Katt bet 2-åring

[AnonymBruker]

Det jeg mener er at den kan gå rundt og leke, og plutselig blir et menneske i bevegelse en del av leken. Det kan komme fra ingen plass, katten får bare lyst til å angripe.

Den gikk jo ikke rundt og lekte, den hoppet bare plutselig til... Og det må da vel kunne kalles for uprovosert? Har aldri opplevd slikt utenom at dyr er blitt plaget eller de har vært i lekehumør. Det er lett å se forskjell på de to måtene å angripe...

[Aurora M.]

Katter kan plutselig få slike "raptuser", tilsynelatende (for oss mennesker) uten grunn. Hadde det vært et angrep foretatt i agressjon for å skade, ville det gått rett gjennom huden (som Lille-pus så bra illustrerer). Ergo var den i leke/jaktmodus.

Det går bare litt over styr for dem av og til med alle disse instinktene som skal tilpasses oss mennesker (språkforvirring kan man kalle det). Ikke lett å si hva som var årsaken akkurat i denne konkrete situasjonen. Det kan være alt fra at den ville ha mer kos med barnet, at barnet holdt i en leke og den gjerne ville bli lekt med, eller rett og slett at den ville ha mer oppmerksomhet. Barn har et helt annerledes språk enn vi voksne og har bråere skiftninger (selv om du har lært de å ta hensyn), og katter blir gjerne litt forvirret og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg alltid.

At katten ikke har med byttedyr hjem, betyr ikke at den ikke jakter. Kanskje den ikke har utviklet teknikkene godt nok enda til at det blir noe bytte ut av det, men du kan være sikker på at instinktene er intakte.

Katten er 3 år, barnet er 2 år, og katten har aldri gjort noe slik før (antar du ville ha skrevet det om så var tilfelle). Det er alt for kjapt å rope opp om avliving (om det er det du legger i å "kvitte deg med"), og jeg synes ærlig talt det er merkelig at du skriver at det var den første tanken du tenkte.

Selv er jeg vokst opp på gård med alle slags dyr rundt meg, og jeg husker da vitterlig både dyype katteklor, kattebitt og t.o.m et par hundebitt uten at det noen gang var snakk om avliving. Jeg husker en gang (kunne vel være en 4-5 år gammel) jeg satt stille og rolig i sofaen og så i en bok, da katta kom flygende som et lyn fra toppen av bokreolen og plantet alle klørne godt inn i overarmen min mens den bet til av (nesten) alle krefter så blodet sprutet. Det ble rensing med pyrisept og plastring, men det var da aldri snakk om noe avliving eller å "kvitte seg med" katten med den grunn. Samme sak da jeg lå på lur bak dørkarmen i 2.etg. og hoppet fram for å ha det litt moro med hunden som var på vei opp trappa. Da glefset den til gitt.

Kort sagt, en må tåle litt når man har dyr. Og barn tåler mye mer enn folk tror. Jeg har aldri tatt skade av noe av dette. Jeg elsker katter og liker hunder. At man ikke alltid kan styre reaksjonene deres er bare en del av pakka. Jeg husker jeg spurte mamma hvorfor katten bet meg så hardt. "Vet ikke jeg Aurora, kanskje han plutselig ble sulten og så så du så deilig ut der du satt at den bare måtte smake en bit? " Null drama. Og som sagt, ingen alvorlige skader, ingen varige men, og iallefall ikke fobi for katter!

[LexSuperior]

Til dere som sier at dere har katter som hopper, biter og klorer samt får slike "raptuser" innimellom.. Har dere innekatter, dårlig sosialiserte og oppdratte katter?

Sier innekatter fordi at jeg ofte har sett at innekatter har fryktelig mye mer energi enn utekatter som får løpt fra seg..

ALLE våre katter har oppført seg etter de ble voksne. Greit at de kan finne på å kvesse klørne et sted det ikke er lov og plutselig fyke litt rundt på gulvet, men MEG eller noen andre mennesker i huset biter og klorer de aldri hvis de ikke får vondt eller noe sånt..

Endret 5. februar 2012 av ViaVitae

[AnonymBruker]

Til dere som sier at dere har katter som hopper, biter og klorer samt får slike "raptuser" innimellom.. Har dere innekatter, dårlig sosialiserte og oppdratte katter?

Sier innekatter fordi at jeg ofte har sett at innekatter har fryktelig mye mer energi enn utekatter som får løpt fra seg..

ALLE våre katter har oppført seg etter de ble voksne. Greit at de kan finne på å kvesse klørne et sted det ikke er lov og plutselig fyke litt rundt på gulvet, men MEG eller noen andre mennesker i huset biter og klorer de aldri hvis de ikke får vondt eller noe sånt..

Selv om det er slik det fungerer hos deg, så betyr det ikke at de med mer viltre puser gjør noe galt Om en katt "hopper, biter og klorer" en veldig sjelden gang, så betyr det ikke automatisk at katten er dårlig sosialisert og dårlig oppdratt.

Jeg synes Aurora sa det så fint: språkforvirring. Det kan oppstå fra så mye.

Eksemåel: Katten min gjennom 12 år gjorde meg aldri noe vondt, bortsett fra den ene gangen. Jeg lå på gulvet og katten kom mot meg, og så fikk jeg plutselig vondt i magen og lagde en smertelyd som katten tydeligvis ikke hadde hørt før. Katten likte tydeligvis ikke lyden, og hoppa rett på hodet mitt og klorte meg før han løp vekk.

Men for å svare på spørsmålet ditt, ViaVitae. Jeg har en katt som er litt problematisk nå, for han reagerer veldig raskt dersom det er noe han ikke liker. Slik at vi andre ikke rekker å reagere før han gjør det. Det er en katt som får ut, men det er en tidligere hjemløs katt fra omplasseringa. Her kan nok mye av skylden legges i oppdragelsen, men det betyr ikke at det er noe galt med katteholdet til TS.

[LexSuperior]

Selv om det er slik det fungerer hos deg, så betyr det ikke at de med mer viltre puser gjør noe galt Om en katt "hopper, biter og klorer" en veldig sjelden gang, så betyr det ikke automatisk at katten er dårlig sosialisert og dårlig oppdratt.

Jeg synes Aurora sa det så fint: språkforvirring. Det kan oppstå fra så mye.

Eksemåel: Katten min gjennom 12 år gjorde meg aldri noe vondt, bortsett fra den ene gangen. Jeg lå på gulvet og katten kom mot meg, og så fikk jeg plutselig vondt i magen og lagde en smertelyd som katten tydeligvis ikke hadde hørt før. Katten likte tydeligvis ikke lyden, og hoppa rett på hodet mitt og klorte meg før han løp vekk.

Men for å svare på spørsmålet ditt, ViaVitae. Jeg har en katt som er litt problematisk nå, for han reagerer veldig raskt dersom det er noe han ikke liker. Slik at vi andre ikke rekker å reagere før han gjør det. Det er en katt som får ut, men det er en tidligere hjemløs katt fra omplasseringa. Her kan nok mye av skylden legges i oppdragelsen, men det betyr ikke at det er noe galt med katteholdet til TS.

Nei, men det er forskjell på en veldig sjelden gang som du sier og det jeg har fått inntrykk av at andre mener er en ok atferd.

"Språkforvirring" er godt forklart ja, og det var ikke sånn at jeg sa meg enig i avlivning. Jeg bare mener at hvis en katt "ofte" hopper på mennesker som "lek" etc. så synes jeg ikke at dette er en normal atferd.

Jeg synes at jeg så altfor ofte hører at katter gjør som de vil og ikke kan oppdraes, men det er feil. Det er bare det jeg sier.

[AnonymBruker]

Høres ut som katten prøver å sette seg i repsekt.

Vår katt gjør akkurat det samme mot hundene våre, og minste barnet vårt på 5 år. Biter ikke gjennom huden, men klemmer med tennene og bruker klør. Det gjør han til sammenlikning aldri mot oss voksne, eller det største barnet. Så jeg mistenker at det handler om hierarki på en eller annen måte.

Sikkert lurt å følge med litt ekstra.

[AnonymBruker]

Det jeg ikke fatter er hvordan så mange kan ta så lett på å avlive dyra sine, en katt som oppfører seg helt naturlig skal avlives?! Hvem har vel ikke opplevd å bli uprovosert "angrepet" av en katt noen gang? Ja, det er politisk korrekt *blablabla* å avlive et dyr som biter, men om hunden min hadde (Gud forby) bitt et annet menneske så hadde jeg kjempet med nebb og klør for å hindre avliving, jeg vet det er veldig tabu å si, men jeg kan virkelig ikke skjønne prinsippet til så utrolig mange mennesker "biter den så er det rett til dyrlegen". Har vanskelig for å tro at eierne kan være så glad i kjæledyret sitt i utgangspunktet... Noe annet blir om en hund skambiter og VIRKELIG skader et menneske, da er det noe galt.

Skal man avlive alle hester som sparker også da?

[LexSuperior]

Det jeg ikke fatter er hvordan så mange kan ta så lett på å avlive dyra sine, en katt som oppfører seg helt naturlig skal avlives?! Hvem har vel ikke opplevd å bli uprovosert "angrepet" av en katt noen gang? Ja, det er politisk korrekt *blablabla* å avlive et dyr som biter, men om hunden min hadde (Gud forby) bitt et annet menneske så hadde jeg kjempet med nebb og klør for å hindre avliving, jeg vet det er veldig tabu å si, men jeg kan virkelig ikke skjønne prinsippet til så utrolig mange mennesker "biter den så er det rett til dyrlegen". Har vanskelig for å tro at eierne kan være så glad i kjæledyret sitt i utgangspunktet... Noe annet blir om en hund skambiter og VIRKELIG skader et menneske, da er det noe galt.

Skal man avlive alle hester som sparker også da?

Vel, det hadde ikke jeg. Hadde hunden min bitt et menneske skikkelig, selv om det ikke hadde resultert i et "skambitt", så hadde hun måttet avlives på flekken. Hva om det hadde vært samme styrke, men truffet et annet sted på kroppen, eller et barn?

En sånn hund kan ikke jeg ha.

Hva blir det neste hun kan gjøre da et lite øyeblikk når jeg ikke ser? F.eks. hvis vi har barn på besøk?

Og jeg er veldig glad i hunden min! Men jeg kan ikke ha på samvittigheten min at jeg visste at hun var i stand til å skade noen.

[AnonymBruker]

Vel, det hadde ikke jeg. Hadde hunden min bitt et menneske skikkelig, selv om det ikke hadde resultert i et "skambitt", så hadde hun måttet avlives på flekken. Hva om det hadde vært samme styrke, men truffet et annet sted på kroppen, eller et barn?

En sånn hund kan ikke jeg ha.

Hva blir det neste hun kan gjøre da et lite øyeblikk når jeg ikke ser? F.eks. hvis vi har barn på besøk?

Og jeg er veldig glad i hunden min! Men jeg kan ikke ha på samvittigheten min at jeg visste at hun var i stand til å skade noen.

Men hvis du er så veldig glad i hunden din som du sier, ville du ikke heller skjermet hunden din mot barn istedet da? en ting er å ikke stole på hunden, men en annen er å dra å avlive "sin beste venn" pga prinsipp og at det KAN skje noe i fremtiden fordi den har bitt èn gang.

"En sånn hund kan ikke jeg ha." Vel, det er ikke noe problem, det er bare å dra til veterinær å sette en sprøyte så kan man bare anskaffe en annen en... Det er den holdningen som provoserer meg.

[AnonymBruker]

Til dere som sier at dere har katter som hopper, biter og klorer samt får slike "raptuser" innimellom.. Har dere innekatter, dårlig sosialiserte og oppdratte katter?

Sier innekatter fordi at jeg ofte har sett at innekatter har fryktelig mye mer energi enn utekatter som får løpt fra seg..

ALLE våre katter har oppført seg etter de ble voksne. Greit at de kan finne på å kvesse klørne et sted det ikke er lov og plutselig fyke litt rundt på gulvet, men MEG eller noen andre mennesker i huset biter og klorer de aldri hvis de ikke får vondt eller noe sånt..

Nei, jeg har utekatter men har sett mange runder med raptuser og vill lek mellom kattene mine både inne og ute. kattens språk er subtilt, man ser ikke alltid på forhånd hva den har tenkt å gjøre. Her har jeg sett mange slike uprovoserte angrep der kattene hopper på hverandre, tilsynelatende uten grunn. Som regel er akkurat dette første angrepe signal om at "nå vil jeg lekesloss", det kommer ikke alltid et forvarsel... Og jeg er enig i at katten nok bet i lek, for hadde den virkelig angrepet så hadde ts ikke vært i tvil etterpå.

[LexSuperior]

Men hvis du er så veldig glad i hunden din som du sier, ville du ikke heller skjermet hunden din mot barn istedet da? en ting er å ikke stole på hunden, men en annen er å dra å avlive "sin beste venn" pga prinsipp og at det KAN skje noe i fremtiden fordi den har bitt èn gang.

"En sånn hund kan ikke jeg ha." Vel, det er ikke noe problem, det er bare å dra til veterinær å sette en sprøyte så kan man bare anskaffe en annen en... Det er den holdningen som provoserer meg.

Har en hund bitt en gang, så kan den bite igjen. Deg, venner, en person på gaten.. Spørsmålet er bare hva slags situasjon som kan trigge den.

Skal jeg bure den inne da for å beskytte den? Være redd for å få besøk av barn? Være redd for å få barn? Hva slags liv er det for hunden? Da må alle dører alltid være igjen. Slutt på at hunden kan løpe løs, slutt på at hunden kan stå i hagen osv.

Og det er ikke "bare" å dra til vetrinæren.. Og heller ikke "bare" å skaffe seg en annen. Hadde hunden min bitt et menneske så vet jeg ikke om jeg noen gang hadde skaffet meg hund igjen for da vet jeg at noe hadde gått forferdelig galt og mest sannsynlig hadde det vært min feil. Enten hadde jeg satt den hunden i en dårlig situasjon, eller så hadde jeg oppfostret den dårlig.

Og haddde sistnevnte vært tilfelle så hadde jeg ikke fortjent å få en ny hund.

[LexSuperior]

Nei, jeg har utekatter men har sett mange runder med raptuser og vill lek mellom kattene mine både inne og ute. kattens språk er subtilt, man ser ikke alltid på forhånd hva den har tenkt å gjøre. Her har jeg sett mange slike uprovoserte angrep der kattene hopper på hverandre, tilsynelatende uten grunn. Som regel er akkurat dette første angrepe signal om at "nå vil jeg lekesloss", det kommer ikke alltid et forvarsel... Og jeg er enig i at katten nok bet i lek, for hadde den virkelig angrepet så hadde ts ikke vært i tvil etterpå.

Jeg mente raptuser rettet mot mennesker.

[ninuska_]

Jeg har lagt merke til at min katt hopper "uprovosert" på meg når jeg stirrer han i øynene. Da utvider pupillene hans seg og han går i jaktmodus. Og han legger hånda mi ned som bytte. Kan det ha skjedd?

Nå stirrer ikke jeg pus så ofte i øynene, men det har skjedd en gang eller to at jeg har festet blikket uten å tenke særlig over det.

[AnonymBruker]

Jeg mente raptuser rettet mot mennesker.

Ja, har jeg også opplevd. Kattene ser ikke på mennesker som noen opphøyde vesen som den må være forsiktig med. Den vil leke eller ikke og det kan være du som er utvalgt. Katter er ofte glad i barn og ser gjerne på de som likeverdige, så det er ikke usannsynlig at katten tenkte at 2-åringen var en egnet lekeslosskompis. Jeg har småbarn selv og ser jo at kattene mine ser på barna som mer og mer lekekompis etterhvert som de vokser til. Nå begynner kattene å være mer lekevillige med barna enn de var før. Jeg lar likevel ikke katter og barn være alene sammen, men det er et interessant samspill i utvikling dem imellom.

[LexSuperior]

Ja, har jeg også opplevd. Kattene ser ikke på mennesker som noen opphøyde vesen som den må være forsiktig med. Den vil leke eller ikke og det kan være du som er utvalgt. Katter er ofte glad i barn og ser gjerne på de som likeverdige, så det er ikke usannsynlig at katten tenkte at 2-åringen var en egnet lekeslosskompis. Jeg har småbarn selv og ser jo at kattene mine ser på barna som mer og mer lekekompis etterhvert som de vokser til. Nå begynner kattene å være mer lekevillige med barna enn de var før. Jeg lar likevel ikke katter og barn være alene sammen, men det er et interessant samspill i utvikling dem imellom.

Jeg forstår at det kan skje med barn. Husker det skjedde med meg når jeg var liten med en familiekatt fordi at de som hadde den brukte sin egen kropp som leketøy med katten isteden for andre ting.

Men at det skjer med voksne det forstår jeg ikke helt.. Men smak og behag antar jeg.

[Stinelin]

Jeg ville ha sett det an og vurdert om katten er aggressiv eller ikke. Aggressive dyr er ikke morsomt å ha i hus, så den måtte nok ut av familien ganske kjapt.

Er enig i at man må tåle litt av dyr, og katter finner på mye rart, men aggressivitet utover helt naturlige situasjoner? Nei takk.

Kan tåle at hunden min blir sint på andre hunder eller ting den oppfatter som truende, men å bite folk er virkelig ikke akseptabelt.

Og jeg er helt enig i at hunder og katter må skjermes mot plagsomme mennesker, inkludert barn. Mange foreldre er altfor dårlige på det, og lar ungene gå langt over grensen. (Sier ikke at det gjelder TS)

[Andreas8]

Hmmm... Jeg hadde en rar opplevelse en gang i tiden. Jeg var borte hos en nabo jeg sjelden var hos, katten deres satt på trappen så jeg bøyde meg ned og klappet og koste med den en liten stund. Plutselig, helt ut av det blå, snudde den på hodet og beit til. Skikkelig. Så jeg begynte å blø! Så løp den avgårde bare.

Jeg gjorde den ikke noe, dette skjedde før jeg rakk å reagere.

Katter er noen rare dyr...

[AnonymBruker]

Hmmm... Jeg hadde en rar opplevelse en gang i tiden. Jeg var borte hos en nabo jeg sjelden var hos, katten deres satt på trappen så jeg bøyde meg ned og klappet og koste med den en liten stund. Plutselig, helt ut av det blå, snudde den på hodet og beit til. Skikkelig. Så jeg begynte å blø! Så løp den avgårde bare.

Jeg gjorde den ikke noe, dette skjedde før jeg rakk å reagere.

Katter er noen rare dyr...

Det samme har skjedd hos oss også noen ganger med naboens katt(den løper alltid inn til oss).

Den biter alltid så vi får kjøttsår. Det er ikke en katt jeg ville hatt.

[Aurora M.]

Jeg mente raptuser rettet mot mennesker.

Saken er den at katten ikke alltid har så lett for å skille dette fra hverandre. De er kjempeflinke til det ja, de bor og lever sammen med oss, og tolker oss etter beste evne dagen lang. Vi har lært oss å "snakke sammen" på et felles språk, og for størstedelen av tiden går dette utmerket.

Men av og til feiltolker vi hverandre. Dette går begge veier, og faktisk mest andre veien enn i dette tilfellet..

Eksempler kommet på i farta:

Katten ser en liten flue i vinduskarmen, den hopper opp for å gjøre det den er konstruert for, nemlig å fange den (noe vi kanskje til og med har rost den for tidligere). Den er uheldig og velter en blomsterpotte. Vi ser ikke flua, vi ser bare en katt som er der den "ikke skal være" og en blomterpotte som går i gulvet. Vi tolker at katten er "rampete" og tar fatt i den, sier "nei" og setter den ned på gulvet.

Eller: Vi koser og klapper på katten som ligger ved siden av oss. Katten sier ifra at nå er det er nok ved å slå med halen (noen mer tydelig enn andre). Vi oppfatter det ikke og fortsetter å klappe. Katten legger ørene tilbake for å gi enda tydeligere beskjed om at den virkelig ikke vil bli klappet mer nå, for den vil sove i fred. Vi oppfatter det ikke og fortsetter. I siste instans tar katten tak i hånden vår med begge potene (med klør) og biter oss advarende i hånden. Vi tolker katten som "umulig" og "uberegnelig", blir sinte og kjefter på den.. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige.. Saken er at de er temmelig tålmodige med oss må jeg si!

Og av og til går det altså andre veien. Barn har som nevnt et helt annet kroppsspråk enn oss voksne. Katten har fortrinnsvis lært seg å "snakke med" voksne mennesker. Naturlig nok, siden det er vi som mater, oppdrar, slipper ut og inn o.s.v. Av barn kan de lett bli forvirret og komme litt ut av "menneskemodus" for en stund. Katter er temmelig hardføre (igjen sett fra vårt ståsted) når de leker med hverandre. De har jo pels, må vite.

Når en tenker litt etter hvor uhyre forskjellig kattespråket og menneskespråket er, og hvordan de har måttet lære å tolke noe som er så grunnleggende forskjellig fra de selv, så er det igrunnen ganske imponerende. Ikke minst hvordan de "skifter på" når de kommuniserer med andre katter og mennesker i samme familie. Så jeg synes absolutt det er på sin plass å gi dem en "tabbekvote" altså!

En må også huske på at for katter så er ikke et menneske et menneske, så og si. Mennesket for dem er først og fremst de som tar vare på dem. Det er de de har lært å tolke, å kommunisere med og forholde seg til på alle måter. De kan like, ja, til og med elske andre mennesker og (de har forskjellig preferanser som oss), men det betyr ikke at de oppfatter alle mennesker som samme "rase" og forstår alles språk. Det ville også strengt tatt være for mye forlangt.

[LexSuperior]

Jeg er i hvertfall glad for at våre katter rett og slett bare har valgt å gå sin vei.. Ikke bite løsningen.