ønske om barn

[Gjest frustrert]

Jeg har et sterkt ønske om barn sammen med min kjære ektemann. Vi hadde planlagt at jeg skulle være ferdig i sommer med videreutdanning, begynne i jobb og så forsøke å få barn innen året 2013 eller 2014.

Men så stoppet min helse meg i å fortsette med utdanningen, inntil videre. Ikke er jeg i stand til å jobbe heller. Jeg føler en sånn frustrasjon og sorg over at livet ikke ble som planlagt, jeg lever ikke et fullverdig liv grunnet en sykdom verken jeg eller leger vet helt hva er, annet enna det ikke er smittefare. Er endelig under utredning,etter flere år med forsøk på å bli hørt. Min mann og jeg er begge enige i at å gå inn for å bli gravide nå, ville vært uansvarlig.

Men det hjelper ikke på følelsen av å bli frarøvet et liv, en familie, helse og økonomi vi kunne ha hatt.

Det gjør det ikke lettere å bære på de tunge følelsene og å takle mine perioder med 'å bygge rede-syndrom', gråte av alt som går på tv, gråte over livet og for andre, forsøk på strikking av babyklær, tiltrekking av alt som har med babyer og barn å gjøre, sorgen og sjalusien over andres glede over deres nye tilskudd til familien, ekstra sensitiv over temaer som berører barn og det å få/ikke få barn osv. Det hjelper ikke mot gråte-anfallene der jeg er utrøstelig i ukesvis. Der dager og netter består av gråt. Dette skjer med jevne mellomrom. Og jeg skammer meg og er flau. Vet ikke hva jeg kan gjøre! Og det blir ikke lettere med alle som spør når det er vår tur å få barn eller spøker med at jeg er gravid. Er rådvill! Føles som om jeg aldri vil bli frisk eller vil få noe av det jeg ønsker!

[gira97]

Jeg har det på samme måte, livet ble ikke som planlagt.. Men selvfølgelig, vi har like stor rett til å få barn som alle andre. Skal man ha utdanning, jobb, hus, hytte, stasjonsvogn, tror jeg mange av oss ikke blir gravide før vi er 45 minst , eller så å si aldri. Ting går ikke etter boken bestandig. Jeg syns dere skal forsøke å få barn om dere ønsker det, såfremt du kan ( skjønte ikke helt om det var fysisk sykdom som gjorde det vanskelig eller hva det var ).

[AnonymBruker]

Du er under utredning. Fremover vil sykdommen din bli mer og mer klargjort for deg og din mann. Du skal se at det ordner seg. Det går fremover hver dag skal du se. God bedring!

[AnonymBruker]

Kan du prate med legen din om dette? Si at du og mannen hadde planlagt barn, og at du nå er usikker på hvordan dere skal forholde dere til dette? Kanskje legen kan gi noen råd?

[AnonymBruker]

Du er under utredning og hvem har sagt at du ikke kan få barn? Livet blir aldri som man planlegger. Ha is i magen før du trekker konklusjoner. Helse er absolutt viktig hvis du ønsker barn. Man må kunne ta vare å seg selv, hvis man skal kunne ta vare på et barn. Ansvaret for er et samarbeidsprosjekt mellom to parter.

[Gjest frustrert]

Jeg er under utredning for om det muligens er av nevrologisk årsak som slår seg ut i fysiske symptomer. Jeg er ikke ennå helt i stand til å ta vare på meg selv og min mann har det tøfft og er mye sliten fordi mye faller på ham som forsørger og omsorgsgiver. Derfor ser vi ikke på det som et alternativ å gå inn for å få barn nå.

Legen er allerede vanskelig, så opplever det som lite fristende å gå der for veiledning, men ser ikke ut som om det er noe annet alternativ for øyeblikket.

Takk for tilbakemeldingene og støtten! Er oppmuntrende å ikke føle seg helt alene om det(noen andre enn min mann).