Er dette ok å si/gjøre

[Gjest Gjest]

Vi er et par som har vært sammen i mange år. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å få barn, men ble gravide likevel. Mannen gav uttrykk for at han aldri har hatt lyst på barn, men hvis jeg ville beholde så var det ok. Men han sa også at hvis jeg valgte å beholde så måtte jeg regne med å måtte ta hovedansvaret for barnet de første 2-3 årene fordi at han ikke er komfortabel med barn før de kan uttrykke hva de mener og føler. Han føler seg ikke vel med spedbarn rundt seg og vil helt slippe å skifte bleier og gjøre andre praktiske ting med barnet.

Han gav som sagt uttrykk for disse meningene sine før valget om å beholde ble tatt. Vi(jeg) valgte å beholde. Det ser også ut til at han holder det han "lover" ifm barnet som nå er 7 måneder gammel. Er det ok å oppføre seg slik når han har gitt uttrykk for det?

[Glynis]

Ærlig sak, det. Men jeg skjønner ikke hvordan du kan være sammen med noen du har et barn med som ikke oppfører seg som en far.

[Ego]

Det stiller vel på linje med 'får du barnet går jeg fra deg'. Kjipt, ja, men du fikk beskjed om hva du gikk til så det blir i grunn feil om du plutselig skulle forvente noe annet.

[Gjest Gjest]

Om det er ok er det barnet som en gang skal avgjøre.. Og det er for sent å komme hoppende inn som pappa når ungen er flere år og har lært pappa å kjenne som en uinteressert fremmed.

[Harlekin]

Det er slett ikke OK, men går utifra at du ikke kan tvinge ham til noe, så da blir hverdagen slik. Spørsmålet er om du og det stakkars lille barnet kan leve med det. Kan du? Jeg tror ikke jeg hadde kunnet.

[Harlekin]

Det stiller vel på linje med 'får du barnet går jeg fra deg'. Kjipt, ja, men du fikk beskjed om hva du gikk til så det blir i grunn feil om du plutselig skulle forvente noe annet.

De var da to om å bli gravide.

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri levd eller få barn med en mann som hadde de holdningene til barn Min mann har vært tilstede hele tiden og stått opp for å hente barnet når jeg skulle amme om natten, bært barnet i sjal for å få mest mulig nærhet og elsker å leke i timesvis på gulvet med barnet som nå er 1.5 år. Noe annet ville vært utenkelig her i huset. Mamma og pappa er likestilt i omsorgen (foruten ammingen da), og det fra dag èn.

[GammelKaktus]

Min mann ville heller ikke skifte bleier å slike ting før jeg fikk babyen siden han var redd han skulle gjøre noe galt... Men etter at babyen hadde vært hjemme en uke å han så hvordan jeg gjorde ting så ble han mer sikker på seg selv og er nå veldig ivrig på beieskift

Han har og sagt at han ikke vil være alene med barnet før han er 3 år for han er redd han skal gråte og han ikke vil klare å roe han ned... Med det mener han at han kan godt passe barnet så lenge jeg er i huset, men han vil ikke at jeg går ut i 3 timer mens han er alene med babyen. Dette synes jeg er helt greit, trenger jeg barnepass så har jeg en god bror og søster til disposisjon. Dessuten avklarte vi dette før babyen kom, det jeg ikke kunne ha akseptert det var at han var uintressert i babyen, og ikke ville sitte å kose med han å slike ting.

[Ciara]

Signerer Harlekin.

Forøvrig er det ho riktig at han advarte deg, men han burde også vite at mange endrer oppfatning etter barna blir født - det ville altså ikke vært så merkverdig hvis du ikke helt trodde det ville bli som han sa.

Håper det ordner seg for deg og barnet, enten det er med eller uten mannen på laget.

[AnonymBruker]

Min mann ville heller ikke skifte bleier å slike ting før jeg fikk babyen siden han var redd han skulle gjøre noe galt... Men etter at babyen hadde vært hjemme en uke å han så hvordan jeg gjorde ting så ble han mer sikker på seg selv og er nå veldig ivrig på beieskift

Han har og sagt at han ikke vil være alene med barnet før han er 3 år for han er redd han skal gråte og han ikke vil klare å roe han ned... Med det mener han at han kan godt passe barnet så lenge jeg er i huset, men han vil ikke at jeg går ut i 3 timer mens han er alene med babyen. Dette synes jeg er helt greit, trenger jeg barnepass så har jeg en god bror og søster til disposisjon. Dessuten avklarte vi dette før babyen kom, det jeg ikke kunne ha akseptert det var at han var uintressert i babyen, og ikke ville sitte å kose med han å slike ting.

De må jo få prøve seg og bli sikre på det! Det er en veldig barnslig oppførsel syns jeg; Jeg kan ikke det, så da vil jeg ikke prøve det.

[GammelKaktus]

De må jo få prøve seg og bli sikre på det! Det er en veldig barnslig oppførsel syns jeg; Jeg kan ikke det, så da vil jeg ikke prøve det.

Er forsåvidt enig med deg der, men har forståelse for at det ikke kommer så naturlig for alle menn. Jeg og ble litt satt ut første gang vi hadde denne diskusjonen om å være alene med babyen. Men han hadde sine grunner og jeg aksepterte hva han tenkte og mente. Selvfølgelig håper jeg at han vil forandre mening slike han gjorde angående skifting av bleier å slike ting, men hvis ikke så er det greit for meg. For menn som aldri har hatt ansvar for barn så er det ikke så rart at de ikke vil være alene med de, kvinner bærer barnet i 9 måneder og har et naturlig morsinstinkt. Jeg sier ikke at menn ikke kan passe barn, men som sagt så er det ikke alle som er komfortable med det.

[Ego]

De var da to om å bli gravide.

Sant. Men de var tydeligvis ikke to om å faktisk ville ha barnet. Enig i at det er en litt merkelig situasjon, men han har uansett sitt på det rene. TS ble 'advart' - og valgte å likevel fortsette forholdet. Ingen har forsøkt å lure noen.

[AnonymBruker]

Er forsåvidt enig med deg der, men har forståelse for at det ikke kommer så naturlig for alle menn. Jeg og ble litt satt ut første gang vi hadde denne diskusjonen om å være alene med babyen. Men han hadde sine grunner og jeg aksepterte hva han tenkte og mente. Selvfølgelig håper jeg at han vil forandre mening slike han gjorde angående skifting av bleier å slike ting, men hvis ikke så er det greit for meg. For menn som aldri har hatt ansvar for barn så er det ikke så rart at de ikke vil være alene med de, kvinner bærer barnet i 9 måneder og har et naturlig morsinstinkt. Jeg sier ikke at menn ikke kan passe barn, men som sagt så er det ikke alle som er komfortable med det.

Man blir jo heller ikke komfortable med det uten å prøve. Det er klart at det ikke kommer naturlig for alle, men jeg tror ikke løsningen er å la være å gjøre det. Da tenker jeg at det faktisk blir verre, og at det gjerne til og med vil gå utover selvfølelsen til mannen. Damer må og bli flinkere til å la mannen slippe til.

[fink]

Er forsåvidt enig med deg der, men har forståelse for at det ikke kommer så naturlig for alle menn. Jeg og ble litt satt ut første gang vi hadde denne diskusjonen om å være alene med babyen. Men han hadde sine grunner og jeg aksepterte hva han tenkte og mente. Selvfølgelig håper jeg at han vil forandre mening slike han gjorde angående skifting av bleier å slike ting, men hvis ikke så er det greit for meg. For menn som aldri har hatt ansvar for barn så er det ikke så rart at de ikke vil være alene med de, kvinner bærer barnet i 9 måneder og har et naturlig morsinstinkt. Jeg sier ikke at menn ikke kan passe barn, men som sagt så er det ikke alle som er komfortable med det.

Jeg tror førstegangsforeldre av begge kjønn opplever usikkerhet i mange situasjoner, og er redde for å gjøre feil, men det er da altså en del av det å bli forelder? - morsinstinkt eller ikke.

Man lærer seg til mye her i livet som i man i utgangspunktet ikke var komfortabel med. Det kan jo også være lurt å tenke over hvordan det påvirker barnet (på kort og lang sikt) å nesten ikke være alene med far. Jeg tenker at far i likhet med mor skal være en trygghet i barnets liv, ikke at far skal få hetta om mor en dag ikke kan være backup i naborommet. Og hva skjer om man får flere barn? Blir det samme prosedyre med de neste?

Vil understreke at dette ikke er rettet til deg over: men jeg tror det finnes mange mødre der ute som ikke slipper mannen til når en ny baby har kommet. Han må jo få sjansen til å prøve seg på bleier, trøsting osv, for å bli god til det.

[Gjest grapefrukt]

Så, han vil ikke være en del av de slitsomme årene når barnet er lite og ikke kan spise selv, gå på do selv, våkner om natten, etc. Men han forventer at han kan hoppe rett inn i rollen som superpappa når barnet er et par år eldre?

Du bør få han til å åpne øynene og forstå at det neppe kommer til å fungere slik, og så bør du gå noen runder med deg selv om du faktisk vil finne deg i et samliv med en som har slike holdninger til sitt eget barn (uansett hvor mye han advarte om det på forhånd).

[Lillymin]

Jeg tror førstegangsforeldre av begge kjønn opplever usikkerhet i mange situasjoner, og er redde for å gjøre feil, men det er da altså en del av det å bli forelder? - morsinstinkt eller ikke.

Man lærer seg til mye her i livet som i man i utgangspunktet ikke var komfortabel med. Det kan jo også være lurt å tenke over hvordan det påvirker barnet (på kort og lang sikt) å nesten ikke være alene med far. Jeg tenker at far i likhet med mor skal være en trygghet i barnets liv, ikke at far skal få hetta om mor en dag ikke kan være backup i naborommet. Og hva skjer om man får flere barn? Blir det samme prosedyre med de neste?

Vil understreke at dette ikke er rettet til deg over: men jeg tror det finnes mange mødre der ute som ikke slipper mannen til når en ny baby har kommet. Han må jo få sjansen til å prøve seg på bleier, trøsting osv, for å bli god til det.

Jeg er helt enig i denne! Jeg ser bare på mine venninner at de ikke er flinke til å la mannen slippe til, og så klager de over at han ikke gjøre noe eller ikke gjøre det bra nok. Jeg var veldig obs på dette da jeg selv fikk barn!

[AnonymBruker]

Nå er jo dette noe foreldrene til barnet bør avklare før de blir gravide, så for det være opp til enhver hvordan de vil fordele oppgavene. Om de vil gjøre det på den gammeldagse måten eller den moderne måten, Så trenger ikke andre enn de det gjelder legge seg opp i det.

[Gjest HollyDolly]

Vi er et par som har vært sammen i mange år. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å få barn, men ble gravide likevel. Mannen gav uttrykk for at han aldri har hatt lyst på barn, men hvis jeg ville beholde så var det ok. Men han sa også at hvis jeg valgte å beholde så måtte jeg regne med å måtte ta hovedansvaret for barnet de første 2-3 årene fordi at han ikke er komfortabel med barn før de kan uttrykke hva de mener og føler. Han føler seg ikke vel med spedbarn rundt seg og vil helt slippe å skifte bleier og gjøre andre praktiske ting med barnet.

Han gav som sagt uttrykk for disse meningene sine før valget om å beholde ble tatt. Vi(jeg) valgte å beholde. Det ser også ut til at han holder det han "lover" ifm barnet som nå er 7 måneder gammel. Er det ok å oppføre seg slik når han har gitt uttrykk for det?

HALLO !! ikkje lagte du babysen aleine, fortell han å vokse op !

[AnonymBruker]

Nei, ikke greit. Herregud, hadde det vært faren MIN, hadde jeg aldri ville ha noe med han å gjøre. Og hadde du vært moren min så hadde jeg vært sur på deg for at du ikke PRØVDE å få han til å bry seg. Det er ikke en far.

[AnonymBruker]

Går jo ikke an å tvinge mannfolka heller, jeg hadde aldri gått fra babyen min med en som ikke ville passe hun