalp deg den gangen er der enda. Les igjennom journalene, og snakk med de som jobber der, jordmora du hadde.

Snakk med familien din, de som har hjulpet deg igjennom samlivsbruddet den gangen. Deres opplevelser og tanker om både deg og barnet.

[Gjest imli]

Einig med AB over - men vil leggje til at det ikkje er noko unormalt i å bli sliten og lei av ungane sine. Det blir alle. Det er heller ikkje uvanleg å bruke lang tid på å få skikkeleg morskjensle for ungen. Eg brukte nok rundt eit år på mine, men det gjekk veldig gradvis.

Lukke til!

[Gjest Mia]

Har ikke noe hjelp å gi deg. Men ut i fra det du skriver, får jeg en følelse av at du er en usikker og redd (?) mamma som innerst inne elsker gutten sin. Hvis du prøver å ikke tenke at du ikke strekker til, vil det kanskje bedre seg? Jeg tror slike tanker har til en viss grad en srlvoppfyllende proffeti...Fra

Uansett, god klem til deg

[Gjest Gjest]

hei ja dei har nok rett dei 2 første innleggene,du er redd for å miste barnet.

jeg mistet min mor dagen etter mine tvillinger ble fødd, (dei låg også på post etter fødsel)

hadde noe av samme følelsen selv om jeg ikke var så ung som deg og det heller ikke var mitt første barn.jeg trodde hele tiden at den ene skulle dø,for det ble misforsåelse da presten fortalte meg om min mors død. jeg tror enda at den ene dør. ja nå er dem blitt skolebarn og det tok årevis før jeg følte sorg over min mor og da kunne jeg også se gleden. det var fantastisk godt!

endelig klare å vere stolt mor!

jeg ønsket ikke å snakke med psykolog på sykhuset,jeg var livredd for å bli stemplet som uegnet mor og komme hjem uten mor og barn!så holdet alle følelsene for meg selv.

jeg sjønner at det er det du også gjør,det tar nok tid,men jeg lover deg at en dag vil du virkelig se gleden.

[AnonymBruker]

Jeg måtte gråte litt da jeg leste dette, for jeg kjenner meg så veldig igjen. Den såre følelsen av å ikke være god nok mor gjør vondt, det å ha svart samvittighet ovenfor barnet at barnet fikk deg som mor. Og sist men ikke minst, den følelsen av å ha et barn som strekker seg glad opp mot deg med øyne som lyser av kjærlighet og tillit. Mens du føler deg litt tom, og kvier deg for enkle ting som har med barnet og gjøre.

Jeg har først den siste mnd kommet meg litt videre, og føler en enorm kjærlighet ovenfor barnet. Jeg leker mer naturlig, og bidrar mer. Vet fortsatt ikke hvorfor jeg har en liten sperre, men vil dele med deg to ting jeg har erfart:

1. Det som snudde ting litt opp ned var når både barnet mitt og faren dro vekk for en hel helg, og jeg fikk tid til å være litt alene igjen. Da barnet kom tilbake var det som å møte h*n på ny. Jeg hadde ikke savnet h*n eller noe, men likevel innså jeg at barnet var mitt. Så litt etter litt har ting falt på plass, og jeg har erfart at å ta en dag av gangen er lurt. Med tiden forandrer det seg, noen ganger mnd, for andre år. Ta imot den hjelpen du kan få, ingen vil ta fra deg barnet ditt.

2. Dette går på abort. Jeg tok en abort fordi jeg følte meg som verdens verste mor, og ville ikke utsette barnet mitt for det. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg angrer i ettertid, det er det vondeste jeg har gjort mot meg selv. I ditt tilfelle høres det ut som om du er i ferd med å begå en feil, på feil grunnlag. Håper du revurderer og går inn i deg selv, og at hvis du velger abort så er det på grunnlag av andre ting, ikke denne du har nevnt over.

Ønsker deg all lykke til, det finnes håp- og barnet ditt er heldig som har deg som mor. Ikke glem det, du er alltid den beste moren for dine barn, nettopp fordi det er barna dine.

(Finnes unntak, men du er ikke unntaket)

[Gjest frøken am]

Hei TS!

Kan du sende meg en PM?

[AnonymBruker]

Er nok mange som ikke liker barna sine, og går konstant med dårlig samvittighet for at de ikke føler nok kjærlighet. Jeg er desverre en av dem selv. Sliter med det samme som deg,bortsett fra at ungen ble født til termin og ikke hatt noen problemer utover det. Jeg tror det at hun ikke sover om natten, og på dagen er det mest skrik og hyl og raserianfall er med på å opprettholde mine manglende følelser for henne. Leit.

[AnonymBruker]

Håper du fortsatt følger denne tråden. Jeg har det helt likt. Sønnen min er nå 8 år. Det er så jævlig at jeg ikke klarer å føle ømhet og tørr nesten ikke si det,  kjærlighet. Jeg vet han kjenner det. Han vil alltid være med sin far. Jeg føler jeg bare spiller et skuespill. Faen!  Jeg vil så gjerne få det til.  Hva er galt med meg!!! Sorgen og min dårlige samvittighet tar snart knekken på meg. Vær så snill å hjelp meg....Jeg skammer meg så inderlig 

Anonymkode: 8f21f...5eb

[AnonymBruker]

Dette er vel det største tabuet å ikke "like/elske" barnet sitt, men du er ikke alene. Det leser du jo her, og det er mange flere der ute. Jeg kan ikke vite hvordan du har det, men jeg kan forstå at det oppleves veldig tungt og vondt. Det er liksom opplest og vedtatt at en mor skal else barnet sitt og at noe annet er umulig. Jeg synes det er fantastisk at du setter ord på det du føler og at du går i terapi. Du har innsikt og det er veldig, veldig viktig.

Jeg heier på deg!!! 

Anonymkode: 98226...b7a

[jabx]

Denne "tomheten" som enkelte snakker om minner jo litt om depresjon da. Kanskje noe å utrede?