"The one that got away..."

[AnonymBruker]

Ja. Min tidligere instruktør.

Jeg hadde aldri trodd han at han var min type. Jeg er over 30, og han var maks 22 (jepp).

Etter en dag med han var jeg helt betatt. Hjertet mitt knuste når han snakket om dama si.

Jeg har aldri klart å glemme han. Og jeg sluttet å ta timer hos han etter dette, men tar meg selv i å titte på han på FB innimellom. Han hadde vært perfekt for meg til tross for aldersforskjellen.

Typisk... men sånn er livet...

Anonymous poster hash: b81c1...d75

[AnonymBruker]

Denne tråden altså! Drømte natt til i går om den ene. Ektefellen er ute og reiser, og jeg savnet plutselig the one that got away mer enn min kjære mann.

Anonymous poster hash: 8c425...be1

[Adhara]

Tråden er ryddet for innlegg av utestengt bruker, og svar til dette.

Irrlys, mod.

[AnonymBruker]

jeg savner deg, H… Du var så rar, men så utrolig søt og intelligent… håper det kan bli oss igjen når du kommer hjem igjen.. kommer aldri til å gi opp, kommer aldri til å glemme deg. <3

Anonymous poster hash: 4d68d...f3a

[sjonkelrolf]

Har et par av de, ja. Hun første brøt kontakten med en eneste SMS, fikk ikke tak i henne etterpå. Ble sittende igjen med en haug av spørsmål jeg den dag i dag ikke har fått svar på. Det gjorde vondt, veldig vondt. Brukte lang tid på å komme over det der.

Nr 2 var det veldig mye rot rundt. Hun var alltid positiv til å finne på noe, men når det kom til stykket hadde hun som regel andre planer. Vi jobbet også sammen i en studentforening så jeg måtte trå varsomt slik at det ikke ble noe gruff og uhygge der vi var. Til slutt ga jeg opp, og la kortene på bordet. Da var det ganske riktig for sent. Hun hadde truffet noen annen, og ville at vi skulle være venner.

Nr 3 lignet litt på nr 2, bare at tidshorisonten var mye kortere (bortsett fra det med studentforening). Vi hadde mye til felles. Men det var vanskelig, bortimot umulig å treffes. Så kom det frem at hun plutselig hadde truffet en annen. Hun ønsket riktignok å fortsette kontakten med meg.

Felles for nr 2 og 3 var at da jeg fikk vite at de hadde funnet noen andre, brøt jeg kontakten med dem for godt der og da. Høflig og på en ordentlig måte, men på en sånn måte at det nå er utenkelig å ta opp kontakten igjen. Var vel omtrent det første som falt meg inn av ting jeg måtte gjøre, og det eneste som ga noe som helst mening. Det er jo trist å vite at man aldri vil snakke med en person man i utgangspunktet er interessert i igjen, men begge gangene føltes det også som en lettelse. Den vemmelige usikkerheten i kroppen forsvant ganske raskt, det gikk ikke lang tid til humøret var tilbake og jeg kunne vende blikket fremover, legge alt vondt bak meg. Ble rett og slett mye lettere til sinns. Tenker jeg på det nå er det i hovedsak for å tenke over hva jeg gjorde feil slik at jeg ved en senere anledning kanskje kan unngå å gjøre samme tabber igjen og at det da går veien (forhåpentligvis). Imens fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av det å være singel. Har tross alt mye å glede meg over.

[Miklo Velka]

Vi var aldri sammen offisielt, men vi hadde en fantastisk tid sammen. Jeg var 20 år, hun var 19. Jeg hadde akkurat kommet ut av et forhold med en av hennes beste venner, og hun hadde akkurat kommet ut av et forhold med en av mine beste venner. Det var dømt til å mislykkes, men vi ble bestevenner, og litt til, og hadde en greie gående i litt over et år.

Vi tilbrakte masse tid sammen, og når vi ikke var sammen så tilbrakte vi gjerne timesvis med hverandre på telefonen, selv om vi bodde i samme by. Vi dro på fester, på byen, vi tilbrakte tid hjemme hos hverandre, lå over til hverandre, hadde sex, og "alle" trodde at vi var sammen, selv om vi aldri ble det. Jeg gjorde alt for henne, og hun utnyttet det, selv om det kanskje ikke var bevisst fra hennes side. Jeg kunne gjerne stå opp midt på natten når hun ringte og vekte meg, for å kjøre og hente henne på byen, og kjøre henne hjem, eller på nachspiel. Så vidt jeg vet så var hun ikke med noen andre i denne perioden, og om hun hadde vært det så hadde det overrasket meg stort, da vi tilbragte så mye tid sammen, at jeg ikke kan forstå at hun hadde tid eller mulighet til å være med noen andre.

Hun var min beste venn, og vi snakket om absolutt alt sammen. Jeg kjente henne og familien hennes godt, og hennes venner ble mine venner. Jeg var hodestups forelsket, men begynte mot slutten å merke at ting kanskje ikke gikk den veien jeg hadde håpet. En kveld på hun var på fest så møtte hun en annen, som hun etter hvert begynte å bli sammen med. En kveld hun var på fest så ringte hun meg og spurte om jeg kunne komme og hente henne og noen venninder, og kjøre de til byen. Jeg spratt opp som jeg alltid gjorde, og kjørte de dit de skulle. Når vi kom frem så ville ikke hun bli med de, og hun ville bare bli med meg hjem. Jeg var ikke vond å be, så vi kjørte hjem til meg, og havnet raskt i sengen. Jeg kjørte henne hjem senere på kvelden, og dagen etter så fortalte hun meg at vi ikke kunne treffes mere. Hun hadde fortalt alt til sin nye flamme, og ville da kutte ut meg.

Jeg ble fullstendig knust, og jeg endte opp med å droppe ut av skolen på grunn av det, da jeg ikke var i stand til å være på skolen eller følge undervisningen. Vi snakket ikke med hverandre på flere måneder, før hun helt ute av det blå ringte meg en kveld og spurte om jeg kunne komme og hente henne på fest. Jeg gjorde naturligvis som hun sa, og kjørte og møtte henne. Når jeg ser henne så kommer hun gående, setter seg i bilen, og oppfører seg som om ingenting har skjedd. Når jeg skal til å kjøre så sier hun at vi må vente, for kjæresten hennes skal også være med. Den samme kjæresten som hun hadde fortalt om oss til, og som hun hadde kuttet meg ut av livet sitt for. Jeg ble både redd og nervøs, for jeg visste at han kunne kveste meg uten særlig store problemer, men før jeg visste ordet av det så satt han i bilen min.

Han oppførte seg hyggelig, hilste på meg, snakket med meg, viste interesse for meg, og det virket da som at hun hadde sagt til han at han måtte akseptere meg, og oppføre seg med meg, for han oppførte seg mye bedre enn jeg kunne forventet, eller hva jeg ville gjort om jeg var i hans sted. Jeg kjørte de dit de skulle, men innså vel der og da at håpet var borte, og vi snakket egentlig aldri sammen igjen. Vi har møttes tilfeldig noen ganger etter det, og det har vært hyggelig, men den kontakten og det forholdet vi hadde den gangen, har vi aldri hatt igjen.

Det har nå gått 17 år, og de er fortsatt sammen. De er forlovet, og har to barn, og har snart vært sammen like lenge som vi var gamle når vi ble kjent. Allikevel så klarer jeg ikke å glemme henne. Jeg er over henne, og har akseptert at det aldri kommer til å bli oss, og det er helt greit. Men av alle forhold og romantiske bekjentskaper gjennom livet mitt, så er hun den eneste jeg har savnet, og gått og tenkt på i årene etter. Vi var fantastiske sammen, og når jeg nå ser tilbake på de årene som har gått, så ser jeg at hun ikke bare var min store forelskelse, men også var min eneste virkelige forelskelse i livet.

Det vil si, inntil i fjor, da jeg for første gang siden den gang opplevde å bli minst like forelsket, om ikke mere, i ei ny jente. Det rant naturligvis ut i sanden, og vi ble aldri noe annet enn venner, men jeg lurer på hva jeg sier om 17 nye år, om jeg skal svare på det samme spørsmålet da. Tiden gir et annet perspektiv på ting, men akkurat nå føler jeg at den siste forelskelsen er den store, men det er kanskje bare slik det er.

[Gjest made4u]

De fleste av oss har vel en "The one that got away"? Den ene som vi bare ikke klarer å glemme. H*n som bare var snill og god, og grunnen til at det ble slutt ikke var krangling, utroskap osv, men livssituasjon og andre av livets tilfeldigheter gjorde at man bare måtte dra fra hverandre eller gjøre det slutt. Jeg snakker ikke om små ferieflørter eller småromanser her, men mennesker man har hatt et forhold til og kjenner godt.

Min som glapp fra meg, traff jeg på et sosialt nettsted. Jeg var ikke interessert eller noe, men vi begynte å skrive til hverandre om en felles interesse. Vi gikk over til Skype, og begynte etterhvert å snakke på cam. Vi ble mer og mer interessert i hverandre, og det gikk over i forelskelse. Det kjipe var at vi bodde i hver vår by langt unna hverandre. Etter to-tre mnd. bestemte vi oss for at vi bare måtte møtes! Han ordna seg fri og flybilletter. Han skulle være hos meg en uke. Vi var temmelig nervøse begge to, men da han kom ut av bussen var jeg ikke i tvil om at jeg hadde gjort det rette. Vi hadde en fantastisk uke! Etter det besøkte vi hverandre så ofte vi kunne, og jeg begynte å bli skikkelig glad i fyr'n. Månedene gikk og da kom også tankene om fremtiden. Hvem skulle flytte hvor og det ene og det andre. Vi begynte å diskutere dette, og begge var übermegatriste da vi måtte konkludere med at ingen av oss hadde mulighet til å flytte noen sted på minst 5 år. Vi måtte gjøre det slutt. Ingen av oss hadde mulighet til eller orket tanken på å leve i et avstandsforhold så lenge. Etter dette har vi nesten ikke hatt kontakt, men jeg har ofte tenkt på ham, og da som "den rette". Har hatt litt mer kontakt med ham i det siste, men vet ikke helt hva han tenker. Er for redd for å ta det opp med ham. Det er jo tross alt 4,5 år siden det ble slutt. Egentlig har jeg mest lyst til å sette meg på et fly og reise til ham... Helst idag!

Hva er din historie?

For din del virker det som om det kanskje fortsatt kan være håp, slik er det dessverre ikke for alle som har noen dem ikke så enkelt klarer å befri seg fra...

[AnonymBruker]

Jeg møtte H da vi var rundt 15 år gamle, og hengte en del på den tiden med flere venner. Etter hvert ble jeg og han mer kjent, og hadde lange samtaler på skype og meldinger. H hadde kjæreste på den tiden, men jeg merket egentlig at han var veldig interessert. Han hintet om at forholdet gikk dårlig, og at man kunne være betatt av andre selv om man var i et forhold. Noen dager senere ble det sluttt mellom dem. Ung og dum som jeg var dømte jeg han fordi han ikke var "kul nok". Jepp. Jeg var en sånn drittjente, og tenkte at det ikke var sosialt akseptert av meg å bli sammen med han, fordi han ikke var like populær som de andre guttene jeg kunne få. Likevel var det noe med han, og jeg var minst like interessert i han selv.

En kveld fortalte bestekompisen hans meg at H var forelsket i meg, og jeg lot som om jeg syntes det var veldig kleint, selv om jeg egentlig ble overlykkelig. Jeg turte ikke gjøre noe med det, og sakte men sikkert mistet vi kontakten.

Noen år senere møttes vi på et utested, hvor det endte opp med at vi klinte med hverandre. Dette husker jeg faktisk ikke, da jeg hadde drukket altfor mye, men han har fortalt det i ettertid. Skummelt, men jeg hadde nok gjort det med mindre alkohol innabords også. Så mistet vi kontakten igjen.

Så kom sommeren, og jeg så han for første gang på nesten et år. Jeg hadde ikke tenkt så mye på han, men med en gang jeg så han var det som å få et slag i magen, da han sto omringet av masse andre jenter. Jeg gikk rett bort til han og dro han med meg ut, og det endte med at jeg ble med han hjem og vi hadde sex for første gang. Jeg var i himmelen de neste dagene, men lykken døde fort ut da han aldri tok kontakt igjen. Noen måneder senere ble han sammen med en ny jente.

I dag angrer jeg utrolig mye på at jeg aldri grep sjansen da jeg hadde den. Jeg tenker på han hver eneste dag, og hjertet mitt stopper hver gang det tikker inn en snapchat fra han, selv om den som oftest ikke er bare til meg. Vi har faktisk litt kontakt nå, det er slutt mellom han og dama, og vi prater en gang i blant, men jeg vet at han har masse andre jenter å velge blant, og han virker ikke interessert lenger. Det er stort sett jeg som tar initiativ når vi prater. Jeg hater meg selv for at jeg var den drittungen jeg var.

Anonymous poster hash: 46ff4...33e