Stemødre...

[Gjest Monica]

Det er lagd en egen tråd om å hate stemødre, vel da synes jeg det skal være en egen tråd for de som liker dem

Stemoren til min to flotte gutter er rett og slett en fantastisk jente Vi har en god tone i hverdagen, er enige om oppdragelse, og forsåvidt om det meste annet også.

Pappaen til barna er også en utrolig flott person, som er så enkel og samarbeide med om alt.

Min kjæreste går også fint overens med alle sammen!

Med litt forståelse og en avslappet holdning kan man få det meste til å gå, men da må jo selvfølgelig alle parter innse dette!!

[Aldrisur]

Noen tråder gjør meg SÅ glad! Og dette var en av dem.

[Gjest Trådstarter]

Så bra :D

Må jo flire litt for meg selv da, på tråden med negative uttalelser er det side opp og side ned, her var det et svar

Sier vel sitt i grunn, MEN, kom igjen da folkens, er vel flere her som har gode erfaringer også????

[Armitage]

Jeg har god erfaring med min stefar som har stilt opp for meg som bare det til og med etter jeg flyttet hjemmefra. Teller det?

Jeg har desverre ingen stemor da.

[Gullo]

Min stemor er helt fantastisk Kom ikke inn i livet mitt før sent i tenårene, og allikevel går vi kjempe godt overens!(i følge de andre trådene her, skulle ikke det vært mulig )

Føler at jeg må legge inn ett godt ord for stefaren min også, for han er også virkelig helt topp Han er min andre far. Har alltid vært der for meg, og ser på meg som sin egen datter. Når noen spørr hvor mange barn han har så sier han alltid 4 (han har 2 i lag med mamma).

Ville ikke klart meg uten disse fantastiske personene. Datteren min kaller mamma og stefar for "mormor" og "morfar" - pappa og stemor for "bestemor" og "bestefar" (for å ikke forvirre med en mormor her og en morfar der ).

Vi har bare en ekstra stor familie som elsker oss

edit: Litt skriveleifer

Endret 30. januar 2012 av Gullo

[Gjest l]

Jeg har ikke stemor eller stefar selv, men vokste tett opp med mine kusiner og deres far(min onkel) og deres stemor fra vi var små av. Stemoren deres, regner jeg som min tante. Og har vært fantastisk flink med alle barna i familien! Hun var alltid så tålmodig og støttende selv om vi og kusinene mine ofte kunne være mer enn en håndfull å takle. Hennes opptreden og personlighet gjorde det mulig å lære å respektere henne og å bli glad i henne som en naturlig del av familien. Jeg vet at både kusinene mine og jeg ikke ville vært henne foruten! Hun er familie og et fantastisk individ!

[AnonymBruker]

Det er lagd en egen tråd om å hate stemødre, vel da synes jeg det skal være en egen tråd for de som liker dem

Stemoren til min to flotte gutter er rett og slett en fantastisk jente Vi har en god tone i hverdagen, er enige om oppdragelse, og forsåvidt om det meste annet også.

Pappaen til barna er også en utrolig flott person, som er så enkel og samarbeide med om alt.

Min kjæreste går også fint overens med alle sammen!

Med litt forståelse og en avslappet holdning kan man få det meste til å gå, men da må jo selvfølgelig alle parter innse dette!!

Så enig!

Kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i stemora til gutten, glad for alt hun gjør for min gutt, glad for den kjærlighet og trygghet hun viser han. Når gutten er hos far, sender hun meg bilder, ringer, hun gjør rett og slett mye for å inkludere meg i hverdagen hos far.. Spørs om jeg må bli litt flinkere på det selv...

Tror som du sier, at med gjensidig forståelse og avslappet holdning kommer man seg langt. Veldig fint innlegg.

[Aldrisur]

Og hvem vinner mest på dette? Jo, barna - og det er det beste ved det hele

[Gjest Gjest]

Må flire litt av desse like eller hate stemor-trådene;)

Det er vel ikke sånn at enten så liker man stemødre, eller så hater man dem??

Det kommer vel mye an på hvordan forholdet mellom mor og far er, hvordan det sluttet, hvordan stemor oppfører seg, hvordan mor oppfører seg, eller ikke minst at de begge har innfunnet seg med at den andre finnes. Og ofte er det mye basert på en av de andre tingene jeg nevnte først.

Om jeg som mor opplevde f.eks. at en annen dame hadde et forhold til mannen min bak ryggen min, som etterpå førte til samlivsbrudd/skillsmisse, og at hun ble stemor tilmine barn, så ville jeg ikke likt henne. Uansett hvor kjekk hun var. Aldri noensinne!

Om hun havnet sammen med mannen min på en bedre måte, dvs. etter at vi var gått fra hverandre, hadde jeg ikke hatt noe imot henne. Men om hun derimot var en slik som ikke klarte å akseptere at jeg "eksisterte", så ville det nok gjort ting vanskeligere i samarbeidet, og det ville nok ført til at jeg ikke likte henne noe særlig.

Også hvis hun blandet seg for mye i det jeg mener er en mors "ting". Og da mener jeg ting hun helt sikkert vet at hun ikke burde blande seg i.

Kort sagt:

* Normal høflighet og folkeskikk (som selvsagt går begge veier)

* Aksept for at barna allerede har en mor, med det det innebærer

Så går det meste fint, vil jeg tro.

Er det egentlig så veldig vanskelig??

[Aldrisur]

Må flire litt av desse like eller hate stemor-trådene;)

Det er vel ikke sånn at enten så liker man stemødre, eller så hater man dem??

Det kommer vel mye an på hvordan forholdet mellom mor og far er, hvordan det sluttet, hvordan stemor oppfører seg, hvordan mor oppfører seg, eller ikke minst at de begge har innfunnet seg med at den andre finnes. Og ofte er det mye basert på en av de andre tingene jeg nevnte først.

Om jeg som mor opplevde f.eks. at en annen dame hadde et forhold til mannen min bak ryggen min, som etterpå førte til samlivsbrudd/skillsmisse, og at hun ble stemor tilmine barn, så ville jeg ikke likt henne. Uansett hvor kjekk hun var. Aldri noensinne!

Om hun havnet sammen med mannen min på en bedre måte, dvs. etter at vi var gått fra hverandre, hadde jeg ikke hatt noe imot henne. Men om hun derimot var en slik som ikke klarte å akseptere at jeg "eksisterte", så ville det nok gjort ting vanskeligere i samarbeidet, og det ville nok ført til at jeg ikke likte henne noe særlig.

Også hvis hun blandet seg for mye i det jeg mener er en mors "ting". Og da mener jeg ting hun helt sikkert vet at hun ikke burde blande seg i.

Kort sagt:

* Normal høflighet og folkeskikk (som selvsagt går begge veier)

* Aksept for at barna allerede har en mor, med det det innebærer

Så går det meste fint, vil jeg tro.

Er det egentlig så veldig vanskelig??

"Er det egentlig så vanskelig?"

Det er vel akkurat som du selv sier, at alle følelsene som ofte følger med et brudd er den største utfordringen.

Klarer man å resonnere praktisk, høflig og respektfullt når kvinnen som mannen din bedrar deg med plutselig blir stemor til dine barn?

Ooo...ikke enkelt å tenke på barnas beste nei,da, men like forbaska viktig!

[HedvigR]

Vi er tre søsken, som alle har forskjellige mødre. Jeg er kjempeglad i mødrene til mine søsken, og aldri hatt noe fælt forhold til dem. De er en del av familien! Kanskje ikke klassisk stemorsituasjon, men hun ene bodde jo lenge med min far da jeg var liten, og vi hadde heldigvis aldri noe problematikk på grunn av det.

Herlige familien min

[Gjest Gjest]

"Er det egentlig så vanskelig?"

Det er vel akkurat som du selv sier, at alle følelsene som ofte følger med et brudd er den største utfordringen.

Klarer man å resonnere praktisk, høflig og respektfullt når kvinnen som mannen din bedrar deg med plutselig blir stemor til dine barn?

Ooo...ikke enkelt å tenke på barnas beste nei,da, men like forbaska viktig!

I den settingen som du nevner: Nei, det tror jeg de fleste vil ha problemer med.

MEN: Jeg vil påstå at jeg skulle klart å tenke på og ivareta barnas beste SELV OM jeg ikke tålte trynet på dama. Selv om dama på alle mulige måter skulle merket at jeg slett ikke var hennes venn og aldri kommer til å bli det, så trengte faktisk ikke det gå utover barna på noen måte.

Men kan man egentlig forvente at man i den settingen kan få et godt forhold til barnas mor??

Og en mor som får et godt forhold til "stemoren" etter en sånn situasjon, må være veldig raus! Men jeg vil også si...litt stakkarslig på en måte. Unnskyld meg, men det synes jeg faktisk. Iallefall når vi snakker om etter et par år og slikt. På lang sikt så vil nok det meste leges.

[Gjest Gjest]

"Er det egentlig så vanskelig?"

Det er vel akkurat som du selv sier, at alle følelsene som ofte følger med et brudd er den største utfordringen.

Klarer man å resonnere praktisk, høflig og respektfullt når kvinnen som mannen din bedrar deg med plutselig blir stemor til dine barn?

Ooo...ikke enkelt å tenke på barnas beste nei,da, men like forbaska viktig!

"Er det egentlig så vanskelig?" i innlegget du siterer var forøvrig myntet på stemødre.

Jeg kan forstå mange grunner som KAN gjøre det vanskelig for en mor å LIKE en stemor. Men jeg kan ikke komme på noen den motsatte veien, så lenge vi snakker om folk som oppfører seg normalt og høflig. (I begge tilfeller selvsagt.)

[Mamaloco]

Nå er jeg 23 år og er sammen med faren til barna, men har siden jeg var 13 år hatt en stemor jeg har kun positive erfaringer med. Jeg vet at mamma liker henne også, og at de alle har hatt et godt samarbeid.

[AnonymBruker]

Dette kan kanskje oppfattes som selvskryt, men er ikke ment sånn. Jeg er selv stemor, og jeg føler meg trygg på at både barna (tenåringer nå) og moren deres synes det er veldig greit at jeg er en del av familien.

Vi voksne har et godt samarbeid, selv om vi selvsagt kan være uenige om ting iblant og synes at "den andre siden" er utrolig vanskelig innimellom. Men sånn er det jo i alle mellommenneskelige relasjoner, så det hadde vel vært rart om ikke mor/stemor/far/stefar hadde sånne utfordringer fra tid til annen. I det store og hele er vi gode "venner" (som kun treffes i forbindelse med barna) som går på skoleavslutninger sammen, feirer bursdager sammen, ler sammen og har det flott. Vi vurderer også å dra på ferie sammen (på en ikke altfor tett-på måte), men har ikke kommet så langt ennå. Kanskje en dag.

Jeg er en naturlig del av familien, på godt og vondt. Mest godt, håper jeg.

Veronica

[AnonymBruker]

Faren til barna mine og min nye mann er blitt kompiser. De traff hverandre gjennom meg

[Gjest Gjest]

Faren til barna mine og min nye mann er blitt kompiser. De traff hverandre gjennom meg

Så søtt