Tilpasset arbeidsliv

[AnonymBruker]

Presset og konkurransen i arbeidslivet blir stadig tøffere. Samtidig havner stadig flere nordmenn på trygd/andre ytelser fra staten. En del kan/bør ikke jobbe i det hele tatt, men veldig mange vil være istand til å jobbe litt innimellom, dersom det finnes en jobb som kan akseptere deres begrensninger.

Dette er IKKE enda en debatt om syk/ikke syk osv. Jeg ønsker en debatt om hvordan vi kan skape arbeidsplasser for folk som har redusert arbeidsevne, uten at man blir satt til å feie gater bare for at "noe må du jo gjøre". Det handler om verdighet og mening med hverdagen.

Jeg kan bruke meg selv som eksempel, selv om dette er tenkt som en generell debatt:

Jeg sliter med helsa og klarer ikke å holde på en vanlig jobb. Jeg har altfor mye fravær og blir derfor et usikkert kort for arbeidsgivere. Det har jeg forståelse for. Jeg har nå vært inne i NAV-systemet i et par år og det gjøres forsøk på å hjelpe meg i arbeid, men det viser seg å være vanskelig å finne en jobb som passer til mine begrensninger. Uten å gå for detaljert inn på hva som feiler meg, så trenger jeg en fleksibel jobb der det ikke går utover andre dersom jeg er syk en dag eller fem pr mnd. Og jeg må ha mulighet til å trekke meg unna "frontlinjen" mens jeg er på jobb, altså at jeg ikke er uunnværlig i en kundebehandlingssituasjon. Det hadde også vært en stor fordel om jeg kunne jobbet litt hjemmefra på dårlige dager. Jeg vil gjette på at min totale arbeidskapasitet ligger på rundt 70-80% i snitt, men siden mine 20% "uførhet" er uforutsigbare og umulig å planlegge, så nytter det ikke å skaffe meg en vanlig jobb i 70% stilling. Utfordringene med uventet fravær vil være den samme. Jeg har en solid utdanning og anser meg selv som ressurssterk hvis man ser bort fra helseproblemene.

Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som sliter med problemer av denne sorten. Og jeg gjetter på at mange med andre typer problemer og andre grader av arbeidsevne også kunne tenkt seg en jobb som passet for dem. F.eks. jobber man kan gjøre hjemmefra om man lider av sosial angst.

Dette er som nevnt IKKE en tråd for å presse syke mennesker i arbeid dersom de ikke føler de makter det. Men for de av oss som har restarbeidsevne OG som ønsker å ha en jobb vi kan være stolte av, så tror jeg det må en debatt til (ikke bare på KG, men i samfunnet generelt) for å se på alternative måter å organisere arbeidslivet.

I dag kreves det mye av en arbeidstaker. Man skal yte 110% hele tida, alltid være klar for nye oppgaver og omstilling, alltid ta alt på strak arm, alltid tilegne seg ny kunnskap og alltid være klar for å yte det lille ekstra for arbeidsplassen. Kravene kan virke overveldende for mange, og særlig hvis man i tillegg sliter med fysiske og/eller psykiske plager.

Mitt møte med arbeidslivet og de stadige nedturene har gjort meg motløs til tider. Uførespøkelset lurer i mørke kroker, men jeg nekter å gi opp. Det MÅ finnes en jobb for meg. Det MÅ være billigere for samfunnet om jeg kan ha en jobb med færre krav til å være supermenneske enn om jeg skal ende opp som ufør fordi ingen vil ansette meg pga mine helseplager.

Men hvilke jobber kunne slike som oss ha? Hvilke jobber kan tilpasses ulike begrensninger? Og ønsker samfunnet å ha oss i jobb framfor en stadig økende mengde uføre?

[Cordelia]

Enig. Man klager over at vi har så mange uføretrygdede, men faktum er at det er liten vilje til å gjøre noen med det. Kravene i arbeidslivet kan få et vanlig fullt funksjonelt mennesket til å knekke sammen. Arbeidsgivere klager over mangel på folk samtidig som de ikke er villig til å bidra til å bedre situasjonen. Ta inn lærlinger etc. NAV sitter med nesa i lover, regler og papirarbeid samtidig som de sender folk hit og dit til diverse karrierebedrifter drevet av coacher uten noen som helst kompetanse.

NAV burde jo være det offentlige organet som var mest up to date og ute i samfunnet for å tenke nytt. Heller samarbeide med aktivt med vikarbyråer og andre ansettelses/karriereintanser de som virkelig har kontakter og vet hva som beveger seg ute arbeidslivet. Folk skal ha like rettigheter og behandles likt, men problemet er at hver sak er ikke lik. Hvilke konkrete tiltak man skal sette ut vet jeg ikke, men det skal ikke mye til for at det skal bli bedre enn det er nå.

Endret 1. februar 2012 av Cordelia

[Antlers]

Fint innlegg, TS

Dette har jeg ofte tenkt på selv, da jeg har blitt tvunget ("opp om morran, ellers så kan du bare glemme å få penger til mat ") ut i arbeid i perioder av livet hvor jeg har hatt det veldig tungt. Med unntak av de svarteste periodene, har jeg selv ønsket å jobbe. Problemet var bare at det aldri ble tatt hensyn til hva jeg kunne klare, med tanke på diagnosene mine...

Jeg har en søvnforstyrrelse (forsinket søvnfasesyndrom) som gjør at jeg svært sjelden klarer å våkne før rundt klokken 12:00. Må jeg tidlig opp, må jeg rett og slett holde meg våken natten før, slik at jeg klarer å møte opp. Dette medfører mange plager (kvalme, svimmelhet, problemer med fordøyelsen, blir svært lett syk, apati osv.), men får jeg følge min naturlige døgnrytme, sover jeg godt og har normalt med energi. Fullt klar over dette, satt NAV meg til å jobbe i en stall. Jeg trives godt med hester, og har ikke noe i mot hverken longering eller å spa møkk. Problemet var bare at jeg måtte opp klokken 05:30 tre dager i uken - noe som selvsagt var helt umulig i lengden, og dessuten bidro til å gjøre meg syk. Hadde det vært midt på dagen/kvelden hadde det gått helt fint, men det tar seg tydeligvis ikke bra nok ut, for man må jo "opp om morran".

Jeg kunne ramset opp mange selvopplevde eksempler. Jeg kunne fortalt utfyllende historier om mennesker med sosial angst, som etter å ha blitt tvunget ut i jobber med drøssevis av mennesker å forholde seg til, har møtt veggen såpass hardt de aldri har klart å reise seg igjen. Men poenget her er vel å komme med forslag til forbedringer, så over til det:

Noe som er svært viktig er hva man kan tenke seg å jobbe med. Man kan selvsagt ikke forvente at alt tilrettelegges for at man får drømmejobben, men det må være en jobb man trives i, og ikke minst en jobb man mestrer fysisk. Det må tas hensyn til diagnoser, interesser og evner. Nå er det sikkert mange friske som ønsker å påpeke at de selv pent måtte ta til takke med f.eks vaskejobb, selv om det er noe de slettes ikke ønsker å drive med. Men jeg håper de fleste forstår at det allikevel ikke kan sammenlignes med at en med ekstrem sosial angst må ta til takke med å stå på salgsstand på et kjøpesenter, at en deprimert må ta en jobb som bare gjør vedkommende mer deprimert, osv.

Noen konkrete forslag til mulig arbeid, uten finsortering av hvem som kan gjøre hva. Er klar over at noen kan virke litt naive, men kan man konstruere stillinger med 0% sjanse for senere ansettelse - bare for at det skal se bra ut på papiret, kan man også konstruere følgende stillinger, som folk i det minste har lettere for å kunne utøve uten å bli enda sykere:

- Telefonintervjuer, gjerne meningsmålinger utført hjemmefra (ikke telefonsalg). Div. støttetelefoner for mennesker som sliter (kommer selvsagt litt an på erfaring/utdannelse).

- "Flexitid" vask av bygninger. Samme når du ønsker å vaske, så lenge du får gjort det en eller annen gang mellom 16:00 og 07:00 neste dag.

- Ansvar for å skrive/sende ut diverse brev/skriv, f.eks for kommunen. Kan gjøres hjemmefra, og mesteparten av eventuell kommunikasjon kan foregå pr. mail/telefon.

- Støttekontakt-light/besøksvenn. Kan kanskje fungere bra for de som først og fremst har fysiske plager.

- Arbeidsplass med fokus på "arbeid utført per uke", ikke "arbeid utført per dag". Dette kan jo være nesten hva som helst, men f.eks at de har null å si hvor mange klær du stryker per dag, så lenge du har strøket så og så mange plagg innen fredag. Dette gjelder også ting som krever en viss type utdannelse, at det skal være fokus på sluttresultatet - ukentlig eller månedlig - ikke mengde arbeid utført per dag. Mange som har dårlige dager klarer helt fint å ta igjen det tapte på gode dager, så lenge mengden arbeid ikke er helt avskrekkende.

- Arbeid på kveldstid/natt. Det er mange som har søvnforstyrrelser, er ekstreme B-mennesker, eller av andre grunner har en døgnrytme som ikke er "A4". Hvorfor tvinge "Bjarte" ut i et direkte traumatisk tiltak, hvor han må "opp om morran" hver dag klokken 07:00, når han faktisk har en mye større sjanse til å fungere og trives i en jobb som starter klokken 20:00? Hvorfor aksepterer vi at så godt som alle tiltak starter tidlig, bare fordi det er det som tar seg best ut på papiret? Joda, det er selvsagt visse begrensninger, men det er også mye man like gjerne kan gjøre på ettermiddagen/kveld/natt. Litt søkt eksempel, men en lærer som elsker å undervise, men dessverre ikke fungerer om morgenen lenger, kan jo ha masse å tilby elevene ved en kveldsskole.

- Oversetting/renskriving av tekst. Kan utføres hjemmefra, for de som har de nødvendige kvalifikasjoner.

- Div. organiseringsarbeid. F.eks ha oversikt over hva som må kjøpes inn, bestille, hente. Fint for de som ønsker å komme seg ut litt, men ikke orker for mye kontakt med andre mennesker.

- Div. sømarbeid/hobbyarbeid. F.eks sy bunader for salg, sette opp nettbutikk for salg av egenproduserte varer, og/eller få istand avtaler om salg via festivaler/egnede butikker osv.

Nå må jeg nesten runde av, men helt til slutt vil jeg nevne at selv om jeg ble mer og mer syk for hvert tiltak NAV ville ha meg ut i, hadde jeg ikke et eneste problem i jobben jeg etterhvert skaffet meg selv. En jobb som riktignok var krevende, med høye krav til nøyaktighet, massevis av research, og emner jeg måtte sette meg inn i helt på egenhånd. Det var utfordrende, men på en positiv måte, og jeg kunne velge helt fritt når jeg ønsket å jobbe, så lenge alt var ferdig innen deadline. Arbeidsevnen gikk bokstavelig talt fra 0% til 100%, takket være trivselsgrad og tidspunkt. Det som er synd er at det kun var flaks som gjorde at jeg fikk den jobben.

[Sulosi]

Endelig en tråd som tar debatten om uføre på alvor. Takk

[Cordelia]

Hvis NAV ansatte også faktisk hørte etter når klientene snakket, istedet for å si hmm mens de i sitt eget hode har gjort seg opp en egen ide om hva de mener er best hadde mye hjulpet. Det virker som de ikke har innsett at den største ressursen de har til å få en person ut i arbeid er personen selv. Det er de som sitter med løsningen, og kjenner seg selv best. Å sitte med en ovenfra og ned holdning "jeg vet best" er utrolig ueffektivt.

De sitter i sin egen lille verden.

Endret 2. februar 2012 av Cordelia

[AnonymBruker]

Til dels enig i innlegget, det er for mange som ikke vil ansatte folk over 40, folk som trenger tilpasninger eller folk som har ulike plager. Det er rett og slett ingen arbeidsgivere som vil ta risikoen på å ansette folk som kanskje er mer syke/fraværende enn gjennomsnittet. Mange forventer urealistisk mye erfaring og kompetanse i forhold til alderen. Helst skal man være 25 med doktorgrad, 10 års erfaring samt diverse verv i tillegg, og aldri være borte fra jobben og helst ikke ta ut ferie heller. Og kanskje det viktigste, man skal aldri trenge noen form for opplæring. Problemet er at disse folkene nesten ikke finnes, slike personer er ikke interessert i å jobbe for en vanlig lønn, for enten er de arbeidsgivere selv, eller så driver de eget firma.

Når det gjelder at presset er så tøft når man først har kommet inn er jeg dog mer uenig i. Ja, mange bransjer er tøffe og man jobber mye under stort press, men det gjelder langt fra alle. Dessuten er det også store forskjeller innad i bedriftene. Mens en del jobber bokstavelig talt døgnet rundt, så er det også mange som tar mye pauser, går tidlig og som alltid får førsterett på ferieavvikling. Mange steder er arbeidspresset med andre ord ganske ujevnt fordelt fordi det er mange som alltid klarer å snakke seg vekk fra å få flere arbeidsoppgaver. En del har alltid unnskyldninger, "Nei, jeg har ikke kompetanse til dette", "Nei, jeg må hjem tidlig å hente barn", og jeg har merket meg at det stort sett er de samme personene som går igjen når det gjelder å snike seg unna nye oppgaver og alltid overlate alt til andre.

[AnonymBruker]

Jeg har fått avslag på jobber fordi jeg har tre barn, fikk faktisk beskjed ett sted om at jeg burde holde meg hjemme til ungene var store nok til å være alene ved sykdom...Fikk høre det på Uni også, var hjemme 3 dager med sykt barn og var derfor en uengasjert student. Samtidig ramset læreren opp navnene på de andre studenten som hadde barn og lurte på hva hun hadde gjort galt som hadde fått så dårlige elever.

Noe er jo veldig galt når slike holdninger får regjere.

[AnonymBruker]

Mange gode forslag, Antlers, og fint å se at tråden blir tatt seriøst og at fokus ikke blir vridd over på "latskap".

Nesten så vi skulle organisert oss og jobbet for et bedre tilpasset arbeidsliv.

- Arbeidsplass med fokus på "arbeid utført per uke", ikke "arbeid utført per dag". Dette kan jo være nesten hva som helst, men f.eks at de har null å si hvor mange klær du stryker per dag, så lenge du har strøket så og så mange plagg innen fredag. Dette gjelder også ting som krever en viss type utdannelse, at det skal være fokus på sluttresultatet - ukentlig eller månedlig - ikke mengde arbeid utført per dag. Mange som har dårlige dager klarer helt fint å ta igjen det tapte på gode dager, så lenge mengden arbeid ikke er helt avskrekkende.

Noe slikt er det jeg kunne tenkt meg selv, men da med "arbeid utført per måned" sånn at det er litt slingringsmonn. Med en sånn jobb kunne nok jeg også gått fra 0 til 100% arbeidskapasitet, tror jeg.

Jeg tror det på sikt må være mer lønnsomt for samfunnet om vi har konstruerte stillinger i det offentlige for å få folk i jobb. Jeg tror folk blir friskere av å oppleve mestring og føle at de gjør nytte for seg, særlig de som ønsker å jobbe. Og undersøkelser har jo vist at uførhet ofte går i arv, fordi hele familier kommer inn i en ond sirkel. Så jeg ser mange grunner til at det kan være samfunnsøkonomisk fornuftig å konstruere stillinger som passer for de som sliter.

Og la oss nå si at jeg ville fått 200.000 pr år i uførestønad (pene runde tall er enklest å bruke i et eksempel) og ikke gjort noen nytte for meg, da var de pengene "tapt" for staten likevel. La oss nå så si at man hadde opprettet en stilling som passet for min arbeidsevne der jeg jobbet kanskje 70-80% (men i utgangspunktet var på jobb 7,5 timer hver dag, reduksjonen i arbeidstid kommer når jeg er syk og det at jeg enkelte dager ville gått for halv maskin) og fikk betalt 350.000 kr for dette pr år. Da vil jo både jeg og staten komme ut på pluss-sida. For statens del ville en del av lønna mi være en forsikring om at jeg ikke endte som ufør, samtidig som jeg gjorde nytte for meg og dermed kunne sagt at f.eks. 80% av lønna var velfortjent som en vanlig arbeidstaker mens de siste 20% var denne forsikringen for statens del.

Ble det litt kronglete forklart? Jeg skjønner godt hva jeg mener, men det er ikke så enkelt å få satt ord på det.

TS

[Londres]

Slike ordninger finnes det. Heter tidsubegrenset lønnstilskudd.

[AnonymBruker]

Slike ordninger finnes det. Heter tidsubegrenset lønnstilskudd.

Ifølge mitt NAV-kontor finnes kun tidsbegrenset lønnstilskudd. Varighet på 3-6 mnd vanligvis. Mener du at man kan få en slik ordning på varig basis?

[Antlers]

Slike ordninger finnes det. Heter tidsubegrenset lønnstilskudd.

Dette er en veldig fin ordning i teorien, men fungerer ikke alltid like greit i praksis. Kanskje dette er et bedre alternativ for de som er (langstids)arbeidsledige uten spesiell grunn? Noen solskinnshistorier finnes det heldigvis, men praksisplass og lønnstilskudd henger svært ofte sammen med at sjefen for en bedrift ønsker å få mest mulig arbeidskraft for minst mulig penger. Det er ikke noe særlig å sette syke mennesker til å jobbe for noen som ikke gidder å ta hensyn til sykdommen. Nå er det mange år siden jeg fikk lønnstilskudd, så det kan jo hende ting har blitt bedre, men mine opplevelser var ikke spesielt positive.

Avtalen var at jeg skulle starte med arbeid 2 dager per uke, så skulle vi se an om jeg etterhvert var i form til å trappe opp. Ble det for mye skulle jeg bare slutte. Jeg skulle starte klokken 10 (da butikken åpnet), og jeg skulle ikke utføre tunge løft, grunnet problemer med ryggen. Jeg skulle også ha muligheten til å trekke meg tilbake for å være alene en stund, dersom det ble for mye for meg.

Etter første dag fikk jeg beskjed om at jeg heretter måtte møte opp klokken 08:00, selv om avtalen var 10:00, da de trengte hjelp til å bære tunge varer ut av lastebilen(!) Etter en uke fikk jeg beskjed om at jeg måtte møte hver dag, ellers hadde de ikke bruk for meg. Jeg var som oftest helt alene i butikken, og den eneste pausen var lunch, når daglig leder var innom en 20-30 minutters tid. De forventet 110% av meg, og avtalen ignorerte de fullstendig.

Jeg tok opp dette med NAV, da det brøt med avtalen på de fleste punkter, men fikk bare beskjed om at jeg måtte prøve, siden jeg først var så godt i gang. Jeg forsøkte å si fra på nytt noen uker senere, men fikk beskjed om at jeg rett og slett måtte "manne meg opp litt". Jeg ville ikke være vanskelig når de hadde vært så "snille" at de ordnet med lønnstilskudd, så det gikk jo som det måtte gå... Jeg møtte veggen, og måtte sykemeldes. Jeg var så utbrent og deprimert at jeg var sykemeldt i nesten 2 år.

Mye av problemet er jo at enkelte saksbehandlere vil ha folk ut i jobb for enhver pris. Avtalen var i utgangspunktet god, og jeg følte at det i større grad ble tatt hensyn til mine problemer denne gangen. Å starte på jobb klokken 10:00 var riktignok fortsatt for tidlig for meg, men det var langt bedre enn andre tiltak som f.eks innebar å stå opp 05:30. Det å kunne sove (om enn ikke mange nok timer) før jeg måtte på jobb var jo fint. Å starte klokken 10:00 fungerte kun fordi jeg da hadde en samboer som dro meg ut av sengen, sendte med meg (som på det tidspunktet var halvt bevisstløs) yoghurt og juice, og kjørte meg til jobben. Jeg var positivt innstilt til å strekke meg såpass. Men når det ble problematisk, var det ikke lenger noen som tok hensyn til helsen min. Da var det igjen bare snakk om å "komme seg opp om morran".

Endret 3. februar 2012 av Antlers

[AnonymBruker]

Det Antlers beskriver om lønnstilskudd er nok ganske vanlig, dessverre. Jeg vet om flere som har fått den ordningen en periode, og felles for alle var at de jobbet seg utmattet den korte tiden de fikk lønnstilskudd, og når perioden med lønnstilskudd var over så måtte bedriften "tilfeldigvis" nedbemanne eller hadde ikke "mulighet" til å ansette videre til tross for fagre løfter på forhånd.

Jeg tror slike lønnstilskudd bør brukes i større grad i det offentlige, i IA-bedrifter som har erfaring med å ta hensyn til folks utfordringer og legge til rette. Små private firmaer misbruker nok ofte denne ordningen for å få billig arbeidskraft en periode. Eventuelt at bedriften betaler den ansatte en redusert lønn samtidig som arbeidstakeren får et beløp fra NAV, sånn at bedriftene ikke føler at de kan utnytte arbeidstakeren.

[AnonymBruker]

Det Antlers beskriver om lønnstilskudd er nok ganske vanlig, dessverre. Jeg vet om flere som har fått den ordningen en periode, og felles for alle var at de jobbet seg utmattet den korte tiden de fikk lønnstilskudd, og når perioden med lønnstilskudd var over så måtte bedriften "tilfeldigvis" nedbemanne eller hadde ikke "mulighet" til å ansette videre til tross for fagre løfter på forhånd.

Jeg tror slike lønnstilskudd bør brukes i større grad i det offentlige, i IA-bedrifter som har erfaring med å ta hensyn til folks utfordringer og legge til rette. Små private firmaer misbruker nok ofte denne ordningen for å få billig arbeidskraft en periode. Eventuelt at bedriften betaler den ansatte en redusert lønn samtidig som arbeidstakeren får et beløp fra NAV, sånn at bedriftene ikke føler at de kan utnytte arbeidstakeren.

Lol. Tror du det offentlige er noe bedre på lønnstilskuddsordningen selv om det offentlige er under ia ordningen?

Jeg har sett mange som har hatt ulike praksisplasser, lønnstilskuddsordninger o.l. f. eks hos oss. Felles for dem er at ingen av dem har fått jobb etter at NAV perioden utløp på grunn av "dårlig økonomi".

Arbeidslivet i dag har blitt tøft, og man klarer seg ikke uten å utvikle kynisme på mange arbeidsplasser. AML er ikke verdt papiret det er skrevet på en gang og diverse NAV ordninger er en eneste stor vits. Det er drep eller bli drept selv mange steder. Derfor må man også selv være brutal mot andre som truer en.

[AnonymBruker]

Kan kanskje fungere i det offentlige, men vi er faktisk avhengige av stabile arbeidstakere som leverer på tid for å overleve i et stadig tøffere internasjonalt marked. Og det er begrenset hvor mye forefallende arbeid man har liggende i tilfelle en person som er mye syk føler seg bra nok til å jobbe en dag.

[AnonymBruker]

Kan kanskje fungere i det offentlige, men vi er faktisk avhengige av stabile arbeidstakere som leverer på tid for å overleve i et stadig tøffere internasjonalt marked. Og det er begrenset hvor mye forefallende arbeid man har liggende i tilfelle en person som er mye syk føler seg bra nok til å jobbe en dag.

Ja, det offentlige må ta dette ansvaret, det kan ikke små private firmaer ta på seg. Men for Norge AS så må det jo være mer lønnsomt å betale noen for å gjøre litt jobb når de klarer det enn å ha folk gående hjemme på heltid. Særlig også med tanke på negative ringvirkninger, arv og smitteeffekten som gjør at barn av uføre oftere blir uføre selv.

TS

[AnonymBruker]

Ja, det offentlige må ta dette ansvaret, det kan ikke små private firmaer ta på seg. Men for Norge AS så må det jo være mer lønnsomt å betale noen for å gjøre litt jobb når de klarer det enn å ha folk gående hjemme på heltid. Særlig også med tanke på negative ringvirkninger, arv og smitteeffekten som gjør at barn av uføre oftere blir uføre selv.

TS

En del av problemet er jo at det offentlige ikke kan greie å løse dette ansvaret alene. Det offentlige kan trekke opp retningslinjer, men man kan ikke vedta arbeidsplasser, og man kan opprette så mye gode ordninger en bare vil, men effekten vil utebli hvis det ikke er noen arbeidsplasser som ønsker å ansette de som har vært under NAV ordninger tidligere. I Norge er det ofte skatter og avgifter som sterkt bidrar til at bedrifter får mindre og mindre marginer og de ansatte som følge av det må løpe stadig raskere på jobb. Dette gir utslag i stadig flere utbrente arbeidstakere som må over på NAV tiltak/trygd, noe som igjen gir økte offentlige utgifter og behov for ennå flere skatter og avgifter, og slik har vi fått en negativ spiral.

Men det er selvsagt ikke bare det offentlige som er problemet. Ujevn arbeidsfordeling innad i mange bedrifter og dårlige ledere (og som gjerne unner seg litt for mye bonus) er også en del av det.