Orker snart ikke mer sutring!

[AnonymBruker]

Barnet mitt på snart tre år er blitt så utrolig hylete, kranglete, sutrete, voldelig og rett og slett ufordragelig. Har hatt det slik nå i omtrent en uke. Og det er konstant altså. Jeg våkner om morgenen og kjenner at jeg gruer meg til h*n våkner.

Vi har h*n ikke i barnehage for det er ikke plass. Har til vanlig vært meg som er hjemme, men nå siden desember har det vært mannen min som har vært en del hjemme istedenfor. Og det er det samme uansett altså. om far er hjemme, om jeg er hjemme, om begge er hjemme. Konstant. Er vi på besøk er h*n kjempe snill som h*n pleier å være. Men her hjemme er det krig nesten.

Hvis h*n ikke får det som h*n vil kan det gå så langt som at h*n begynner å slå. Skammekroken har blitt mer brukt den siste uken enn hele resten av livet til ungen. Jeg begynner å få konstant hodepine, skuldrene verker og tårene sitter løst.

Er dette en fase? Og vil den gå over snart? Kjenner på kroppen at August med barnehageopptak ikke kan komme fort nok altså.

[AnonymBruker]

Det kan være en fase ja. Har det litt på samme måte med min 3 åring. En kombinasjon av grensetesting, trass og prøving av viljestyrke.

Men det kan også være h*n kjeder seg hjemme, trenger mer utfordringer.

Merker på min gutt at det forverrer seg veldig når han f eks må være hjemme flere dager pga sykdom. Da holder han på å gå på veggene til slutt.

Hva med å prøve åpen barnehage om det finnes der dere bor?

Hvis ikke så må dere kanskje prøve å innføre faste aktiviteter, både ute og inne, la dagene bli litt mer forutsigbare. Du skriver ikke noe om det, så kan jo hende dere allerede gjør det.

Her har det lett for å bli sånn at han blir overlatt til seg selv med leking og da skal det ikke alltid så mye til før han blir lei og begynner å "vanskelig". Men nå er jo han vant til å få utfolde seg i barnehagen.

Han begynte i bhg først nå i høst, 2,5 år gammel. Og det gikk sånn tålelig bra å ha han hjemme, men merket en del de siste månedene at han trengte mer utfordringer. Vi hadde da ny baby i hus så var ikke alltid jeg hadde så mye tid til å følge han opp heller.

[AnonymBruker]

Sånn er det her i huset også. Jeg trodde det var en fase i begynnelsen, men nå har det vart i 1 år, og hun er ikke 2 år enda...

Det er forferdelig frustrerende og direkte vondt å se/føle på.

Har virkelig prøvd ALT for å endre dette mønsteret, har fått oppfølging av spykososialt team i bydelen også, men inge ting ser ut til å hjelpe, bortsett fra å konstant ha folk på besøk eller besøke andre....

Mitt siste håp er at det bedrer seg når hun får ordentlig språk og kan fortelle meg nøyaktig hva som plager henne.