Er de vakreste kvinnene de mest ensomme?

[Gjest -J-]

For en tid tilbake siden var det en tråd her hvor en veldig vakker kvinne fortalte om hvor vanskelig hun synes det var å forholde seg til andre mennesker, både i hverdagen og i kjærlighetslivet.

Jeg synes tråden var veldig interessant, fordi den fortalte et litt annet bilde enn hva mange har av virkeligheten til en slik kvinne.

Hun fortalte at hun ofte ble sittende alene når hun var ute på byen med venninner og opplevde sjeldent at noen skikkelige menn kom bort og tok kontakt. De som tok kontakt var ofte cocky, nedlatende og lite autentiske, noe hun opplevde som frustrerende og sårende. I hverdagen opplevde hun også sjeldent at noen viste noen reell interesse og hun ble helt klart "diskriminert" på grunn av sitt ytre, både blant menner og kvinner.

Hun følte seg objektivisert og opplevde som regel at folk dømte henne utifra utseendet og ikke personligheten hennes.

Er det slik at menn flest går utifra at slike kvinner definitivt er opptatt og at de derfor ikke engang prøver å ta kontakt?

Og er det slik at de som tar kontakt ikke greier å være autentiske, men må være cocky og nedlatende for å prøve å få henne ned igjen til jorden?

Er de vakreste kvinnene derfor de mest ensomme?

Kjenner dere noen slike jenter?

Selvsagt skal man være forsiktig med generaliseringer, men etter min erfaring er det mye sannhet i dette.

Diskuter.

[AnonymBruker]

Kjenner ingen slike jenter, men jeg vet om mage topp looking jenter som har guttevenner og aldri sitter alene på byen. Jeg er gutt da og jeg trodde jeg var over snittet pen. Nå har jeg et realistisk syn på meg selv og vet at jeg i beste fall er gjennomsnittlig. Hun er overfladisk om hun tror hun er pen. Gjennomsniilig kanskje, men dette er en dum unnskyldning for dårlige sosiale antenner.

[Cody]

bullshit

[Gjest Gorgonzola]

Bullshit#2

Er hun (for)pen=stakkars

Er hun ikke pen=stakkars

Er hun stygg=stakkars

På tide å slutte kanskje?

[Aldrisur]

Hvis du "bare" har et vakkert ytre og intet spesielt annet å fare med, så ja... da kan man sikkert bli ensom og oversett.

Definasjonen av vakker kan vel også diskuteres?

[AnonymBruker]

bullshit

Fint bidrag.

[Genesis]

Alle de vakre jentene jeg kjenner er ihvertfall ikke ensomme. De har masse veninner og masse guttevenner, og får de guttene de vil uten å gjøre noe særlig for det.

[Steinar40]

Jeg vil tro at det er de som er sjenerte/innadvendte som sliter mest.

Og at dette også gjelder for de som har et over gjennomsnittet bra utseende.

Utadvendte vakre kvinner har nok stort sett mange fordeler vil jeg tro.

Samtidig finnes det selvfølgelig alltid de som er ute etter å utnytte andre.

[AnonymBruker]

De vakreste kvinnene er de mest ensomme, de styggeste kvinnene er de mest ulykkelige, de høyeste mennene ler mest, de tykkeste mennene har det best med seg selv, de slankeste kvinnene har det morsomt, de peneste mennene gråter mest. Osv osv osv...

[loffen]

Bullshit#2Er hun (for)pen=stakkarsEr hun ikke pen=stakkarsEr hun stygg=stakkarsPå tide å slutte kanskje?

Ja, det er jo sånn!

[Gjest Raindrops]

Alle de vakre jentene jeg kjenner er ihvertfall ikke ensomme. De har masse veninner og masse guttevenner, og får de guttene de vil uten å gjøre noe særlig for det.

Signerer.

Alle har nok sitt å slite med, men at pene kvinner er mer ensomme enn andre har jeg store vanskeligheter med å tro på. Hvis det er tilfellet så tror jeg man heller burde prøve å se på hvordan man selv oppfører seg rundt andre mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg vil heller være pen og ensom enn stygg og ensom. Litt på samme måte som jeg også heller vil være rik og ulykkelig enn fattig og ulykkelig.

[Gjest -J-]

Ser at poenget mitt, i den grad jeg hadde et, har forsvunnet eller blitt misforstått. Mulig overskriften var misvisende?

Poenget mitt var ihvertfall ikke at alle virkelig vakre kvinner sitter hjemme og gråter og at vi skal synes synd på de. Spørsmålene mine er fortsatt legitime, etter min mening. Får se om jeg kommenterer litt mer senere.

Nå er det ut på tur.

[AnonymBruker]

Poster som anonym, kun for at folk ikke skal tro jeg skriver dette for trynefaktor. Jeg er vakker. Jeg kunne gjerne beskrevet megselv her, men det skal jeg ikke. Jeg oppfyller veldig mange idealer og har ansikt, kropp og farger som er i fin harmoni og det vekker ofte oppsikt. Det er for all del hyggelig å bli lagt merke til...

..men det stikker litt når folk snakker om meg og en kollega og snakker om "hu flinke" og "hu pene". Jeg føler meg utrolig verdiløs. Selv om jeg har en beinutdanning og er ettertraktet på arbeidsplassen min, så føler jeg ofte at et smil, et kompliment og et klapp på skulderen hadde gjort seg til meg også. Jeg tok det faktisk opp på medarbeidersamtale med min sjef... At andre fikk oppmuntringer, "gulrot på pinne" i form av små bonuser.. og jeg fikk det ikke. For jeg var jo allerede "succesfull", jeg dro inn mest økonomisk og var resultatmessig på topp og leverte innen alle frister.

I tillegg så tror ofte nye kollegaer/kunder at jeg fikk jobben pga utseendet. Ingen sier det høyt, så kanskje jeg er paranoid, men jeg føler det litt sånn.

Så er det i hverdagen.

Folk kan utbryte til en søster/venninne "Åååh, har du klippa deg? Så pen du ble nå! Det kledde du." - standardfraser, ikke sant? Vi sier dem allemann. Jeg får som regel ingen kommentarer eller noen "Ser du har vært en tur til frisøren, ja." - det sårer litt. Jeg har ikke farget håret rosa, som så mange andre så beholder jeg gjerne en frisyre og farge gjennom flere frisørbesøk - alle andre får "ååh så pent" kommentaren og jeg får et nikk.

Mine to mest seriøse forhold er med gutter/menn jeg traff på internet. Som ikke fikk sett tydelig bilde av meg før vi hadde mailet, chatter, snakket i tlf og sendt SMS *lenge* - for det er litt som TS sier. Man tiltrekker de som enten har for høy selvtillit, er overfladiske, eller arrogante. Stort sett, hvertfall.

Det verste for meg er at uansett hva jeg gjør, så har jeg hatt utseendet med meg. Jeg har kommet inn på prestisjestudie pga det, fått jobb pga det, fått samboer med veldig god råd og større formue pga det. At valpene til bikkja var sunne og friske - det er sikkert også fordi jeg har veldig pene kinnbein. Må være. Kan jo ikke være noe annet.

Jeg har trukket meg tilbake til internett. Veldig mye. Jeg liker steder som KG. Der jeg kan - uten bilde, si meningen min og bli satt pris på eller tilbringe tid med folk som bryr seg om hva som er mellom øra mine, og ikke sitter og lurer på hvorvidt jeg har restylane i leppene eller ikke.

Jeg er utadvent. Jeg er veldig sosial. Jeg har gode venner. Jeg lider ingen nød. Jeg liker meg selv. Jeg er glad i utseendet mitt. Jeg er ikke ensom. Men skjønnheten min føles litt ut som motvind i seilet. Ofte mer enn medvind, men det er mulig jeg ikke ser de eventuelle fordelene som dukker opp. For de også finnes.

[Gjest Raindrops]

Jeg tviler ikke på at man møter fordommer når man er vakker, og at man kan kjenne seg ensom selv om man er pen. Men jeg tror ikke det er slik at en ensom person er mer ensom fordi vedkommende er vakker.

At man blir dømt etter utseende er noe alle opplever, ikke bare de som er eksepsjonelt vakre.

[AnonymBruker]

Alle blir dømt etter utseendet, jeg ser veldig uskyldig ut og skal love dere at folk har prøvd og utnytte det;) men neida, det går ikke.. har bevisst brukt utseendet mitt til fordeler, for det hører med.

Tror fint på at det kan være vanskelig for vakre, mye missunnelse der ute.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg blant de aller vakreste, 10-erne, men jeg er vel kanskje en 8-er. Jeg synes det er vanskelig å komme i kontakt med menn, og har nesten alltid vært singel. Er litt sjenert da, dessverre. Skulle ønske flere menn tok kontakt.

[AnonymBruker]

At en er vakker har ingenting med ensomhet å gjøre. Sosiale antenner, men ikke noe annet. At noen sier fol tar mindre kontakt med pene folk er bare tull. Inbilsk. Gjør noe med det enn å leve på en dum unnskyldning.

[AnonymBruker]

Hva som er vakkert er sunjektivt og forskjellig fra person til person. Det motbeviser den utseendeteorien. Generaliserende raringer.

[makkapakka]

For en tid tilbake siden var det en tråd her hvor en veldig vakker kvinne fortalte om hvor vanskelig hun synes det var å forholde seg til andre mennesker, både i hverdagen og i kjærlighetslivet.

Jeg synes tråden var veldig interessant, fordi den fortalte et litt annet bilde enn hva mange har av virkeligheten til en slik kvinne.

Hun fortalte at hun ofte ble sittende alene når hun var ute på byen med venninner og opplevde sjeldent at noen skikkelige menn kom bort og tok kontakt. De som tok kontakt var ofte cocky, nedlatende og lite autentiske, noe hun opplevde som frustrerende og sårende. I hverdagen opplevde hun også sjeldent at noen viste noen reell interesse og hun ble helt klart "diskriminert" på grunn av sitt ytre, både blant menner og kvinner.

Hun følte seg objektivisert og opplevde som regel at folk dømte henne utifra utseendet og ikke personligheten hennes.

Er det slik at menn flest går utifra at slike kvinner definitivt er opptatt og at de derfor ikke engang prøver å ta kontakt?

Og er det slik at de som tar kontakt ikke greier å være autentiske, men må være cocky og nedlatende for å prøve å få henne ned igjen til jorden?

Er de vakreste kvinnene derfor de mest ensomme?

Kjenner dere noen slike jenter?

Selvsagt skal man være forsiktig med generaliseringer, men etter min erfaring er det mye sannhet i dette.

Diskuter.

Den (uthevet i teksten) kan jeg skrive under på

Har merket at menn blir ofte veldig nervøse rundt meg, gjelder i jobb, behandlingssteder (før jeg har åpnet kjeften.. så da er det utseendet)

Har hatt menn som har tilta i sosiale sammenhenger for de takler ikke å ta meg med for de tror de ikke får ha meg i fred.

SÅ er det andre "venninner" som skal konkurrere med meg da..