Snakkemannen

[AnonymBruker]

Han bare snakker og snakker, men venn – hele tiden uten stans. Jeg blir så sliten i hodet. Min taletid er lik null når vi er sammen. Jeg er for høflig til å avbryte, orker ikke begynne å rope for å holde på ordet eller for å få fram et poeng. Jeg er ikke er trent i den type strategier. Hersketeknikk?

Da blir det også til at tema settes av ham. Han viser ingen interesse for meg eller mitt – ingen spørsmål, ingen kommentarer til det lille jeg får sakt, ingen bekreftelser på at det jeg sa ble oppfattet, ikke noen nikk – bare fortsette å snakke, snakke, snakke.. som om det jeg sa bare var en fartsdump i veien av ord. Hør hva jeg har tenkt på. Hør hva jeg opplevde. La meg fortelle deg hvordan dette henger sammen. La meg ta det helt fra starten – med alle detaljer. Mange av historiene helt irrelevante i forhold til tema, og noen er gamle. Jeg har hørt dem før, men han pusher dem som nye. Noe som skjedde nylig. Han selger seg selv som en som har alle svarene.

I tillegg til denne veggen av skravling ligger det en god del psykologisk nedlatenhet. Stadige setninger begynner slik: Dette skal du notere deg…, Nå skal du høre her…, Dette skal du gjøre…, Slik skal du tenke… Nesten som å lese Dagbladet. I tillegg blir det en god del; kom her…, stå der…, hold denne…, se på dette...

Øyekontakten er også en del av maktkampen. Han fanger blikket ditt og holder det. Holde, holde, holde…. Alle andre jeg kjenner veksler mellom øyekontakt og å se bort – slik at det ikke blir for intenst, at man gir hverandre sjansen til å komme unna, eller å komme med kjappe innspill, korrigere kursen på samtalen, eller si ”vil du ha mer kaffe”, eller ”nei, nå er klokka blitt halv to gitt” – En ballansert og god samtale har stadige små kunstpauser, pusterom, som luft mellom avsnittene i en bok. Man rekker ikke å fordøye alt, eller å tenke seg litt om..

Eneste verktøyet jeg har for å stagge disse ”overgrep”, uten å være alt for frekk, er kroppsspråket. Jeg kan snu meg vekk, slå på tv-en, strekke meg etter avisen, trykke på mobilen, reise meg fra bordet, si noe til noen andre i rommet – men med denne mannen hjelper ikke dette heller. Han kan følge etter deg mot toalettet. Han kan begynne på en LANG historie mens du står med den ene foten i døra. Han skjønner ikke at du VIL UT? Det er nesten som om han prater ennå mer intenst når han oppfatter at det går mot slutten. Som en mors siste formanende ord i døra til sønnen som skal i militæret.

Du tenker kanskje at jeg er den svake part og han den sterke og at det er derfor jeg føler meg overkjørt, men jeg vil påstå at det omvente. Det er meg som sitter på tyngden. Det er jeg som får det endelige ordet i reelle avgjørelser. Det er meg som har den praktiske kompetansen. Men jeg er oppdratt til å være høflig i samtale med andre, å la folk snakke ferdig før jeg sier noe. Slik var det i hjemmet jeg vokste opp i. Der fikk jeg min tur til å ytre mine tanker og kommentarer. Men denne mannen blir jo ALDRI ferdig…, Han avslutter alle setninger med ”men” eller ”og” og alltid med en oppovertone for å indikere at det kommer mer, mye mer…

Det blir ikke et godt og nært vennskap av sånt. (tørr ikke tenke på hvordan ekteskapet hans fungerer) Det blir for slitsomt, for lite givende. Jeg får så lite ut av dette at jeg vil unngå å treffe ham mer enn noen få ganger i året. Hver gang vi skal treffes gleder jeg meg, men etter de første femten minuttene kjenner jeg på det gamle gufset av ”wall of words” og tenker; ja ja, godt at det blir en stund til neste gang.

Du snakker ALT FOR mye, og bare om DEG SELV og dine ting. Det kunne vært fristende å si dette til vedkommende. Det har jeg faktisk gjort, uten hell. Da han skulle på date og ba meg om råd sa jeg at han skulle ”intervjue” henne og finne ut alt om hva hun liker og hva hun driver med, bakgrunn, utdanning, barndom etc. – heller enn å bare ”snakke butikk” om det han er opptatt av akkurat nå. Dette var liksom min diplomatiske måte å si ”shut the fuck up and listen”. Hvordan tror du det gikk?

Folk endrer ikke væremåte uten videre. Det skal MYE til at noen som normalt snakker mye plutselig begynner å lytte. En livskrise kanskje, 3dje grads kjærlighetssorg.

Videoterapi har jeg tro på. Sett deg ned her nå, så skal vi se hvordan samtalen med daten din gikk. Allerede før hun har satt seg ned var du i gang med dine særinteresser. Hva med ”hvordan går det?” eller ”er du sulten?” ”Går det greit med familien din?” Ingen hyggelige åpningsreplikker? Hvorfor? Asperger? Lavt selvbilde? Et gigantisk ego? Se-meg hør-meg syndrom? Se hva som skjer når daten din endelig klarer å få inn en kommentar om den nye jobben hun har begynt i. Din respons? Gratulerer, så bare fortsetter med det du snakket om tidligere. Hvor ble det av” trives du?, går det greit? Er det gøy?” Se på deg selv. Hvordan tror du daten din hadde det sammen med deg? Tror du denne dama vil treffe deg igjen? Kanskje hvis hun er av den stille typen som i tillegg elsker å høre stemmen din og vil vie livet sitt til å høre på alt du tenker på.

Måtte bare få det ut - sorry

[Gjest Eurodice]

Dette er fullstendig nedbrytende. Hvorfor tilbringer du tid i det hele tatt med denne mannen? La være å ha kontakt med ham.

[Gjest Kevlarsjäl]

Nå har du fått ut alt grumset du har hatt liggende! Mest sannsynlig føler du deg renset, forfrisket etter å ha skrevet ned hva som plager drg. Det viser at han kun tilfører deg negativ energi.

Så IKKE bruk mer tid på ham! Du har akkurat tatt oppvasjen, det frister ikke å putte de reibe rallerknene tilbake i det skitne vannet!

Konsentrer deg om andre venner, som jan gi deg glede!