Tør ikke flytte

[AnonymBruker]

Hei!

Nå er det tid for søking på høgskoler/universitet igjen.. Og jeg har funnet ut hva jeg vil søke på, men problemet er at jeg må flytte til en annen by for å studere det..

Jeg gikk nettopp ett semester på sykepleien, men der sluttet jeg fordi det var absolutt ikke det rette for meg. Eneste grunnen til at jeg søkte på det var at det var i hjembyen min og jeg slapp å flytte.

Det er ikke så utrolig langt borte fra hjembyen min jeg vil flytte (2 timer i bil ca), men det er tanken på å flytte til en helt annen by for første gang i mitt liv, og ikke kjenne noen eller ha noen og ikke kunne dra hjem på feks middag de dagene jeg vil som skremmer meg..

Jeg bor ikke hjemme hos foreldrene mine, men i egen leilighet. Stortrivs med å bo alene, men det er jo så nærme familien min at det ikke gjør noe..

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan klare å tørre å flytte til en annen by?

[Emas]

Eg synest at det er fantastisk å vere student og bu i studentby, kan virkelig anbefalast! Middagslaging, studering, vask av hus og kle kjem etterkvart, tru meg! Om du synest det er kjempe skummelt å skulle flytte kan eg anbeafale eit år på folkehøgskule! Det er god forberedelse til å flytte vekk frå heimen

[Gjest energibånd]

Jeg forstår at det kan være skummelt å flytte fra hjemmet første gangen, men jeg kan love deg at du ikke kommer til å angre. Det er bare å hoppe i det, og hvis du ikke trives, så kan du bare flytte tilbake igjen - ingen skade skjedd!

Jeg var sytten da jeg flyttet hjemmefra. Gledet meg masse til å flytte da, men da vi var fremme må jeg innrømme at jeg felte noen tårer og hadde innerst inne ikke så veldig lyst til å bli igjen. Men jeg ble igjen og jeg angret aldri på den avgjørelsen. Når jeg fikk hjemlengsel, noe som ikke skjedde så ofte siden jeg trivdes veldig godt og hadde bestandig noe å gjøre, reiste jeg bare hjem

[Cata]

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan klare å tørre å flytte til en annen by?

"Just do it"

Jeg var dritredd da jeg flyttet på hybel og sikker på at jeg kom til å mistrives i hjel. Jeg likte meg nemlig "hjemme" i motsetning til mine jevnaldrende som stort sett gledet seg til å bli selvstendig.

Men jeg visste at for å få en utdannelse, så måtte jeg flytte. Så enkelt var det. Dermed flyttet jeg. Etter to uker på midlertidig hybel (var trangt på hybelmarkedet den gang som nå) så oppdaget jeg at jeg i grunnen stortrivdes, og da jeg enda et par uker senere fant meg en skikkelig hybel så trivdes jeg enda bedre.

Og jeg som aldri har vært utadvent og sosial av meg, klarte jammen kunststykket å få venner også. Mange av dem er gode venner den dag i dag.

[AnonymBruker]

Å flytte skikkelig hjemmefra (hjembyen teller ikke) er en del av det å bli voksen. Jeg husker veldig godt hvordan det var. Jeg gråt med en gang foreldrene mine dro, men så begynte jeg å sette tingene mine på plass og planlegge middag. Jeg ble også med i fadderordningen og ble fort kjent med nye folk der. Det er sunt å leve så selvstendig en periode, og så kan du se på det som en god erfaring den dagen du eventuelt bestemmer deg for å flytte tilbake til hjembyen. Ikke la frykt holde deg tilbake fra å følge drømmene dine.

[Gjest Glenfarclas]

Det gjør ikke noe at du ikke kjenner noen, det gjør sikkert ikke flesteparten av de du skal studere med heller. Du blir fort kjent med folk!

[murray]

Jeg var også kjemperedd for å flytte hjemmefra. Har dagbok fra den tiden og artig å lese hvor nervøs og redd jeg var, og hvor bra det gikk! Kjente ikke en sjel, men det var det mange andre på studiet som ikke gjorde heller, så vi var i samme båt

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra nå i høst. Ganske langt vekk fra hjemstedet mitt. Jeg var veldig usikker og redd, og hadde ingen tro på at jeg ville bli værende her, men så var det jo her drømmestudiet mitt var så da måtte jeg bare hoppe i det.

Jeg er også glad i å være nær familien, og var ikke så gira på å flytte ut som de fleste andre er, i tillegg er jeg fryktelig sjenert og innadvendt som person. Allikevel så har jeg klart meg ganske bra. Jeg har en del hjemmelengsel, men jeg har det også gøy med å være mer selvstendig og bestemme alt selv. Det at jeg kan dra hjem i vinter- og påskeferien gjør det også mye lettere for da blir det ikke så langt mellom hver gang. Noen i familien dro også hit en helg i høst og det hjalp også mye.

[maya86]

Det er bare å hoppe i det

Mest sannsynlig er de fleste andre kommet dit aleine og. Det går fort å bli kjent med folk, spesielt når man har samme interesser og i samme situasjon

Jeg flytta ut for godt som 19åring, og dro like gjerne midt nedi europa mutters aleine. Skummelt ja, men verdt det? absolutt! suveren erfaring Trives veldig godt her