"The one that got away..."

[AnonymBruker]

jeg var ung og vill, den tøffe duden som kjørte fort og levde hardt, så traff jeg ei nydelig dame og var sammen med henne i nesten 3 år.

hu fant en annen og livet hennes gikk videre, mitt ble aldri det samme igjen, er ikke mange dagene siden da hun ikke har hvert i minne tanker.

20 år etter fikk eg plutselig en melding fra henne på facebook, vi skreiv 2-3 meldinger, hun var skilt med 2 barn og livet smilte, så bilde av henne og det var som om hun ikke hadde forandret seg noe på de årene. Så plutselig var profilen hennes borte.

det var godt og høre i fra henne, fant liksom en ro der og da men vet at jeg alldri kommer til og elske eller hate noen som jeg har gjort med henne i ca 23 år..

[Isadora]

Ble bråforelsket i en alder av 16 år. Ikke noe seriøst kjærlighetsforhold - men holdt da sammen en tid.

Jeg gjorde det slutt av en dum grunn som jeg selvsagt angret på senere.

Begge giftet seg og flyttet.........men tankene mine slapp han aldri. Fant hverandre på facen for noen år siden. 25år etter.

Vi møttes og det sa pang...........vi holdt sammen i to år og hadde det greit. Begge hadde alltid tenkt på den andre i alle disse årene. Og da måtte vi nesten prøve *lol*

MEN det er faktisk litt greit å få en andre sjanse for nå har jeg da fått bekreftet at han ikke var den riktige og slipper å la han bo i hodet mitt lenger.

Venner er vi fortsatt

[Rosalie]

Jeg var 19, han 21. Fra hver vår del av landet treftes vi på ferie. da høsten kom begynte vi å studere i hver vår by. Han var i et hardt miljø fra før av, som han kom inn igjen i for fullt da han begynte å studere. Jeg var frøken flinkis som skulle redde verden.

Det var et kort og intenst forhold, men han har stjålet en bit av hjertet mitt. Jeg vet han er lykkelig der han er nå, og det er jeg, også, men innimellom våkner jeg om natta og tenker "hva om..."

[Steinar40]

Jeg var 19, han 21. Fra hver vår del av landet treftes vi på ferie. da høsten kom begynte vi å studere i hver vår by. Han var i et hardt miljø fra før av, som han kom inn igjen i for fullt da han begynte å studere. Jeg var frøken flinkis som skulle redde verden.

Det var et kort og intenst forhold, men han har stjålet en bit av hjertet mitt. Jeg vet han er lykkelig der han er nå, og det er jeg, også, men innimellom våkner jeg om natta og tenker "hva om..."

Det hadde helt sikkert gått rett til helvete.

[Gjest SemperFi]

Jeg var russ med henne, hun hintet og hintet, venninne hennes hintet. Men jeg var opptatt med å ha det gøy, drikke og alt annet russ holder på med.

Nå er hun gift og har unge, hele pakka. Tenker ikke så mye mer over det, men hun er "the one that got away", kan bare skylde på meg selv.

[AnonymBruker]

Har to...

Nr 1: Min første kjærlighet. Det ble slutt fordi det var et avstandsforhold, og han skulle være russ... Dessuten skulle han flytte til en annen landsdel for å studere medisin. Det varte i sju måneder, jeg sørget over ham i to og et halvt år.

Nr 2: En taper i de flestes øyne selv om han kom fra en av god familie. Han droppet ut av vgs, og tok det om igjen som 21-22-åring. Så nok litt ned på ham pga det tror jeg, og det samme gjorde de overfladiske vennene mine. Så dumme vi var. Datet to i den perioden, og jeg satset på Mr Perfekt, som jeg forsåvidt er sammen med og har det utrolig bra med i dag, men det var noe litt annet med han her. Han jeg er sammen med nå er en utrolig fin fyr og jeg ville ikke angret i dag - men jeg har lurt på hvordan livet hadde blitt hvis jeg hadde fulgt følelsene mine. I dag studerer han i utlandet, og vil, naturlig nok, ikke ha noe med meg å gjøre. Skjemmes over hvor dum, umoden og overfladisk jeg var på enkelte områder.

Men, jeg har det bra i dag, og nr 1 er i dag sammen med ei som han er dypt forelsket i, men som begge har sagt, det handlet om tidspunktet, ikke følelsene. Min virkelig store kjærlighet var nr 1, men nr 2 er også i hodet til tider. Når det er sagt hadde jeg neppe byttet noen av dem med samboeren min om jeg fikk muligheten, det betyr vel at jeg har det veldig greit?

Tar denne som AB, er ganske flau over hvor ung og dum jeg har vært.

Anonymous poster hash: 3c8e9...d16

[AnonymBruker]

Hm, tror min første kjærlighet blir den "the one that got away". Bruddet skjedde for omtrent to mnd siden, og da hadde vi vært sammen i fire år og 9 mnd ca. Jeg vil alltid elske han tror jeg. Han vil alltid være veldig spesiell for meg. Men vi hadde noen harde og brutale år sammen... vi hadde mye fint sammen også, men minst like mye dritt å. Mye krangel, utroskap, løgn, økonomiske kriser, av og på and so on. Men vi fant alltid tilbake til hverandre likevel. Uansett, nå er det slutt og sånn skal det forbli. Jeg orker ikke å prøve en gang til. Jeg er 21 år nå, jeg trenger å oppleve litt annet nå. Han vil tilbake, men han presser ikke eller maser ikke. Istedenfor skjerper han seg og gjør alt det han burde gjøre mens vi fortsatt var sammen. Men typisk mannfolk å ikke innse hva de hadde før de mistet det.

Men uansett hva som skjer, så vil han alltid være spesiell for meg. Alle de minnene vi har sammen... han var også min første sexpartner og jeg føler meg SÅ heldig. Det er jo så mange jenter og gutter der ute som har sin første sexopplevelse med en fremmed eller noe og man angrer. Men jeg, jeg kunne ikke vært heldigere! Vi hadde alltid bra/fantastisk sex. Han er en utrolig kjekk mann og jeg ønsker ham absolutt alt godt. Jeg håper han finner en søt og snill jente som fortjener han. Jeg håper han finner seg til rette snart. Han er et fantastisk menneske. Jeg sier bare: Takk, X. Takk for at du var min første sexpartner, min første ordentlige kjærlighet, min første samboer... ja, nesten alle mine førstegangsopplevelser skjedde med deg!

Anonymous poster hash: 9322a...8b3

[AnonymBruker]

18år var vi begge, jeg ble bråforelsket som "bare en tenåring kan".

Men han skulle flytte til Usa 9mnd etter, men vi valgte å være sammen likevel.

Dagen før han flyttet husker jeg veldig godt, han bare holdt rundt meg, vi sa ikke stort.
Og da jeg skulle hjem, ble jeg helt gråtkvalt, han og.
Han ringte meg den natten, mens de kjørte til flyplassen 4timer varte samtalen.
05.00 ringte han igjen, da hadde han kommet til Paris.

Vi slo aldri opp, for ingen av oss ville jo egentlig det, men vi lot bare tiden gå, og sakte slippe taket.
et år etterpå fikk jeg en ny kjæreste, det var aldri ekte, for jeg hadde amerikaneren min i hodet hele tiden.

Han ble så rasende da han så jeg hadde fått ny kjæreste, han sa "Det er ingen tvil at du er i hjertet mitt, og det vil du være, men nå, nå er det 100% over!"

Vi snakket ikke på flere måneder, da det ble slutt med han andre etter et år, og "min gutt" kom hjem til Norge på ferie, møttes vi med en gang, og det var som før, om ikke bedre.
Da han skulle dra igjen sa han " Gi meg et kyss nå, det kommer til å gå lang tid før jeg ser deg igjen"

Vi plan la at da han skulle flytte tilbake igjen sommeren etter, skulle vi prøve.
Han kom tilbake, men vi møttes ikke.
Vi så hverandre på en fest, da ble han sint fordi en annen gutt var med meg, og da jeg pratet med han ble han sint. Jeg husker ikke riktig, men jeg tror han sa noe som gjorde meg så sint at jeg sneiet hodet hans med en ølflaske.. Og da jeg hadde dratt hjem sammen med en kamerat.. som jeg endte i sengs med, ringte han mens vi holdt på.. "Unnskyld, jeg er glad i deg, går det bra?" .. HERREGUD.

Men nei, vi har ikke kontakt lenger nå, sist var i påske, men han tok ikke akkurat mye initiativ.

Han lever livet som singel, og jeg har funnet meg en gutt som nesten ser klin lik ut som han!
Forelsket igjen gitt.

Men jeg vil da alltid huske han. 6år senere.

Sover enda med T-skjorten hans

Anonymous poster hash: 879c1...b47

[Inwe]

Jeg hadde en intens sommerflørt for 6 år siden. Vi ble aldri kjærester fordi han skulle studere på andre siden av kloden i et halvt år. Han fikk kjæreste der, men det ble slutt da han kom hjem til Norge. Kontaktet han fler ganger da han kom tilbake, men han virket avvisende. Så jeg fikk meg kjæreste, rett etterpå kontaktet han meg, jeg fortalte om kjæresten og har siden ikke hørt noe. Var sammen med kjæresten i 5 år, og jeg elsket han, ble slutt av helt andre grunner enn denne andre fyren. Nå som jeg er singel igjen tenker jeg ofte på hva som kunne skjedd, men nå har han jobb i dette landet han studerte i, så har ingen planer om å kontakte han..

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig gift, men det er to jeg tenker på innimellom. Den ene hadde jeg flørtings på gang med, men jeg trodde han var altfor kjekk for meg, han var jo en gud, så jeg regnet med at han ikke var seriøs og ikke interessert i noe mer. Dessuten skulle jeg på utveksling i utlandet. Da jeg kom hjem, fortalte han meg hvor skuffet han var over at det ikke ble noe mer og over at det så ut som om jeg hadde funnet meg en i utlandet. Og den jeg fant i utlandet er den andre. Han kom på besøk til Norge, jeg besøkte ham flere ganger der han bor, men noe forhold ble det ikke ut av det, mest fordi jeg oppførte meg som en ku.

Anonymous poster hash: 8c425...be1

[Mrs. Morgan]

Jeg er nå ikke sikker på om han er min "the one that got away" men tror kanskje det!

Jeg er nysingel, men dette skjedde for lenge siden. Det hele begynte vel i 2010 eller noe. Jeg ankom en fest der det krydde av både gamle kjente og nye fjes.

Og blant de gamle fjes var det en type. Han er ca 5 år eldre enn meg, og hadde ikke sett meg siden jeg var en liten drittunge. Jeg var vel 10-11 år sist han så meg. Og på den festen var jeg 17 ca. Blitt ganske heit og sånt da, og han ble vel litt sjokka, på en positiv måte. Ble litt betatt med en gang :-P han bokstavelig talt måpte når han så meg, haha!

Vi kom i prat i løpet av den kvelden og koste oss. Men siden jeg hadde kjæreste, skjedde det selvfølgelig ingenting. Bare en klem og noen samtaler, litt latter og altfor mye alkohol xD.

Etter den festen, begynte vi å snakke litt på facebook. Hadde samme humor og sånne ting, praten gikk lett for seg og minutter ble fort til timer.

Ca. To år senere har eksen og jeg pause (problemer i forholdet) og jeg drar til en venninne for å kose meg der. Spontant inviterer vi han fyren, da han står venninna mi nær. Barndomskompiser. Alle vi tre koser oss hele kvelden med litt alkohol. Etter hvert sovner venninna vår og da er det bare oss to igjen.

Jeg hadde merket hele kvelden at han flørtet litt med meg. Jeg likte det, men tok det forsiktig. Vi pratet og pratet og på en eller annen måte havnet jeg på fanget hans. Og så førte det til kyss og der igjen til sex.

Og vi holdt på i et par timer før vi sovnet. Han i et soverom og jeg i stua med venninna mi.

Bare noen dager senere fant jeg tilbake til eksen min, så den kvelden ble med det. Men jeg hadde blitt betatt av ham i all skjul. Gjorde ingenting med det. Kuttet ut all kontakt.

Omtrent ett år senere finner vi igjen kontakten og begynner å prate igjen. Mange timer om kveldene. Prater og tuller på facebook. Jeg ler bokstavelig talt bak tastaturet. Merker at jeg fortsatt er litt betatt av ham.

Eksen og jeg har pause igjen (haha problemer!) og jeg holder på å dra til denne fyren. Men det ble aldri noe av da jeg følte på meg at jeg ville tilbake til eksen igjen. Og sånn ble det da.

Ett år senere der igjen (og noen lange samtaler på facebook) er jeg endelig singel. Men da har han truffet en jente han har falt for. Vi snakker en kveld og jeg innrømmer for han at jeg mulige s var litt betatt av ham i ett år ish. Men vi fortsetter som venner og jeg gleder meg på hans vegne når det gjelder den jenta.

Han er nå sammen med henne, de har nettopp flyttet sammen og planlegger barn. Jeg er singel og er ikke betatt av ham lenger, men jeg tror han kunne vært en potensiell kjæreste. Kanskje den rette...? Han er egentlig ikke helt min type utseendesmessig, men personlighetsmessig er han perfekt! Jeg har aldri kommet så godt overens med en fyr som han. Og jeg lurer på om jeg noengang vil finne noen lignende... Hope so!

[Mrs. Morgan]

Ops! Det var det jeg glemte å skrive på slutten ja!

For ikke så lenge siden innrømte han at han også hadde vært betatt av meg en stund. Faktisk helt siden den festen i 2010. Og spesielt etter den kvelden vi hadde sex. Men han sa heller ikke noe fordi jeg hadde kjæreste.

Såå typisk at alt skal skje på feil tidspunkt, hehe.

Jeg er nå ikke sikker på om han er min "the one that got away" men tror kanskje det!

Jeg er nysingel, men dette skjedde for lenge siden. Det hele begynte vel i 2010 eller noe. Jeg ankom en fest der det krydde av både gamle kjente og nye fjes.

Og blant de gamle fjes var det en type. Han er ca 5 år eldre enn meg, og hadde ikke sett meg siden jeg var en liten drittunge. Jeg var vel 10-11 år sist han så meg. Og på den festen var jeg 17 ca. Blitt ganske heit og sånt da, og han ble vel litt sjokka, på en positiv måte. Ble litt betatt med en gang :-P han bokstavelig talt måpte når han så meg, haha!

Vi kom i prat i løpet av den kvelden og koste oss. Men siden jeg hadde kjæreste, skjedde det selvfølgelig ingenting. Bare en klem og noen samtaler, litt latter og altfor mye alkohol xD.

Etter den festen, begynte vi å snakke litt på facebook. Hadde samme humor og sånne ting, praten gikk lett for seg og minutter ble fort til timer.

Ca. To år senere har eksen og jeg pause (problemer i forholdet) og jeg drar til en venninne for å kose meg der. Spontant inviterer vi han fyren, da han står venninna mi nær. Barndomskompiser. Alle vi tre koser oss hele kvelden med litt alkohol. Etter hvert sovner venninna vår og da er det bare oss to igjen.

Jeg hadde merket hele kvelden at han flørtet litt med meg. Jeg likte det, men tok det forsiktig. Vi pratet og pratet og på en eller annen måte havnet jeg på fanget hans. Og så førte det til kyss og der igjen til sex.

Og vi holdt på i et par timer før vi sovnet. Han i et soverom og jeg i stua med venninna mi.

Bare noen dager senere fant jeg tilbake til eksen min, så den kvelden ble med det. Men jeg hadde blitt betatt av ham i all skjul. Gjorde ingenting med det. Kuttet ut all kontakt.

Omtrent ett år senere finner vi igjen kontakten og begynner å prate igjen. Mange timer om kveldene. Prater og tuller på facebook. Jeg ler bokstavelig talt bak tastaturet. Merker at jeg fortsatt er litt betatt av ham.

Eksen og jeg har pause igjen (haha problemer!) og jeg holder på å dra til denne fyren. Men det ble aldri noe av da jeg følte på meg at jeg ville tilbake til eksen igjen. Og sånn ble det da.

Ett år senere der igjen (og noen lange samtaler på facebook) er jeg endelig singel. Men da har han truffet en jente han har falt for. Vi snakker en kveld og jeg innrømmer for han at jeg mulige s var litt betatt av ham i ett år ish. Men vi fortsetter som venner og jeg gleder meg på hans vegne når det gjelder den jenta.

Han er nå sammen med henne, de har nettopp flyttet sammen og planlegger barn. Jeg er singel og er ikke betatt av ham lenger, men jeg tror han kunne vært en potensiell kjæreste. Kanskje den rette...? Han er egentlig ikke helt min type utseendesmessig, men personlighetsmessig er han perfekt! Jeg har aldri kommet så godt overens med en fyr som han. Og jeg lurer på om jeg noengang vil finne noen lignende... Hope so!

[Mulancholy]

Eg er gift med den einaste eg nokon gong har vert i lag med. Hadde eit "avstandsforhold" då eg var 15/16 med ein som var fire år eldre. Me blei aldri offisielt ilag, men me var "eksklusive" og følte oss forplikta til kvarandre. Han hjalp meg gjennom ei vanskeleg tid, og eg trong virkelig å vite at nokon kunne like meg og, men han er ikkje the one that got away. Når eg tenker på han no er eg letta over at det ikkje blei meir enn det det var. Mannen min er the one!

Eg har ikkje tru på det at timing og livssituasjoner kan komme i veien for eit godt forhold som er ment to be. Elsker ein kvarandre nok er ein villig til å ofre alt for å være sammen. Det er kven ein er med som teller, ikkje kvar ein er. Både meg og mannen min har lagt opp livene våre etter kva den andre gjere, og lagt opp jobb og studie etter kva den andre må gjer.

Eg trur avstandsforhold kan fungere, men eg er ikkje villig til å være vekke frå han over lengre tid. Me er begge villige til å kryssa landegrenser for kvarandre, og til å legge opp livene våre sånn at me alltid kan være saman.

[Gjest .-L-.]

Er to jenter jeg ikke fikk, som jeg tror alltid vil bety mye for meg. Hun første var en jente på vidergående. Hadde ikke vært betatt av noen på flere år og første gang jeg så henne ble jeg bare helt satt ut, viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det som var litt søtt var at hun likte meg også, men jeg hadde ikke selvtillit, hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre/si. Jeg var også redd for å knytte meg til en annen. Tanken på at en annen person skulle ha makt over mitt følelsesliv var skremmende. Til slutt ga hun meg opp og hun er i dag fremdeles sammen med gutten hun valgte i steden for meg. Jeg er glad for at hun fant seg en skikkelig gutt, tror de har det veldig fint sammen

Hun andre er den eneste jenten jeg har sluppet helt innpå meg som person. Selv om jeg kanskje var litt vanskelig i starten og la meg bakpå, så ga hun ikke opp og vant meg over. Jeg har aldri klikket så bra med noen som jeg gjorde med henne, det var kjekt å oppleve Hun dro til utlandet for å studere.

Om noen av de var "the one" vet jeg ikke, men det er uansett to jenter som vil bety mye for meg og som jeg ønsker alt godt. Jeg ser egentlig lyst på fremtiden og tror at jeg kommer til å treffe en herlig jente før eller seinere. Tror jeg har truffet en allerede

Endret 20. oktober 2013 av .-L-.

[Steinar40]

Når det ikke blir noe av så er det aldri den rette.

[Inwe]

Når det ikke blir noe av så er det aldri den rette.

The one that got away, behøver vel ikke nødvendigvis være den rette, mer en man lurer på hva kunne skjedd med om ting var anderledes.

[Steinar40]

The one that got away, behøver vel ikke nødvendigvis være den rette, mer en man lurer på hva kunne skjedd med om ting var anderledes.

Ja, sånn kan man selvfølgelig velge å se på det.

Men når det ikke blir noe av så er det jo ikke akkurat mye vits.

[Lea2]

Jeg er helt komfortabel med at min "got away" ettersom det ikke ville fungert den gang (20 år siden) og slett ikke hadde kommet til å fungere i dag. Det fungerte helt fint som en mer eller mindre fast fest-greie med ujevne mellomrom i et år eller noe. Og den eneste grunnen til at han er min "the one who got away" er at det aldri startet og derfor aldri sluttet heller. Er ganske sikker på at han føler det på samme måten.

[Inwe]

Ja, sånn kan man selvfølgelig velge å se på det.

Men når det ikke blir noe av så er det jo ikke akkurat mye vits.

Sant, men nå går jeg ikke akkurat rundt å tenker på han til enhver tid. Og jeg vet jeg kan bli forelsket uten at han er i tankene mine i det hele tatt.. Så det ødelegger ingenting. Bare fine minner

[Gjest winston]

The one that got away, behøver vel ikke nødvendigvis være den rette, mer en man lurer på hva kunne skjedd med om ting var anderledes.

Nettopp!

Og nå skal jeg møte min...Etter nesten 25 år..

Første gang vi er single samtidig. Har ingen forventninger egentlig:)