Dette rørte meg

[Gjest Little old me]

Dette innlegget rørte meg såpass mye, at jeg tillot meg å kopiere den over til " Barn & Familie " - håper det er greit for alle, inkl. TS og KG:

1 av 1 Opprett nytt emne

Svar

Litt om min far... Hvorfor savner jeg ham litt? ( langt )

#1 Gjest_Gjest_Meg_*_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 14:08

Jeg er eldstemann av to jenter. Min lillesøster er 7 år yngre enn meg.Da jeg ble født, var jeg et resultat av mange års forsøk på å bli gravid. Gleden var visstnok derfor stor da jeg endelig kom til verden. Jeg ble født 3 uker etter termin ( på 70-tallet ), og kom ut med navlestrengen 2 ganger rundt hodet og blå. Jeg var "død" da jeg kom ut, men etter iherdig innsats kom jeg tilbake til livet, og lå i kuvøse de første 3 ukene av mitt liv. De første 4 årene av mitt liv, husker jeg som fine. Besteforeldrene mine bodde 12 meter fra oss, og jeg tilbragte 70% av tiden min hos dem. Jeg fikk en lillesøster da jeg var syv, og var superstolt for det.Min far ønsket seg en gutt, han fikk to jenter.Min far hadde et voldsomt temperament. Han var mye på reise pga. jobb og min mor og jeg tilbragte mye alenetid på godt og vondt. Oft når han var hjemme, virket det som om han " skulle ta igjen" oppdragelse osv.Jeg husker ikke konkrete episoder fra tidlige år, men husker at jeg veldig ofte var redd for faren min. Han kjeftet, skrek,løp etter meg, sparket og slo. Det var alltid vondest når han slo i ansiktet eller på hodet - du får en ringende summende lyd i hodet en stund etterpå, samtidig som man føler at det " brenner". Enkelte ganger spyttet han til og med på meg. Ofte ble jeg fortalt at de ønsket å sende meg bort, og at jeg kanskje burde bli adoptert til noen andre, for mine foreldre ikke ville ha meg -barnehjem ble ofte nevnt- jeg var en slem jente og obsternasig, sa de, og det var ikke en slik jente de ville ha. Senere når jeg ble eldre, ble jeg fortalt av min far gjentatte ganger at jeg hadde noe ondt inni meg . at jeg kanskje var besatt av demoner. Han letet frem informasjon, og satte meg ned mange ganger for å fortelle meg at han hadde lest om en del emner, og hadde funnet ut at jeg var en sosiopat,psykopat og schizofren. Jeg husker ofte når han fortalte meg disse tingene, at jeg følte en intens fortvilelse over det han fortalte. Hvordan kunne han si noe slikt til sin egen datter??? Og hva skulle jeg gjøre om dete faktisk var sant??Jeg begynnte tidlig å komme med små hvite løgner. fortalte mine foreldre det jeg følte de ville høre, for å beholde husfreden, samtidig som jeg av og til følte at jeg måtte lyve til venner for at ikke de skulle forstå hvordan jeg egentlig hadde det - det var for vondt og for flaut. Det hendte selvsagt at mine foreldre gjennomskuet disse små hvite, og da ble selvsagt straffen deretter - selv om jeg forklarte hvorfor jeg hadde sagt det jeg gjorde. I enkelte situasjoner, såg jeg også min mor bli dyttet, slått og spyttet på. - Det var vondt. Etterhvert som jeg ble eldre - fra 9-10 årsalderen, beynnte også hun å slå,sparke og spytte på meg. vi bodde ved siden av et par ; han var lærer og hun jobbet for barnevernet. Ved et par anledninger vet jeg med sikkerhet at de hørte hva som skjedde, og ved en anledning hvor jeg hadde fått bank, rømte jeg huset gråtende, barfot i øsende regn og han stoppet og lurte på om han kunne kjøre meg et sted. Han kjørte meg til skolen, hvor jeg satte meg ned og gråt bak et bygg før min mor fant meg og skjelte meg ut for å skjemme dem ut på den måten, mens hun kjørte meg hjem.I oppveksten ble jeg veldig usikker på meg selv, og satte opp en fasade for å dekke over. Jeg ville ikke bli sett på som " svak ", og ville gjerne " vise verden " at alt var mulig for meg. Jeg fikk " flink pike-syndromet "- noe som igjen utviklet seg til spiseforstyrrelser. Da jeg var 12, opplevde jeg plutselig at noen av klassevennene mine trakk seg unna. Jeg spurte hvorfor, og fikk til svar at de ikke ønsket å være med en " som meg". Jeg skjønnte ikke hva de pratet om, og ba de forklare meg dette. En lærer var tilstede da jeg tok det opp. Hun ene sa " Du har hjerneskade, og er syk i hodet". -Jeg var helt lamslått, og fortalte henne at dette ikke var sant, og lurte på hvorfor hun kunne si noe så stygt til meg. Læreren var helt taus, og jeg begynnte å gråte da hun sa at det hadde min mor fortalt, og at det var noe alle visste - læreren nikket bekreftende. Jeg husker at jeg stille ba om å få gå hjem, tok ranselen min og gikk.Jeg var fortvilet da jeg kom hjem. og spurte gråtende min mor om hvordan hun kunne si noe slikt?? Vi bodde i en liten bygd - hva tenkte hun på?? Hun sa at det hadde hun og min far fortalt folk om fordi min far mente det mest sannsynlig kunne være sant.Ungdomsskoleårene var tøffe, og jeg utagerte på min måte - ikke med stoff,tull og bråk, men med en målrettet plan om å gjøre det bra, og komme meg inn på videregående i nærmeste by-bort fra alle.Dette klarte jeg.I byen fikk jeg mange nye venner, og fikk et veldig godt liv. Mine foreldre var ikke happy for dete, også fordi de mistet kontrollen over meg - den kontrollen som var så viktig for dem. For første gang på lenge, følte jeg meg fri?Det gikk selvsagt ikke lange stunden før de fant det ille at jeg hadde det bra og var glad. En dag ble det høytidelig erkært at jeg skulle til legen. Jeg spurte hvorfor - jeg var jo ikke syk?? Da var selvsagt helvete igang, og jeg ble brutalt fortalt at jeg skulle til legen, min far skulle være med, og jeg skulle be om å få gå til psykiater. Jeg gjorde som jeg ble fortalt, og 17 år gammel, fulgte min far meg til EEG-undersøkelse, som viste at alt var helt normalt. Han virket nesten skuffet over det svaret, og når timene til psykiater var klare, ble det bestemt at jeg skulle ha mine foreldre tilstede når jeg gikk der. Dette ble jeg fortalt at jeg måtte si.Jeg gikk til psykiater i 7 måneder - 1 gang annenhver uke. Mine foreldre var med hver gang, og blandet seg inn i samtalen hver gang. Beskyldninger, forklaringer, gråt og hoderysting fra deres kant hele tiden. Jeg var nesten sikker på at jeg ville bli innlagt. Da det nærmet seg våren, kalte psykiateren oss inn til en avsluttende samtale. Der såg han meg inn i øynene, og sa at jeg var en av de mest oppegående han noengang hadde møtt, og at han hadde synes det var en ren glede å ha møtt meg. Han synes jeg var modig,sannferdig og intelligent, og han åpet jeg ville skrive til ham en dag og fortelle om livet mitt.Deretter så han på mine måpende foreldre som satt i sofaen bak meg. Han sa at mente de oppriktig talt kunne ha godt av terapi selv, og at han gjerne kunne anbefale noen. Han sa også at de burde be meg kraftig om unnskyldning, og at om det ikke ble noen endring i deres måte å forholde seg til meg på, ville de " miste meg".Min far reiste seg opp og gikk bort til skrivebordet, hvor han slo knytteneven hardt i bordet, mens han kjeftet på psykiateren og kalte ham talentløs, og sa han skulle anmelde ham osv..Jeg fik selvsagt bank da jeg kom hjem, mens han gjorde om stemmen sin og laget sutrestemme " buhuhu - skal du ringe han talentløse fyren nå?? "Jeg hade møtt en type som kom fra Oslo. Min " billett" ut av helvete. ting skjedde, og jeg ble også gravid. " Di jævla hore", sa mamma da jeg gråtende fortalte henne det.presset for at jeg skulle ta abort, var enormt, og jeg ble slått,sparket,luget og spyttet på dag og natt over en periode på 10-17 dager. Jeg la meg inn til søsteren min på gulvet, for å få fred, men ble dradd langs gulvet midt på natten for å bli banket i gangen.

Da det ikke hjalp, ble jeg fortalt av min far at jeg skulle adoptere barnet til mine foreldre, som da skulle vokse opp med meg som sin storesøster, og jeg skulle bli sendt utenlands for noen år - aller helst for godt.

Jeg rømte. ringte hjem og fikk beskjed om aldri å vise meg igjen - de skulle kaste alt jeg eide og hadde av klær og annet, og jeg skiulle glemme adressen deres og at jeg hadde familie. Jeg vet ikke hva de fortalte resten av familien, men jeg ble også frosset ut der.

Jeg kom tilbake etter å ha født en sønn. Plutselig var jeg velkommen, og det tok ikke lang tid før jeg ble tilbudt å holde dåpen i deres hjem. Jeg ble glad for det - håpet at de kanskje hadde akseptert barnet mitt. Dåpen forløp normalt - vi hadde stort selskap - jeg ville ikke ha alkohol i dåpen, men min far mente at det måtte vi ( jeg betalte gildet selv, forresten ) . Han var ikke fornøyd med navnet, og da gjestene hadde gått, ble det bank. Det ble skikkelig bank. Jeg ble jaget rundt i huset av en brølende mann som sparket og slo og lugget og spyttet. Min sønn satt i stolen sin på spisebordet, og jeg prøvde hele tiden og hysje på min far og påpeke at det var et lite barn der. Til slutt, orket jeg ikke mer : jeg stilte meg på øverste trappetrinn, og sa at hvis han så inderlig gjerne ville drepe meg, så fikk han gjøre det der og da, men da skulle han faen meg også fåp se meg inn i øynene mens han gjorde det. 2 Drep datteren din""Drep datteren din - jævla drittsekk - bare gjør det!! Jeg driter i det; da slipper jeg ihvertfall å se deg mer! ". Han så iskaldt på meg, og lo hånlig, mens han snudde seg og gikk og la seg. Minmor og søster stod i samme rommet. De hadde ikke gjort en ting eller løtet en finger for å hjelpe. Jeg reiste derifra neste morgen.

Mye skjedde de neste årene. Det viktigste er at jeg hadde barnet, og fikk meg en utdannelse - så jeg kunne ta vare på barnet mitt på en ansvarlig måte. Fikk meg jobb. Tidvis kom det opp igjen at de ville adoptere sønnen min, fordi " mamma kunne ikke få flere barn, og min far alltid hadde ønsket seg en gutt". Jeg avslo blankt.

I senere år, fikk jeg flasbacks til alt det stygge min far hadde sagt til meg i oppveksten. Dette plaget meg oppriktig - også fordi jeg ville stenge det kapittelet i mitt liv og se fremover med blanke ark.

Jeg tok kontakt meg familielegen, og fortalte ham om oppveksten min. Min fars påstander kom opp, og da såg legen helt forskrekket ut. Han fant frem mappen min, og tok kopi av endel papirer. Dette var papirer fra tester som mine foreldre hadde latt meg gjennmgå og som konkluderte at jeg var 100% frisk psykisk og fysisk - pluss uttalelse fra psykiateren som de hadde sendt meg til. Han ba meg vise dette til mine foreldre om dette noen gang kom opp igjen, og at jeg kunne ta det helt med ro - det var ikke et fnugg av sannhet i det. Jeg gråt da han fortalte det - både av lettelse og av skuffelse over at min egen far kunne ha sagt noe slikt til meg - ikke bare det, han hadde også sagt det til mange i bygda jeg kom ifra.

Neste gang han ville ha en " samtale" med meg om "meg" - fortalte jeg ham at jeg hadde vært til familielegen og hadde fått papirer på at hans påstender var falske. Han ble da helt hvit i ansiktet, og snakket nedsettende om denne legen.

Etterhvert, traff jeg en mann som var helt fantastisk. Min sjelevenn!! Min livskjærlighet!! Han var veletablert, og hadde en god jobb og tjente bra. Dette var noe som min far ble veldig imponert over. Min far mistet til stadighet jobben sin, og det var alltid andre sin feil ( selvsagt... )

Vi kjøpte oss hus og bil og inviterte mine foreldre over for å hilse på han som skulle bli mannen min. De var voldsomt imponert, og fortalte meg hele tiden hvor heldig jeg var som hadde funnet en som X som var villig til å ha meg!

Det tok ikke lange stunden, før min far fnt ut at han hadde vært arbeidledig lenge nok og hadde funnet en liten forretning han ville kjøpe. Dette skulle bli en suksess!! 4 måneder etter overtagelsen, fortalte han og min mor om overstrømmende tall og at business'en gikk over all forventning. De viste oss tallene, og de var virkelig imponerende, faktisk. de ville gjerne utvide porteføljen no, og spurte om vi kunne gi dem et lån på 325.000 kroner. vi ventet da barn om sommeren, og dette ble vi spurt om på 17.mai. Det var litt ekkelt å bli spurt om det, og jeg anbefalte mannen min om at vi ikke skulle gjøre det. mannen min hadde full tillitt til tallene han var blitt vist, og sa ja. Det ble laget en nedbetalingsplan, og pengene ble overført til mine foreldre.

Det gikk ikke mer enn 5 uker ( 3 uker før termin ) : da kom det en telefon om at det hadde vært noe galt med tallene de hadde vist oss - det hadde vært minustall og ikke plusstall, men en regnefeil hadde gjort at dette ikke ble vist....

Lang historie kort. forretningen gikk konk, vi mistet alle sparepengene våre, og mine foreldre måtte selge huset sitt - med tap ( han hadde nemlig pantsatt huset for lån til forretningen ). Hva ble så historien som gikk ut til resten av familien?? Jo: Alt dette skulle visstnok ha vært vår feil, fordi vi hadde fått låne(!!!!!?????) 320.000 av DEM, og ikke kunne betale tilbake.

Jeg har faktisk ikke kontakt med min far etter det.

De første årene sendte jeg ham en blomt til bursdag og farsdag - ringte til og med for å si gratulerer med dagen - men sluttet med det. Det ble for vondt - når gratulasjonsordene var falt, sa han alltid " var det noe mer, eller skal du snakke med din mor nå?"

Jeg har tatt opp kontakten med min mor de siste tre årene. Hun kommer på besøk til oss ca. tre helger i året - vi sender barna våre på besøk til dem ca. 2 ganger i året - en uke om gangen. Barnebarna må få ha kontakt med besteforeldrene sine- det er viktig.

Ikke en eneste gang, har jeg blitt bedt bort til dem eller min søster.

Da de kjøpte seg et nytt hus, fikk jeg høre om det 4 måneder etter alle andre, og det ble da fortalt til meg slik:

Min mor lattermildt: " Pappa har nettopp ringt til meg og fortalt at vi har kjøpt et hus!! "

Jeg: " Så flott da!! Hvor??

Min mor: forklarer hvor det ligger.

Jeg: " mamma, hvorofr lyver du til meg"?

Min mor: " Hva mener du"??

Jeg: " Jeg vet at dere kjøpte dette for 4 måneder siden - Det har X fortalt til meg - hun trodde jeg visste det: hvorfor lyver du til meg??"

Min mor: " Dette vil jeg ikke snakke om"

Jeg har ingen kontakt med øvrig familie utover tilfeldige kommentarer på Facebook fra kusine, og gratulerer med dagen fra 7 til min eneste tante.

Dette gjør vondt på så mange plan.

Jeg føler meg "lost" - det er noe som mangler. Jeg har en tomhet inni meg, men jeg vet ikke om det er pga. oppvesten min og alle ubesvarte spørsmål omkring den eller det at jeg ikke har " noen".

min besteveninde er fra bygda mi - vi har vært bestisser i 30 år!! Er superglad i henne, men selv ikke hunvet hvordan det egentlig har vært. Jeg har ingen jeg føler jeg kan fortelle det til!!!!

Min mann vet selvsagt mye - men jeg får meg likevel ikke til å fortelle alt - det blir så heavy for både han og for meg!

dette innlegget er driitlangt-jeg vet - unnskyld for å ha taqtt opp så mye av din tid; men jeg bare måtte skrive ned brøkdeler av det jeg bærer inni meg av spørsmål, opplevelser og lengsler.

Horfor savner jeg pappa av og til - etter alt det vonde han har utsatt meg for?? Hvorfor har jeg tilgitt så mange ganger, uten at det hjelper???

når noen prater varmt om faren sin, blir jeg ofte på gråten. Når mamma er her på et av sine sjeldne besøk, er jeg høflig og gjør det koselig, men jeg har så mange spørsmål og så mye sorg i meg og vil så gjerne ta det opp - men fpr meg ikke til å gjøre det!? Hvorfor??

Min søster opplevde aldri noe av dette, men ble ofte tilskuer. Hun har noen få ganger sagt til meg at det var vondt å se på. Hun er ellers aldri villig til å snakke om det, fordi hun vil være " nøytral" og bor i samme bygda som dem.

Jeg er " redd" mennesker. Redd for å bli såret, forlatt,tråkket på. Redd for å " vise meg" - redd for at de skal oppdage hvor og hva jeg kommer fra.

Jeg får tidvise flashbacks til oppveksten min. De har tatt så mye fra meg, og unner meg fremdeles svært lite.

jeg har en fantastisk familie - vi er 5 stykker nå. Mannen min er vidunderlig- og ekteskapet vårt må ha vært laget i himmelen; han er virkelig min sjelevenn!

Min egen far som prøvde i mange år å få barn - aller helst en gutt - fikk meg. En jente som attpåtil var " død" ved ankomst. Skuffelsen må ha vært enorm. Å få et barn som viste seg å være sterk som en okse psykisk & fysisk med egne meninger og klare mål i livet, var tydeligvis også en skuffelse.

Jeg er 36 år og ønsker meg en pappa - i ordets rette betydning - er det mange av oss tro?

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#2 Gjest_mann43_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 14:31

Kanskje du savner ham fordi du åpenbart er den eneste i familien din som er født med noe som helst empati. Kanskje fordi du er en sterkere person enn de aller fleste andre mennesker på denne jorda (dersom halvparten av det du har skrevet er sant er du nemlig det) eller kanskje bare rett og slett fordi dette er det du kjenner mest, som du er oppvokst med og som på en rar måte, på tross av alt det vonde, gir deg en slags trygghet?

Uansett; du er et utrolig stort menneske som kan tilgi. Du må være fantastisk sterk som i så ung alder kan kjempe for deg selv. Slik du skriver vil jeg si at på tross av at du måtte tape mange av slagene, vant du krigen. Og det er det som teller. Sånne som deg er samfunnets virkelige helter, og jeg er nesten misunnelig på mannen din hehe

Meeeen....en liten ting; etter alt du vet om foreldrene dine......du sender barna dine der alene en uke om gangen??????? jeg mener....what!!!!!!!!???????

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#3 Gjest_Gjest_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 14:36

tenkte det samme mann43 .

Men til TS, du er en utrolig sterk kvinne! Ble utrolig rørt og forferdet og trist i samme slengen av å lese ditt innlegg. At deres naboer aldri gjorde noe er helt utrolig. Du har kommet utrolig godt ut av din barndom, det må du være utrolig stolt av!

Lykke til! Du er utrolig flink!

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#4 Gjest_mann43_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 14:42

Jeg burde kanskje utdypet hva jeg mente med trygghet. Slik jeg ser det har dine foreldre, især din far, hatt en så enorm makt og kontroll over deg at å IKKE "savne" dem ville antagelig gjort deg nærmest umenneskelig. Jeg mener ikke at de har hatt en reell kontroll over deg for det har du jo bevist de ikke har hatt, men når du var liten må jo den utøvende kontrollen vært overveldende for å si det mildt. At du da "søker tilbake" i tankene er bare helt naturlig. Det finnes mange eksempler på at barn av overgrepsforeldre søker til overgriperen, selv om de vet hva som venter dem. Dette er noe av de aspektene som jobbes med i terapi. Håper derfor du har noen å prate med om dette annet enn her.

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#5 Gjest_Gjest_Meg_*_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 15:01

Mann 43: Joda, jeg ser hva du mener med å sende dem tilbake til dem de to gangene i året. Jeg har en inderlig visshet og trygghet på at ihvertfall min mor vet at så mye som en halv mistanke til dem om at de ikke oppfører seg slik jeg forventer, så vil de aldri se barnebarna sine igjen.

De reiser kun bort der når min mor har fri - også fordi min far alene ikke gidder å vie dem god nok - eller nok- oppmerksomhet.

Min eldste sønn er også nå 17 år, og svært moden for alderen. Han er veldig beskyttende ovenfor sine søsken, og slipper dem ikke av syne - det vet jeg.

Han vet også at det ikke har vært lett i oppveksten min, uten at jeg har gått i detaljer om dette til ham.

Tusen takk også for fine ord. Dessverre er det hele sant, og jeg har bare skrevet ned en brøkdel av det helvetet jeg vokste opp i. Det er flaut i tenke på det. Flaut for mine foreldre, som fremdeles mener at de gjorde rett, og flaut for meg; at jeg aksepterte å bli behandlet slik så lenge.

Av og til plukket jeg opp telefonen, og sa jeg ville ringe politiet for å få dem til å slutte. Da lo de bare av meg, og sa at det måtte jeg gjerne gjøre, for de var i sin fulle rett, og politiet ville mest sannsynlig ta meg med istedenfor.

Mest av alt er det hele vondt - jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men dette er noe som en dessverre ikke kan gjøre om. man kan tilgi, men man kan desverre ikke glemme.

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#6 Gjest_hu_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 16:53

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#7 Gjest_Miam_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 27 november 2008 - 22:48

Herregud, stakkars deg Det hørtes virkelig ut som en fryktelig oppvekst.. At du har kommet deg igjennom det.. All ære til deg! Hadde jeg vært deg hadde jeg anmeldt. Men jeg forstår jo at det kan være vanskelig, siden det er nær familie og alt, men du har jo beviser, med papirene fra legen din. Håper det går bra med deg og dine, og at det ikke skjer barna dine noe mens de er hos besteforeldrene sine

Lykke til videre!

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#8 milla-mor

Fast inventar

Gruppe:Medlem

Innlegg: 3 048

Ble medlem:04-juli 07

Skrevet 27 november 2008 - 23:01

Jeg synes det er helt ufattelig at ikke bare overlevde du det der, men du kom deg ut av det så til de grader sterk og storhjertet. Jeg håper virkelig du har fått din dose (og myyye mer til) av grusomhet nå, og at resten av livet ditt blir vidunderlig

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#9 Gjest_yiii_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 30 november 2008 - 00:26

klem

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#10 Gjest_Gjest_meg_*_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 01 desember 2008 - 10:55

Tusen takk for fine ord.

Jeg leste innlegget for mannen min igår - han lurte på hva som plaget meg for tiden.

Da jeg hadde lest det for ham, bagyntejeg å gråte, Å lese det høyt, og å skrive det ned, var to veldig forskjellige opplevelser. Følelsene bare vellet opp i meg.

Vet ikke hva jeg har behov for - kanskje en 2 closure"?? Vet ikke hvordan det isåfall skulle gått til. Grubler en del på dette, fordi jeg har prøvd så lenge å stenge kapittelet på egen hånd, men får det tydeigvis ikke til.

Min mor kommer til helgen; fredag til søndag. Det blir det vanlige det; lage det koselig, og være snill og høflig - unngå ubehagelige tema, og for all del ikke spørre for mye/ noe særlig om min far.

Pussig situasjon, og det går en del vin med, for å myke opp stemningen litt....

Ungene synes det er stas at hun kommer da - de ser henne jo ikke så ofte akkurat, og kjenner henne heller ikke på en slik måte som jeg har kjent henne.

Jeg føler dessuten at jeg egentlig ikke kjenner henne lenger - når hun kommer, er det som å ha en fjern slektning på besø: hun vet lite om oss og hvordan vårt liv fungerer og vi vet så og si ingenting om deres liv.

Julaften, er alltid litt spesiell. Min manns familie bor i utlandet, og har vanskeligheter med å komme hit pga. oldemoren hans på 95 år, som da vil være helt alene. Min familie ( foreldre og søster+svoger ), feirer jul sammen, og går på julebesøk 1. og 2. juledag til øvrig familie.

Vi feirer hele julen alene. Det blir liksom ikke ordentlig jul uten en storfamilie man kan gå på besøk til; det er hva jeg har vokst opp med. Er det andre som også har det slik i julen?? Hva finner dere isåfall på - jeg vil så gjerne flytte fokus fra savn i julehøytiden til glede og aktivitet for alle; at alle føler det er en spesiell tid, selv om vi ikke har familie å dele det med.

( Har selvsagt venner, men de fleste kommer fra andre steder enn hvor vi alle bor, og reiser derfor til sine familier i julen )

¨

Klem fra

Meg

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#11 Bond

Moderator

Gruppe:Global moderator

Innlegg: 15 345

Ble medlem:14-november 07

Kjønn:Kvinne

Skrevet 28 desember 2008 - 22:59

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#12 Gjest_farge_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 29 desember 2008 - 01:23

Ja litt langt bleidet ...

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#13 Ce'Nedra

Fast inventar

Gruppe:Medlem

Innlegg: 2 578

Ble medlem:07-mars 07

Skrevet 29 desember 2008 - 03:33

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og det jeg har kommet fram til selv, er ønsket om å få bekreftelse fra de som har tråkket på meg. Jeg prøver å forstå at jeg aldri kommer til å få det, men det er ikke så lett å tenke sånn.. Det er nok et ønske som ligger dypt i en. Jeg kan få bekreftelse fra tusen andre, men et lite fint ord fra mine foreldre, betyr så mye mer.

Jeg kan selvfølgelig ikke si at det er akkurat slik for deg, men det er hva jeg tror. Jeg tror også at man må forene seg med tanken om at det ikke vil skje, og at man bare må leve sitt eget liv med de som setter pris på en uansett, at man alltid er bra nok

Flott at du leste det for mannen din! Jeg har også delt min historie med min, og det gjør at man kommer enda nærmere hverandre, og det har også gjort det enklere for ham å forstå hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør.

Synes du virker som en flott og tøff dame, ønsker deg alt godt! Lykke til!

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#14 Gjest_Gjest_Meg_*_*

Gruppe:Gjester

Skrevet 31 desember 2008 - 11:51

Ce skrev 29.12.2008 (03:33):

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og det jeg har kommet fram til selv, er ønsket om å få bekreftelse fra de som har tråkket på meg. Jeg prøver å forstå at jeg aldri kommer til å få det, men det er ikke så lett å tenke sånn.. Det er nok et ønske som ligger dypt i en. Jeg kan få bekreftelse fra tusen andre, men et lite fint ord fra mine foreldre, betyr så mye mer.

Jeg kan selvfølgelig ikke si at det er akkurat slik for deg, men det er hva jeg tror. Jeg tror også at man må forene seg med tanken om at det ikke vil skje, og at man bare må leve sitt eget liv med de som setter pris på en uansett, at man alltid er bra nok

Flott at du leste det for mannen din! Jeg har også delt min historie med min, og det gjør at man kommer enda nærmere hverandre, og det har også gjort det enklere for ham å forstå hvorfor jeg reagerer og tenker som jeg gjør.

Synes du virker som en flott og tøff dame, ønsker deg alt godt! Lykke til!

Tusen takk, og iligemåde. - Det er en ganske vanskelig situasjon, som man liksom aldri får blitt ferdig med, og jeg tror du kansje har rett i dette med å søke bekreftelse fra parten som har forårsaket dette. Rart, ikke sant??

Har bestemt meg, etter å ha pratet med mannen min i julen, for rett og slett bare legge et lokk over det, og ikke fokusere på det. Ta det opp en gang iblandt, og kjenne litt på det, og prate om det, men ikke fokusere på det. På denne måten vil jeg prøve å overvinne de sperrer jeg har tillagt meg pga. dette. Det blir f..n ikke lett, fordi man alltid går rundt med litt småsperrer i seg - en slags bskyttelse for hva som kan komme, liksom - samt minner og flashbacks som til stadighet oppsøker deg - alltid med et spørsmål på slutten - hvorfor??????

Kjære dere: Jeg har ikke skrevet dette som et debattinnlegg - jeg trengte rett og slett et sted jeg kunne være " ansiktsløs" og allikevel legge ned skriftlig hva jeg har " inni meg". Alle de nettene jeg som barn og ungdom la meg for kvelden, og var livredd for å lukke øynene - fordi jeg var overbevist om at jeg kom til å bli drept i løpet av natten, av min egen far - det unner jeg ingen. Jeg husker at jeg lå med hele meg under dynen, sidelengs, med et lite hull til å se igjennom og å puste i. Dette unner jeg ingen - dette er ikke noe man skal måtte se tilbake på som en naturlig del av ens barndom.

Jeg ber dere derfor inderlig:

Kjenner dere noen som slår barna sine, eller har dere mistanke til at dette skjer - vær snill å gjør barnet oppmerksom på at de har noen de kan komme til. Vær heller proaktiv hjelper enn passiv tilskuer. Er det en mistanke, er det som regel berettiget. Ikke vær redd for hve foreldrene mener eller vil føle om du tar det opp med dem eller barnet. - Er det mistanke om fysisk vold, bør man heller være takknemlig for at noen bryr seg om barna deres såpass at de tar det opp med dem. Reagerer de motsatt, er det sikkert en grunn for det også..... Bekymringsmeldinger er også et viktig redskap, er man utilpass med å ta det opp direkte med foreldrene eller barnet - vil det kanskje være en løsning. Ikke vær redd for å gripe inn - barn trenger å se at andre ønsker dem vel, og kanskje,kanskje - vil de vokse opp med færre vonde minner.

Er du en som selv slår: be om hjelp. Det er ingen skam å be om hjelp - det vil heller være beundringsverdig. Det er en stor skam, om du ikke ber om den hjelpen, og ditt/dine barn vil vokse opp med andre barndomsminner, enn hva kanskje starten har vært.

En kommentar her inne, var at det kanskje ble litt langt innlegg. Helt enig i det, men når sjelen oversvømmes av fortvilelse, fortrekker jeg heller å få det ned på papiret enn å gjøre andre dumme ting. så får de som leser det, enten fullføre eller gå videre til neste tema.

Jeg finner det ganske rart, at det ikke finnes en " kanal" for oss som har/har hatt det slik. Traumene er der, men kan ikke bli medisinert ihjel, for å behandles.

Vi trenger å heles, og da er det greit å skrive og snakke om det - etterhvert har man kanskje fått det verste av seg, og kan fokusere på fremtiden istedenfor å løpe fra fortidens spøkelser.

Ha et riktig godt nytt år alle sammen - og ikke glem å være et empatisk medmenneske.

Klem

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#15 Gjest_Ida_*

Gruppe:Gjester

Skrevet i går, 01:22

- Dette innlegget gjorde noe med hele sjelen min.

Jeg ser at du ikke skrev det som et debattinnlegg, men jeg vil likevel gjerne " dytte " innlegget ditt opp på førstesiden her - for det er et så enormt viktig innlegg - og jeg håper at det kanskje kan gi noen andre en lik opplevelse som jeg nettopp fikk?

Min kusine opplevde et tilsvarende helvete som du forteller om. Hun fortalte sin historie. Hun ble ikke trodd - det hele ble " for voldsomt " å svelge for mange - tror jeg?

Min kusine lever ikke lenger. Oppveksten hennes ble for mye - hun overlevde ikke opplevelsene sine.

Jeg ser smerten din, og jeg kan love deg at jeg ikke glemmer historien din.

Aldri vil jeg late som om jeg ikke ser noen ha det vondt, og ikke prøve å hjelpe.

Jeg håper det går bra med deg i dag.

Jeg er glad for at du har funnet Lykken.

Takk så veldig mye for at du delte denne sterke historien. <3

1

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#16 AnonymBruker

.

Gruppe:Anonym

Innlegg: 419 939

Ble medlem:02-august 10

Kjønn:Ikke viktig

Skrevet i går, 01:29

Det spiller kanskje ingen rolle, men tråden er over fire år gammel.

Dette innlegget er skrevet av en innlogget bruker som ønsker å være anonym. Alle slike innlegg havner inn under nicket "AnonymBruker".

0

Multisitat

svar

--------------------------------------------------------------------------------

#17 Gjest_Anonymous_*

Gruppe:Gjester

Skrevet i går, 09:12

Denne tråden er kanskje 4 år gammel, men dessverre tidløs og dermed alltid aktuell.

.

.

[Gjest Solsmil]

det virker ganske tullete å kopiere den tråden inkludert masse kommentarer over i en annen tråd, slik at det bare blir uoversiktlig. Du kunne jo bare linket til den eller noe...

men ja, den rørte meg også.

[mammamora90]

Sterk jente da! Jeg har vel og egentlig en livshistorie som jeg ikke tør å fortelle til noen, fordi jeg kommer garantert ikke til å bli trodd, siden (jeg føler) det blir for heavy.. Dreier seg ikke om akuratt det samme, men kjenner meg bare igjen med å ha en historie jeg ikke kan dele.

[Gjest Bio]

VIKTIG historie. Pusher denne opp, og håper man lærer noe konstruktivt av den.

Klem

[LexSuperior]

Så rørende!